Fagforeninger for kvinner

Fyrstikkpakkerskernes Fagforening ble stiftet 8. februar 1890 som den første fagforeningen for kvinner i industrien. Kvinnene nølte lenger enn menn med å organisere seg, men i 1890-årene kom en rekke kvinnelige fagforeninger. Usle arbeidsforhold og lave lønninger var viktigste årsak.

For kvinner var det en helt ny erkjennelse at de i fellesskap, gjennom fagorganisering, kunne bedre sine kår.

Betydning hadde det også at arbeiderbevegelsen i denne perioden vokste fram som en ny politisk kraft. Dannelsen av fagforeninger var én side ved denne utviklingen. Den andre siden var den politiske organiseringen. Det norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887 i forlengelse av den faglige organiseringen. Selv om partiet var lite opptatt av kvinnespørsmål i 1890-årene, kunne kvinnene regne med støtte når de organiserte seg. For kvinner var det en helt ny erkjennelse at de i fellesskap, gjennom fagorganisering, kunne bedre sine kår.

Kvinner var oftest ufaglærte arbeidere

Kvinner utgjorde ofte den ufaglærte arbeidskraften, og de første forsøkene på organisering var preget av usikkerhet og mangel på erfaring. Ofte ble ledelsen av foreningene overlatt til andre og mer ressurssterke kvinner – og menn – fra overklassen. Den radikale journalisten Margrete Vullum ble for eksempel valgt til formann i Fyrstikkpakkerskernes Fagforening. Likeledes var det Vilhelmine Ullmann, gift med Venstre-politikeren Viggo Ullmann, som holdt talen da foreningens fane ble avduket 16. mai 1890.

«…det var saa aldeles nyt for os kvinder at bli opfordrede til at si, hva vi synes; thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har havt litet eller intet værd, men naar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjælpe os mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed…» (Seilduksarbeiderskene, Social-Demokraten 2. mars 1890) 

Samarbeid og konfrontasjon med mannlige arbeidere

I enkelte tilfeller organiserte arbeiderkvinnene seg sammen med mennene. Dette gjaldt for eksempel kvinner i ølbryggeriene. Andre foreningsdannelser kom på initiativ fra mennene i samme næring. Kvindelige Sømarbeideres forening (1891) ble stiftet etter påtrykk fra Skreddersvendenes fagforening. Ofte hadde kvinnene støtte fra sine mannlige kolleger på arbeidsplassen.

Andre fagforeninger ble stiftet i direkte konfrontasjon med de mannlige arbeiderne. Årsaken til motsetningene var frykt for at kvinnene skulle presse lønningene ned. Kvinnelige arbeidere fikk som regel bare halvparten – noen ganger helt ned i en tredjedel – av det mennene hadde i lønn. Spesielt innen trykkerifaget var forholdet anstrengt mellom de mannlige typografene og de kvinnelige setterskene. 

Kjønnskonflikter mellom typografer: Sætterskenes Klub blir dannet

I 1896 ble Sætterskenes Klub dannet som en egen fagforening for kvinner i den grafiske bransjen. Bakgrunnen var en åpen strid mellom mannlige og kvinnelige arbeidere. Mennene ville ha jobbene for seg selv – uten konkurranse fra kvinner, og brukte paradoksalt nok kravet om likelønn ble for å tvinge kvinnene ut av arbeidsplassen.

Typografene så på kvinnene som konkurrenter og som fremmedelementer i produksjonen. Argumentasjonen de brukte gikk ofte på at kvinnene var svakelige, dårligere fysisk utrustet og manglet evne til å lære seg faget like godt som de mannlige svennene og typografene.

I Den Typografiske Forenings medlemsblad, Typografiske Meddelelser nr. 10 1886, sto det:

«Setter-jomfruen handler mot Guds og naturens lover, hun begaar synd mot sig selv og samfundet. Den kvindelige konstitusjon taaler ikke blygift. Brystene er i veien under arbeidet. I utlandet har det vist sig at 50 prosent av de kvinder som arbeider i typograffaget ikke kan føde barn normalt.»

Når Typografforeningen ikke fikk gjennomslag for sine krav om å nekte kvinnene adgang, var det fordi arbeidsgiverne gjerne ville ha så billig arbeidskraft som mulig.

Mens en mannlig typograf tjente mellom 12 og 18 kroner i uka, var lønna for en setterske på bare mellom 3 og 9 kroner.

Etter hvert som antallet settersker i boktrykkeriene bare økte, gikk typografforeningen stadig hardere ut mot sine kvinnelige kolleger.

