Nyfeminisme og flat organisering: Siri Nørve forteller

Den norske, som den amerikanske feminismen, arbeidet på flere fronter. Det sentrale området og tilnærmingen for å skape kvinnepolitikk (som gjorde nyfeministene forskjellig fra andre kvinnegrupperinger) gikk gjennom det vi kalte bevisstgjøringsarbeidet. Utgangspunktet for de vil kan kalle erfaringens politikk, var en oppfatning om at de viktige samfunnsmessige motsetningene ikke lot seg formidle direkte. De må gjenfinnes i de ulike deler av dagliglivet, slik de framtrer for oss. «Den feministiske frigjøringspolitikken handlet om hverdagslivet fordi det er i hverdagen at en møter hovedmotsetningene i samfunnet, både motsetningen mellom arbeid og kapital og mellom kjønnene» (Pax Lex 2,293).

Videre la en til grunn at kvinners liv hadde store likheter eller fellestrekk. I et gitt samfunn var hverdagserfaringene ikke særegne, men hadde felles trekk. Videre at kvinner erfaringer var knyttet til den kvinnelige kroppen og kvinners seksuelle erfaringer. Som arena for erfaring var familien sentral for oss alle, oppvekstfamilien og andre familier vi har levd i. 

1. Bevisstgjøring

Bevisstgjøring handlet om å dele og bearbeide erfaringer som tidligere ble forstått som privat og personlig slik at en får fram det allmenne i erfaringene. Ut fra denne tilnærmingen dannet en bevisstgjøringsgrupper.

Det handlet også om aborterfaringer og seksuelle krenkelser. Og det handlet om seksuelle erfaringer og opplevelser også i forhold til andre kvinner og en oppdagelse av at mange kvinner var lesbiske. 

Denne delingen av erfaringer førte ikke bare til kunnskap, men også til oppdaging av nye muligheter, men også raseri, engasjement, mot og nysgjerrighet. På bakgrunn av slike prosesser var vi mange som torde å si og gjøre ting som vi tidligere ville funnet uhørt. Prosessen førte til endring i våre personlige liv, ikke bare til en ny formulering av politikk.

I den feministiske tilnærmingen lå også en ide om «full kvinnefrigjøring», et omfattende og til dels ukjent mål som ville framkomme etter hvert som en gikk vegen. En kunne ikke foregripe målet, men gå via erfaringens politikk for å gå skrittene videre. Dette innebar organisasjonsmessig at en brøt med tradisjonell tenking, der målene er greie å avgrense og tiltakene velges av og styres inn av en ledelse.

«Kvinnefrigjøring» var mer en visjon enn et mål.

Målene var ikke målene bare ytre mål, som høyere lønn og sjølbestemt abort, men det var et mål å få til selvendring og sosial endring, mål som en aktivt må gjøre til sine egne og personlig bidra til.

«Kvinnefrigjøring» var mer en visjon enn et mål.

Erfaringens politikk kunne ikke spesifiseres (annet enn metodemessig). Tradisjonell ledelse ville ikke tjene målet. (Kvinnelige) lederes erfaringer var ikke bedre, sannere eller mer ekte enn andre kvinners erfaringer. De er bare andre fordi erfaringene er forankret i en annen posisjon. 

For å få bredde og dybde i arbeidet var en avhengig av de manges bidrag. Derfor kunne ikke ledere tillegges en spesiell rolle i arbeidet med erfaringens politikk. Derfor også en flatere organisasjonsmodell.

2. Flat organisering

Resultatet ble en flat organisasjon. Dette vil si en organisasjonsform der alle medlemmene deltar direkte i beslutningene og at det ikke finnes valgte representanter som treffer beslutninger på vegne av andre. Dette var en import fra amerikansk feministbevegelse, selv om de rådssosialistiske tradisjonene i europeisk historie nok var mer kjent i Norge enn i USA.

Grunnenheten for nyfeministene var basisgruppene. Disse var autonome og kunne ut fra seg selv både ytre seg og aksjonere. Fellesforumet var det månedlige fellesmøtet (slik det var organisert i Oslo) der alle hadde den samme mulighet til å delta i meningsdanning og beslutninger. Ansvaret for å arrangere dette møtet gikk på omgang mellom gruppene. Fellesmøtet var i liten grad et organ for beslutninger. Det var et fora for meningsdanning, for diskusjon av strategi og fordeling av oppgaver. Det fungerte ikke slik at alle aksjoner var «godkjent» av fellesmøtet. Det fungerte heller slik at noen hadde en ide og andre som var interessert ble med og utviklet tiltaket i en gruppe som da fungerer autonomt.

