Nyfeministene

Det oppsto også nyfeministgrupper uavhengig av møtet med Freeman i Oslo, blant annet i Bergen og Trondheim. Disse gruppene kalte seg også Nyfeminister og var inspirert av den amerikanske Women's Liberation og 1960-årenes antiautoritære opprør. Etter hvert søkte disse gruppene kontakt med hverandre. 

I Oslo vokste bevegelsen raskt. Høsten 1971 fantes det ca. 30 grupper med 5-10 kvinner i hver gruppe. Men det var ingen annonsering, rekrutteringen skjedde gjennom kjente. Bevegelsen var heller ikke et rent studentfenomen, mange kvinner hadde også erfaring som husmødre og fra dobbeltarbeid. I Bergen var det 9 grupper på denne tiden.

Nyfeministenes organisering

Hver Nyfeministgruppe var selvstendig. Gruppene skulle styre sin egen aktivitet. Det fantes ingen sentral, valgt ledelse. I de første årene ble det ført mange og lange diskusjoner om forholdet mellom aktive og passive, om uformelle maktforhold, uformelle ledere, om søstersolidariteten og dens grenser, om behovet for politiske prioriteringer, om effektivitet.

Jordmorgruppa hadde som oppgave å drive rekruttering og å ta seg av nye medlemmer.

I tillegg til en rekke smågrupper fantes avisgruppa som laget intern avisa «Oslofeministen», og jordmorgruppa hadde som oppgave å drive rekruttering og å ta seg av nye medlemmer. På kontaktmøte, primært et informasjonsorgan, møtte utsendinger fra gruppene. På fellesmøtet, Oslofeministenes høyeste organ, kunne alle møte og her ble det truffet beslutninger om ting av felles interesse, som for eksempel aksjoner eller uttalelser til offentlige myndigheter. Ingen enkeltgruppe kunne uttale seg på vegne av alle nyfeminister. 

Kontorgruppa var organisasjonens «byråkrati», en hovedoppgave var å svare på post og sende saker og forespørsler videre til de ulike gruppene.

Kontorgruppa, som møtte oftest, fikk etter hvert også fullmakt til å treffe beslutninger som det hastet med og som ikke kunne utsettes til neste fellesmøte. Kontorgruppas beslutningsmyndighet var det nærmeste Nyfeministene kom til et representativt beslutningssystem. Nyfeministene ønsket ingen sentralkomite. Dem var det mange nok av fra før. Hovedprinsippet var direkte deltagelse, direkte demokrati. Begrunnelsen for dette står det mer om nedenfor. Nyfeministene i Trondheim og Bergen utviklet liknende organisasjonsformer. I tillegg til den jevne kontakten mellom smågruppene ble det også avholdt to seminarer i Oslo-regionene de første par årene.

Organisering på landsbasis

• Det første landsmøtet ble holdt i Trondheim i oktober 1973. 14 steder var representert. Landsmøtet summerte opp en rekke krav:
• Kortere arbeidstid for småbarnsforeldre 
• Arbeidsledighetstrygd til alle arbeidssøkende kvinner 
• Bort med skatteklasse to (som hindret kvinners lønnsarbeid, siden den overførte skattelette til mannens lønn)
• Likestilling i odelsloven
• Anerkjennelse av kvinner i jordbruket som yrkesarbeidende
• Gratis prevensjonsmidler
• Nok fødehjems- og daghjemsplasser. 

Men viktigst var abortsaken. Nyfeminister i Oslo hadde på denne tiden aksjonert mot Aker sykehus, som krevde at kvinner som hadde fått innvilget abort skrev under på at de var kjent med farene ved inngrepet. I forbindelse med en utstilling Oslo-feministene hadde på Universitetsplassen i 1971 ble det startet en underskriftsaksjon for selvbestemt abort, den eksisterende abortloven umyndiggjorde kvinner, den førte til forskjellsbehandling, legene ikke kunne sies å ha noen spesiell autoritet i moralske og religiøse spørsmål. Dette er blitt selvfølgelig i dag, men var det ikke den gangen. Temperaturen i debatten var nokså høy, men forslaget ble vedtatt og dannet grunnlaget for at Nyfeministenes senere tok initiativ til aksjoner med de andre kvinneorganisasjonene for selvbestemt abort. Etter landsmøtet kom pamfletten: «Om Nyfeministene. En presentasjon av felles tanker og meninger.» Det var ikke en plattform som skulle begrenset gruppenes arbeid, men «et felles utgangspunkt», i tråd med bevegelsens ideologi.