Truet av arbeidsløshet krevde typografene mot slutten av 1880-årene at setterskene skulle forlange samme lønn som mennene i bransjen. Kvinnelønningene lå her, som i alle andre yrker, langt under mennenes. Mens en mannlig typograf tjente mellom 12 og 18 kroner i uka, var lønna for en setterske på bare mellom 3 og 9 kroner.

Når de ikke fikk gjennomslag for sine krav om å nekte kvinnene adgang, var det fordi arbeidsgiverne gjerne ville ha så billig arbeidskraft som mulig. 

Utspillet fra typografene ble av setterskene oppfattet som et forsøk på å trenge dem ut av faget. Bakgrunnen for at så mange kvinner ble ansatt i den grafiske industrien var nettopp at de var billig arbeidskraft.

Når typografforeningen oppfordret kvinnene til å kreve lik lønn som mennene, var det neppe av sine hjerters godhet og et uttrykk for at de støttet likelønnstanken. Mens de fleste mannlige arbeiderne hadde gått i lære som svenner, før de rykket opp som faglærte typografer, var de kvinnelige setterskene ufaglærte.

Dersom de skulle tjene like mye som de mannlige typografene, ville det bety at de ble «overbetalt» i forhold til den mannlige arbeidskraften.

Som ufaglært og like dyr arbeidskraft som mennene, ville kvinnene bli de første til å miste jobben. Hele deres fortrinn i konkurranse med mennene lå i at de var dårligere betalt.

De kvinnelige arbeiderne i den grafiske industrien valgte til slutt å organisere seg i en egen kvinnelig fagforening. Sætterskernes Klub ble stiftet i 1896. Setterskene og deres fagforening nektet da også å framsette krav om likelønn. Først i 1898 kom det til enighet med mennenes fagforening. Da ble det bestemt at kvinner som hadde gått i lære i faget, skulle ha samme lønnsvilkår som mennene. Og ikke nok med det: fagforeningene skulle sammen arbeide for å øke antallet kvinnelige lærlinger.

Mens arbeidsgiverne i den grafiske industrien hadde vært en slags alliansepartner for de kvinnelige arbeiderne i striden med typografene, endret dette seg etter at likelønnskravet ble gjort gjeldende. Etter enigheten i 1898 ser det likevel ut til at antallet kvinnelige arbeidere i trykkeriene gikk tilbake, selv om kvinnenes fagforening hadde presset på for at også kvinner skulle tas opp som lærlinger.

At kvinnelige typografer ikke var ønsket av mannlige kolleger i trykkeriene, illustreres av dette innlegget i medlemsbladet i Typografiske Meddelelser nr. 25, 1902:

«- det kribler og kravler af dem i alle fag og fuger i Gutenbergs hellige haller. (…) Der er stor efterspørsel efter tjenestepiger, saa jentene behøver ikke at sulte, om de legger vinkelhagen bort.» 

Vanskelig å organisere tjenestejenter

Den største gruppen av kvinner i lønnet arbeid befant seg utenfor industrien. Her var tjenestejentene den største enkeltgruppen. Å organisere tjenestejentene viste seg å være vanskeligere enn å organisere kvinner i industrien: jentene arbeidet enkeltvis og spredt og de møtte sterk motstand hos husmødrene, som nektet å ansette jenter som var fagorganisert.

Å organisere tjenestejentene viste seg å være vanskeligere enn å organisere kvinner i industrien.

Mot slutten av 1800-tallet ble det gjort hele tre forsøk på å organisere tjenestejentene i fagforening, i 1886, 1890 og 1897. Oscar Nissen gikk i bresjen i forsøket på å organisere tjenestejentene i en fagforening i 1890 – Tjenestepigernes Særlag. Dette fikk direkte konsekvenser for hans egen legepraksis. Han var gynekolog og hans pasienter var overklassens kvinner. Organisering av tjenestepikene ble tatt meget ille opp av husmødrene og «doktorens praksis gikk slik tilbake at inntektene hans sank til det halve», forteller Mimi Sverdrup Lunden i boken «De frigjorte hender» (1944).

Husmødrene raste, dr. Nissens kvinnelegepraksis ble boikottet og debatten raste i avisenes og tidsskriftenes leserinnlegg. I artikkelen «Om husmødres forhold til tjenestepigespørgsmaalet» i kvinnesakstidsskriftet Nylænde, nr. 23 1890, skrev Olaug Løken:

 «Kvindesagsforeningen arbeider jo for alle kvinders vel, men mest naturligvis for dem, som har det daarligst. Og hvem der af husmødre og tjenestepiger har det daarligst, ved vi nok, i regelen ikke er husmødrene.»

