Nyfeministene i Fredrikstad på 1970-tallet

Nyfeministenes start i Fredrikstad

I mai 1974 bestemte en gruppe kvinneaktivister i Fredrikstad seg for å bli en del av Nyfeministene. Noen medlemmer og sympatisører hadde da brutt med Kvinnefronten 2. mai.

Kvinnefronten var en allerede eksisterende organisasjon som kjempet mot kvinneundertrykking og for frigjøring av kvinnene. De skulle være en tverrpolitisk organisasjon, men da Kvinnefronten vedtok deltakelse i Faglig Fronts 1. mai-tog i Fredrikstad, syntes mange at det ikke var forenlig med en tverrpolitisk linje. Faglig Front var sosialistisk og kalte seg for en enhet på klassekampens grunn. Flere reagerte på Kvinnefrontens forutgående behandling av deltakelsen i demonstrasjonen, og at kampen mot monopolkapitalen skulle være så viktig. De mente også at den hierarkiske organiseringen av Kvinnefronten ikke var den beste måten å aktivisere kvinner på.

 Hissige avisinnlegg

I etterkant av splittelsen ble det stor oppmerksomhet i media. Etter hvert utviklet det seg til å bli en heftig debatt om frontpolitikken til AKP(m-l) (Arbeidernes Kommunistparti­- marxist-leninistene). Med utgangspunkt i splittelsen var det i tiden mellom mai og oktober 1974 rundt 30 innlegg i de to lokalavisene Fredriksstad Blad og Demokraten. En av årsakene til den store oppmerksomheten var at flere var opptatt av å avsløre AKP(m-l)´s antatte forsøk på infiltrasjon i ulike organisasjoner. Det ble mange følelsesladede og hissige innlegg. Redaktør Charlie Jansson i Demokraten sparte ikke på kruttet i sin leder 20. mai 1974:

 Dermed sprakk fasaden på Kvinnefronten i Fredrikstad. Vi har jo lenge skjønt hva som skjulte seg bak – nemlig en av Tordenskiolds soldater, og det var ikke kvinnesak han først og fremst var interessert i.

 Eksempler på avisoverskrifter var:

• Kvinnefronten i Fredrikstad sprengt
• Demokratisk og tverrpolitisk kvinnefront
• Splittelsen i Kvinnefronten
• Fasaden som sprakk
• Ballongen som sprakk
• Nyttige idioter
• Kommunisthets svekker kvinnekampen

 Tverrpolitisk kvinnekamp

Hovedårsaken til at utbrytergruppen ble så provosert og opprørt beskrev de selv i etterkant:

Kvinner har blitt manipulert i tusenvis av år. Når vi etter hvert har begynt å våkne, vil vi ikke la oss manipulere av andre kvinner, som bruker kvinnesak til å fremme sine egne politiske ideer, under dekke av å være tverrpolitisk.

 I september samme år bekreftet AKP(m-l) i et leserinnlegg i Demokraten at de anså kvinnekampen som en viktig del av kampen mot monopolkapitalismen i Norge, og skrev at kommunisthets vil svekke kvinnekampen. Flere av utbryterne la merke til at ml-erne sluttet å hilse. Det forteller litt om den opphetede stemningen i en liten by på Østlandet. 

 Splittelse flere steder

Fredrikstad var en av de første stedene i landet hvor det oppsto splittelse i Kvinnefronten, og det ble omtalt i Kvinnens Årbok (Pax 1975). Det kom spørsmål fra andre steder i landet om hva som skjedde i Fredrikstad, og i 1976 ble Brød og Roser startet. På samme måte som i Fredrikstad hadde mange medlemmer av Kvinnefronten meldt seg ut i protest mot at ledelsen ble dominert av AKP(m-l). De mente også at organisasjonen var blitt for autoritær og sentralistisk (Korsvik 2019). Senere ble det splittelser flere andre steder. Utmeldinger av Kvinnefronten i Elverum beskrives for eksempel i boken til Aanesen (red. 2018, s. 146). Med andre ord ganske likt det som skjedde i Fredrikstad allerede i 1974.

 Stiftelsesmøtet

Stiftelsesmøtet var 24. mai, hvor et flertall av de frammøtte bestemte at de skulle bli Nyfeministene i Fredrikstad. Forslaget om å slutte seg til Nyfeministene kom etter at en av utbryterne som studerte på Universitetet i Oslo, hadde lest et hefte om feminister (Nyfeminister i Oslo 1973). Starten ble markert med et åpent møte i Gamlebyen i september. Sosialpsykolog Siri Nørve, som var kontaktperson for Nyfeministene i Oslo, innledet Om Nyfeministene. Siri ble en slags jordmor for Fredrikstad-feministene og ga gode råd om hvordan organisasjonen kunne bygges opp med flat struktur. Keramiker Yngvild Fagerheim innledet om den lokale nyfeministgruppens planer og om viktigheten av å arbeide i en tverrpolitisk organisasjon. Begge lokalavisene hadde store oppslag.

 Flat organisering

Bortsett fra at nyfeministgruppenes utadrettede virksomhet skulle være i samsvar med organisasjonens program, stod de fritt i å velge arbeidsoppgaver ut fra lokale forhold. På møtene skulle det være faste kvinnekulturinnslag. Medlemmene skulle trenes til å ta ordet i forsamlinger, siden dette var nytt for mange kvinner. Det å være feminist, betød at du ville bekjempe kvinneundertrykking og jobbe for kvinnefrigjøring. Behovet for en annerledes organisering var også en viktig grunn til at innmelding i Norsk kvinnesaksforening ikke ble sett på som et godt alternativ. Nyfeministene var unge og radikale og ønsket å skape noe nytt.

Organisasjonsformen som Nyfeministene hadde valgt, var flat organisering. Dette var særegent ved at alle medlemmene deltok direkte i beslutningene, og at det ikke var valgte representanter som traff beslutninger på vegne av andre (Nørve 2007). Nyfeministene organiserte seg derfor ikke etter tradisjonelt mønster med styre og forkvinne. I stedet valgte de et arbeidsutvalg med sekretær, kasserer og tre tillitskvinner. Dette vakte en viss oppsikt og førte til skriverier i avisen. Arbeidsutvalget, som var satt sammen av minimum to ikke-sosialister og to sosialister, ble valgt på årsmøtet.

Bevisstgjøring

Kvinnefrigjøringen skulle ta utgangspunkt i synliggjøring av kvinners liv og hverdag gjennom bevisstgjøringsgrupper. I sin artikkel om Nyfeministene har Brita Gulli (2003) skrevet om sammenhengen mellom flat organisering og bevisstgjøring. Bevisstgjøring som metode innebar å ta utgangspunkt i de personlige, opplevde sider ved kvinneundertrykking, å ikke overse dem, eller bortforklare dem. Det personlige var i seg selv politisk. Skillet mellom det offentlige (politiske) og private (upolitiske) ble opphevet.

Kreativ og uredd nyfeminist

Tonje Kolle forteller hvordan organiseringen påvirket aktivitetene til Nyfeministene i Fredrikstad. Hun sier:

Det var vidunderlig å møte denne formen for organisering, hvor vi løftet fram og drøftet forhold av betydning for kvinnefrigjøringen i vår lille by. Jeg husker at vi hadde det så morsomt og kreativt, og at vi snakket og snakket. Nyfeministene åpnet dørene for nye syn på saker og ting, og det var nok den flate organiseringen som skapte forandringene.

 En periode trodde vi at alt var mulig. Vi gikk i demonstrasjonstog, arrangerte aksjoner og stod på stands. Den flate organiseringen åpnet for at alle fikk en stemme. Også lille meg som fikk en ny identitet som kreativ og uredd nyfeminist.

Hvem var Nyfeministene?

