Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp

Arbeiderkvinner som slet i underbetalte jobber på fabrikken, som syersker, tjenestejenter og rengjøringskvinner, hadde andre interesser enn "de kondisjonerte" kvinnene. Sosialistiske arbeiderkvinner organiserte seg i egne foreninger for å kjempe for sine egne interesser. 

Kvinneforbundet blir dannet i 1901

Arbeiderpartiets Kvindeforbund ble stiftet i Kristiania (Oslo) i desember 1901. Forbundet besto av seks små «indenbys» foreninger: Arbeiderpartiets Kvindeforening, Kvindelige fyrstikkarbeideres forening, Nydalens kvindelige arbeiderforening, Maskinstrikkernes forbund, Syerskenes forening og Vask- og rengjøringskvindernes forening.

Målet var å «virke for kvindernes sociale og politiske frigjørelse, samt at værne om og fremme kvindernes faglige og økonomiske interesser i alle maader.»

Initiativet kom i første rekke fra Arbeiderpartiets Kvindeforening, som også fikk god støtte fra partiet. Hensikten var å samle kvinnelige fag- og arbeiderforeninger på et «socialistisk grundlag» slik at kvinnene gjennom det kunne «varetage sine politiske Interesser». Målet var å «virke for kvindernes sociale og politiske frigjørelse, samt at værne om og fremme kvindernes faglige og økonomiske interesser i alle maader.»

I tråd med den internasjonale sosialistiske kvinnebevegelsen anført av Clara Zetkin, la Kvindeforbundet vekt på at kvinner og menn fra arbeiderklassen har mer til felles enn arbeiderkvinner har med borgerskapets kvinner. 

I flere saker kom Kvindeforbundet på kant med kant med den "borgerlige" kvinnebevegelsen, det vil si det kvinnebevegelsen som ikke var en del av arbeiderbevegelsen. Det gjaldt særlig spørsmålet om særbeskyttelse av kvinner i arbeidslivet, men også om abort og prevensjon, stemmerett og tjenestejenters arbeidsforhold.

Kvindeforbundet var lojale mot mennene i Arbeiderpartiet. Likevel bestemte Arbeiderpartiet i 1923 at Kvindeforbundet skulle legges ned. Arbeidet blant kvinnene ble overtatt av et Kvinnesekretariat direkte underlagt Arbeiderpartiets sentralstyre.

Forløperen: Arbeiderpartiets Kvindeforening

Den første politiske kvinneforeningen med utspring i arbeiderbevegelsen var Bergen Kvindelige Arbeiderforening, stiftet i 1894. Året etter ble Arbeiderpartiets Kvindeforening dannet i Kristiania.

Formålet var å støtte Det forenede Norske Arbeiderparti (stiftet i 1887) økonomisk gjennom blant annet håndverksproduksjon. Eller, som det het i partiets avis Social- Demokraten; det var "en kvindeforening til udførelse af haandarbejde i partiøiemed".

Gjennom håndarbeidsvirksomhet, basarer, i innsamlinger ol. arbeidet foreningen for å bygge Arbeiderpartiets økonomi og styrke partiavisa Social-Demokraten

Kvindeforeningen var fra begynnelsen av en ren partistøttende organisasjon. Blant stifterne var Hulda Jeppesen og Marie Holtermann Knudsen, ektefellene til Arbeiderpartiets grunnleggere fra 1887. Første formann var Helga Nestor Nilsen, og kasserer var Gunhild Ziener. Alle hadde bred politisk erfaring, for eksempel fra fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 og annet fagforeningsarbeid. Blant stifterne av Arbeiderpartiets Kvindeforening i 1895 var også Martha Tynæs, som i årene fra 1904 til 1920 var formann av Arbeiderpartiets Kvindeforbund (se faktaboks).

Gjennom håndarbeidsvirksomhet, basarer, i innsamlinger ol. arbeidet foreningen for å bygge Arbeiderpartiets økonomi og styrke partiavisa Social-Demokraten. Etter hvert ble foreningens oppgaver sterkt utvidet. Opplysnings- og foredragsvirksomhet blant arbeiderkvinner, agitasjon for fagorganisering og kamp for sosial rettferdighet tok stadig mer av medlemmenes tid.

