Gerd Brantenberg skrev lesbisk, organiserte lesbisk og levde lesbisk i full offentlighet. På 1970-tallet var det mer enn litt uvanlig.
Gerd Brantenberg (født 1941) er en norsk forfatter som vokste opp i Fredrikstad. I 1973 debuterte hun som forfatter med boka Opp alle jordens homofile. Det var imidlertid Egalias døtre fra 1977 som gjorde Brantenberg til en kjent forfatter. Boka er solgt i flere hundre tusen eksemplarer og oversatt til en rekke språk. Brantenberg var med på å starte Lesbisk Bevegelse i 1975 og Tverrlitterært Kvinneforum i 1978.
Gerd Brantenberg var 23 år da hun fant ut at hun var lesbisk. Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48) organiserte homofile og lesbiske. Her var mange registrert under fiktive navn. Alle medlemmene, inkludert formannen, levde i skjul som homoseksuelle. Organisasjonen hadde ikke lov til å annonsere i avisene.
Da Gerd Brantenberg bestemte seg for å ta kontakt med DNF-48, skrev hun et brev til den anonyme adressen Postboks 1305 Vika. Noen dager senere mottok hun et brev der hun ble bedt om å møte utenfor Møllhausen på Karl Johan påfølgende onsdag med et Dagblad under armen.
– Der sto jeg og stirret ut på rush-trafikken, inntil Kim (Karen Christine Friele) dukket opp. På den tiden hadde Forbundet politibeskyttelse, men medlemmenes rulleblad måtte sjekkes nøye, og strengt tatt burde noen gå god for deg før du fikk innpass, forteller Brantenberg.
Brantenberg ville ikke godta usynliggjøringen. Noen måtte vise ansikt. Slik ble hun en av de første kvinnene som sto offentlig fram som homofil i Norge. Mens hun var bosatt i Danmark i 1972, deltok hun på et «hjemme-hos»-intervju i den danske avisa søndags-BT sammen med sin daværende kjæreste. Avisa hadde et opplag på en million, og artikkelen om jentekjærestene ble førstesidestoff. Slik ble hun kjent som homofil i Norge. Året etter kom debutromanen, Opp alle jordens homofile.
I 1975 var kvinnebevegelsen godt etablert i Norge. Nyfeministene hadde vært aktive i fem år, Kvinnefronten siden 1972. Kvinnebevegelsen kjempet for selvbestemt abort, arrangerte 8.mars og slåss mot undertrykking av kvinner på alle samfunnets arenaer. Det personlige var politisk – alt skulle fram i lyset. Men det var ikke alle som følte seg like inkluderte i det feministiske fellesskapet. Lesbisk Bevegelse ble startet av kvinner som både ville drive feministisk kamp og kamp mot undertrykkelse av homofile. Det fant de ikke rom for i noen av de etablerte organisasjonene.
Lesbisk frontfigur
Vi har reist på besøk til en av frontfigurene i denne bevegelsen for å snakke om en del av kvinnebevegelsens historie som ikke har fått mye spalteplass, den lesbiske kvinnekampen.
Forfatteren Gerd Brantenberg debuterte med boka Opp alle jordens homofile i 1973. Seinere skrev hun den feministiske bestselgeren Egalias døtre. Brantenberg er en kvinne det er vanskelig å komme utenom når 1970-tallets feministhistorie skal oppsummeres.
Janne Kjellberg sa det slik i sitt portrettintervju med forfatteren i Klassekampen: «Å vurdere Gerd Brantenbergs betydning som lesbisk, kvinnepolitisk forfatter er en umulig oppgave. I Norge har hun vært den eneste. Gerd Brantenberg er ruvende tilstede, med begge beina godt plantet i eget prosjekt. Det går ikke an å se forbi Gerd Brantenberg. Man ender likevel opp med å se rett på henne.»
I Danmark
Da Opp alle jordens homofile kom ut bodde og studerte Brantenberg i Danmark. Der var hun med på å starte opp dansk Lesbisk Bevegelse, en bevegelse som skulle får stor betydning for de norske medsøstrene gjennom hele 1970-tallet. Der hadde hun også stilt opp i en hjemme-hos reportasje i det danske søndags-BT, et ukeblad med opplag på over én million, sammen med sin daværende kjæreste.
Hun var ikke ute etter å tilpasse seg samfunnets normer for å bli godtatt. Hun var feminist som ville slåss mot patriarkatet.