Begrepet nyfeminist er hentet fra en kronikk som Siri Nylander Mæland skrev i Dagbladet 31. januar 1970. Tittelen var; Nyfeminister, foren dere! Hun hadde kontakt med de radikale feministene da hun studerte i USA noen år tidligere (Aanesen 2018). Etter starten av Nyfeministene i 1970 ble det stor aktivitet i Oslo. Men det var langt fra Oslo til Fredrikstad, og tre og et halvt år hadde det gått før Nyfeministene etablerte seg i byen. Initiativet kom blant annet fra hjemmeværende/student Ellen Nordvik (gift Wedø), keramiker Yngvild Fagerheim, ballettdanser Kotty Stenby (gift Fritzner), selvstendig næringsdrivende Lisen Nørbech og hjemmeværende/student Rita Bjørnulf, (gift Bjerketvedt). Titlene avspeiler det de var i 1974.

 Studenter, husmødre og yrkeskvinner

Nyfeministene i Fredrikstad var relativt unge, de fleste mellom 20 og 30 år. De la stor vekt på å være tverrpolitiske. Felles for alle var bevisstheten om at kvinnen var undertrykt i et mannssamfunn. Medlemmene var en uensartet gruppe. 30 nyfeminister var aktive, og på det meste kanskje 40. Her var det en blanding av kvinner med og uten barn. De var gifte eller enslige, de var husmødre, studenter eller yrkeskvinner. Noen hadde studert eller studerte ved universitet og høgskole, noen gikk på sykepleierskolen, noen var elever ved Gamlebyen folkehøgskole og de aller yngste gikk fortsatt på videregående skole.

Flere av kvinnene som hadde lønnsarbeid, arbeidet i helse- og omsorgsyrker, andre jobbet på kontor, noen var lærere og noen var kunstnere med tilholdssted i Gamlebyen. Det at Nyfeministene i Fredrikstad var sammensatt av svært forskjellige kvinner, bidro til at aktivitetene favnet bredt. Noen definerte seg som sosialister og andre var tilhenger av de borgerlige partiene, selv om de ikke var medlemmer av et bestemt parti.

Skulder ved skulder

Gjennomgangstonen var å vise søstersolidaritet og stå skulder ved skulder i kampen mot kvinneundertrykkingen. Et åpent møte ble arrangert med tema: Er vi tverrpolitiske nok? Innleder var nyfeminist Lisen Nørbech. Hun la vekt på at det var mange saker som var felles på tvers av partilinjer, og at vi alle var søstre som kjempet i fellesskap. Søstersolidaritet var et nytt begrep som ble diskutert i bevisstgjøringsgruppene.

Det å være nyfeminist og yrkeskvinne, og samtidig ha ansvaret for små barn, var en ny situasjon for mange. Det var viktig å få fram at det var valgfrihet som var tema, og at det var kvinneundertrykking, og ikke mannen kampen handlet om. For mange ble dette en vanskelig balansegang. Til Fredriksstad Blad sa Nyfeministene:

Den biologiske forskjellen og det den fører med seg, kan vi imidlertid heldigvis ikke avskaffe!

Guttegærne nyfeminister

Nyfeministene var opptatt av å beholde sin kvinnelighet. Flere hadde langt hår, gikk i lange skjørt, noen fjernet hår fra legger og armhuler, og ganske mange var ivrige til å sminke seg. Alt i alt er det på tide å korrigere framstillingen av syttitalls-feminister som en gjeng mannehatere uten sminke og med hårete legger. Nyfeminist Maja Kolle forteller at de yngste nyfeministene kunne innrømme at de var ganske så guttegærne på den tiden, som på godt norsk betyr at de likte gutter svært godt! Det var nok flere enn de yngste som kunne kjenne seg igjen i det utsagnet! Men i en periode gikk ikke nyfeminister med BH.

Søstersolidaritet og pressgruppe

Det kostet å være feminist den gangen, og det kunne være tøft å være gift med en. Svært få støttet nyfeministenes store frigjøringsprosjekt. En av ektemennene opplevde at da han som vanlig hengte storvasken på klessnora ute i hagen, kom nabokona løpende og tok bilde av han. Hun unnskyldte seg med at hennes ektemann ikke ville tro henne, da hun fortalte om klesvasken. Så nå skulle han få bevis!

Vi tar med et sitat fra et leserinnlegg i 1975 fra Nyfeministene i Fredrikstad ved Lisen Nørbech, som den gang var hjemme med svangerskapspermisjon:

La oss vise det mannsdominerte samfunn vi lever i at søstersolidariteten vokser seg sterkere for hver dag, slik at vi til slutt kan bli en pressgruppe som myndighetene må ta hensyn til.

Lite visste de den gang hvilken sterk pressgruppe hele kvinnebevegelsen i Norge skulle bli, og at det ene kravet etter det andre skulle bli innfridd!

Bevisstgjøringsgrupper

I tråd med ideologien om at det personlige var det politiske, dannet Nyfeministene bevisstgjøringsgrupper. Samtidig med at gruppene jobbet med bevisstgjøring, hadde de utadrettede aktiviteter på spesielle temaer. Temaene kunne være alt fra selvbestemt abort til navneloven og yrkesvalg for kvinner. Likestilling og frigjøring var målet og kampen mot kvinneundertrykking var temaet. 

Hvordan arbeidet i bevisstgjøringsgruppene kunne oppleves forteller Tonje Kolle i en minnehistorie, hvor hun blant annet skriver:

Bevisstgjøring handlet om å dele erfaringer om det å være kvinne i et mannssamfunn. Det innebar at vi måtte sette oss inn i en rekke nye begrep som blant annet kvinnehistorie, kvinnefrigjøring, bevisstgjøring, diskriminering, mannssjåvinisme, søstersolidaritet, reproduktivt arbeid, og sist men ikke minst paroler som; Det personlige er det politiske. Vi skulle snakke om det private området som for eksempel rydding, støvsuging og oppvask. Det kunne også handle om opplevelser av diskriminering knyttet til det å ikke være mann eller ikke være «det privilegerte kjønn». 

Les Tonje Kolles minnehistorie fra bevisstgjøringsgrupper.

Hver gruppe hadde en kontaktkvinne som innkalte til gruppemøtene. De fem gruppene som beskrives under var svært aktive.

Kontorgruppe med ansvar for stand i gågata

Nyfeministene åpnet kontor i en gammel tregård i Nygaardsgaten 20 i Fredrikstad, hvor de hadde åpent to kvelder i uken. Det var kontorgruppen som hadde ansvar for drift av kontoret, som var ganske lite. Lukten fra et renseri som holdt til i gården, var sterk.

En av nyfeministene, Lisen Nørbech, forteller at det var en klorlignende lukt.

 Lukten fra et renseri som holdt til i gården, var sterk.

Husleien var lav fordi kontoret og utgiftene ble delt med noen andre frivillige organisasjoner. Blant annet var det en stor felles stensilmaskin der som ble flittig brukt til å masseprodusere løpesedler, møteinnkallinger og annet. 

Nyfeminist Maja Kolle forteller at hun var med på å lage løpesedler til abortkampen, som skulle deles ut på stand. Da satt 6-7 feminister kjempetrangt rundt et bord på det lille kontoret og jobbet. Hun var bare 16 år da hun og venninnen Berit Valstad kom med i Nyfeministene og forteller videre:

 De eldre feministene tok godt vare på oss unge jenter. Det var det beste sted å være. De lyttet veldig til oss og kalte seg for «formødre”.

Kontingenten var kr 50 i halvåret for de som var i jobb, og 25 for studenter. For å øke bevisstheten rundt det å være kvinne, ble det gjennomført studiesirkler. Det førte til økonomiske midler fra den offentlige støtten til frivillige organisasjoner. Midlene ble benyttet til å dekke husleien. For å få økonomien til å gå rundt ble det også arrangert et loppemarked. 

