På slutten av 1800-tallet ble det opprettet en rekke egne kvinneforbund. For LO ble det viktig å samle kvinner og menn i samme forbund. Spørsmålet om særorganisering av kvinner i LO fortsatte å være kontroversielt igjennom hundreåret.
«Sekretariatet har tatt den meget viktige beslutning at oprette et fast kontor for agitation blant kvinderne.»
Dette sto å lese i Landsorganisasjonenes meddelelseblad i 1909.
Bakgrunnen for vedtaket om å opprette «Kvinnenes kontor» var ønsket om å organisere flere kvinner i Landsorganisasjonen, samt å demme opp for ideer om å danne et eget kvinnelig fagforbund, slik det allerede var gjort i Danmark i 1901.
Kvinnenes kontor: lagt ned etter to år
Kvinnenes kontor kom i drift fra april 1909 med en fastlønnet sekretær, lokaler og driftsbudsjett finansiert av Landsorganisasjonen. Men allerede etter ett år la begeistringen for ideen seg og i 1911 ble «Kvinnenes kontor» slått sammen med Arbeiderpartiets kvinneforbund. Landsorganisasjonens årlige bevilgninger ble samtidig kraftig redusert.
Vedtaket om å nedlegge Kvinnenes kontor betydde en nedprioritering av det faglige arbeidet blant kvinner.
Vedtaket om å nedlegge Kvinnenes kontor betydde en nedprioritering av det faglige arbeidet blant kvinner. I sin artikkel Fagbevegelsen og kvinnene argumenterer Gro Hagemann for at nedleggelsen av kontoret ikke skyldes mangel på oppgaver. Den betydelige aktiviteten som ble nedlagt i de to årene kontoret var i drift viser tvert imot at det må ha dekket et stort behov, skriver Hagemann.
Sekretæren for kontoret, Helga Thorsen fra Handskesyerskenes forening, var fødselshjelper ved foreningsstiftelser, arrangør av massemøter og foredragsholder ved en rekke faglige og politiske tilstelninger. Hun startet også en større undersøkelse omkring de arbeidende kvinnenes levekår og organisasjonsforhold i hovedstaden.
Kvinnene skulle være solidariske med arbeiderklassens menn
Når organisering av kvinner ble satt på dagsorden, var det ikke først og fremst motivert ut fra arbeiderkvinnenes egne interesser. Det var et viktig mål å få kvinnene til å stille seg solidariske i som støttespillere i arbeiderklassens kamp. Hagemann beskriver hvordan fagbevegelsen hadde et ståsted som gjorde det «naturlig» å ta utgangspunkt i de mannlige arbeidernes situasjon og interesser.
...fagbevegelsen hadde et ståsted som gjorde det «naturlig» å ta utgangspunkt i de mannlige arbeidernes situasjon og interesser.
Kvinner får under tvil være med i butikkansattes fagforening
«Høsten 1907 hadde kolonialbetjentene i Christiania innkalt til et møte hvor bare mannlige funksjonærer skulle være til stede. Likevel møtte en rekke kvinnelige betjenter opp og spurte om de kunne få anledning til å organisere seg. Saken ble diskutert, og det ble med stor majoritet vedtatt at de kvinnelige kolleger skulle få adgang til foreningen. I januar 1908 besluttet også Christiania Manufakturfunksjonærers Forening å gi plass for kvinnene. De andre foreningene fulgte opp etter hvert.»
Bakken, Ingeborg (1982): Oslo Handel og Kontor 75 år: 1907-1982. En beretning. Oslo: Oslo Handel og Kontor / Tiden Norsk Forlag, s. 179.
Kvinnene ble ofte appellert til som hustruer og mødre, og å få kvinnene til å stille seg solidarisk ble oppfattet som et spørsmål om opplysning. Derfor ble det også nærliggende for fagorganisasjonen å overlate denne oppgaven til den politiske arbeiderbevegelsen.
LO oppnevner egen Kvinnenemnd i 1940
Det gikk mer enn 30 år før LO på ny vedtok en særegen kvinneorganisering. Det var i 1940 da LOs kvinnenemnd ble opprettet. Da hadde kvinnenes betydning i fagbevegelsen økt utover i 1930-årene, som følge av deres sterke tallmessige vekst. Kvinnene utgjorde rundt 14-16 prosent av medlemmene både i LO og i Arbeiderpartiet.
Spørsmålet om egen kvinneorganisering i LO var omstridt. Mens flere kvinner ønsket kvinnegrupper i fagforeningene, gikk sekretariatet og Landsorganisasjonenes formann Olav Hindahl imot – kvinner måtte gjøre seg gjeldende i fagforeningene på like fot med menn.