Olaug Løken, fra Inderøy i Trøndelag, var forfatter av kokebøker og opplysningsbøker om barnestell og husstell. Hun foreslo frivillige overenskomster som blant annet burde gi tjenestepiken fri en hel ettermiddag i uken og dessuten annenhver søndag, og som skulle garantere at «pigekammerset» var så bra som mulig og med egen seng til hver av tjenestejentene. Men det var ikke mange husmødre som syntes de kunne strekke seg så langt!

Jentene var unge, ofte bare 15-16 år gamle og de kom gjerne rett fra hjemmet og over i tjeneryrket, og var vant til å bli dirigert rundt. Dessuten møtte de hard motstand fra husfruene, som slett ikke var innstilt på å gi etter for det de betraktet som urimelige krav. 

Tjenestejentenes krav var regulert arbeids- og fritid, i tillegg til bedre lønns- og boforhold. Til tross for flere forsøk på å få til en organisering, var det ingen av disse første fagforeningene som kom til å leve særlig lenge. Jentene var unge, ofte bare 15-16 år gamle og de kom gjerne rett fra hjemmet og over i tjeneryrket, og var vant til å bli dirigert rundt. Dessuten møtte de hard motstand fra husfruene, som slett ikke var innstilt på å gi etter for det de betraktet som urimelige krav. Istedenfor å komme tjenestejentene i møte, oppfordret husmødre hverandre tvert imot til boikott av jenter som organiserte seg.

Først i 1910 lyktes det å få etablert Den kvindelige tjenerstands forening. Hvordan det gikk når de stilte sine krav til husfruene beskrives livlig i dette referatet fra Social-Demokraten i 1911:  

«Larmen og støien vokste stadig; snart kunde fruerne ikke længer sitte rolig; de reiste sig op paa stolene, trængte sig frem mot dirigentpladsen, klappet og skrek, ja man hørte endog her og der antydning til pipning. - - -

Frk. Signe Berg, viceformand i den kvindelige tjenerstands forening, gikk op paa talerstolen og uttalte rolig og beskedent at pikernes krav var slik at forstaa at de vilde være fri for arbeide fra kl. 9 aften til kl. 7 morgen. Her blev hun avbrudt av en syndeflod av rasende stemmer: Pikene vil ha fri til at være ute om natten! Disse sjælsraa utbrud akkompagnertes med brøl av latter.» (Fra referat «Nytt fruemøte. De «dannede»Fruer kontra de «udannede».» Social-Demokraten, 25. april, 1911.)

Bedrete kår og regulert arbeidstid var rettigheter som først kom med Hushjelploven av 1948, men da var tjenestepikeyrket allerede på vei ut. Hushjelpene forsvant etter hvert som egen yrkesgruppe. Elektrisitet og nye maskiner lettet husarbeidet og gjorde arbeidsoppgavene overkommelige for husmoren å klare alene.

Av 130 000 hushjelper i 1930 var det i 1960 bare 15 000 igjen. Med likestillingskampen fra 1970-årene, ble det å ha hushjelp betraktet som gammeldags og lite moderne. Idealet var at man fikk sørge for å ta husarbeidet selv, men at det skulle deles likt mellom ektefellene.

I dag ser det ut til at stadig flere ønsker hushjelpen tilbake i familien – enten som rengjøringshjelp eller praktikant, eller begge deler. Er vi i ferd med å få en ny tjenerstand? For noen av disse er arbeidsoppgavene og arbeidsvilkårene ikke så mye annerledes enn det som var vanlig for 100 år siden.

Fagforeninger: både kamp og sosiale felleskap

Hovedmålet med å fagorganisere seg var å samle kvinnene til kamp mot lav lønn og dårlige arbeidsforhold. Det forhindret ikke foreningene i å bli viktige treffpunkt også i sosiale sammenhenger. Her kunne kvinnene møtes utenom arbeidet, og det ble arrangert fester, utflukter og sammenkomster for medlemmene.

Se også

• Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889
• Fagbevegelsen og kvinnene
• Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp

Kilder

• Jensen, Siri (1997): Kvinner og kvinnekamp i arbeid og fagforening, i Tor Are Johansen (red.) Fra bly til bytes: Oslo Grafiske forening 1872—1997. Oslo: Oslo Grafiske Forening.
• Ertesvaag, Vera Espeland: Arbeiderkvinnenes faglige og politiske organisering 1889-1901 i Ida Blom og Gro Hagemann (red.) Kvinner Selv, Aschehoug 1977.