Uredde nyfeminister

Kontorgruppen organiserte stand mange lørdager om formiddagen i byens sentrumsgate, Nygaardsgaten. De mest uredde nyfeministene sto der og forsvarte sine standpunkter så godt de kunne. Spesielt ble selvbestemt abort diskutert så fillene føk. Kommentarene de møtte, kunne være ganske hatefulle. Folkeaksjonen mot fri abort ble startet i 1974 med biskop Per Lønning i spissen. Dette var en aksjonsgruppe som arbeidet for å forhindre liberaliseringen av abortloven i Norge.

 Nyfeministene forsvarer kvinners rett til selvbestemt abort i gågata.

Med den kraftige motstanden det var mot selvbestemt abort var det svært utfordrende for nyfeminister og stå på stand. De hadde ingen politisk skolering eller erfaring i slikt arbeid, og kunne bli kalt for barnemordere av enkelte motstandere. Strategien deres var å definere fosteret som et selvstendig individ. Derfor var retorikken i abortdebatten preget av ord som drap, mord og det å ta liv. Morderstemplet ble åpent festet på kvinnene, mens abortmotstanderne satt seg opp som vernere av ufødt liv (Sivertstøl 2019). Det var ikke lett for nyfeministene å holde på en saklig tone i en slik debatt!

Selvbestemt et nytt ord

Det ble derfor diskutert på møter at nyfeminister ikke måtte gå inn i denne retorikken. Det var selvbestemt abort, altså hvem som skulle bestemme over kvinnekroppen som var tema. For dette var ikke en kamp for eller mot abort. Muligheten til å få innvilget abort var der allerede fra 1964. Da ble det tillatt ved medisinske eller arvemessige årsaker, og ved blodskam og voldtekt (Aanesen 2018, s 41). Dette var striden om hvem som skulle ta avgjørelsen - en legenemnd eller kvinnen selv.

Legal og illegal var ord som ble brukt om abort. Legal var den aborten som ble bestemt av en nemd, og som du kunne få på sykehus. Illegal var den aborten som ble tatt utenfor systemet, når kvinnene fikk avslag av nemdene. Illegal abort var forbundet med stor risiko, fordi kvinner kunne bli skadet av inngrepet, og noen døde av skadene de ble påført. Det ble ofte gjennomført på et legekontor av en privatpraktiserende lege og kanskje uten bedøvelse.

Selvbestemt var et nytt ord på denne tiden

Det kostet dessuten penger å få utført en illegal abort. Penger som kvinnene som regel ikke hadde. De hemmelige abortene kostet både liv og penger og var en viktig grunn til at Nyfeministene krevde

selvbestemt abort nå! Klargjøring av begreper og fakta var en viktig del av gruppesamtalene og et nødvendig grunnlag for utadrettet kommunikasjon.

Sterke støttespillere

Det å gi hverandre støtte på stand var viktig, men feministene hadde heldigvis også sterke støttespillere utenfra, som filmskaperen Vibeke Løkkeberg, overlege Aud Blegen Svindland, journalist Else Michelet, miljøvernminister Gro Harlem Brundtland og statsminister Trygve Bratteli, for å nevne noen.

I 1976 ble overlege Aud Blegen Svindland, som den gang jobbet i Helsedirektoratet, invitert av Nyfeministene til åpent møte i Fredrikstad. Hun holdt et engasjerende foredrag om erfaringer med den nye abortloven fra 1975 og sa blant annet:

Det skjer fortsatt at kvinner må gå gjennom kryssforhør av det mest ydmykende merke. Hun siterte et brev fra en kvinne som i legenemda hadde blitt anklaget for ansvarsløshet. Hun ble spurt gang på gang om hun mente det var sykehusets ansvar at hun var blitt gravid, ettersom hun kom dit (Demokraten 22.09.76).

Etter innlegget underholdt den populære revyskuespilleren Vivi Haug med sin morsomme parodi av den typiske husmora på sekstitallet. Hun bodde rett utenfor Gamlebyen den gangen og kalte seg for Fyrtårnet fra Prestelandet fordi hun var usikker og stadig rødmet!

Abort og prevensjonsgruppen

Abort og prevensjonsgruppen var opptatt av Familiemeldingen Barnefamiliens levekår (St.meld. 51, 1973-74) og tema knyttet til abort og prevensjon. Spørsmålet om selvbestemt abort ble behandlet i denne meldingen. Abortsaken skulle behandles sammen med en rekke forskjellige familiepolitiske spørsmål i oktober 1974.

 Otto Hauglin fra Fredrikstad stemte mot selvbestemt abort i 1974.

Det var under behandlingen av familiemeldingen i Stortinget at Otto Hauglin stemte mot selvbestemt abort. Hauglin fra Sosialistisk Valgforbund sørget for en stemmes motvekt, selv om Sosialkomiteen innstilte på selvbestemt abort. Han var i tillegg fra Fredrikstad!

En ny abortlov ble vedtatt i juni 1975. Kirsti Malterud som var en av nyfeministene i Fredrikstad, hadde legepraksis på Sentralsykehuset i Østfold. Hun orienterte på et åpent møte med tittelen: Den nåværende abortloven, hva sier den, hvordan fungerer den, hvilke forandringer er nødvendige. På møtet ble det planlagt en abortaksjon.

Forakt for biskopens synspunkter

På denne tiden bodde biskop Per Lønning sentralt i Fredrikstad. Han hadde vært biskop i Borg bispedømme siden 1969 og i mange sammenhenger uttrykt sine negative holdninger til selvbestemt abort. Nyfeministene gjennomførte en abortaksjon utenfor bispegården. Nyfeminist Maja Kolle forteller at de ropte slagord og viste sin forakt for biskopens synspunkter. Per Lønning gikk fra sin stilling i 1975 i protest mot det han så på som en liberalisering av abortloven. Flere nyfeminister hadde allerede meldt seg ut av statskirken i protest mot kirkens steile holdning.

Biskop Per Lønning var sterk motstander av selvbestemt abort.

Men det skulle gå flere år før selvbestemt abort endelig ble vedtatt i 1978. For å få loven vedtatt i Stortinget var Arbeiderpartiet det førende partiet med statsminister Trygve Bratteli og miljøvernminister Gro Harlem Brundtland i førersetet. Det var et stort gjennombrudd for likestillingen i Norge, og ble feiret av Nyfeministene.

Den norske kirke tar et historisk oppgjør

I Aftenposten 26. april 2019 sto det at biskopene i Den norske kirke beklaget holdninger og uttalelser overfor alenemødre og kvinner som valgte å ta abort. I februar tok Den norske kirke med preses (ledende biskop) Helga Haugland Byfuglien i spissen et historisk oppgjør med sin abortmotstand. Et samlet bispekollegium slo fast at et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang.

Den norske kirke beklager sitt manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter.

I en enstemmig uttalelse beklaget biskopene at kirkens holdning i abortsaken og andre saker har påført alenemødre en krevende belastning. De beklaget at de ikke la til rette for en god dialog og at kirken i liten grad har tatt inn over seg situasjonen mange gravide har stått i. De skrev også at kirken gjennom historien har vist manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter.

Prevensjonsveiledningskontor

Abort og prevensjonsgruppen jobbet samtidig for å etablere et prevensjonsveiledningskontor. Det var planlagt til de minste detaljer, og de lette etter lokaler. Lokalavisene skrev at både opplegg, drift og kvalifisert personale var sikret for prevensjonskontoret som nyfeministgruppen i Fredrikstad skulle åpne. Tre leger hadde sagt seg villig til å være med å gjøre en frivillig innsats. Kontoret ville også tilby graviditetstest og hjelp til en eventuell søknad om abort. Hovedproblemet var å få tak i et egnet lokale, sa nyfeministene Ellen Nordvik og Turid Nyhagen til lokalavisene. Nyfeministene hadde til og med skaffet fram en gammel gynekologisk stol, som de lagret på det lille kontoret sitt i sentrum av Fredrikstad.

