Den venstreradikale bølgen på 1970-tallet innebar også en forandring av kulturlivet. Den enkeltes kreativitet skulle blomstre, alle skulle være delaktige og ikke bare passive konsumenter.
Kreativitet sto også sterkt i kvinnebevegelsen. Kvinneaktivister ville bruke kunstneriske virkemidler som musikk, film og teater i den politiske kampen. I tillegg var mange kvinnelige kunstnere opptatt av å formidle politiske budskap. Kvinnelige forfattere tok opp kvinners liv og erfaringer i sine bøker. I 1979 ble det arrangert en stor Kvinnekulturfestival in Oslo.
Musikk: kvinner, spill sjøl!
«Kvinnekultur» var et nytt ord på 1970-tallet, som viste til kunstneriske uttrykk som tok utgangspunkt i kvinners erfaringer eller som utfordret kjønnsnormene, en form for feministisk motkultur. Men «kvinnekultur» viste også til kvinners liv og erfaringer mer generelt, som noe positivt, interessant og verdifullt som var viktig å ta vare på og dyrke fram.
Musikken, et tradisjonelt svært mannsdominert felt, var et område der kvinnebevegelsen brøt barrierer. På 1960-tallet hadde det eksistert noen få kvinneband i Norge, som Dandy Girls, Playmates, Twice og Red Hot Peppers. På 1970-tallet ble flere kvinnegrupper etablert i kjølvannet av den politiske bevegelsen.
De mest kjente, Amtmandens Døtre fra Oslo og Kjerringrokk fra Bergen, startet begge opp i 1974. I begge gruppene var medlemmene aktive i kvinnebevegelsen, men ingen av gruppene representerte noen bestemt gruppering, selv om Amtmandens Døtre riktignok ble startet på Kvinnefrontens årsmøte i 1974. Gruppene framførte i all hovedsak viser med kvinnepolitisk budskap og folkemusikk.
Klimaet for de nystartede gruppene var bra. Visebølgen var på topp etter den vellykkede kampen mot norsk medlemskap i EF i 1972. Nå var det åpent for amatører som spilte og sang om politikk og meninga med livet. Det var lov å spille musikk selv om man ikke var så teknisk god. Både Amtmandens Døtre og Kjerringrokk spilte inn plate. Låtene fra disse platene ble spilt og sunget av kvinner over hele landet.
Da Amtmandens Døtre dro på Norgesturné fra nord til sør i 1974 satte de som krav at andre jenteband skulle varme opp.
Visekulturen var viktig også utenfor de etablerte gruppene. På leire og møter ble det diktet og sunget viser, og tekster og musikk ble utvekslet over landegrensene.
Da Amtmandens Døtre dro på Norgesturné fra nord til sør i 1974 satte de som krav at andre jenteband skulle varme opp.
– Det var en bevisst greie fra vår side, fortalte felespiller Hege Rimestad i Marta Breens bok Piker, vin og sang i 2007.
– Ofte ble det satt sammen et band for anledningen, og de fleste sto på scenen for første gang. Vi hadde tro på at det skulle komme masse jenteband i åra etter oss.
1975 var det internasjonale kvinneåret og også det konvensjonelle plateselskapet Polydor ga ut kvinneplate, nemlig Bergensbandet Kjerringrokks LP «Kjerringrokk om kvinner». Albumet åpner med «Å jenter», en av de mest kjente politiske sangene på 1970-tallet. Kjerringrokk ga også ut singlen «Våler skurlag», som handlet om arbeidskonflikten utenfor Elverum i 1975, der 13 kvinner fikk sparken for å gi jobben til menn, men som ikke fant seg i det og tok opp kampen med støtte fra kvinnebevegelsen.
Teater
Kvinneopprøret gjorde seg også gjeldende i teaterverdenen. I tillegg til en flora av mer eller mindre amatøristiske grupper, ble flere kvinnepolitiske teaterstykker framført på de store nasjonale teatrene.
Utgangspunktet for Jenteloven var rengjøringskvinner i streik på Kongsberg, og stykket var basert på intervjuer med kvinner og menn om kvinners situasjon i Norge.
Det mest kjente er Jenteloven fra 1974, et gruppearbeid laget for Nationaltheatrets oppsøkende teater av bl.a. skuespillerne Anne-Marie Ottersen, Frøydis Armand, Anja Breien, Lars Andreas Larssen og Katja Medbøe og forfatteren Liv Køltzow.
