1975 var det offisielle kvinneåret. Lørdag 15. april samme år ble 13 kvinner ved Våler Skurlag oppsagt. Fordi de var kvinner. Bedriften valgte å se bort fra prinsippet om at ansiennitet skal gjelde ved oppsigelse, med velsignelse fra kvinnenes egen fagforening.
Våler Skurlag er en skogindustribedrift på Braskereidfoss, to og en halv mil sør for Elverum. Det er den største arbeidsplassen i Vålerbygda, med 200 ansatte i 1974.13 av produksjonsarbeiderne er kvinner. Disse er middelaldrende og har flere års ansiennitet. De utfører samme jobb i fabrikken som menn, og har samme lønn som dem.
Tidlig 1974 får arbeiderne vite at bedriften planlegger omlegging. Bedriften sier at man bare regner med naturlig avgang. I 1975 skjer følgende:
29. januar: Fagforeninga drøfter mulige oppsigelser. Ingen kvinner får vite noe
13. april: Tre kvinner fra høvleriet blir bedt av bedriftsledelsen om å slutte frivillig. Menn skal inn i jobbene deres. Kvinnene sier nei
15. april: Samtlige kvinner ansatt ved Skurlaget mottar oppsigelsesbrev i posten. Umiddelbart etter sender de protest om at oppsigelsene er kvinnediskriminerende
7. mai: Flertall på allmøte i fagforeninga om at kvinnene må gå. Voteringsresultat: 105 for, 8 blanke og 35 mot
16. mai: Avtale mellom LO og NAF i Oslo om at syv av kvinnene skal tas tilbake
11. juni: Seks kvinner får bekreftelse om at oppsigelsene er trukket
Argumentet for oppsigelsene var at kvinner ble forsørget, til tross for at oppsigelsen også gjaldt for en av kvinnene som var aleneforsørger for flere barn.
I dette Kilden-intervjuet fra 2003 forteller to av Våler-kvinnene, Anna Bølla og Pernille Dammen, om kampen i 1975.
Dette var slett ikke første gang kvinner ble oppsagt fordi de var kvinner. Men i Norge skulle det bli siste gang det ble oppgitt som offisiell grunn for å gi kvinner sparken. For kvinnene ved Våler Skurlag sa nei. Og fikk store deler av Norge med seg i kampen for kvinners rett til arbeid.
– Det føltes fryktelig urettferdig. Vi hadde jobba lenge, og vi hadde meldt oss inn i fagforeninga. Og så måtte vi slutte, bare fordi vi var kvinnfolk, sier Anna Bølla i 2003.
– Heldigvis fikk vi støtteerklæringer fra utrolig mange forskjellige folk og organisasjoner, fortsetter hun. Bølla tror ikke det hadde gått så bra hvis ikke folk rundt hadde brydd seg.
– Da vi begynte på Skurlaget var de fleste av oss ferdige med å ha små unger. Vi hadde lyst til å jobbe og tjene egne penger, sier Anna Bølla.
Dette var slett ikke første gang kvinner ble oppsagt fordi de var kvinner. Men i Norge skulle det bli siste gang det ble oppgitt som offisiell grunn for å gi kvinner sparken. For kvinnene ved Våler Skurlag sa nei. Og fikk store deler av Norge med seg i kampen for kvinners rett til arbeid.
I begynnelsen jobbet kvinnene som var ansatt hos Skurlaget med opprydning.
– De fleste ble bedt om å begynne, fordi de trengte mer hjelp, sier Pernille Dammen som fortsatt bor i Våler.
Kvinnene viste seg som hardtarbeidende og flinke, så de ble forfremmet inn i produksjonen, og hadde samme typer jobb, og samme lønn som mennene i bedriften. Men i april i 1975 ble altså kvinnene sagt opp, selv om de hadde lenger ansiennitet enn mange menn på Skurlaget.
Fagforeninga samarbeider med ledelsen
Alle de tretten kvinnene som jobbet i produksjonen på Skurlaget ble oppsagt, etter en lang prosess der bedriftsledelsen og den lokale fagforeningsledelsen diskuterte hvem som måtte gå når bedriften skulle effektivisere.
- Vi er meget fornøyd med kvinnenes arbeidsinnsats. Jeg tror imidlertid at bedriften, uansett, hadde gått til oppsigelse. Vi ser det slik at dette nye, avanserte anlegget bør betjenes av de dyktigste folkene. Når det argumenteres med at det er tatt inn ungkarer med mindre ansiennitet enn kvinnene, skal vi heller ikke glemme at disse er potensielle familieforsørgere.