Norske Kvinners Sanitetsforening hadde opprettet og drevet helsestasjoner mange steder tidligere. I tråd med helsestasjonsloven fra 1972 overtok fylkeskommunene ansvaret for helsestasjonene fra 1974. Lovteksten sa ikke direkte at helsestasjoner for mor og barn skulle drive prevensjons- og seksualopplysning, men familieplanlegging var likevel nedfelt i lovens intensjon (Andresen og Elvbakken 2018). At kunnskap om prevensjon ikke ble formidlet til alle kvinner, oppfattet nyfeministene som undertrykking av kvinners seksualitet. Det var blant annet derfor nyfeministene ville etablere et slikt kontor.

Et prevensjonsveiledningskontor ble aldri etablert av Nyfeministene i Fredrikstad. Ellen Nordvik forteller at arbeidet til nyfeministene likevel var en pådriver til at distriktets helsestasjoner prioriterte arbeidet med prevensjons- og seksualopplysning høyere.

Straffelovens §377

I Norge i dag er det uforståelig at motstanden mot prevensjonsveiledning var så stor. Selv om P-pillen ble frigitt i 1967, ble den som regel kun skrevet ut av legene til gifte kvinner. Andresen og Elvbakken (2018) skriver at Straffeloven hadde bestemmelser mot opplysning om prevensjon i § 377. Det ble ikke lovlig før på 1970-tallet.

Straffeloven § 377 hadde bestemmelser mot opplysning om prevensjon.

I dag tilbyr både helsestasjonene og skolehelsetjenestene gratis veiledning til alle barn og unge fra 0-20 år, samt gravide. Helsestasjon for ungdom opptil 20 år er for eksempel et gratis og tverrfaglig tilbud til unge som består av helsesykepleier, lege og psykolog.

Daghjemsgruppen

Gruppen jobbet hovedsakelig med etablering av daghjem. De ønsket å være en pressgruppe for at kommunen skulle etablere flere daghjem. Det første kommunale daghjemmet i Fredrikstad var Nabbetorp kommunale daghjem. Det åpnet i 1972 og hadde plass til 32 barn fra 3-7 år. I 1974 var det i tillegg noen få organisasjonsdrevne daghjem. Daghjemsgruppen jobbet spesielt mot nabokommunen Kråkerøy for å starte et daghjem der. Dette tilbudet, Smertulia barnehage, åpnet i 1977.

 Det første kommunale daghjemmet i Fredrikstad åpnet i 1972 og hadde plass til 32 barn fra 3-7 år.

Dagmamma

I 1974 eksisterte det ingen tilbud til 0-3 åringer, bortsett fra sykehusenes barnehager, som kun hadde plasser for de ansattes barn. Løsningen for kvinner som var under utdanning eller i lønnet arbeid, og som hadde små barn, var å bruke en privat dagmamma. Det var få muligheter til å sjekke kompetansen til kvinnene som tok imot barn i sine private hjem. Systemet baserte seg på tillit til at alle kvinner kunne passe barn.

På denne tiden var svangerskapspermisjonen kun 12 uker, så dagmammaen kunne få ansvar for ganske små barn. Disse kvinnene jobbet som oftest svart, og hadde derfor ikke samme lønns- og arbeidsvilkår som vanlige arbeidstakere. Ordningen med dagmamma var av disse grunnene ikke noen god ordning.

Kristen formålsparagraf

Men nyfeministene var ikke bare opptatt av at det skulle bygges flere daghjem. De var også opptatt av det pedagogiske innholdet og var motstandere av kristen formålsparagraf. I 1977 inviterte de bystyrerepresentant for Kristelig folkeparti Gerd Pinnerød og Ellen Syrstad til et åpent møte om kristen formålsparagraf i barnehagene. Den nye kvinnebevegelsen har gjort kampen om flere og bedre daghjem til en av sine merkesaker, sa nyfeministene Tonje Kolle og Tove Henriksen til lokalavisen.

 Nyfeministene ønsket ikke kristen formålsparagraf i de kommunale daghjemmene.

På denne bakgrunn tok Nyfeministene opp til debatt det aktuelle spørsmålet om innføring av kristen formålsparagraf i barnehagene. Videre hevdet de:

Barn av fremmedarbeidere blir utstengt fra fellesskapet når det skal holdes kristendomsundervisning i barnehagen, og dette er ikke holdbart pedagogisk. 

Etter innleggene underholdt musikerne Vera Danielsen og Jens Magnus med kvinneviser til stor applaus.

I 2008 vedtok Stortinget ny formålsparagraf for både barnehagen og skolen. De kristne formålsparagrafene ble erstattet av et inkluderende grunnlag for opplæringen. De gamle lovene forpliktet både barnehager og skoler til å gi barna en kristen oppdragelse (utdanningsnytt.no).

Nannagruppen

Navnet Nanna tok de etter en av våre formødre som gjorde en kjempeinnsats uten at det ble reist noen bauta. Et av medlemmene i gruppen kjente Nanna Broch de siste årene hun levde. Nanna Broch (1879–1971) skrev avisartikler, holdt foredrag og arrangerte diskusjonskvelder i sitt eget hjem. Hun var boliginspektør i Oslo Sundhetsvesen (Helseråd) og mente at det var kvinnene som led mest under helsefarlige og uverdige boforhold.

Navneloven fra 1964 ga kvinnen rett til å beholde «pikenavnet».

Navneloven

Nannagruppen var blant annet opptatt av endring av navneloven. Navneloven av 1923 innførte som hovedregel at kvinner skulle skifte til mannens etternavn ved giftermål. Loven gjorde det klart at barna skulle overta farens navn. Navneloven fra 1964 ga kvinner valgfrihet i å ta ektemannens etternavn eller beholde pikenavnet, men forventningene var fortsatt sterke på 1970-tallet om å ta mannens etternavn ved ekteskap (Noack 2005).

Gruppen skrev en artikkel under Tema i tiden i Fredriksstad Blad ved Eva Lunde 18.11.1974. Det førte til en debatt, og hvor flere i gruppen skrev engasjerte leserinnlegg. Blant annet skrev Inger Johanne Nygren en kommentar til redaktørens forslag om å bruke navnet Lars-Turid. Nyfeministene sa nei til forventningene om å ta mannens navn ved ekteskap. De mente at kvinnen kunne beholde pikenavnet eller at mannen kunne beholde sitt guttenavn ved ekteskapsinngåelse. I et leserinnlegg skrev Kotty Stenby (Fritzner):

Da jeg fikk mitt navn tilbake!

I dag fikk jeg tilbake mitt såkalte ”pikenavn” etter 11 år under min manns ”guttenavn”, unnskyld, slektsnavn. Det føles godt og befriende, nesten som en personlig seier! Som om jeg er kvitt et lånt plagg og går i mine egne klær igjen. Jeg føler meg rett og slett mer hel og selvstendig.

I 1979 ble regelen om at kvinner skulle ta ektemannens navn opphevet, og det ble innført full likestilling mellom kvinner og menn i valg av etternavn ved giftermål. Med andre ord ble det åpnet opp for at også mannen kunne overta kvinnens navn.

Kirkens syn

Gruppen var ellers opptatt av Den norske kirkes syn på kvinner og skrev leserinnlegg om Nyfeministene og Statskirken. De arrangerte et åpent møte om Kirkens holdning til kvinnen, hvor kirken var representert med Anne Brun. Etter Nyfeministenes landsmøte 26/27 oktober 1974 hadde mange Fredrikstad-feminister gått til det skritt å melde seg ut av Statskirken. Nyfeministene begrunnet dette i Fredriksstad Blad i november:

Utmeldelsene skjedde som en protest mot kirkens diskriminerende behandling av kvinnene gjennom det meste av historien og som en protest mot kirkens stillingstagende og deltakelse i abortdebatten.

