Kvinnehuset i Porsgrunn var det første i landet av sitt slag. Huset ble etablert vinteren 1973 i Storgata 183 av kvinner fra Nyfeministene og Kvinnefronten. Kvinnehuset i Oslo åpnet i november 1975. Inspirasjonen kom fra Kvindehuset i København.
Kvinnehuset i Porsgrunn
Bakgrunnen for etableringen av Kvinnehuset var at en av kvinnene, Tone Anne Ødegaard, kjøpte huset som både kunne fungere som bolig og som kvinnehus. Målet var å bygge opp et opplysnings- og aktivitetssenter for alle de lokale grupperingene knyttet til kvinnebevegelsen. Inspirasjonen kom fra Kvindehuset i København.
Kvinnene la også vekt på at huset skulle romme aktiviteter som også var åpne for de som ikke ønsket å knytte seg til en bestemt gruppering. Her skulle det være svangerskapskurs, ammekurs, kurs i seksualopplæring og bokkafé.
– Vårt mål er å skape et opplysningssenter med utadvendte aktiviteter. Vi vil drive oppsøkende informasjonsarbeide for at flest mulig skal bli kjent med hva vi står for. Selve huset skal bli et sted der alle kvinner kan stikke innom og snuse uten å behøve å engasjere seg for mye, fortalte huseieren, Tone Anne Ødegaard til Varden ved åpningen av huset.
I året som fulgte etter oppstarten lagde kvinnene utstilling om kvinneundertrykkelse, arrangerte debatter, satte opp teater og arrangerte demonstrasjonstog. Kvinnehuset ble brukt som et samlingssted hvor mange var innom for å treffe medsøstre, og nye vennskap ble innledet. Som et indirekte resultat av denne aktiviteten begynte mange av kvinnene på videre- og høyere utdanning.
Konflikt mellom Kvinnefronten og Nyfeministene
Kvinnehuset i Oslo ble åpnet i kvinneåret 1975. Huset ble et tilholdssted for Nyfeministene og flere av deres undergrupper. Organisasjoner som Brød og Roser, Lesbisk Bevegelse, Kvinnesaksforeningen, Oslo Faglige Kvinnebevegelse, Juridisk Rådgivning for kvinner, KIM Kvinner i mannsyrker, Anarkistisk kvinnegruppe, JURK (Juridisk rådgivning for kvinner), Samarbeidsutvalget for 8.mars, Krisesenterbevegelsen, Tverrlitterært kvinneforum, og et utall nettverk og aksjonsgrupper holdt til der.
Kvinnefronten ønsket i utgangspunktet ikke å være med i Kvinnehuset. Senere tok husmøtet stilling til at de ikke ønsket partitilknyttede kvinneorganisasjoner på huset, verken fra Arbeiderpartiet eller Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP (m-l), som de anså Kvinnefronten som knyttet til.
Våren 1975 brøt det ut full strid mellom Kvinnefronten og Nyfeministene i Grenland. I april vedtok Kvinnefronten å bryte med Nyfeministene fordi de mente grunnlaget for samarbeidet rundt kvinnehuset var borte. I pressemeldingen som Kvinnefronten sendte ut het det at bakgrunnen for bruddet mellom de to kvinneorganisasjonene var Nyfeministens mangel på kampvilje, ikke minst i abortsaken.
«Kvinnefronten i Grenland mener at Nyfeministene er en belastning for kvinnekampen og for arbeidet i 'Kvinnehuset'. Grunnlaget for samarbeidet i Huset er vekk. Kvinnefronten har derfor vedtatt å avbryte samarbeidet her og ber Nyfeministene om å gå.» (Pressemelding: Porsgrunn 14.4.1975, Kvinnefronten i Grenland.)
Kvinnefronten anklaget også Nyfeministene for å være opptatt av å bekjempe mannen, mens de selv ønsket å kjempe for reel samfunnsendring. Nyfeministene på sin side anklaget Kvinnefronten for å ha marxist-leninistiske holdninger og for å følge linjer lagt av Arbeidernes Kommunistparti, AKP (m-l).
Siden Kvinnehuset i Porsgrunn var eid av en kvinnefronter, hadde ikke Nyfeministene noe valg og måtte gå.
Kvinnehuset i Oslo
Arbeidet med å etablere et eget kvinnehus i Oslo begynte med at nyfeminister i Oslo startet en kvinnehusgruppe. Inspirasjonen kom fra Kvinnehuset i København. I forberedelsene fikk de med organiserte og uorganiserte kvinner. Tanken var at dette skulle være en møteplass for alle kvinner uansett alder, bakgrunn og politisk tilknytning.
Kvinnehuset skulle være en møteplass hvor kvinner kunne drive forskjellige typer aktiviteter på egne premisser. Derfor hadde ikke menn adgang. Huset skulle være et fristed.
Kvinnehuset ble offisielt åpnet 29. november 1975. Etter forhandlinger mellom Oslo kommune og kvinnehusgruppa gjorde bystyret vedtak om å etablere et eget hus for kvinner. Kommunen fant tomme lokaler i Rådhusgata 2 og bevilget 150 000 kroner til oppussing.