Foreningen var aktiv i kampen for kvinnelig stemmerett og tok i 1899 initiativet til et kvinnetog 17. mai for å demonstrere for stemmeretten, et tiltak den fulgte opp i årene etter. Foreningen førte også an i arbeidet for å samle de fagorganiserte og de politisk organiserte kvinnene i arbeiderbevegelsen. Sammen med fem kvinnelige fagforeninger dannet den altså Arbeiderpartiets Kvindeforbund i 1901.

Arbeiderpartiets Kvindeforbund blir landsomfattende i 1909

Fram til 1909 var Kvindeforbundet et Kristianiafenomen, men dette året gikk det over til å bli et landsomfattende forbund. Fra nå ga Kvindeforbundet ut tidsskriftet Kvinden, som i 1919 skiftet navn til Arbeiderkvinnen.

Arbeiderpartiets Kvindeforbund var en del av den internasjonale sosialistiske arbeiderbevegelsen og deltok med delegater på kvinnekonferansene tilknyttet Den 2. Internasjonale. Her var den tyske marxistiske teoretikeren og politikeren Clara Zetkin ledende, og hennes politiske syn hadde stor innflytelse på Kvindeforbundet.

De første årene ble hovedtyngden av Kvindeforbundets medlemmer rekruttert fra fagforeningene, men særlig etter 1907 kom også mange via de partipolitiske kvinneforeningene.

Etter at Kvindeforbundet ble landsdekkende i 1909 fantes det arbeiderkvinneforeninger fra Hammerfest, Tromsø og Narvik i nord, til Kristiansand, Arendal og Vennesla i sør. I 1920 hadde Kvindeforbundet vokst til å bestå av hele 106 foreninger, med til sammen 4000 medlemmer. 

Kvindernes kontor

Et sosialistisk samfunn var målet for både den faglige og den politiske kvinnebevegelsen til Arbeiderpartiet. I 1909, samme år som Kvindeforbundet ble landsomfattende, opprettet LO Kvinnenes kontor "for agitation blant kvinderne." Kontoret fikk lokale i Folkets hus.

Helga Thorsen fra Handskesyerskenes forening ble fastlønnet sekretær, med ansvar for foreningsstiftelser, massemøter og undesøkelser av arbeidende kvinners kår. Etter stor aktivitet ble Kvinnenes kontor lagt ned etter bare to år, da det i 1911 ble slått sammen med og lagt under Arbeiderpartiets kvinneforbund. Vedtaket innebar en nedprioritering av det faglige arbeidet blant kvinner, men bidro samtidig til en administrativ styrking av Kvindeforbundet, som tidligere ikke hadde hatt noe fast tilholdssted.

Kvindeforbundets politikk

Arbeidet for faglig organisering, kvinnestemmerett og valgarbeid sto sentralt i Kvindeforbundets første år. Forbundet var Arbeiderpartiets forlengede arm blant kvinnene, og engasjerte seg i valgene og agiterte blant kvinnene for partiets politiske mål.

Etter hvert ble sosialpolitiske saker som var viktig for arbeiderklassens kvinner framtredende for Kvindeforbundet: boligspørsmål, skolepolitikk, gamlehjem, kommunale føde- og barselhjem, morstrygd for enslige mødre, seksualopplysning og prevensjon.

Kvindeforbundet tok også stilling til utenrikspolitiske spørsmål. Arbeiderpartiet var et antimilitaristisk parti, og under første verdenskrig (1914-1918) protesterte arbeiderkvinnene mot krigen, mot militarisme, matvaremangel og de sterkt økende matprisene.

Da den internasjonale kvinnedagen 8. mars ble markert i Norge for første gang i 1915, var det Kvindeforbundet som arrangerte det. På det store folkemøtet for fred i Kristiania var den russiske revolusjonære Aleksandra Kollontaj blant talerne, sammen med Kvindeforbundets formann, Martha Tynæs.

Klassemotsetninger i kvinnebevegelsen

Arbeiderpartiets Kvindeforbund samarbeidet lite med andre deler av kvinnebevegelsen. Clara Zetkin hadde programfestet at arbeiderkvinnebevegelsen ikke skulle samarbeide med "borgerlige" kvinneorganisasjoner, og denne doktrinen fulgte Kvindeforbundet.