Landsmøtet ble avsluttet med en oppfordring til alle feminister og andre forkjempere for likestilling om å melde seg ut av statskirken.

Tema på landsmøte i 1974 var en stortingsmelding om familien og forholdet til den norske kirke. Abortspørsmålet var sentralt i begge sammenhenger. Landsmøtet ble avsluttet med en oppfordring til alle feminister og andre forkjempere for likestilling om å melde seg ut av statskirken. Andre viktige saker var utvidet svangerskapspermisjon og fedres rett til omsorgs permisjon. Oljepenger kunne brukes til dette. Det ble også holdt landsmøter i 1978,1980,1981 og 1984. 

I 1974 uttalte Oslofeministene seg kritisk om forslaget til likestillingslov, fordi det utelukket all forskjellsbehandling på grunn av kjønn.

Mye av aktiviteten, også overfor offentlige myndigheter, skjedde imidlertid lokalt. Til tross for at det kanskje er aksjonene mange husker Nyfeministene for, ble det også lagt ned et stort arbeid i å påvirke offentlige myndigheter. I 1974 uttalte Oslofeministene seg kritisk om forslaget til likestillingslov, fordi det utelukket all forskjellsbehandling på grunn av kjønn. De eksisterende maktforskjeller mellom kjønnene tilsa at forskjellsbehandling til fordel for kvinner var nødvendig. Formell likebehandling ville være et slag i løse luften. Samme år uttalte Oslofeministene seg kritisk om den underliggende vekstmålsetting regjeringens energipolitikk. 

Stavangerfeministene uttalte seg kritisk til forslag om ny barnelov (1979), blant annet forslaget om oppheving av regelen om at mødre hadde fortrinnsrett til omsorg for små barn ved skilsmisse og forslaget om automatisk felles foreldremyndighet. Det første forslaget så bort fra kvinners innsats og svekket kvinners situasjon. Det andre forutsatte at alle skilsmisser var harmoniske. Kjønnsnøytral likebehandling og manglende forståelse konflikter mellom kvinner og menn var et dårlig utgangspunkt for familielovgivning.

Nyfeministiske aksjoner

Aksjoner var en virkningsfull politisk arbeidsform som ikke krevde mange deltagere, forutsatt at en fikk presseomtale. Metoden besto i å fremføre argumenter på en ny og fantasifull måte. Noen ganger var det også knyttet krav til, men det symbolske ved aksjonene var ofte vel så viktig.

Provokasjonene var noen ganger bevisst, andre ganger ubevisst; vi fikk kraftigere reaksjoner enn forventet.

Formålet var derfor ikke nødvendigvis å samle flest mulig tilhengere om et bestemt krav, men slå fast et poeng, bidra til at tema ble satt på dagsorden. Aksjoner var en form for bevisstgjøring av offentligheten, ikke bare oss selv. Høflighet og forsiktighet var ikke det viktigste i valg av virkemidler. Provokasjonene var noen ganger bevisst, andre ganger ubevisst; vi fikk kraftigere reaksjoner enn forventet. Vi oppdaget sider ved samfunnet vi ikke var klar over.

Her er et utvalg av noen tidlige aksjoner:

1 1971 hang noen nyfeminister opp hvitvasken til tørk på Karl Johansgt i Oslo i protest mot hvordan reklamen spilte på husmorrollen; hvem vasker hvitest? Aksjonene var et samarbeid med en miljøgruppe og var også en av de første aksjoner mot forurensing.