(Økonomisjef Harry Konterud i anledningen oppsigelsen av kvinnene)
– Vi hadde hørt rykter før vi fikk oppsigelsene. Men ingen i klubben hadde diskutert hvem som måtte slutte med oss kvinnfolka. Og vi var ikke de siste som ble ansatt. Så vi klagde, sier Pernille Dammen.
– Dessuten var det bare vi damene i produksjonen som måtte gå. Sjefene hadde kjerringene sine på kontoret. Ingen av dem fikk sparken. Men det var jo simplere arbeid det som vi gjorde, forteller hun.
Tøffe tak
Det hjalp at kvinnene kjente hverandre fra før.
– Det var ikke så mange kvinner, og vi hadde jobba sammen i flere år. Dessuten var alle herfra. Det var nok derfor vi orka, sier Anna Bølla.
For det ble tøffe tak både på arbeidsplassen og i media. Bølla og Dammen trekker fram Sigrunn Benterud som den som dro det hele i gang. Benterud ble talskvinne for de oppsagte kvinnene.
– Hun hadde pågangsmot, Sigrunn, og stod for det hun mente. Uten henne hadde vi aldri fått igjen jobbene, sier Bølla.
– Mens det stod på grudde vi for å gå på jobben hver dag, alle sammen. Men Sigrunn var ikke redd for å synge ut. Ikke engang på TV, minnes Dammen.
Støttekampanje for Våler-kvinnene
Det ble samlet inn flere tusen underskrifter til støtte for kvinnene, og de fikk hundrevis av støttebrev fra organisasjoner, lag og fagforeninger i hele landet. Det finnes sannsynligvis ikke et medlem i Kvinnefronten som ikke brukte tid på oppsigelsene ved Skurlaget forsommeren 1975.
Tretten kvinner i en liten bygd utenfor Kongsvinger var hovedtema på møter og stands i hele Norge.
På underskriftslistene, som er arkivert hos Kvinnemuseet på Kongsvinger, finnes personer som seinere VG-redaktør Olav Versto og LO-leder Gerd Liv Valla. Saken ble et hett tema i pressen, ikke bare lokalt, men også i riksdekkende medier.
LO-ledelsen: uakseptabelt
Klubbledelsen ved Våler Skurlag ble kalt inn på teppet av LO sentralt, og de fikk klar beskjed av LO-ledelsen om at det var helt uakseptabelt å gå bort fra ansiennitetsprinsippet. De som ble ansatt sist, skulle gå først. Etter å ha blitt utsatt for et voldsomt press trakk bedriften tilbake oppsigelsene og valgte å følge ansiennitetsprinsippet likevel.
Resultatet var at seks av kvinnene fikk beholde jobben, mens mannlige kolleger måtte gå. Men det kostet for kvinnene som fikk jobben tilbake.
Mobbet av mennene
Kvinnene arbeidet på Skurlaget under hele prosessen, for de hadde oppsigelsestid de skulle gå ut. De ble uglesett og mobbet av ledelse og mannlige kolleger.
– Jeg ville ikke gråte, men jeg skal villig innrømme at jeg følte meg nokså kvalm når flertallet av våre mannlige kolleger etter hvert som stemningen under allmannamøte steg, både lo og applauderte når tillitsmennene uttalte seg negativt om våre krav.
Det ble ikke lettere da det ble klart at en del av kvinnene skulle beholde jobben allikevel.
– Mannfolka så skakt på oss da vi ikke måtte slutte allikevel. Det var ikke så lett, og veldig mange av dem hadde jo stemt for at vi ikke skulle få komme tilbake da saken ble tatt opp i klubben, sier Anna Bølla.
I ettertid har kvinnene jobbet sammen med mennene som ville ha dem sparket, og de har forsøkt å forstå og tilgi.
– Men de visste hva de gjorde, og det var en klein ting å gjøre, sier Anna Bølla. Damene skulle ut og gi plass til menn.
Mennene streiker mot kvinnene
I løpet av prosessen gjennomførte hundre av kvinnenes mannlige arbeidskamerater en ulovlig streik på Våler Skurlag for å hindre at kvinnene skulle få beholde jobbene.