Utgangspunktet for Jenteloven var rengjøringskvinner i streik på Kongsberg, og stykket var basert på intervjuer med kvinner og menn om kvinners situasjon i Norge. Gruppen som arbeidet med stykket gjorde grundige undersøkelser i miljøet. Sytti timer brukte de på å intervjue damene, familien deres, arbeidsgivere og politikere. Forestillingen var klart politisk, og endte opp i en appell om solidaritet og organisering.
Teaterstykket Jenteloven ble fulgt opp med et platealbum ved samme navn, utgitt på det venstreradikale plateselskapet MAI i 1974. MAI var nettopp startet og hadde opplevd stor suksess med Vømmøl Spelemannslag (Rockipedia 2016).
Flere amatørteatergrupper startet opp i tilknytning til den nye kvinnebevegelsen. Den mest kjente av disse var Livets Mangfold.
Livets Mangfold – lesbisk teater
Livets Mangfold, en kvinnepolitisk lesbisk teatergruppe, startet på Kvinnehuset i Oslo i 1977. Catrine Telle og Kjersti Fjeldstad var to av deltakerne som fortsatte med teater profesjonelt. Andre, som Kirsten Arnesen, ble profesjonelle musikere.
For Livets Mangfold var det en viktig målsetting å drive lesbisk opplysning. Men de var også opptatt av at de som lesbiske var i stand til å se den generelle kvinneforakten i samfunnet, og var opptatt av å vise hvordan det var de samme kreftene og interessene som holdt kvinner og andre grupper nede.
Gruppa ble hovedunderholdningen på mange 8. mars-feiringer og andre arrangementer. De kommenterte aktuelle saker med absurd og grotesk humor – med sanger og sketsjer. Den litt forsofne selgeren av truseinnlegg som ga utslett som kunne kureres med piller fylt av radioaktivt avfall, piller som selvfølgelig ga utflod du kunne avhjelpe med truseinnleggene, var en av de mange suksesser.
Arbeidet i Livets Mangfold var basert på kollektiv innsats. Alle i gruppa var med på å skrive, planlegge og framføre det som ble laget. Det å være selvlært var viktig.
«Prevensjon for menn», framført blant annet på Kunstnernes hus fikk mange av de mannlige deltakerne til å stramme lårene med ubehag, når de blodtilsølte kvinnelige leger viste med plansjer og utdrag fra den autentiske boka «prevensjon for kvinner» (teksten var direkte sitater der kun «kvinne» var erstattet med «mann» og «livmor» med «penis») hvordan spiraler settes inn og tas ut, og hvordan en viss prosent av dem kan perforere, i dette tilfelle penis, på diverse måter.
Begrepet «kvinnekultur» var omdiskutert, og i 1975 spurte det feministiske bladet Sirene: «Har kvinner en egen kultur?»
Har vi en egen kultur?
Fordi kulturbegrepet særlig omfatter ting som skjer ute i samfunnet, har mennene preget det mye mer enn vi kvinner. Det er menn som har laget lovene, menn som har vært religionsutøvere, filosofer, utøvende kunstnere, menn som har dannet organisasjoner. Bare unntaksvis har kvinner vært med. Nå kan det jo sies at vi indirekte har vært med på å utforme kulturbegrepet fordi kvinner har levet sammen med menn og har kunnet påvirke deres syn. Men ofte er det vel sånn al vi ikke har følt oss sikre nok til å ha egne meninger. Og om vi har hatt dem, så har mennene ikke tatt særlig hensyn til det vi har kommet fram til.
Men i hjemmene, i nærmiljøet som har vært befolket av oss og våre barn, har det også eksistert en kultur, med tydelige, men uskrevne lover og regler, som er like viktige og virkelige som de som er beskrevet ute i samfunnet. Det er denne kulturen vi nå er begynt å snakke høyt om – kvinnekulturen. Et nytt ord for oss, vi spør oss selv «har da kvinner en egen kultur?» og føler oss litt vantro. En slik tanke har aldri falt oss inn. Det er nesten som om vi tar munnen for full når vi sier at «jo, det eksisterer en kvinnekultur».