Begrunnelsen var at motsetninger gikk mellom klasser, mellom borgerskapet og proletariatet, ikke mellom mann og kvinne. Arbeiderpartikvinnene kritiserte kvinnesakskvinnene for å rette kampen mot mannen og ikke mot det bestående kapitalistiske samfunnssystemet.

Arbeiderpartiets Kvindeforbund samarbeidet lite med andre deler av kvinnebevegelsen.

Arbeiderpartiets Kvindeforbund tilsluttet seg ikke Norske Kvinners Nasjonalråd, paraplyorganisasjonen for norske kvinneorganisasjoner som ble dannet i 1904 (se faktaboks).

I avisa Klassekampen, organet til Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, skrev signaturen "Nancy" følgende om de "borgerlige kvindesagskvinder" i 1913:

«Jeg taler ikke til de borgerlige kvindesakskvinder, hvis maal er likestillethet med mændende - - nei, ti disse kvinder har i bund og grund fælles interesse med bourgeoisitet, arbeidernes motstandere, og derfor har vi intet at vente av dem i retning av frigjørelse av den underkuede arbeiderklasse. - - - De som arbeider i fabrikerne og paa verkstederne, de som gaar i de fine hjem under tykke, forspiste fruers kommando, forretningsdamerne, de kvinder som sitter rundt omkring i hjemmene og syr bukser, skjorter og lignende for 20-30 øre pr. styk, proletarhustruer, alle disse arbeidets kvinder er det jeg retter min appel til. Ti det er kun ved forenede anstrengelser av alle arbeidere, kvinder som mænd, at virkelig frihet og lighet for alle uten undtagelse kan naas.» (Fra artikkelen «En appel til kvinderne» i Ungdomsforbundets organ Klassekampen, nr. 13, 1913, av sign. Nancy) 

Kvinnesakskvinnene mente på sin side at kampen gjaldt kvinnens likestilling med mannen. Ifølge dem var arbeiderkvinnebevegelsen uselvstendige i forhold til mennene i arbeiderbevegelsen og dermed sviktet de sine egne krav som kvinner.

Men det fantes også "borgerlige kvinnesakskvinner" som ønsket seg et nærmere samarbeid med arbeiderkvinnene. Etter at det internasjonale kvinnerådet ICW, der Norske Kvinders Nationalraad var tilsluttet, hadde avholdt kongress i Stockholm i 1911, beklaget Ella Anker, journalist og søster til Katti Anker Møller, i Dagbladet:

«La os si det straks og åpent: Der var et mørkt punkt under alle disse møter, forhandlinger og fester, et mørkt punkt, som stadig bredte sig og for mig ialfald fordunklet glæden av det altsammen. Arbeiderkvinnene er ikke med. Hvis det internationale raad ikke formaar at vinde arbeiderne ind under sin organisastion, er det hele forfeilet, - da blir det en overklassedemonstration, en farlig befæstelse av overklassens syn paa livets forhold.»(Ella Anker: «Kvindernes parlament», Dagbladet 12. november 1911.) 

Stridsspørsmål mellom arbeiderkvinnene og den «borgerlige» kvinnebevegelsen

I flere saker var Arbeiderpartiets Kvindeforbund i politisk konflikt med den "borgerlige" kvinnebevegelsen.

Det gjaldt stemmerettkampen, kampen om særbeskyttelse for kvinner i industrien og syn på barnebegrensning og rettighetene til enslige mødre og deres barn. 

Kampen for stemmerett for alle var fra begynnelsen av svært viktig for Arbeiderparti-kvinnene. I 1896 fikk menn allmenn stemmerett ved kommunevalg, og i 1898 ved stortingsvalg.

I Kvinnestemmerettsforeningen var det strid om kravet skulle være stemmerett for alle kvinner, eller om en skulle gå skrittvis fram og kreve inntektsbegrenset stemmerett i første omgang. I 1898 ble Kvinnestemmerettsforeningen splittet, og den nye Landskvinnestemmerettsforeningen, ble stiftet. Denne gikk inn for stemmerett for alle kvinner. 

I 1899 tok Arbeiderpartiets Kvindeforening initiativ til kvinnestemmerettstog i Kristiania 17.mai. På denne tida var 17.mai en dag for å markere politiske standpunkter. I alt 2000 deltakere gikk i toget på Karl Johan under fanen «alminnelig stemmerett også for kvinner».