«De som mente menn burde komme først, satte seg på rompa, mens vi og de som støttet oss jobba. Det var en rar dag. Og det var veldig, veldig ubehagelig. Vi lo ikke mye den dagen, nei», sier Pernille Dammen.
– De som mente menn burde komme først, satte seg på rompa, mens vi og de som støttet oss jobba. Det var en rar dag. Og det var veldig, veldig ubehagelig. Vi lo ikke mye den dagen, nei, sier Pernille Dammen.
De tror mange syntes det var en rar situasjon, og sitter igjen med inntrykket at en del av de som deltok, ikke syntes streiken var så flott.
– Der noen går først, har andre lett for å følge etter. Det var sånn det var med den streiken, sier Anna Bølla ettertenksomt.
– Men det var mange flere som gikk etter oss, da, smiler Dammen fornøyd.
Kvinnene får tilbake jobben
– Den dagen vi fikk vite at vi skulle få tilbake jobben, ble alle vi seks jentene som det gjaldt sendt på tur til en bedrift på Sørlandet. Vi fikk nyheten på radio i bussen, forteller Dammen.
– De ville ikke gi oss beskjeden sjøl, og unte oss vel egentlig ikke gleden. Men vi ble glade allikevel, vi. Det var jubel på den bussen, sier Anna Bølla fornøyd.
Det var et av få lykkelige øyeblikk den forsommeren.
De er imidlertid nøye med å understreke at mange av arbeidskameratene var høflige og hyggelige også. Blant annet hadde mange av kvinnene ektemannen på samme arbeidsplass, og det var en god støtte for mange.
Mannen mot strømmen
Mannen til Anna Bølla jobba på Skurlaget. Han var en av dem som støttet kvinnene.
– Jeg var litt mannen mot strømmen, sammen med en del andre. Det var utrolig dumt av klubben å gå imot ansiennitetsprinsippet. Hvis det hadde gått igjennom, ville det skadet alle i det lange løp, sier Reidar Bølla.
– Heldigvis fikk vi så mye støtteerklæringer, fra utrolig mange forskjellige folk og organisasjoner, sier Anne Bølla.
Noen minner varmer mer enn andre. En gang var det folk på besøk for å se på noen hus bedriften skulle selge. På vei ut, snudde en av de unge dresskledde mennene seg mot Pernille Dammen.
– Stå på, sa han. Det var han som gikk bakerst, og det var han som var yngst. Men det varmet, sier Dammen.
Konfliktens dype spor
At menn hadde mistet jobben i stedet for kvinner satte dype spor, både på arbeidsplassen og i bygda.
– Det ble bestemt at alle damene skulle jobbe på det nye høvleriet, og vi fikk egentlig ikke god nok opplæring, sier Pernille Dammen.
Og det ble mange tunge løft for skurlagsdamene i tida som kom.
– Holdningen blant mange var at hvis vi skulle beholde jobben, og ikke mannfolka, skulle vi sannelig jobbe som mannfolk og, sier Bølla.
Kvinnene sitter igjen med en følelse av at mange håpet de ikke skulle lykkes med de nye arbeidsoppgavene. Men de gjorde fordommene til skamme, og flere kvinner fortsatte i Skurlaget fram til de ble pensjonert.
– Men det ble aldri helt det samme som før konflikten, sier Dammen.
– Nå tenker vi nesten aldri på dette lenger, sier Anna Bølla.
Stolte
Det er flere tiår siden kvinnene på Våler Skurlag mistet jobben, og fikk den igjen. På spørsmål om de er stolte over den rollen de har spilt for norske kvinners rett til arbeid blir begge kvinnene tankefulle.
Med en nyfødt kvinnebevegelse i ryggen stod tretten helt alminnelige Våler-kvinner imot et voldsomt press. Det var vedtatt at 1975 skulle være kvinneåret. Kvinnene ved Våler Skurlag satte det ut i praksis.
– Stolte? Det har vi ikke tenkt så mye på. Men vi var harde til å stå på. Og kvinnfolk har fått jobbe både her og der siden, og hatt rett til å beholde dem. Det er jeg stolt av.
Med en nyfødt kvinnebevegelse i ryggen stod tretten helt alminnelige Våler-kvinner imot et voldsomt press. Det var vedtatt at 1975 skulle være kvinneåret. Kvinnene ved Våler Skurlag satte det ut i praksis.