Kvinnehuset skulle være en møteplass hvor kvinner kunne drive forskjellige typer aktiviteter på egne premisser. Derfor hadde ikke menn adgang. Huset skulle være et fristed. Unntaket var i Kvinnesaksforeningens lokaler i 3.etasje, ettersom denne organisasjonen også hadde mannlige medlemmer.
I tråd med kvinnenes ideer om aktiv og direkte deltakelse ble huset organisert slik at det skulle være åpen for flest mulig kvinner å delta i drift og avgjørelser vedrørende huset. Husmøtet en gang i uka var Kvinnehuset sitt høyeste organ.
Alle som var med i en husgruppe, som f.eks. vaktmestergruppa, eller som gjennom andre grupper hadde tilknytning til huset, hadde stemmerett.
I tillegg til de faste husgruppene fantes det forskjellige brukergrupper. Ingen av disse gruppene hadde faste rom eller kontorer, men de hadde møter og trefftider, postadresse i huset og lignende. Enkelte av disse gruppene var tilsluttet de større kvinneorganisasjonene. Eksempler på grupper som brukte huset var «Ut av statskirka»-gruppa, Tverrlitterært kvinneforum og sykurs for pakistanske kvinner. Andre kvinner drev med aktiviteter som selvforsvar, video eller fotografering. Mandager var reservert for temamøter åpne for alle kvinner som var interesserte. Det fantes også rene servicetilbud på huset. Fri rettshjelp for kvinner holdt til der, loppemarked og klesbyttesentral.
Kvinnehuset var også utgangspunkt for mange grupper og aksjoner. Krisesenteret ble dannet der. Det startet med Krisetelefon, men da det skulle etableres mottakssenter ble dette lagt utenfor Kvinnehuset. De første gruppene i Lesbisk Bevegelse ble også dannet der. Det var utgangspunkt for spontane «ta natta tilbake»-aksjoner og sprayaksjoner mot bilder av nakne damer.
Forbudt for menn og Cola
Trappa var dyster og mørk, men jeg hørte hamring, stemmer og støtte på kvinner på vei ned. De så sånn ut at jeg fikk lyst til å bli kjent med dem. Så kom jeg inn. Det var et hyggelig rom med en bløt sofa og noen gode stoler. En gruppe kvinner satt og diskuterte hva som skulle gjøres, hvordan og hvem som skulle gjøre det. Huset var ikke offisielt åpnet. Noen spurte om jeg ville ha en kopp kaffe, jeg ble trukket inn i samtalen. Jeg sa at ungen min og jeg kunne være med å male barnerommet. Gradvis ble jeg tryggere der. Lukten i oppgangen, lyset fra de store vinduene, den mystiske fiolettgrønne sufragettegangen (som faktisk alltid får meg til å tenke på sufragettene), det grønne, fredelige biblioteket med bøkene og tidsskriftene som jeg gledet meg til å lese. Alle oppslagene på veggene, musikken, det spennende som kunne komme til å skje her. Jeg var med – det var også mitt. Fordi jeg er kvinne. (Kvinnens årbok 1977:195)
Inge Ås var en av kvinnene som var aktive på Kvinnehuset helt fra det åpnet i kvinneåret 1975. Hun beskriver at Nyfeministene var «kjernen» på Kvinnehuset, mens Lesbisk Bevegelse var «husmødrene».
Det var i hovedsak personer knyttet til Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse som tok initiativ til å opprette Kvinnehuset i Oslo. Og de sto for mye av driften. I tillegg var det mange enkeltpersoner som var aktive i driften uten å ha en organisasjonstilknyting.
– Vi vaska gulv, lagde mat til kaféen, svarte på brev, satte opp lister, bytta lyspærer, arrangerte fester og møter osv. Sånn sett var vi husmødrene på huset, forteller Inge Ås.
– Huset var viktig. Kvinnehuset gjorde det mulig for andre å være aktive. I 1977/79 hadde vi en Kvinnehusundersøkelse hvor vi registrerte alle brukerne av huset. Da fant vi ut at det i løpet av en uke var over 2000 kvinner innom. Om sommeren kom det f.eks. mange kvinnelige reisende.
– På huset hadde ingen av gruppene egne rom, bare skap hvor de kunne ha tingene sine. På den måten måtte alle bevege seg i hverandres «privatsfærer», noe Ås mener var avgjørende for at samarbeidet ble så godt som det ble på huset.
– Her arrangerte de fester, seminarer og møter. Sentralt sto mandagsmøtene. Oppmøte var varierende med temaet, det kunne komme alt fra 10-15 kvinner til 150. Her kunne det være tøffe tak. Kvinnene var på hugget, og det var ofte de ikke var enige, og diskusjonene var med på å skape politikken i de forskjellige organisasjonene.
Huset ble et viktig utgangspunkt for kvinnepolitiske aksjoner. Her ble det organisert «Ta Natta Tilbake»-aksjoner og herfra kom de første pornoaksjonene. Også 8.mars-arrangementer i Oslo hadde sitt utløp fra dette miljøet.