Hvorfor har vi da ikke visst om kvinnekulturen før, hvordan har den kunnet være skjult fur oss så lenge? Det har vel sammenheng med at deler av tilværelsen er lett
synlige for oss, andre deler er usynlige. Vi kan bare tenke på historien slik den gjengis i historiebøkene. Den forteller i stor grad om de som hadde makt i samfunnet, og den forteller også nesten hare om menn. Hvordan kvinner levde og oppfattet sin tilværelse, hører vi nesten ingenting om. Det innser vi plutselig nå fordi vi begynner å snakke om oss selv, fordi vi skjønner at vi også er viktige. Arbeidet med å avdekke kvinner liv og historie er allerede begynt.
Går vi til den offisielle virkelighet av i dag, oppdager vi også at kvinner utgjør en mindreverdig, uinteressant menneskegruppe. Våre yrkesbehov kommer ikke til uttrykk i offisiell statistikk. Bondekvinner registreres ikke som yrkesaktive på samme måte som sine menn. Forskjellige vitenskapelige undersøkelser omfatter ofte ikke oss kvinner, og hvis de gjør det, bare i forhold til menn eller barn. Dette gjenspeiler det kjønnsrollemønster vi har i dag, hvor kvinnen bare sees i sammenheng med hjem og familie mens mannen er alene ute i yrkeslivet.
Hvilke egenskaper og verdier er viktige i kvinnekulturen? Påvirker trekk fra kvinnekulturen oss når vi går ut i arbeidslivet? Er det ønskelig at vi bringer med oss erfaringer fra kvinnekulturen? Har vi noe å lære av mannskulturen som vi kan bringe inn i nærmiljøet?
En rekke spørsmål som vi må finne svar på. Noe av det særegne ved kvinnekulturen er dens mykhet. Vi er vant til å snakke sammen, lytte til hverandre, lytte til barn og eldre. Vi lever nær inn på meninger som avviker fra våre egne, vi følger med i hva ungdommen tenker og interesserer seg for. Vi blir stadig avbrutt i våre gjøremål, må innrette oss etter andre, får sjelden fullføre ting i fred. Vi må stille vår egen person bak i rekken, tenker ofte for lite på oss selv, blir usikre når det gjelder å planlegge vår egen framtid. Fordi vi er så vant til at ting skjer, som forandrer planene våre. Vi får i det hele tatt liten tid til oss selv, fordi det arbeidet vi utfører synes så lite. Det forbrukes, må gjøres på nytt. Vi kan ikke vise til prestasjoner eller mål vi har nådd.
Vi kvinner er vant til å vise og ta imot følelser fra andre. Følelser er naturlige og må ikke holdes tilbake. I mannskulturen er følelser offisielt tabu. Det gjelder å komme med rasjonelle argumenter for sine standpunkter, klart og kjølig, å debattere for sitt syn. Men i slike debatter og diskusjoner ligger det mye prestisje skjult. Og fordi menn ikke får lov til å reagere følelsesmessig når de møter motstand i arbeidet sitt, låser de følelsene inne i seg og vier dem heller som sinne, surhet eller nedtrykthet når de kommer hjem.
Kanskje er slike innestengte følelser som ikke finner utløp farlige? De kan finne utløp som ikke har direkte med årsaken å gjøre, og som derfor er vanskelige å skjønne. Vi kvinner får ofte inntrykk av at det å ha og vise følelser er noe negativt. La oss heller være stolt over denne evnen og ikke være redde for å bringe med oss følelsene ut i arbeidslivet.
Vi får ofte høre at vi er romantiske. Vår form for romantikk har som regel med forholdet til mannen å gjøre. Men menn er like romantiske i sitt forhold til teknikk. Drømmen fra guttedagene henger i, og som voksne blir de teknoromantikere. Ofte blindt begeistret for tekniske nyvinninger, som aksepteres uten å settes inn i et helhetsperspektiv.
Trekk fra kvinnekulturen påvirker oss når vi går ut i samfunnslivet. Vi kan samarbeide, er ikke så redde for å tape ansikt, ta feil, vise svakhet. Samtidig er vi usikre på oss selv, redde for å møte utfordringer, for å ta på oss ansvar. Vi har lettere for å se de personlige sider av en sak, lettere for å være myke og ikke oppfatte mykhet som svakhet. Ofte oppfatter vi mannskulturen som hard og nådeløs, for rasjonell, for lite innstilt på menneskers behov. Kanskje kan vi ved å akseptere våre egne erfaringer, bringe med oss erfaringer fra kvinnekulturen når vi går ut i arbeidslivet, slik at de to kulturer – mannens og kvinnens – blir mer i samsvar med hverandre.