Artikkelen ble førstesidestoff og Brantenberg ble offentlig lesbisk i Norge. Selve reportasjen i BT ble ikke som Brantenberg ønsket. Den var for privat og platt. Normaliteten og familieidyll ble satt i fokus. Samfunnskritikken forsvant. Det passet ikke med Brantenbergs prosjekt. Hun var ikke ute etter å tilpasse seg samfunnets normer for å bli godtatt. Hun var feminist som ville slåss mot patriarkatet. Hun ville gjøre opprør mot normene.
Et slik opprør finner vi i Opp alle jordens homofile som utkom i 1973.
Med den ønsket Brantenberg å bryte tausheten lesbiske kvinner var omgitt med.
– Usynliggjøringen av oss var kanskje den sterkeste undertrykkelsen av lesbiske tidligere, forteller hun.
Opp alle jordens homofile kom ut i 1973, og var en polemisk bok med situasjonskomikk og dypt alvor. Brantenberg skildrer hvordan det var å være skjult «homo» på 1960-tallet – og om å gjøre opprør mot det. Hovedpersonen i boka nekter å se på sin kjærlighet til kvinner som en personlig konflikt og hun nekter å tie.
– Boka var et homopolitisk kampskrift. Det var en indre eksplosjon fra min side. Jeg var jo den første som offentlig sto fram og fortalte om min erfaring som homofil i bokform, forteller Gerd Brantenberg i et intervju med Kilden i 2003.
Opp alle jordens homofile var en bok som burde ha ført til debatt. Sett i forhold til sin tid var den svært provoserende. Problemet var at nesten ingen ville skrive om de homofile. Aftenposten hadde i det hele tatt problemer med å sette ordet homofili på trykk.
– Det mest slående var at boka ble møtt med den tausheten den var et opprør mot, forteller Brantenberg i dag.
Sirkulerte heftig
Opp alle jordens homofile solgte i 800 eksemplarer det første året, og den fikk ingen betydelige anmeldelser. Men at boken fikk lite offentlig oppmerksomhet, betydde ikke at den ikke ble lest. Eksemplarene som ble solgt, sirkulerte heftig blant Oslos homobefolkning, og da Brantenberg vendte hjem etter tre års opphold i Danmark i 1974, visste alle i homoverdenen hvem hun var.
Ikke en selvbiografi
Boka ble ikke behandlet som en skjønnlitterær debut. Det mener Brantenberg skyldtes Gyldendals lansering av boken. De ville at den skulle presenteres som forfatterens selvbiografi.
– Men det var den ikke, forteller Brantenberg.
– Den var et oppdiktet oppkok av episoder. Forlaget ville at tittelen skulle være: «Jeg – en lesbisk», hvilket knyttet an til diverse halvpornografiske utgivelser på den tiden av typen: «Jeg – en mann», «Jeg – en misjonær» osv., alle sammen omhandlende seksuelle eskapader.
Men Brantenberg nektet.
– Hva skal jeg gjøre, da, dersom jeg en gang får lyst til å skrive min selvbiografi, dersom dette er det?, spurte jeg.
Da måtte Gyldendal gi seg.
Gerd Brantenberg skrev i et vakuum. Og hun skrev en bok som manglet i det litterære landskapet. Noe slikt var aldri blitt skrevet før – i norsk litteratur – og knapt nok i utenlandsk. Boka fikk blandet reaksjon: bestyrtelse, avsky og beundring.
Det var en bok Brantenberg forteller at det var frigjørende å skrive – og en bok svært mange personer beskriver som frigjørende å lese. Hun hadde brutt isen og beskrevet erfaringer mange delte.
– Jeg var på påskeferie i Elverumstraktene året boka kom ut, og vi var noen stykker, lesbiske da, som dristet oss inn i en bokhandel og spurte etter boken. Bokhandleren forsvant øyeblikkelig og i dypet av sin kjeller fant han den fram – Nei, men så fint at du har den, da. Det er nemlig hun som har skrevet den, sa en av mine ledsagersker og pekte på meg. Bokhandlerens øyne utvidet seg til det dobbelte. Og selv gikk jeg oppglødd derfra, lykkelig over at boken min i hvert fall fantes i en dyp kjeller hos en bokhandler på Elverum.
Borgelig dekadanse
Brantenberg flyttet tilbake til Norge i 1974 og var med på å starte den lesbiske særorganiseringen her.
«Problemet i Forbundet av 1948, de homofiles organisasjon, var at der skulle man ikke være lesbisk, der skulle man være homofil. I kvinnebevegelsen ble vi altså undertrykt som homofile og i homobevegelsen ble vi undertrykt som kvinner.»
– Fra begynnelsen var de lesbiske en del av den vanlige kvinnebevegelsen. Men etter hvert innså vi at man som lesbisk var usynlig også der, sier Brantenberg.