Opprettelsen av kvinnenemnda innebar at de faglige aktive kvinnene fikk gjennomslag for sine krav på tvers av LO-ledelsens skepsis.
I 1939 kom forslaget om et kvinneutvalg opp på landskvinnemøtet i Arbeiderpartiet, denne gangen med Johanne Reutz som forslagsstiller. Forslaget ble enstemmig vedtatt og oversendt LO. Det var dette vedtaket som ble fulgt opp med dannelsen av LOs kvinnenemnd i 1940. Denne nemnda ble mer varig enn Kvinnenes kontor. Den besto til 1973, da den ble omorganisert til LOs utvalg for familiesaker.
Resultat av et kvinneopprør
Opprettelsen av kvinnenemnda innebar at de faglige aktive kvinnene fikk gjennomslag for sine krav på tvers av LO-ledelsens skepsis. Når dette lyktes, var det ifølge Hagemann fordi kravet var båret fram av det som må betegnes som et kvinneopprør i fagbevegelsen i 1930-årene. Kvinner i en rekke forbund var misfornøyde med at det var vanskelig å komme fram med sine saker og synspunkter. I tillegg samlet kvinneopposisjonen seg i protest mot LOs restriktive holdning til gifte kvinner i arbeidslivet.
Utvalg for familiepolitikk
LOs kvinnenemnd var altså virksom i 33 år. I 1949 ble det også ansatt en kvinnesekretær og oppfordret til å opprette lokale kvinnenemnder under de faglige samorganisasjonene. LO-skolen for kvinner på Sørmarka kom i gang i 1957, og fra samme år ble arrangert landsomfattende faglige konferanser i regi av kvinnenemnda. Slik ble etterkrigsårene en periode med omfattende kvinnepolitisk virksomhet i fagbevegelsen.
Omorganiseringen av kvinnenemnda til LOs utvalg for familiepolitikk kom etter et enstemmig vedtak på LO-kongressen i 1969. Senere skulle det vise seg at vedtaket ble møtt med motstand fra lokalt hold. I 1973 protesterte kvinnenemnda i Oslo mot måten saken var blitt behandlet på, og argumenterte for at nemndene burde bestå. Til tross for protestene vedtok imidlertid samorganisasjonen å legge ned den lokale kvinnenemnda i 1976.
Kvinneopprør på 1970-tallet: Oslo Faglige Kvinnebevegelse
I forhold til sitt antall var de fagorganiserte kvinnene hele tiden underrepresentert i LOs sentrale organer. Noe eget kvinneorgan fantes ikke før opprettelsen av LOs kvinnenemnd i 1940, og heller ikke noen egen kvinnesekretær. I LO-sekretariatet møtte bare kvinner som suppleanter: Lucie Andersen og Neimi Lagerstrøm fra Bekledningsarbeiderforbundet.
På LOs fagkongresser ble det heller ikke valgt inn særlig mange kvinner, 9 av 374 i 1934 (2,4 %) og 16 av 515 i 1938 (3,1 %). De fleste kom fra typiske kvinnefagforbund som Bekledning- og Tekstilarbeiderforbundene.
Fra Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 4.
Oslo Faglige Kvinnebevegelse (OFK) ble stiftet i 1977 etter at Samorganisasjonen i Oslo nedla sitt kvinnepolitiske utvalg. OFK var ikke formelt tilsluttet LO, selv om alle medlemmene måtte være fagorganiserte. Organisasjonen ønsket å videreføre oppgave til den nedlagte Oslo Faglige Samorganisasjonens Kvinnenemnd. OFK fungerte som et tverrfaglig kontaktorgan som samlet fagorganiserte kvinner.Formålet var å arbeide for likestilling og styrke fagbevegelsen ved å arbeide for økt faglig aktivitet blant kvinner. I 1980 hadde organisasjonen ca. 100 medlemmer.
(Les mer i boka Faglig kvinnepolitikk: Hvor går LO? fra 1982.)
Kvinner på tvers
Høsten 1994 møttes bortimot 200 deltakere fra mellom 40 og 50 ulike organisasjoner, på tvers av fagbevegelse og kvinnebevegelse på den første Kvinner på Tvers-konferansen. Dette skulle bli starten på et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger, på tvers av hovedorganisasjonene og offentlig og privat sektor. Målet var å lage et forum for å komme videre med faglig-politiske saker som kvinnelønna og sekstimersdagen.
(Les mer i Jensen, Siri (2003) Historia til Kvinner på tvers i Kvinner på tvers 10 år: pusterom og handlingsrom og Jensen, Siri (red.) (2013) Kvinner på tvers 20 år - Brobygger og pådriver
Se også
- Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp
- Oslo Faglige Kvinnebevegelse: Margit Glomm forteller
- Fagforeninger for kvinner