Samme høst hadde Nyfeministene i Oslo en todagers utstilling på universitetsplassen om barn, miljø, trafikksikkerhet og bomiljøer, og om behovet flere og bedre barnehager.

Mange moret seg over Trondheimsfeministenes understreking av behovet for barnehager: En dag, før kommunevalget i 1971, tok de med seg barna på ordførerens kontor. Ordføreren endte som barnevakt mens kvinnene gikk på by'n. 

I 1973 aksjonerte nyfeminister og kvinnefrontere i Oslo mot puben Sofus fordi den nektet alle kvinner adgang.

Kvinnepolitiske initiativer

Nyfeministene tok initiativ til kumuleringsaksjoner ved kommunevalget i 1971. Lignende aksjoner, fra ulike kvinneorganisasjoner, over hele landet førte til at det ble valgt inn flere kvinner i kommunestyrene. Nyfeministene tok i 1973 initiativ til dannelse av abortgruppa, et samarbeid mellom flere kvinneorganisasjoner. I 1973 overtok en gruppe nyfeminister redaksjonen i Studentavisa Universitas i Oslo. Endelig kunne de skrive det de ville. Det var flere nyfeminister bak dannelsen av tidsskriftet Sirene (1973). Det samme gjaldt KjerringRåd, (1975).

Nyfeministene i Oslo tok initiativ til Kvinnehuset i Oslo, åpnet i 1975. Huset fikk stor betydning for den kvinnepolitiske aktiviteten i Oslo. Etter det såkalte Brussel-tribunalet i 1976 om vold mot kvinner tok nyfeminister initiativ til det første krisesenteret som åpent i Oslo. Ideen spredde seg lynraskt, fant gehør i mange kretser som ellers ikke ville ha noe med den nye kvinnebevegelsen å gjøre (den var for rabiat) og er i dag blitt en av kvinnebevegelsens viktigste og varigste institusjonelle uttrykk. Mange nyfeminister deltok også andre steder, viktigst var nok «Kvinneaksjonene mot EF».

Forholdet til andre kvinneorganisasjoner

Norsk Kvinnesaksforening var i en viss forstand Nyfeministenes moderorganisasjon. Men noen døtre ønsket altså en mer pågående, aktivistisk linje. Ulikheten handlet ikke bare om stil. Nyfeministene la vekt på interessekonflikter og maktforskjeller mellom kvinner og menn, i tråd den nye kvinnebevegelsen i andre land. Kvinnefrigjøring, ikke likestilling med menn, sto på dagsorden. Derfor var likebehandling kun et virkemiddel ikke et måt i seg selv, dette lå under kritikken av likestillingsloven og barneloven. Kvinnesaksforeningen var mer opptatt av likestilling som mål. 

Konflikter med Kvinnefronten

Men forholdet til Kvinnesaksforening var ikke særlig konfliktfylt, etter hvert ble jo også Kvinnesaksforeningen påvirket av den nye kvinnebevegelsens ideologi på dette punkt. Langt større ble konfliktene etter hvert med Kvinnefronten, som startet våren 1972. Dette dreide seg om stil og form og om hvor viktig det var å samle flest mulig i forhold til å få sagt det en mente. De to berømte og beryktede paroler «Nå vil vi ligge øverst» og «Nei til tvangspuling» symboliserte dette. Nyfeminister hadde tatt de med til 8. mars toget i Oslo, men parolene skapte voldsomme diskusjoner. Konflikten endte med at disse parolene gikk i eget «tog» bak hovedtoget.

Dermed var grunnlaget lagt for en mangeårig strid om 8. mars. Ett eller to tog? Kompromissløsninger i form av felles hovedparoler og frie underparoler løste problemet noen år. Men i 1976 var bruddet i Oslo et faktum: Kvinnefronten stilte ultimatum om hele 17 hovedparoler. De andre kvinneorganisasjonene kunne ikke akseptere at en organisasjon skulle bestemme det meste av parolegrunnlaget og brøt samarbeidet. Dette var et planlagt brudd fra Kvinnefrontens side. 