Fram til 1909 arrangerte Arbeiderpartiets Kvindeforbundet kvinnestemmerettstog eller demonstrasjonsmøter hver 17. mai. De første tre årene deltok Kvinnestemmerettsforeningen i stemmerettstoget.

Fram til 1909 arrangerte Arbeiderpartiets Kvindeforbund kvinnestemmerettstog eller demonstrasjonsmøter hver 17. mai.

I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett, det vil si at kvinner med en viss inntekt kunne få stemme ved kommunevalg (fra 1907 også ved stortingsvalg). Lovendringen førte til at 42 prosent av den kvinnelige befolkningen over 25 år hadde stemmerett.

I Kvinnestemmerettsforeningen mistet mange medlemmer interessen for stemmerettssaken da de selv hadde oppnådd sine rettigheter. Enkelte konservative kvinner fra de "kondisjonertes" rekker var endog imot stemmerett for alle kvinner, fordi en begrenset stemmerett bidro til å dempe oppslutning om sosialistene:

«Da nu en stor del av kvinderne hadde opnaad fuld borgerret, viste der sig blant de konservative elementer en viss ulyst til at fortsætte kampen, idet de frygtet for at en videre stemmeretsutvidelse bare vilde øke socialisternes rækker. L.K.S.F. [Landskvinnestemmerettsforeningen] mistet av den grund flere medlemmer, og enkelte led i de mindre byer blev nødt til helt at indstille sin virksomhet.» (Fra artikkelen «Kvindestemmeretten» i Norske Kvinder, 1914) 

I 1909 ble Høyre valgets store vinner etter at de velhavende kvinnene hadde fått stemmerett. De avgjorde regjeringsutfallet ved at de hadde stemt langt mer konservativt enn mennene.

Den begrensede stemmeretten var med på å opprette en kløft mellom borgerlige og sosialdemokratiske kvinner. 

Den begrensede stemmeretten var med på å opprette en kløft mellom borgerlige og sosialdemokratiske kvinner. Arbeiderpartiets Kvindeforbund kunne ikke akseptere at bare borgerskapets kvinner fikk stemmerett, og at de ble holdt utenfor.

Kampen for stemmerett for alle fortsatte å være viktig for Arbeiderpartiets Kvindeforbund fram til alminnelig stemmerett for kvinner ble vedtatt i 1913.

Striden om særbeskyttelse for kvinner i industrien

Et av de store stridsspørsmålene i kvinnebevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet var spørsmålet om særbeskyttelse for kvinner i industrien.

Mens Norsk Kvindesagsforening gikk imot særlover med begrunnelse at de ville ha fullstendig likestilling mellom menn og kvinner på alle områder, ønsket kvinnene i Arbeiderpartiets Kvindeforbund en særlovgivning for kvinner i arbeidslivet velkommen.

I 1901 la Johan Castberg fra Stortingets sosialkomité fram innstilling om å innføre særbestemmelser for kvinner i fabrikktilsynsloven.

I forslaget fra Castberg lå blant annet forbud mot nattarbeid for kvinner og innføring av redusert arbeidstid, ti timer daglig.

Disse bestemmelsene ville gjelde for kvinner i industri- og håndverksbedrifter.

I forslaget fra Castberg lå blant annet forbud mot nattarbeid for kvinner og innføring av redusert arbeidstid, ti timer daglig.

Arbeiderpartiet var pådriver bak lovforslagene, og så det som et første steg på veien mot normalarbeidsdag for alle.

Norsk Kvindesagsforening mobiliserte mot forslaget. De hevdet likhet for loven og argumenterte med at særbeskyttelse av kvinner ville svekke deres konkurranseevne som arbeidskraft og stenge dem ute fra en del godt betalte jobber. For arbeiderkvinnene var likestillingsprinsippet mer problematisk. 

At kvinner og menn skulle ha like rettigheter, var også et grunnleggende prinsipp for dem. Men de mente man likevel måtte ta utgangspunkt i at kvinner var fysisk svakere enn menn, at de var mødre og vordende mødre, at de var dårlig organisert, og ble ekstra hardt rammet av forholdene i industrien.

Kampen om særlovene varte fra 1901 til 1909, da forslag om nattarbeidsforbud for kvinner ble forkastet i Stortinget.