Det var også til fellesmøtet at alle henvendelser kom. Det var henvendelser av svært ulik slag som kom via medlemmer og delvis til vår postboks. Det var mange som var interesserte og ville ha informasjon, besøk eller hjelp til å starte nye grupper. Vi ble invitert til debatter og vi ble ganske raskt en høringsinstans. Jeg husker fortsatt den første høringsuttalelsen som var knyttet til barnehagepolitikken og vår skuffelse over at regjeringen ikke ville pålegge kommunene utbyggingsplikt!

Vi organiserte oss for å ta oss av ulike oppgaver. Blant annet opprettet vi Jordmorgruppa som ikke har hverken med sjølhjelp eller abortspørsmålet å gjøre, men var en gruppe som rykte ut for å hjelpe i gang nye nyfeministgrupper. Det vi kom til var så forskjellig, det var alt fra 8 nysgjerrige damer i pen spisestue på vestkanten til organiserte grupper av sinte unge damer grupper som allerede deltok i offentligheten, var meget oppegående og hadde styr på det meste.

Vi utviklet i denne perioden prinsippet om at vi alltid skulle gå to: Vi skulle alltid vært to for å kunne støtte og hjelpe hverandre. Dette mener jeg vi også hadde med oss fra den amerikanske feminismen.

3. Nasjonal organisering

Fram til 1973 eksisterte de lokale grupper i mange norske byer og tettsteder, men uten at de hadde noen samlende organisasjon eller nettverk. I oktober 1973 samlet nyfeministene seg i Trondheim, der 119 jenter møtte fra 12 ulike steder i lander. (Sandnes, Porsgrunn, Moss, Fredrikstad, Trondheim, Oslo, Lillehammer, Gjøvik). Jeg mener å huske at det var da 200 grupper rund omkring i landet. Deretter dannet nyfeministene et landsutvalg der deres hovedoppgave var å utarbeid en felles kvinnepolitisk plattform. Den ble framlagt for et nytt landtreff i Sandnes. Og det ble utgitt en medlemsavis, Feministen.

Selv om nyfeministene da kunne se ut som en organisasjon med «landsstyre», var det ikke slik det fungerte. De enkelte gruppene var like autonome og valgte seg sine oppgaver og vinklinger. Slik påvirket ikke denne organiseringen på landsnivå hvordan bevegelsen tenkte og arbeidet lokalt. Men landsmøtet viste at vi var ganske politisk samlet omkring en del store hovedsaker. Disse ble utformet lokalt, gjennom ulike aksjoner.

4. Aksjonsformer og paroler

Det som var typisk for Nyfeministene var måten en fokuserte og jobbet for sine saker gjennom paroler og gjennom aksjoner. Jeg skal trekke fram noen av disse. Dessverre ser jeg at det kildematerialet som jeg sitter på ikke dokumenterer disse så godt.

I mars 1972 utga Aschehoug Esther Vilars lite feministiske bok Den dresserte mann, noe som ført både til skuffelse og sinne. Det var på det tidspunktet ikke gitt ut annen kvinnelitteratur enn oversettelsen av Betty Fridmans Myten om kvinnen. Det vi den gang hadde tilgang til var importerte blader fra den amerikanske kvinnebevegelsen som «Notes from the Second Year», blader som gikk fra hånd til hånd og nærmest ble oppbrukt. Og så velger dette forlaget å gi ut Vilar! En gruppe, utgått fra et fellesmøte besluttet å okkupere forlagssjefens kontor og kreve andre utgivelser. Og med Nina Karin Monsen i spissen toget vi av gårde 12-14 sinte, unge damer. Resultatet ble utgivelsen av Barro Wekmäster og Maud Häggs Frihet, likhet og søsterskap noe senere.

Gjennom to aksjoner «okkuperte» et 30-talls nyfeminister baren og krevde å få servering, ut fra prinsippet om like behandling av kvinner og menn.