 Melder seg ut av statskirken i protest mot kirkens holdning til kvinner.

 Nannagruppen engasjerte seg også i stortingsmelding nr. 9 om sykehusutbygging i et regionalisert helsevesen. På bakgrunn av stortingsmeldingen fra 1975 ble det foreslått at Norge skulle inndeles i helseregioner. Dette sluttet Stortinget seg til. Nannagruppen besto av flere helsearbeidere som var opptatt av hvilken betydning dette kunne få for behandling av gravide og fødende.

Opplysningsgruppen

Det var åpenbart mangel på kunnskap om kvinnenes situasjon i hjemmet og ute i samfunnet. Det var derfor behov for at noen jobbet med opplysnings- og informasjonsarbeid. Gruppen drev ekstern opplysning først og fremst gjennom lokalavisene, men også skolering av medlemmene gjennom studiesirkler. Blant annet innledet Rita Bjørnulf (Bjerketvedt) om Historien og kvinnene i Gamlebyen Folkehøyskoles aula.

Eksempler på leserinnlegg fra medlemmene var:

• Hvem er vi?
• Kvinnekamp uten klassekamp
• Nyfeministene i Fredrikstad støtter kvinnene i Våler Skurlag

Trakk lokale politikerkvinner fram i lyset

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 1975 jobbet gruppen spesielt for å få til stand i byens handlegate for å markere standpunktene sine utad. Med stort engasjement ble kvinner oppfordret til å gå aktivt inn i de politiske partiene der de hørte hjemme. De prøvde å legge press på partiene, slik at flere kvinner kunne bli nominert. De inviterte byens lokale politikerkvinner til et åpent møte.

Hva kan en kvinnelig politiker utrette for å bedre kvinnens stilling?

De lokale politikerne Mary Larsen fra Arbeiderpartiet, Irma Kjellberg fra Kristelig Folkeparti, Petra Mohn fra Høyre, Gudrun Søland fra Senterpartiet og Gudveig ”Tullik” Holmesland fra Venstre holdt innlegg. Flere av dem mente at det var viktig at nyfeminister aktiviserte seg innenfor de politiske partiene i stedet for utenfor. Disse kvinnene var med i politikken i en tid hvor mennene dominerte totalt. For eksempel var Petra Mohn vararepresentant på Stortinget for Østfold Høyre fra 1961-1965. I 1969 sto Gudveig Holmesland som nr. 7 på Venstres liste til stortingsvalget. Nyfeministene trakk disse kvinnene fram i lyset, for de var lite synlige i lokalpressen den gangen.

 Målet til nyfeministene i 1975 var å få annenhver mann og kvinne på valglistene.

Annenhver mann og kvinne

I 1975 var alle politiske partier fortsatt svært mannsdominert. Som medlem av Sosialistisk Valgforbund ble Rita Bjørnulf (Bjerketvedt) valgt til leder (formann) av Nominasjons- og programutvalget for direkte valg til fylkestinget i Østfold samme år. Hun ønsket da å praktisere noe av lærdommen fra Nyfeministene. Rita forteller om hvordan hun arbeidet hardt for å få annenhver mann og kvinne på SV´s nominasjonsliste i 1975. Hun skriver blant annet:

Som leder tok jeg ordet på møtet og orienterte om selve prosessen med utsending av brev til lokallaga, fastlagte tidsfrister, og andre viktige opplysninger. Så trakk jeg pusten dypt, og sa at jeg som leder av nominasjonsprosessen, ønsket at vi skulle jobbe aktivt for å sette opp annenhver mann og kvinne gjennom hele listen med kandidater.

Les mer om: Annenhver mann og kvinne i Østfold SV i 1975: Rita Bjørnulf forteller

Senere har kvinneandelen økt i alle politiske partier. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland den første kvinnen som ble statsminister i Norge. I 1986 oppnevnte Gro Harlem Brundtland en regjering der 44 prosent av statsrådene var kvinner. Siden den gang har kvinneandelen i norske regjeringer ikke vært under 40 prosent.

Andre aktuelle saker

Nyfeministene i Fredrikstad var opptatt av å endre den tradisjonelle kvinnerollen i kjernefamilien. Dette var et gjennomgående tema i bevisstgjøringsgruppene. Også her var det bred dekning i lokalavisene.

Det er på tide å få utryddet misforståelsen om at mannen er vår hovedfiende. Vi kjemper ikke mot mannen som sådan, men mot mannsrollen og mannssamfunnet.

Dette sa Nyfeministene til lokalavisa Demokraten 06.09.1974. Til Fredriksstad Blad presiserte Nyfeministene i september 1974 at mannens rolle i kvinnesaken dessverre ble tatt opp for lite. Videre sa de den gang:

Mannens rolle er like uønsket for mannen som kvinnerollen er det for kvinnen. Vi må arbeide for at kvinner og menn skal stilles på et likt grunnlag. I dag diskrimineres for eksempel menn som vil være hjemme og stelle hus og barn, noe vi selvfølgelig mener er galt. Videre:

Det som er synd, er at det ofte fyres opp under underlige argumenter for å avspore debatten. Vi går absolutt ikke inn for å avskaffe vanlig høflighet. Både menn og kvinner bør være hensynsfulle overfor hverandre. Vi må arbeide for at menn skal kunne vise sine følelser, mens myten om den svake kvinnen må avskaffes.

Dytt ikke kvinner ut i arbeidslivet!

Til Fredriksstad Blad presiserte gruppen at det ikke var deres hensikt å dytte noen ut i arbeidslivet. Vitsen var at det skulle være et valg. Et innlegg fra redaksjonen i Demokraten med utgangspunkt i en norsk TV-produksjon sendt på svensk TV sier sitt om datidens holdninger. Det var Et dukkehjem av Henrik Ibsen, som ironisk ble karakterisert som Oppvigler! Innlegget avsluttes med følgende utsagn:

Nei– hensikten med dette kvinneopprør er naturligvis å få både i pose og sekk. Alle rettighetene – uten pliktene. Fly på Bingo og la mann og onger seile sin egen sjø.

Utrolig at Et Dukkehjem kunne vekke slik forargelse nesten 100 år etter at det ble skrevet i 1879. For Nyfeministene handlet ikke frihet om fri fra mann og barn, men om retten til å velge lønnet arbeid utenfor hjemmet eller ulønnet arbeid i hjemmet.

Nyfeministene regnet økonomisk uavhengighet som en forutsetning for kvinnefrigjøring, og målet var aldri frihet til å fly på Bingo! Bingo var et populært lotterispill blant husmødre fra midten av 1960-tallet. Noe av grunnen var at de kom vekk fra hjemmet på formiddagen og kunne treffe andre husmødre. 

Husarbeid og barn ikke bare kvinnens ansvar.

Nyfeministene var tidlig ute med å engasjere seg i spørsmål rundt papparollen. Felles ansvar for hjem og barn var en viktig kampsak for de fleste, og var en av parolene 8. mars 1975. Dette har sakte, men sikkert blitt en større realitet i de fleste hjem. Lengre svangerskapspermisjoner og pappapermisjoner har gitt fedre bedre muligheter til å delta i barns oppvekst. Fedre har også etter hvert tatt større del i husarbeidet.

Husbråk eller kvinnemishandling

Nyfeministenes utgangspunkt var at det personlige skulle bli politisk. Derfor skulle kvinnemishandling eller husbråk bli en sentral sak i kvinnekampen. Kvinner skulle ikke bære skyld og skam for mishandling i ekteskapet. På den tiden skulle ikke vold mot kvinner i hjemmet snakkes om i full offentlighet, og det var ikke noe spesielt hjelpeapparat for voldsutsatte kvinner. Ordet kvinnemishandling eksisterte ikke. Betegnelsen var rett og slett husbråk.