– Problemet i Forbundet av 1948, de homofiles organisasjon, var at der skulle man ikke være lesbisk, der skulle man være homofil. I kvinnebevegelsen ble vi altså undertrykt som homofile og i homobevegelsen ble vi undertrykt som kvinner.
I Kvinnefronten mente mange ifølge Brantenberg at lesbianisme var et utslag av borgerlig dekadanse. Et syn de delte med flere medlemmer i Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene), AKP (m-l).
«Det viktige for oss var å slåss mot patriarkatet for å endre alle kvinners situasjon, men vi ville også slåss spesielt mot undertrykkelse av lesbiske kvinner.»
Brantenberg forteller om et lesbisk par som ville sette inn en annonse i avisa Klassekampen, den gang eid og styrt av AKP, for å søke etter leilighet, der det med all mulig tydelighet kom fram at dette var to kvinner som levde i et kjæresteforhold. Denne annonsen ble nektet tatt inn.
– Det var tungt at fortielsen var like sterk i kvinnebevegelsen som i resten av samfunnet. Vi sloss for lik fordeling av husarbeid mellom kjønnene og fri abort, selv om det ikke var så aktuelt for oss lesbiske, forteller Brantenberg.
– Det viktige for oss var å slåss mot patriarkatet for å endre alle kvinners situasjon, men vi ville også slåss spesielt mot undertrykkelse av lesbiske kvinner.
Lesbisk bevegelse
Svaret kom i 1975. Da ble organisasjonen Lesbisk Bevegelse startet etter et seminar på Tjøme. En bevegelse som etter hvert spredde seg til andre steder i landet også, sentrert rundt de største byene.
Brantenberg anslår at rundt 100 kvinner var med i den norske lesbiske bevegelsen på 1970-tallet.
– Vi var ikke mange, men vi var som Tordenskiolds soldater.
Lesbisk Bevegelse samarbeidet tett med Nyfeministene, og var inspirert av anarkistiske organisasjonsprinsipper. De hadde flat struktur, uten noen sjefer. Det var ikke lov å avbryte andre, og man snakket i runder så alle kom til ordet. Fellesmøtene var øverste organ. Der hadde alle stemmerett, og alle kunne delta.
– Vi hadde ingen valgt leder, alle viktige oppgaver skulle gå på omgang. Som Nyfeministene var vi inndelt i grupper, hvor hver gruppe hadde maks åtte medlemmer.
Brantenberg er opptatt av hvordan denne organisasjonsmodellen også var viktig politisk. Ved å bryte med den tradisjonelle hierarkiske organisasjonsstrukturen ville kvinnene bryte med det de anså som en patriarkalsk tankegang. Mot idéer om viktigheten av lederskap og at organisasjoner som skulle tale med én stemme satte de mangfold og flerstemthet.
Kvinnehuset
Kvinnene fra miljøet rundt Lesbisk Bevegelse var viktige i driften av Kvinnehuset i Rådhusgt. 2 i Oslo. Dette var også et viktig samlingspunkt for dem.
For pressen og omverdenen var det spesielt pirrende at menn ikke hadde adgang inn på huset.
– Det at vi hadde et fysisk sted å være var veldig viktig for oss, sier Brantenberg.
– Før 1975 hadde feministbevegelsen kun et knøttlite kott i Uranienborgveien 11 til møtelokale.
På Kvinnehuset møttes kvinner fra ulike kvinnegrupper og aksjoner og arrangerte fester, møter og seminarer. For pressen og omverdenen var det spesielt pirrende at menn ikke hadde adgang inn på huset.
– Heller ikke mannlige journalister slapp inn. Dette var utgangspunktet for flere store medieoppslag om den lesbiske bevegelsen og Kvinnehuset, blant annet i VG, forteller Brantenberg.
– Men det var nok også en generell skepsis til pressen blant medlemmene i Lesbisk Bevegelse, fortsetter hun.
– Det kan ha medført at det tok enda lenger tid før vi lesbiske ble synlige. Men det var mange som syntes det var vanskelig å stå fram, og det måtte vi ta hensyn til. Slik er det jo fortsatt.
Kultur
Det fantes noen homoseksuelle i Oslo, og de var for det meste ansatt ved teatrene og hadde adamseple. I min lille hjemby, Fredrikstad – en by, dengang på 13 000 innbyggere – fantes det én homoseksuell. Han var det store fniseobjektet i bybildet, fordi han var frekk nok til å ikke legge skjul på det. Byens homoseksuelle. Han. Det fantes ingen lesbiske i Fredrikstad.