Konflikten hadde også mer teoretiske sider. Nyfeministene ville bekjempe mannssamfunnet i alle dets avskygninger, også det som dreide seg om private og seksuelle forhold kjønnskonflikter sto sentralt. Kvinnefronten la etter hvert hovedvekten på klassekonflikter. En slik prioritering betød for Nyfeministene at det spesielle ved kvinneundertrykkingen forvant, den fantes jo i alle klasser og kunne ikke reduseres til klasseforskjeller. Grunnlaget for Nyfeministens politiske analyser, det kjønnsspesifikke, forsvant eller ble tonet for mye ned. AKP (m-l)'s dominans lå bak dreiningen i Kvinnefronten utover på 1970-tallet. 

For nyfeminister var bevisstgjøring en prosess som var styrt av hver enkelt kvinne, i samspill med andre.

Den førte også til at Kvinnefronten ble mer og mer dominert utenfra, enda til av et parti som baserte seg på leninistisk revolusjonsteori: forestillingen om at et sentralistisk parti skulle bevisstgjøre arbeiderklassen utenfra. Det var så langt fra nyfeministiske prinsipper om desentralisering og selvstyrte smågrupper som det gikk an å komme. For nyfeminister var bevisstgjøring en prosess som var styrt av hver enkelt kvinne, i samspill med andre. Det var et kritisk, ikke manipulatorisk prosjekt. Konfliktene mellom Nyfeministene og Kvinnefronten var størst i de store universitetsbyene. Utover i landet var motsetningene mindre. Det var også færre aktive og behovet for samarbeid var større.

Bevisstgjøring og flat struktur

Bevisstgjøring som metode innebar å ta utgangspunkt i de personlige, opplevde sider ved kvinneundertrykking, å ikke overse dem, eller bortforklare dem under henvisning til andre viktigere konflikter (klasse, nord - sør, med mer). Det personlige var i seg selv politisk. Mange maktforhold både i familie og arbeidsliv ble avdekket via denne metoden. Skillet mellom det offentlige (politisk) og private (upolitiske) brøt sammen. 

Kamp mot all kvinneundertrykking, dvs. mot patriarkatet, var omfattende og krevde andre organisasjonsformer enn de hierarkiske.

Bevisstgjøring måtte nødvendigvis være en nedenfra styrt prosess, hierarkiske organisasjonsformer dugde ikke til dette. De var ikke effektive til dette formål. Effektivitet er et spørsmål om å velge rette midler til målsettingen, og Nyfeministenes målsettinger var ikke av en sånn karakter at de enkelt kunne avgrenses til saker i et partiprogram. Kamp mot all kvinneundertrykking, dvs. mot patriarkatet, var omfattende og krevde andre organisasjonsformer enn de hierarkiske.

Selv om Nyfeministene også fremmet saker overfor offentlige myndigheter, ble ikke denne virksomheten grunnlaget for organisasjonsformen. Nyfeministene ble dermed aldri en pressgruppe i tradisjonell forstand, en organisasjon som konsentrerte seg om å fremme få saker overfor offentlige myndigheter. Ønsket om bevisstgjøring og rom for å tenke nye tanker, ble prioritert. Politikkutforming ble prioritert fremfor politikkgjennomføring, særlig de første årene. 

Les videre: Brekke, Live (1975) Om feminisme - en presentasjon av problemstillinger og perspektiver, Nyfeministene i Oslo.

Se også

• Kvinnefronten
• Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene
• Oslofeministene: Kvinnenes eget verk 1976
• Skrev «Jentene gjør opprør»

Kilder

• Siri Nylander Mælands kronikk "Nyfeminister, foren dere!" i Dagbladet, august, 1970.

• Jo Freeman, amerikansk feminist, intervjues i Dagbladet før møtet på Blindern i september, 1970.

• Elisabeth Helsing om kvinnegruppa Ammehjelpen.

• Siri Nørve, Nyfeminisme og flat organisering.