Leder i Sirene nr. 6, (1975).
I forbindelse med Kvinnekulturfestivalen i 1979 (se nedenfor) ble gruppa presentert slik:
«Sjøl betegner de formen de har valgt som 'vulgærhumor med vanvittige undertoner' – et middel til å forsøke å bryte ned noen barrierer i huene på folk» (Hundre blomster nr. 5 & 6 1979:6).
Livets Mangfold sitt «våpen» var humor. Gjennom å få folk til å le gikk de aktivt ut for å forsøke å få andre til å reflektere over egen virkelighetsoppfatning. Det gjorde de blant annet ved å vrenge på og «feilplassere» folk og kjente situasjoner.
Arbeidet i Livets Mangfold var basert på kollektiv innsats. Alle i gruppa var med på å skrive, planlegge og framføre det som ble laget. Det å være selvlært var viktig. I tillegg til å skrive tekster og oppføre stykkene, sto gruppemedlemmene for alt det praktiske selv, fra annonsering, til å skaffe steder å opptre, lage og vedlikeholde rekvisita osv.
På midten av 1980-tallet ble Livets Mangfold lagt ned. Mens noen av medlemmene ble profesjonelle teaterfolk, valgte andre medlemmer andre veier.
Kvinnekunst
Fra begynnelsen av 1970-tallet var det en eksplosjonsartet økning i kunstutstillinger om kvinner og/eller av kvinner i de fleste vestlige land. Mange av utstillingene kom i stand etter initiativ fra kvinneorganisasjoner og inngikk slik som en del av mangfoldet i den nye kvinnebevegelsen.
Flere steder dannet kvinnelige kunstnere egne aksjonsfellesskap etter mønster av andre kvinnegrupper, og i USA fikk de i stand en rekke demonstrasjoner mot de største museene sin diskriminering av kvinnekunstnere og mot den neglisjeringen de ble utsatt for fra kritikere og mannlige kolleger.
Startskuddet for kvinnekunstutstillingene gikk i USA i 1969 med utstillingen «X12» organisert av medlemmer i den militante grupperingen «Women Artists in Revolution». Men det var først med utstillingen «Old Mistresses» i Walters Art Gallery i Baltimore i 1972 at kvinnekunsten fikk sin første store presentasjon. Utstillingen som presenterte eldre kvinnekunst, «den glemte arven», hadde stor appell og ga de kvinnelige kunstnerne en historisk identitet.
Flere steder dannet kvinnelige kunstnere egne aksjonsfellesskap etter mønster av andre kvinnegrupper, og i USA fikk de i stand en rekke demonstrasjoner mot de største museene sin diskriminering av kvinnekunstnere og mot den neglisjeringen de ble utsatt for fra kritikere og mannlige kolleger.
Siden fulgte utstillinger som i større grad tematiserte kvinner sin situasjon, blant annet «Womanhouse» i Los Angeles som handlet om kvinneroller og kvinneliv. Denne utstillingen regnes som det første eksempelet på et feministisk kunstprosjekt.
Både «Old Mistresses» og «Womanhouse» skapte en tradisjon og utløste et skred av større og mindre utstillinger i den vestlige verden. Særlig toppet dette seg i FN sitt internasjonale kvinneår i 1975, da det var store utstillinger i København, Stockholm, Oslo, Brüssel, Reykjavik og Helsinki.
I Norge tok Norske Kvinners Nasjonalråd i samarbeid med Forbundet av norske grafikere initiativ til en vandreutstilling i 1974 der 9 kvinnekunstnere ble presentert: Berit Arnestad, Lillebeth Foss, Marit Bockelie, Anne Breivik, Louise Dahm Hedemark, Annelise Knoff, Marian Kopperud, Sidsel Westbø og Suzanne Ødegaard. Utstillingen var svært etterspurt og ble tilsammen vist på 19 steder i landet.
Andre utstillinger i Norge var blant annet «Kvinner - kunst - kamp», en svært politisk utstilling organisert av Kvinnefronten i Bergen, «Kvinnen og kunsten» vist i Kunstnernes Hus, «Kvinneliv - kvinnekår» på Glåmdalsmuseet, «Kvinner kan» på Klepp på Jæren, «Samliv - ei informasjonsutstilling» vist i Bergen, Tromsø, Oslo og Trondheim, «Kvinnelige kunstnere i UKS» og «Halvparten - ei utstilling om kvinner» vist på Galleri 1 i Bergen.