 Nyfeministene ønsket å opprette et krisesenter for mishandlede kvinner.

 I Oslo hadde Krisesenterbevegelsen startet sitt arbeid i 1976. Tre nyfeminister i Fredrikstad ønsket å tilby hjelp til mishandlede kvinner. Med friskt pågangsmot var planen å etablere et rådgivningstilbud i Nyfeministenes kontor i Nygaardsgaten 20. De søkte Fredrikstad kommune om økonomiske midler, og fikk organisert et møte med daværende ordfører. Lisen Nørbech var en av tre begeistrede nyfeminister som satt i møtet. Hun erindrer at det ikke kom så mye ut av møtet, og at de ble en smule overrumplet av ordførerens reaksjon. Han vred seg litt i stolen og sa blant annet på ekte Fredrikstaddialekt:

Ja, jeg har ille respekt for morra mi, for ho var et ille bra menneske, og så klarte ho alle ongane sine sjæl.

Det viste seg at det var liten plass til å etablere rådgivning for kvinner på kontoret i Nygaardsgaten. I tillegg kom de i kontakt med Politiet i Fredrikstad som forklarte hvor viktig det var med et omfattende sikkerhetsopplegg. Det var fare for at noen ektemenn kunne utøve grov vold, så de advarte mot en slik etablering. Dermed måtte de tre entusiastiske, og kanskje litt blåøyde nyfeminister skrinlegge hele ideen. I stedet forsøkte de å presse på for å få et Familievernkontor i Fredrikstad. I 1997 kom lov om familievernkontor, og myndigheten ble lagt til fylkeskommunen. Kontorene har familierelaterte problemer som sitt fagfelt.

 Nyfeministene fikk liten forståelse fra ordføreren.

Men, opprettelsen av krisesentrene ble en av de store sakene som ble løftet fram de neste tiårene. Det første krisesenteret i Norden ble opprettet i Oslo i 1978 (Ericsson Ryste, M. 2003). I Fredrikstad har Stiftelsen Blå Kors Fredrikstad drevet krisesentertilbud til personer utsatt for vold og trusler og deres barn siden 1979. Dette skriver Marie Lindén til Fredriksstad Blad 24.11.2018. Lov om kommunale krisesentre trådte i kraft i 2010.

Kvinners rett til lønnet arbeid

Kvinners rett til lønnet arbeid var et annet sentralt tema for nyfeministene. Det var derfor interessant å lære mer om kvinners arbeid før og nå, og flere åpne møter hadde dette som tema.

Yrkesforbudet for gifte kvinner på 1930-tallet forbauset og forarget.

Folkeskolelærer og pensjonist Ingebjørg Skarpaas, mor til den berømte kvinnesaksforkjemperen Berit Ås, var invitert på et nyfeministmøte i Fredrikstad og fortalte om sine kamper for likestilling; For eksempel at i en periode skulle ikke gifte kvinner få lov til å jobbe som lærerinne, men at hun selv hadde nektet å gi fra seg jobben. Dette gjorde sterkt inntrykk på de unge nyfeministene. Særlig fordi dette var kunnskap som de ikke kjente til. Kvinners historie var i liten grad blitt formidlet til de unge under skolegangen. Synliggjøring og formidling av kvinners historie har i senere tid fått større oppmerksomhet. Særlig de utfordringene det var å få rettigheter til å delta i samfunnslivet i det forrige århundret (Lønnå 1996). Innsikt i kvinners historie er også i dag en viktig forutsetning for å forstå hvordan kvinners livsvilkår stadig kan forbedres.

Første kvinnelige politifullmektig i Norge

På et annet åpent møte inviterte nyfeministene politiadjutant Liv Daae Gabrielsen (Mjaaland) i Fredrikstad til å innlede om Kvinne i et mannsyrke. Hun sa blant annet at hennes yrke var et av de som var klarest mannsdominert med 2,4 prosent kvinner i 1975. Ulla Britt Karlsen, som nylig var tiltrådt som politikonstabel ved Fredrikstad politikammer, fortalte også om sine erfaringer.

Allerede i 1965 var Liv Mjaaland den første kvinnen som fikk fast ansettelse som politifullmektig i Norge. I boka Fredrikstad forteller har Rita Bjørnulf skrevet en fortelling om hennes vei fram til å bli politifullmektig (Fredrikstadskribentene 2017). Med utgangspunkt i nyfeministmøtet skriver hun:

Alle har vi hørt at kvinnens plass er i hjemmet, og hvis hun vil ut i arbeidslivet, passer det å bli hjelpepleier, barnepleier eller kanskje sykepleier. Men politi! Går det an? Er ikke det å strekke det vel langt?

Gifte kvinner ut i arbeidslivet

Det som karakteriserte tiåret fra 1970 til 1980 var at kvinner, og først og fremst gifte kvinner gikk ut i lønnsarbeid. 250 000 flere kvinner fikk plass i lønnet arbeid i dette tiåret, mens mennene økte med ca. 60 000. Langt de fleste kvinnene fikk lønnsarbeid innenfor offentlig, sosial og privat tjenesteyting, og ca. 50 prosent av dem jobbet deltid (St.meld. 85, s. 23).

Få kvinner velger typiske mannsyrker

Om det var mange kvinner som valgte lønnet arbeid, var det få som gikk inn i mannsdominerte yrker. Selv om Staten gjennom arbeidsmarkedsetaten engasjerte seg tidlig i kvinners yrkesvalg, var det først på 1980- og 1990-tallet at kvinner så muligheter til å utdanne seg i typiske mannsyrker. Spørsmålet som ble stilt på syttitallet var om kvinner hadde forutsetninger for å utøve disse yrkene. I vår tid jobber kvinner innenfor mange yrker som tidligere ble sett på som upassende for dem.

Lik rett til pensjon og trygd

Velferdssystemet på 1950- og 1960-tallet var knyttet til den mannlige lønnsarbeideren. Pensjonspoeng for omsorgsarbeid ble ikke innført før i 1992 (www.nav.no/no/person/pensjon). Dette betød at hjemmeværende husmødre fikk minstepensjon på syttitallet. Nyfeministene i Fredrikstad var opptatt av å utligne forskjellen mellom mann og kvinne når det gjaldt pensjon og trygd.

 Lot som om de var syke.

De påpekte blant annet at foreldre måtte få sykepenger dersom barna ble syke, og en måtte være hjemme. Mange måtte late som om de selv var syke for å få sykemelding fra lege, når de var hjemme på grunn av barns sykdom. Fra 1977/78 kunne en av foreldrene være hjemme med lønn i 10 dager med sykt barn under 10 år (Hansen 1991, s 16).

Leste bøker skrevet av kvinner

Litteraturstudier var et helt sentralt punkt i bevisstgjøringsgruppene. Mange valgte kun å lese bøker skrevet av kvinnelige forfattere. Begrepet kvinnelitteratur om bøker skrevet av kvinner om kvinner var nytt for nyfeministene. På gruppemøtene ble ulike bøker og tidsskrifter presentert, diskutert og referert til.

 Det nye tidsskriftet Sirene var populært, da redaktørene var flinke til å blande litt humor inn i den alvorlige kvinnesaken. Journalist Bitten Modal, som var med å starte Sirene i 1973, ble invitert til å fortelle om Sirene på et av de åpne møtene i Fredrikstad. En av nyfeministene, Eva Riis skrev et innlegg i Sirene om at det finnes nyfeminister i Fredrikstad også!

 Bøkene, Sirene og samtalene i gruppene ble sentrale for bevisstgjøringen.

Forfattere som nyfeministene fordypet seg i var blant annet Betty Friedan, Margarete Bonnevie, Simone de Beauvoir, Liv Køltzow, Germaine Greer og Suzanne Brøgger. De ble våre venner og ledestjerner.