Ifølge Gro Hagemenn (1977) var striden om særvern en strid om linjer i kvinnekampen der kvinnene organisert i arbeiderbevegelsen sto mot kvinnesakskvinnene.

Striden om de Castbergske barnelover

I 1915 ble de Castbergske barnelover vedtatt av Stortinget. Lovene var svært radikale for sin tid fordi de ga barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter far. I Sverige ble for eksempel ikke det innført for i 1960-årene.

De nye barnelovene var oppkalt etter den radikale venstremannen Johan Castberg, som var svogeren til kvinnesakspioneren Katti Anker Møller. Kvindeforbundet samarbeidet med Katti Anker Møller om å kjempe fram de nye barnelovene.

Lovene om rett til navn og farsarv for barn født utenfor ekteskap, skapte stor strid. Mens Arbeiderpartiet og den radikale delen av Venstre støttet dem fordi de styrket rettighetene til enslige mødre og deres barn, mente de konservative at barnelovene ville ødelegge familien og ekteskapet, oppmuntre til usedelighet og true de kristne grunnverdiene.

Kvinnebevegelsen var splittet. Den borgerlige og konservative foreningen Hjemmenes Vel (senere Norges Husmorforbund) var blant de mest aktive motstanderne. I februar 1915 arrangerte de et massemøte på Calmeyergatens Misjonshus i Oslo med 2500 frammøtte.

Arbeiderpartiets Kvindeforbund arrangerte på sin side et massemøte for de samme lovene i et tettpakket Folkets Hus. Kvindeforbundet organiserte dessuten en underskriftsliste som gikk rundt på arbeidsplasser og i fabrikker hvor kvinner arbeidet. Rundt 20 000 skrev under. Også Norsk Kvinnesaksforening støttet de Castbergske barnelovene, som altså ble vedtatt. 

Striden om barnebegrensning

Spørsmålet om barnebegrensning var svært kontroversielt på begynnelsen av 1900-tallet.

Kampen for selvbestemt abort og prevensjon begynte i Norge i 1913, da Katti Anker Møller foreslo å oppheve straffelovens §245 som ga inntil tre års fengsel til kvinner som «rettsstridig dreper sitt foster eller medvirker hertil». I foredraget «Moderskapets frigjørelse» fra 1915 skrev Møller: «Vi elsker moderskapet, vi vil dets vel, men i fuld frivillighet og under vort eget ansvar».

Møllers krav om legalisering av abort og prevensjon vekket så mye motstand, også blant kvinnesakskvinner, at hun måtte tone dem ned. Men hun fikk støtte av Arbeiderpartiets Kvindeforbund.

I den norske kvinnebevegelsen var det bare arbeiderkvinnebevegelsen som tok opp krav om rett til prevensjon og selvbestemt abort. De andre kvinneorganisasjonene var imot å liberalisere kvinners reproduktive rettigheter, fordi de mente det var en oppfordring til usedelighet.

I 1924 var Kvindeforbundet og Katti Anker Møller sammen om å åpne det første mødrehygienekontoret i Oslo. Kontoret ga konkret hjelp med prevensjon og drev opplysningsvirksomhet.

I 1930-årene samarbeidet Arbeiderparti-kvinnene med Norges Kommunistiske Parti om å legalisere selvbestemt abort, men det var ikke flertall for det.

Kvindeforbundet blir nedlagt 

Arbeiderpartiets Kvinneforbund ble lagt ned i februar 1923. Bakgrunnen var at Komintern (Den kommunistiske internasjonale med sete i Moskva, som Arbeiderpartiet var tilsluttet 1919—1923) hadde bestemt at medlemspartiene ikke skulle ha separate organisasjoner for kvinner, men underlegges partiets sentralstyre.

Oppløsningen av den separate kvinneorganiseringen var en av de få Moskva-tesene Arbeiderpartiet faktisk fulgte. Og da Arbeiderpartiet gikk ut av Komintern i 1923 ble ikke Kvindeforbundet gjenopprettet. I stedet ble det etablert et kvinnesekretariat, direkte underlagt partiledelsen, som overtok kvinnearbeidet.