– Det første toget var et samarbeid mellom Nyfeministene og Norsk Demokratisk Kvinneforbund. Det var damer fra dette forbundet som gikk i tog på 1950-tallet og ble kastet steiner etter, forteller Ås.
Et kvinnefellesskap
Følgende presentasjon av Kvinnehuset i Oslo sto i Sirene nr. 6/7 1976
Rådhusgata 2 er en hønsegård. Rett over restaurant Guldfisken ser du skiltet. Med jevne mellomrom blir det renset for eksos og da kan en tydelig se det.
Det første rommet du kommer inn i, er det store rommet. Her holdes de største møtene. Ellers er det her en som oftest slår seg ned, prater, drikker kaffe og informeres om hva som foregår. Vaktmesterinnene selger forskjellig drikke, dessuten frukt og brødskiver til de som er sultne.
Det er også bokkafé her. Du kan lese i de bøkene og magasinene som ligger fremme. Og det er mulig å kjøpe plater, tidsskrifter, merker og plakater.
Biblioteket satser på å starte med utlån like før eller etter sommerferien. All kvinnelitteratur mottas med takk.
I verkstedet er det stensilmaskin til bruk for alle. Dessuten er det symaskiner og en del verktøy. Foreløpig har vi brukt verkstedet til maling og snekring og oppussing av huset. Nå holder vi på å lage fotorom.
Tøybyttinga er stedet hvor du kan bytte eller kjøpe billige brukte klær. Ta gjerne med deg tøy du måtte ha liggende, det er helt sikkert noen andre som vil ha det. Pengene går til P.R.-gruppa som annonserer og arrangerer mandagsmøtene. På disse møtene tar vi opp et tema, viser en film eller hva som måtte bli foreslått.
I barnerommet finnes det loppemarked for brukte barneklær. En genser til maksimum en tier, sko til 3 kroner. Det er også en del leker, tegnesaker og bøker der inne.
Veggene på informasjonsrommet er kledd med oppslagstavler. Her finnes beskjeder til og fra gruppene, informasjon om kvinnemøter, svartelister og forslagslister til gynekologer m.m. Noen leter etter et sted å bo, og er du på besøk, og ikke har noe sted å sove, finnes det overnattingsliste.
I sufragettgangen (grønn, hvit og lilla) finnes telefon 02/412864. Det står ei kokeplate der, og en boks kaffe.
Kvinnehuset holdes i gang av de faste husgruppene: PR-gruppa, Vaktmestergruppa, Bokkafégruppa, Innredningsgruppa, Verkstedgruppa, Økonomigruppa, Barneromsgruppa og Biblioteksgruppa. Alle gruppene er åpne for kvinner som har lyst. Det er opp til oss at huset skal fungere på en ordentlig måte, slik at vi føler oss trygge og hjelper hverandre. Hvis du bor i Oslo, så bruk kvinnehuset. Er du på besøk eller gjennomreise, så stikk oppom.
På Kvinnehuset var det ingen adgang for menn, noe journalister ofte hang seg opp i.
– Ofte kretset hele intervjuet rundt dette faktum, forteller Ås, og journalistene var lite interesserte i kvinnepolitikk. Vi slapp ikke inn menn og vi serverte ikke Cola. Det var nå engang to av våre prinsipper.
– Vi ønsket et sted der kvinner møtte kvinner. Et kvinnefellesskap er da fullstendig i seg selv. Det var også viktig fordi huset var et sted kvinner kunne dra til. I begynnelsen var det ikke alle som visste forskjellen på Kvinnehuset og Krisesenteret. Kvinner visste at det var et sted de kunne dra hvis ting ble for ille med familie, partner osv. Slik ble Kvinnehuset viktig også for kvinner som ikke gikk der, fordi det sto der som en mulighet.
I høytidene ble det flere år organisert treff og fester for kvinner som ikke hadde noe sted å dra. Dette gjaldt særlig lesbiske som hadde brutt med sin familie, og som derfor ikke hadde noe selvfølgelig sted å feire jul og andre høytider.
Kvinnesaksforeningen var den eneste organisasjonen som åpnet for mannlige medlemmer. Derfor hadde de selvstendige lokaler i annen etasje i huset. Der var også kvinneverstedet SFINXA, et offset- og silketrykkeri drevet av kvinner.
I høytidene ble det flere år organisert treff og fester for kvinner som ikke hadde noe sted å dra. Dette gjaldt særlig lesbiske som hadde brutt med sin familie, og som derfor ikke hadde noe selvfølgelig sted å feire jul og andre høytider.
Husets banemann Olav Thon
Det var Olav Thon som ble Kvinnehusets banemann. I 1987 fikk han byttet dette verneverdige huset til seg fra kommunen mot et annet hus han hadde stående der Ibsenringen i Oslo ligger i dag. Ironisk nok var dette huset i strøket hvor SFINXA hadde tilholdssted før trykkeriet ble flytta til Kvinnehuset i Rådhusgata. En stund etter at Thon hadde byttet huset til seg, brant det. Mistenkelig, synes mange at det var.