8. marstog, åpne møter og seminarer

Det ble noen hektiske år for Nyfeministene. I tillegg til arbeidet i bevisstgjøringsgruppene var det andre aktiviteter i årene fra 1974 til 1980. Blant annet var Fredrikstad-feministene redaksjon for medlemsbladet Feministen nr. 2/1975. Der ga de uttrykk for mange av de sakene som opptok dem. Bladet var landsomfattende for Nyfeministene, og oppnevning av redaksjonskomite gikk på omgang mellom byene. Forsiden ble illustrert av keramiker og nyfeminist Yngvild Fagerheim.

 Kvinneåret 1975

1975 var et spesielt år for kvinneorganisasjonene fordi Forente Nasjoner (FN) vedtok at det skulle være FN´s Internasjonale Kvinneår. Dette styrket engasjementet for kvinners rettigheter både internasjonalt og i Norge. Nyfeministene kritiserte Fredrikstad kommunes oppnevnte Kvinneårsutvalg, fordi de ikke engasjerte seg i lokale saker. På et åpent møte inviterte de Marit Liverud fra Fredrikstad og omegns kvinneråd til å snakke om FN´s internasjonale kvinneår.

100 kvinner og menn i tog

Nyfeministene inviterte ulike kvinneorganisasjoner i Fredrikstad til 8. marstog. Det var tett tåke, vått, surt og kaldt. Likevel deltok ca. 100 kvinner og menn i demonstrasjonen. Hovedparolen var FNs kvinneår 1975-Likestilling, utvikling, fred.

Etter 1975 ble det flere markeringer og demonstrasjonstog 8. mars. I 1977 var det 100 som marsjerte i to tog. De sentrale kravene var selvbestemt abort og gratis barnehager. Både i Fredrikstad og i andre byer var det uenighet med 8. mars-komiteen om parolene. I 1978 ble det igjen to demonstrasjonstog i Fredrikstad. Tonje Kolle og Rita Bjørnulf har skrevet om hvordan de opplevde 8. marstogene i Fredrikstad på 1970-tallet.

Les mer om Fredrikstadfeministenes 8. mars-tog på 1970-tallet: Rita Bjørnulf og Tonje Kolle forteller

Kvinnekultur på møtene

Fredrikstadfeministene arrangerte en rekke åpne møter. Frammøte av engasjerte kvinner var stort. En av nyfeministene, billedkunstneren Inger Johanne Nygren, forteller at hun skrev pressemeldinger til avisene om de åpne møtene. Inger Johanne var kunstnerisk leder av Galleri 12 B, hvor mange av nyfeministmøtene ble holdt uten å betale leie. Det var generøst av arkitekten og gallerieieren Aksel Fronth, som var en av få menn som var ekte feminist den gangen! Større åpne møter ble arrangert i Donkejongården i Gamlebyen. I tillegg til aktuelle saker var det også kvinnekultur på møtene i form av musikk, dans, sang, diktlesing og revyinnslag.

Østlandsseminar i 1975

Nyfeministene i Fredrikstad inviterte nyfeministgrupper i Lillehammer, Moss og Oslo til seminar på Gamlebyen Folkehøgskole i november 1975. 36 nyfeminister meldte seg på. En av bevisstgjøringsgruppene i Fredrikstad sto for det praktiske arbeidet, og programmet ble til i samarbeid med Oslo-feministene. Følgende tema ble tatt opp:

• Rapport fra gruppenes virksomhet på Østlandet
• Likestillingsloven v/ Gerd Brantenberg
• Om kvinnekonferansen Brød og Roser v/Sidsel Moum
• Om Lesbisk bevegelse v/Brita Gulli
• Debatt om selvbestemt abort
• Debatt om barnehageresolusjon
• Selvkritikk av seminaret

Likestillingsloven avvist

I løpet av seminaret ble det utarbeidet en resolusjon om likestillingsloven, og denne ble sendt til Stortingets sosialkomité. Den ble også sendt ut som pressemelding fra Nyfeministene på Østlandet. Likestillingsloven ble avvist i nåværende form, og følgende er sitat fra resolusjonen:

Dagens situasjon krever imidlertid like lite lovmessig vern mot kjønnsdiskriminering av menn i Norge, som det kreves lovmessig mot rasediskriminering av hvite i USA. Videre:

At forbud mot diskriminering av kvinner innarbeides i det eksisterende lovverk – straffeloven og markedsloven.

Lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) ble vedtatt i 1978, og da ble det tatt inn at loven tok særlig sikte på å bedre kvinners stilling.

Tonje Kolle har skrevet en minnehistorie om hvordan hun opplevde å være på nyfeministseminar i 1975. Hun skriver blant annet:

Nyfeministene arbeidet for frigjøring, for kvinners rett til seksualitet, kvinners rett til lønnet arbeid og kvinners rett til å ha en stemme. Dette var et så stort prosjekt i 1975, at vi ikke greide å ta til oss at det eksisterte andre undertrykte grupper som de homofile og lesbiske. Vi hadde nok med å forstå vår egen undertrykking og vår egen rett til seksualitet.

Les mer om: Fredrikstadfeminister møter lesbiske Oslofeminister i 1975: Tonje Kolle forteller

Økofeminisme på sommerleir

I 1978 arrangerte Nyfeministene i Fredrikstad sommerleir for nyfeminister fra Østlandet. Deltakerne ble fraktet med båt til øya Arisholmen utenfor Fredrikstad.

Rita Bjørnulf var en av deltakerne og har skrevet om hvordan hun husker leiren. Hun skriver blant annet:

Ikke mange var opptatt av Økofeminisme, fornybar energi og økologisk matlaging på syttitallet, men nå i 2020 er de høyaktuelle temaer. Solenergi og vindenergi er for eksempel de energiformer som vokser mest på verdensplan.

Les mer om: Økofeminisme på sommerleir i Fredrikstad: Rita Bjørnulf forteller

Landsmøter og landsleir

Fredrikstad-feminister deltok også på landsmøter og landsleir. I oktober 1974 dro Ellen Nordvik på Nyfeministenes landsmøte i Bodø som representant fra Fredrikstad. Hun forteller at det å treffe så mange flotte og ressurssterke kvinner fra hele landet var overveldende. Flere fra nyfeministgruppen i Fredrikstad reiste til Kvinnehuset i Oslo på landstreff i 1976. Der var det mange spennende diskusjoner med engasjerte kvinner.

I 1977 var nyfeminister samlet på landsleir på øya Skorpo utenfor Bergen. Hovedtema var Seksualitet. To deltakere fra Fredrikstad reiste av sted. Tonje Kolle var en av dem og har skrevet om hvordan hun opplevde de intense dagene. Hun skriver blant annet:

Nyfeministene mente at kunnskapen om kvinners kropp og seksualitet var usynlig og tabubelagt. Det var derfor det ble et tema i kvinnekampen.

Les mer om: Med spekulum på feriehjemmet Skorpen: Tonje Kolle forteller

Aktivitetene avtar

Det var noen intense år for Fredrikstad-feministene, som stadig måtte forsvare aktiviteter som ble omtalt i de to lokalavisene. De var slitne på slutten av 1970-tallet. En av nyfeministene, Wenche Ellefsen, forteller i dag at det kostet å måtte forsvare sine meninger overfor venner og bekjente hun møtte på gata eller i selskapslivet. Flere opplevde det på samme måten. Det var sterke forventninger til hvordan nyfeminister skulle oppføre seg. De kunne bli møtt med svært kritiske kommentarer fra AKP ml-ere og fra andre som var uenige med dem.

Nyfeministene overvåkes

Det toppet seg da noen fikk opplysninger fra kjente i politiet og fra arbeidsgivere at de ble overvåket av Overvåkingspolitiet. Ingen hadde trodd at dette var mulig. Men da en av nyfeministene mistet en interessant jobb, og fikk vite at begrunnelsen var at hun var registrert i Overvåkingspolitiets arkiv, ble det for mye. Flere sluttet å være politisk aktive. De stilte seg spørsmålet om overvåkingen av nyfeministene kunne ramme yrkesaktiviteten deres og andre forhold av betydning.