Kvinneforbundets landsmøte i februar 1923 vedtok enstemmig å oppløse forbundet. Kvinneforbundets ledelse støttet helhjertet opp om omorganiseringen. Sannsynligvis vurderte de det som økonomisk fordelaktig å være en organisatorisk del av partiet, fordi Kvindeforbundet siden stiftelsen hadde slitt økonomisk. Det kunne også være strategisk politisk å være nærmere tilknyttet partiledelsen.

I det nye Kvinnesekretariatet ble Sigrid Syvertsen leder (til 1939) og Thina Thorleifsen ble ansatt som lønnet sekretær (til 1953). De lokale kvinneforeningene fikk fortsette sin virksomhet, og det ble dannet nye foreninger.

Kommunistiske arbeiderhusmorlag

Arbeiderpartiet og dets kvinnebevegelse ble splittet i 1920-årene. I 1921 gikk et mindretall som ikke støttet Komintern ut og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Dette partiet hadde sitt eget kvinneforbund, ledet av Inger Kristiansen.

Arbeiderhusmorlagene skulle fungere som fagforeninger for arbeiderhusmødre og som arbeiderhustruenes kamporganisasjon i klassekampen. 

Etter at Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, dannet fraksjonen som fortsatt ville tilhøre Den kommunistiske internasjonale Norges Kommunistiske Parti (NKP). Flere av de gamle kvinneforeningene til Arbeiderpartiet ble med i det nye partiet. 

Kvinnesekretæren i NKP, Jeanette Olsen, tok initiativ til at de 40 kvinneforeningene som hadde blitt med over i NKP skulle organiseres som arbeiderhusmorlag. Arbeiderhusmorlagene skulle fungere som fagforeninger for arbeiderhusmødre og som arbeiderhustruenes kamporganisasjon i klassekampen.

Arbeiderpartiets kvinnesekretariat i mellomkrigstida

I 1927 ble Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Parti samlet igjen. Det gjaldt også kvinneorganisasjonene. Etter samlingen ble alle kvinnelige medlemmer i Kvinnesekretariatet valgt av Landskvinnekonferansen, mens to mannlige representanter ble valgt av partiets sentralstyre.

I mellomkrigstida var norske kvinneorganisasjoner mest opptatt av hjem og familie, husmødre og barn. Det gjaldt også Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, som konsentrerte seg om å styrke husmødrenes stilling og kjempe fram reformer for mor og barn.

Kvinnesekretariatet ville legge til rette for at gifte kvinner skulle slippe å jobbe, og da LO i 1925 vedtok å gå inn for at gifte kvinner skulle slutte i lønnsarbeid for å gi jobb til arbeidsløse menn, sluttet Kvinnesekretariatet opp om det.

Men ikke alle kvinner i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse var enig i at kvinnens plass bare var i hjemmet.

Etter hard debatt vedtok Landskvinnekonferansen i 1936 å be partiets landsstyre om å oppheve restriksjonene på gifte kvinners arbeid. På Landskvinnekonferansen i 1936 ble Johanne Reutz valgt til ny leder. Hun hadde kjempet for gifte kvinners rett til lønnsarbeid.

Husmorbevegelse i 1950-årene

Etter 2. verdenskrig fungerte Arbeiderpartiets kvinnebevegelse nærmest som en husmororganisasjon. 1950-årene var husmødrenes glanstid i Norge, og Kvinnesekretariatet støttet alle tiltak som la til rette for at kvinner ikke skulle ta lønnsarbeid, slik som samskatten, som gjorde det lite lukrativt for gifte kvinner å tjene egne penger.

I 1950-årene var de viktigste kampsakene for Kvinnesekretariatet å få innlagt vann og elektrisitet i alle hjem, for å avlaste kvinners daglige slit. Deres avis skrev om praktisk kjøkkeninnredning, sunt kosthold og moderne barneoppdragelse.

I løpet av 1950-årene fikk Kvinnesekretariatet gjennomslag for reformer som statlig ordning med husmorvikarer og husmorferie. De opprettet mødrehjem for enslige mødre og helsestasjoner. Sekretariatet var også en av pådriverne for Forbrukerrådet, som ble etablert i 1953.

Mer opptatt av likestilling i 1960-årene

I 1965 tok Arbeiderpartiet for første gang likestilling mellom kjønnene med i sitt arbeidsprogram. Dette gjenspeilte en generell opinionsendring når det gjaldt synet på forhold mellom kvinner og menn, men var også et uttrykk for at Arbeiderpartiet mistet oppslutning. Kvinnesekretariatet ivret for at partiet måtte legge om politikken for å rekruttere flere kvinner.