(Etter at hovedpersonen har fortalt at hun tror hun er lesbisk:)
Bombe! Sjokk! Det var uttalt, og jeg satt der fremdeles. Ordet var sluppet ut, og taket ramlet ikke ned! Jeg hadde sagt det, og hennes kropp og ansikt falt ikke fra hverandre i redsel. Hun satt der! Hun satt der med det samme ansiktet som før. Hun så meg. Hun så på meg, selv om jeg hadde sagt det. Hun forsvant ikke. Rommet forsvant ikke. Huset ble stående. Lykten utenfor skinte fremdeles. Den jevne duren fra Trondheimsveien var der ennå. Oslo besto. Jorden gikk rundt solen. Solsystemet ramlet ikke ut av Melkeveien. Klokken tikket. Jeg var der. Hendene mine var der, skuldrene, knærne, håret. Hun kunne se meg. Hun hadde hørt mitt ord og hun så på meg allikevel. Vet du hva? Ofte har jeg tenkt på at det grusomme, det virkelig uutholdelige, er at verden ikke går under i et sånt øyeblikk. Den blir der, ubarmhjertelig uforandret. Og du skal fortsatt leve i den.
Kulturen var en viktig del av Lesbisk Bevegelse. Ut fra den sprang teatergruppa «Livets Mangfold» hvor blant annet nåværende teatersjef i Trondheim Cathrine Telle var aktiv. De dannet band, jobbet med kvinneleire og drev eget trykkeri, kvinnetrykkeriet Sfinxa. Det ble også utgitt en egen avis, Lavendelexpressen. Lesbisk Bevegelse var med på å organisere Kvinnekulturfestivalen i 1979, hvor overskuddet blant annet gikk til å starte opp AKKS (Aktivt Kvinnekultursenter), en av formødrene til kvinneradioen RadiOrakel.
Kollektiver
1970-tallet var kollektivenes tiår, også for kvinnene i Lesbisk Bevegelse. Brantenberg anslår at det var fire til fem store lesbiske kollektiver i Oslo.
«Vi som deltok for alvor i bevegelsen var sammen hele tiden. Vi sloss sammen, levde sammen, reiste sammen, arbeidet sammen og elsket sammen»
– Der var det jo en samrøre uten like. Vi som deltok for alvor i bevegelsen var sammen hele tiden. Vi sloss sammen, levde sammen, reiste sammen, arbeidet sammen og elsket sammen, forteller hun.
Brantenberg hadde jobb som lektor, men det var i følge henne selv bare for å ha noe å leve av. Livet var i bevegelsen. Slik kunne de nesten leve i sitt eget samfunn.
– Det er klart vi hadde uvanlige liv, vi omgikkes nesten utelukkende andre kvinner. Særlig på leirene var det slik, det gav oss også veldige visjoner, understreker hun.
– Vi snakket ikke bare om politikk, det dreide seg mye om personlige ting. Kjærligheten og hvordan den fungerte. Kvinnene var opptatt av at de ikke ville eie partnerne sine, forholdene skulle være frie.
– Vi ville ikke begå de samme feilene som menn begikk mot kvinner, sier Brantenberg.
Og på dette punktet er hun en kvinne som står på sine prinsipper. Mens venner og gamle kampfeller har inngått partnerskap med sine utvalgte kjærester står Brantenberg i mot.
Stor betydning
Den lesbiske bevegelsen brant ut etter hvert. Olav Thon kjøpte kvartalet der Kvinnehuset lå, og husleien steg astronomisk. Dessuten ble deltagerne i bevegelsen også eldre.
«Den lesbiske bevegelsen hadde stor ideologisk betydning, fordi vi hadde en grunnleggende kritikk av patriarkatet, som slo inn i resten av kvinnebevegelsen.»
– Vi gjorde alt på dugnad, og vi hadde fryktelig mange aktiviteter. Folk gikk nok lei etter hvert, sier Brantenberg. Men betydningen av bevegelse er ikke Brantenberg i tvil over i dag.
– Jeg mener kvinnebevegelsen er den politiske bevegelsen som har betydd mest i det 20. århundret. Hun understreker at den lesbiske bevegelsen var svært politisk, og at de som organiserte seg slik som henne, først og fremst var feminister og opptatt av kvinnefrigjøring.
– Medlemmene i Lesbisk Bevegelse var for en stor del sosialister eller radikale som ville styrte det bestående. For oss var lesbisk kamp også heterofile kvinners kamp. Det var kamp mot patriarkatet.
– Den lesbiske bevegelsen hadde stor ideologisk betydning, fordi vi hadde en grunnleggende kritikk av patriarkatet, som slo inn i resten av kvinnebevegelsen.