Førskolelærer Eva Buer forteller om lignende erfaringer fra Kvinnefrontens daghjemsaksjon i Porsgrunn, da hun hentet ut mappa som Overvåkingspolitiet hadde laget om henne på syttitallet. Det ble betegnet som samfunnsundergravende å drive med daghjemsaksjon, og kunne være en trussel mot samfunnet (Aanesen, red. 2018, s. 193).

Kvinnekampen tar nye veier

Det betød også mye at i 1978 ble Lov om svangerskapsavbrudd vedtatt av Stortinget. Dette hadde for mange vært den store saken. I løpet av 1979 og våren 1980 opphørte Nyfeministene i Fredrikstad. Men mange så på arbeidet i de intense årene som en inspirasjon til å delta i nye aktiviteter. Noen innså at makten til å vedta store samfunnsendringer lå andre steder enn i kvinnebevegelsen. De valgte da å bruke tid og krefter innenfor det formelle maktapparatet. Derfor tok ikke kvinnekampen slutt i 1979/80, men den tok nye veier i 1980- og 1990-årene.

Det var litt trist at organisasjonsformen til nyfeministene ikke fikk større aksept. Vi kjenner ikke til noen politiske partier eller organisasjoner som tok opp denne måten å organisere på. Dette gjelder både den flate strukturen og bevisstgjøringsgruppene. I mange år var det ikke greit å fortelle at du hadde vært nyfeminist, og F- ordet, for feminisme ble etter hvert skapt. Det ordet du ikke kunne si av frykt for å miste både jobb, kjæreste og venner.

Metoo

På den andre siden førte den feministiske tenkningen om at det personlige er det politiske etter hvert til ny praksis. Dette ble tydelig i forbindelse med #metoo-bevegelsen. Da ble synet på trakassering og overgrep mot kvinner knyttet til sexisme og maktmisbruk, og ikke til kvinners personlige feil og mangler. #metoo brukte jo nettopp nettverksbygging og bevisstgjøring om at det personlige er det politiske som våpen i kampen mot undertrykking. 

20-årsmarkering

I mai 1994 var det 20 års-markering for starten av Nyfeministene i Fredrikstad. Forfatter og nyfeminist Gerd Brantenberg fra Fredrikstad kåserte: Om nyfeminister før og nå! 18 tidligere nyfeminister var med på markeringen. De hadde vært ganske vanlige unge kvinner i en småby på Østlandet. I en kort periode fra 1974 til 1980 sto de på barrikadene og kjempet for kvinnefrigjøring. Hvordan hadde de i ettertid opplevd årene som aktive nyfeminister, og hvilken betydning hadde det hatt for dem personlig?

Et springbrett

En samtalerunde viste at tiden som nyfeminist hadde betydd mye for alle sammen. Det ble et springbrett til å gjøre mye annet. Mange fortalte åpent hvordan livene deres ble endret på grunn av økt bevisstgjøring og mot til å endre på sin tilværelse. For mange nyfeminister ble deres senere yrkesaktivitet preget av bevisstheten om hvilken betydning kjønn kunne ha i ulike sammenhenger. Flere tok med seg feministiske perspektiver inn i ulike organisasjoner og bidro til å formidle ideene videre.

En feministisk bølge

Dette var starten på en ny feministisk bølge, hvor tusenvis av kvinner (og menn) sluttet seg til feministenes ideer. Dette skjedde både i by og land over hele Norge. Sammen med den øvrige kvinnebevegelsen var nyfeministene viktige influensere til den politiske dagsorden. De var uten frykt og ville forandring. De var frittalende og brukte virkemidler som ikke var vanlig for kvinner på den tiden. Hadde dagens digitale utstyr vært til rådighet, hadde nok nyfeministene vært influensere med egen blogg.

Etter noen intense år begynte resultatene å strømme på. Myndighetene, de politiske partiene, fagbevegelsen, Næringslivets hovedorganisasjon, frivillige organisasjoner og media bidro alle til at likestilling og kvinnefrigjøring kom på dagsorden i Norge, og i løpet av noen tiår ble kvinners livsvilkår totalt endret.

Kilder:

Aanesen, Ellen red. (2018); Vi var mange, Forlaget Oktober AS, Oslo

Andresen A. og Elvbakken K. T. (2018); Fødselskontroll, barnehelse og kvinners rettigheter og plikter, Tidsskrift for kjønnsforskning 01-02/2018

Barne- og familiedepartementet (1995); NOU 1995: 27, Pappa kom hjem

Erichsen, Bodil Chr. (2017); Norske kvinners liv og kamp, Res Publica

Ericsson Ryste, Marte (2003); Krisesenterbevegelsen, https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-3433

Fredriksstad Blad (1974-1980); Presseklipp om Nyfeministene

Fredrikstad-avisa Demokraten (1974-1980); Presseklipp om Nyfeministene

Fredrikstadskribentene (2017); Fredrikstad forteller, Fredrikstad 2017

Gulli, Brita (2003); Nyfeministene, https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2920

Hamre, Karin (2017); Fedrekvotens historiske utvikling –fedrekvoten-mer populær enn noen gang, i Samfunnsspeilet 2017/1

Hansen, Liv (1991); Oversikt over endringer fra begynnelsen 1960-tallet i lover og

regelverk for utvalgte emner i tilknytning til barn. Statistisk sentralbyrå

Kilden (2005); Rett til lønnet arbeid, https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-3939

Korsvik, Trine Rogg (2019); Brød og Roser, https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-1900

Kvinnens årbok 1975; Pax forlag AS, Oslo

Lov om folketrygd av 1966

Lov om helsestasjoner og helsetiltak blant barn av 1972

Lov om svangerskapsbrudd (abortloven) av juni 1975 og mai 1978

Lov om kommunale krisesentertilbod (krisesenterlova) av 2009

Lønnå, Elisabeth (1996); Stolthet og kvinnekamp, Gyldendal, Oslo

Lønnå, Elisabeth (2020) ; Kvinners rettigheter i Norge fra 1945 til 1990 årene. Store norske leksikon.

Noack, Turid (2005); Navnevalg ved giftermål, likestillingens siste skanse? i Samfunnsspeilet nr. 5

Nyfeministene i Fredrikstad (1974–1979); Møteinnkallinger og referater, privat arkiv

Nyfeminister i Oslo (1973); Feminist, Novus forlag

Nørve, Siri (2007); Nyfeminisme og flat organisering, https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-3568

Sivertstøl, Anette (2019); Språk og makt-Abortmotstandernes strategi høsten 1974. Bacheloroppgave i historie.

St. meld. nr. 51(1973-74); Barnefamiliens levekår, Forbruker- og administrasjonsdep.

St. meld. nr. 9 (1974-75); Sykehusutbygging i et regionalisert helsevesen, Sosialdep.

St.meld. nr. 85 (1982-83); Om sysselsettingen og arbeidsmarkedspolitikken. Kommunal-og arbeidsdepartementet

Utdanningsnytt.no (2008); Slutt på kristen formålsparagraf

Se også

• Nyfeministene
• Lesbisk Bevegelse: Gerd Brantenberg forteller
• Kvinnefronten
• Minnehistorie fra bevisstgjøringsgrupper
• Fredrikstad-feministenes 8. mars-tog på 1970-tallet
• Fredrikstadfeminister møter lesbiske Oslofeminister i 1975
• Med spekulum på feriehjemmet Skorpen
• Annenhver mann og kvinne i Østfold SV i 1975: Rita Bjørnulf forteller
• Økofeminisme på sommerleir i Fredrikstad: Rita Bjørnulf forteller