På oppfordring fra Kvinnesekretariatet satte Sentralstyret i 1964 ned en komité som skulle utrede spørsmål om kvinnenes stilling. I 1965 ble programutkastet Kvinnens plass er – hvor? lagt fram på partiets landsmøte.

Komitéen var positiv til likestilling, ville ha flere kvinner i politikken og flere kvinner i lønnsarbeid.

På 1970-tallet ble likestilling enda mer framtredende i Arbeiderpartiets politikk. Kvinnesekretariatet frontet saker som selvbestemt abort, barnehageutbygging, likelønn, økt kvinnerepresentasjon i politikken og kjønnskvotering. Kvinnesekretariatet var også pådriver for å forby kjønnsdiskriminering og få innført likestillingslov.

Gro Harlem Brundtlands "kvinneregjeringer"

Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet ble Norges første kvinnelige statsminister i 1981. I 1986 ble hun igjen statsminister, for den såkalte "kvinneregjeringen" der åtte av 18 regjeringsmedlemmer var kvinner.

I sin regjeringstid ble flere av kvinnebevegelsens likestillingskrav gjennomført. Det gjaldt barnehageutbygging, opprettelse av skolefritidsordninger og utvidelse av fødselspermisjon fra 18 uker i 1987 til 42 uker i 1993. I 1993 ble fire ukers fedrekvote av fødselspermisjonen innført. 

Kvinnesekretariatet blir nedlagt

I 1992 vedtok Landskvinnekonferansen å legge ned Kvinnesekretariatet og erstatte det med et kvinnepolitisk styre valgt av partiets landsmøte. Begrunnelsen for nedleggingen var at kvinner skulle bli bedre integrert i det vanlige partiarbeidet. Sylvia Brustad ble første leder i det kvinnepolitiske styret.

Det kvinnepolitiske styret fortatte å arrangere Landskvinnekonferanser, men i 2005 var det slutt. Da vedtok Landskvinnekonferansen å legge ned seg selv, og lokale kvinnelag ble avskaffet. I stedet ble et løsere kvinnenettverk opprettet. Lederen for kvinnenettverket skulle velges av landsmøtet og sitte i sentralstyret.

Etter at Arbeiderpartiet i 2005 hadde vedtatt en kjønnsfordeling på 50 prosent i alle Arbeiderpartiets organer, fra lokallag til regjeringen, mente mange, inkludert lederen for kvinneutvalget Karita Bekkemellem Orheim, at det ikke lenger var nødvendig med egen kvinneorganisering. 

Kilder

• Arbeiderpartiets kvinnebevegelse gjennom 100 år. Perioder og ledere. Arbeiderhistorie 2001.
• Arbeiderpartiets Kvindeforbund / Arbeiderpartiets Kvindeforening, PaxLeksikon, bd. 1, 1981.
• Arbeiderpartiets Kvinnesekretariat, Arbeidernes Leksikon, bd. 1, 1932.
• Flatøy, Kirsten (1977): Utviklingslinjer innen Arbeiderpartiets Kvindeforbund fra 1901 til 1914, i I. Blom og G. Hagemann (red.): Kvinner selv. Sju bidrag til norsk kvinnehistorie. Oslo: Aschehoug.
• Hagemann, Gro (1977): Særvern av kvinner – arbeidervern eller diskriminering? Kvinner selv… Sju bidrag til norsk kvinnehistorie. Oslo: Aschehoug, s. 95-121.
• Langengen, Lars (2001): «Mannfolk i skjørt» Om kvinnerepresentasjon i Det norske Arbeiderparti. Arbeiderhistorie, s. 215-233.
• Lønnå, Elisabeth (2017): Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, SNL.no,
• Lønnå, Elisabeth (2017): Norske Kvinners Nasjonalråd, SNL.no
• Mathisen, Eva Marie (2009): Husmorkommunisme Kvinnepolitikk i Norges Kommunistiske Parti i 1920-åra. Arbeiderhistorie, s. 189-207.
• Tokheim, Marit (1977): Norske Kvinners Nasjonalråd 1904-1916. Kvinner selv… Sju bidrag til norsk kvinnehistorie. Oslo: Aschehoug, s. 122-150.