Kvinnelitteratur
Kvinneopprøret foregikk også i litteraturen. Feministiske forfattere som tar opp kvinners situasjon var ikke noe nytt på 1970-tallet. Camilla Collett (1813-1895) var ikke den eneste som skrev kritisk om kvinners underordning, selv om hun er den mest kjente.
I motsetning til "dameromaner" og "ungpikebøker" var "kvinnelitteratur" en positiv og oppvurderende betegnelse på litteratur som var skrevet av kvinner og som tok opp kvinners problemer. Forfatterne av kvinnelitteraturen hadde nær tilknytning til den nye kvinnebevegelsen.
Men det var først på 1970-tallet at "kvinnelitteratur" ble et begrep. I motsetning til "dameromaner" og "ungpikebøker" var "kvinnelitteratur" en positiv og oppvurderende betegnelse på litteratur som var skrevet av kvinner og som tok opp kvinners problemer. Forfatterne av kvinnelitteraturen hadde nær tilknytning til den nye kvinnebevegelsen.
Bjørg Vik regnes som pioner for kvinnelitteraturen i Norge. Hun debuterte allerede i 1963 med novellesamlingen Søndag ettermiddag, som fikk strålende kritikker. Om Bjørg Viks noveller skriver Elisabeth Aasen:
«Hun spenner ut et 1960-årenes lerret med frustrerte hjemmehusmødre, ofte i småbyen. Drinker, “sydenreiser” og sidesprang gir en krampaktig illusjon av opplevelse. Damebladenes ideologi med fokusering på utseende og lekre interiører kan ikke dekke over tomheten; kvinnene føler seg lurt og vet ikke hvorfor. Menn stresser som eneforsørgere og har ikke et helt våkent blikk for hva som foregår hjemme.»
I 1972 ga Bjørg Vik ut Kvinneakvariet, og med det ble hun den nye kvinnebevegelsens forfatter. Vik var knyttet til Nyfeministene og var med på å starte feministbladet Sirene i 1973.
Skuespillet To akter for fem kvinner (1974) var et høydepunkt i Viks skildring av kvinner og deres frustrasjoner og tapte forventninger. Stykket ble en publikumssuksess både i Norge og i utlandet, og var diskusjonstema i atskillige kvinnegrupper. Bjørg Vik var også med på gruppearbeidet til Nationaltheatrets oppsøkende teater som resulterte i skuespillet Jenteloven (se ovenfor).
På 1970-tallet debuterte en rekke nye kvinnelige forfattere. Noen av romanene tok opp dagsaktuelle politiske saker for kvinnebevegelsen. Abortsaken ble tatt opp av den purunge Tove Nilsen i Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken (1974). Klassekamp og streik var tema i Toril Brekkes Jenny har fått sparken (1977). Lesbiske kvinners situasjon ble skildret av Gerd Brantenberg i Opp alle jordens homofile (1973) og av Tove Nilsen i Helle og Vera (1975). Margaret Johansen skrev romaner om voksne kvinner og omsorgsbelastninger, og om voldtekt og mishandling i ekteskapet, som i Du kan da ikke bare gå (1981).
Gerd Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre (1977), der kjønnsrollene er snudd på hodet, ble forøvrig Norges største internasjonale boksuksess på 1980-tallet.
Andre forfattere som ble knyttet til «kvinnelitteraturen» er Liv Køltzow, Ebba Haslund, Else Michelet, Anne Karin Elstad og Cecilie Løveid.
Amtmandens Døtre ble dannet på årsmøtet til Kvinnefronten på Dovrehallen i Oslo i 1974. Bandet besto av sju jenter i alderen 19 til 26 år. Etter å ha turnert Norge fra nord til sør gjennom 1974 ga de i 1975 ut albumet ”Reis Kjerringa!”. Her er teksten til Kvinnefrontsangen.
Du som er sinna og sliten og lei,
nå vil vi synge en vise til deg
om at kvinner kan si fra, protestere og sloss.
Kvinnefronten er dannet, bli med hos oss.
Du som står opp før sola, og går til din jobb.
Legger tobakk i pakker på et bånd, uten stopp
inntil du stempler ut, for å handle før fem.
Henter ungen hos tante, og så drar du hjem.
Så om kvelden ved TV'n, du sovner inn litt,
men blir ikke samlebåndsdrømmen din kvitt.
Med den lønna du får, blir alt slitet ditt hånt.
Krev en skikkelig lønn, bruk vår kvinnefront.
Du må slite med penga, de er alt for få.
Prisene stiger, det er oss de vil flå.
Du som ofte har klaget over momsen på mat:
Vi må kreve den bort, det e'kke nok med prat.
Og til deg som er husmor, og trives med det:
Men ansvaret kan ofte trykke deg ned.
Selv om andre ikke ser at du sliter så hør:
Jobben er like viktig som den andre gjør.
Du som føler deg isolert i en stor blokk.
Ensom i hus, hvor det lever en skokk.
B'ynn, og prat litt med nabo'n, hun har det som deg.
Sammen vil dere finne en annen vei.
Unge jenter i nord, som er glad i din venn,
men får ikke jobb, altfor mange vil ha den.
Ikke fløtt ned til Oslo, ikke gjør som DE vil.
Krev din arbeidsplass lagt der hvor du hører til.
Ja, vår vise gir følgende kvinnelogikk:
Fronten vår har bare en politikk.
Den er laget for deg som syn's noe er galt.
- Kom slutt opp meld deg inn, om det har vi fortalt.
Tekst: Amtmandens Døtre, 1974.
Samtidig med at kvinnelitteraturen vokste fram på 1970-tallet, vokste motviljen blant de kvinnelige forfatterne mot å bli rubrisert som «kvinneforfatter». På 1980-tallet mistet "kvinnelitteraturen" status. Nå ble kvinnelitteraturen nedvurdert og karakterisert som intim, privat og inderlig, og en form for litteratur som ikke angår alle, ifølge forsker Unn Conradi Andersen. Etter hvert ble kvinnelitteratur ensbetydende med en bestemt type litteratur, distribuert gjennom bokklubber og lest av en viss type middelaldrende middelklassekvinner. «Det er jo ikke i seg selv et problem, men de plasseres lavere i det litterære hierarkiet», mener Conradi Andersen.
Tverrlitterært kvinneforum
I 1978 ble Tverrlitterært kvinneforum dannet av kvinnelige forfattere og litteraturabeidere. Forumet hadde et dobbelt siktepunkt: Utad skulle det arbeide for å bekjempe all undertrykking som rammet kvinnelige forfattere, oversettere og konsulenter. Innad fungerte forumet som hverandres kritikere, rådgivere og hjelpere: Det ble dannet «opp-av-skuffen»-grupper, der medlemmene ga hverandre råd og vink om det de hadde skrevet. Dessuten var det studiegrupper hvor de diskuterte litteratur som var skrevet av kvinner.
Kvinnene i Tverrlitterært kvinneforum hadde Kvinnehuset i Oslo som møtested. Blant deltakerne var forfattere som Gerd Brantenberg, Nina Karin Monsen, Margaret Johansen, Sonja Lid og Gunnel Malstrøm.
Kvinnekulturfestivalen 1979
På kvinnekulturfestivalen i 1979 samarbeidet ulike miljøer og organisasjoner i kvinnebevegelsen for å lage en stor kulturfestival. Festivalen ble arrangert over en uke i Oslo. Her var det alt fra brukskunst, konserter, politiske møter, teater, loppemarked og litteratur. Det var fester og konserter på Kalvøya og Club 7. På Munch museet ble det avholdt en klassisk konsert. Overskuddet fra festivalen på 80.000 kroner gikk til opprettelsen av AKKS.
Kvinnefestival på Lillehammer 18. til 25. november 1979
Inspirert av Kvinnekulturfestivalen i Oslo ble det arrangert kvinnefestival på Lillehammer 18. til 25. november 1979. Festivalen besto av debattmøter, festarrangementer, dukketeater, visekveld, jazzkveld, brukskunstutstilling og film. To jenter som hadde deltatt på festivalen i Oslo, hadde kommet begeistret tilbake: Endelig kunne de gjøre noe helt annet enn det de var vant med som kvinneaktivister, noe annet enn møter, aksjoner og demonstrasjoner. Jentene bestemte seg for å lage kvinnefestival i hjembyen, Lillehammer, også. Festivalen ble godt besøkt - nesten 600 var innom brukskunstutstillingen, der 50 lokale kunstnere stilte ut.