Lenge hadde fyrstikkarbeiderne avfunnet seg med lav lønn og elendige sanitære forhold. 23. oktober 1889 gikk kvinnene til streik. De var blant de første i Norge til å ta streikevåpenet i bruk.
På Grønvold, like ved Etterstad i Østre Aker ligger det en stor fabrikk. Det er den største fyrstikkfabrikken i Norge. Her har 500 mennesker levebrødet sitt. Noen bor så langt unna som Kampen. Eller Vålerenga. Mens andre bor rett ved fabrikken, i arbeiderboligene der.
Anne er fyrstikkarbeider på Grønvold. Hver morgen er det å løpe så fort kloggene bærer, for å rekke å komme inn på fabrikken før fabrikkportene slår igjen på slaget seks. Den som er uheldig og kommer for seint, slipper ikke inn før etter klokka ett og mister en halv dagslønning. Det straffer seg å være trøtt om morgenen! I tillegg kan det vanke mulkt – kanskje oppsigelse også, hvis det skulle skje for ofte.
På fabrikken lages det fosforstikker. Det er sånne grove tennstikker som du bare stryker over strieforkledet eller langs bordkanten, og så får du fyr. Men fosfor er giftig, og det er flere på Grønvold som har fått merke det… Nekrose heter den sykdommen som alle på «Fyrstikken» frykter mest av alt. I vinter ble ei av de andre jentene sjuk. Legen måtte trekke fem tenner og meisle vekk noe av kjeven. Anne syns synd på jenta. Hun har sett andre som har fått ansiktet ødelagt for livet på samme måten. Det er ikke sikkert at jenta får så mange friere på døra etter dette.
Jentene på pakkeriet har gått sammen om å hjelpe den uheldige jenta. De samler inn penger så hun kan få betalt husleia i det minste. De fleste har ikke så mye å gi – de tjener bare noen få kroner i uka, og kan saktens ha god bruk for dem selv. Men alle tegner seg på lista likevel. Noen vil gi 10 øre, som er ganske mye. Andre gir 5 øre, og noen få gir jenta 2 øre av lønna si. Og så grøsser de innvendig og håper ikke det vil skje det samme med dem.
Når klokka er blitt ni er det frokost. Anne setter seg sammen med de andre jentene. Etter tre lange timer stående ved pakkebenken, er det godt å få hvilt både føtter og rygg. Alle har med seg egen mat, og i matpausen er det lov til å prate også! Ei halv time varer saligheta, så er det tilbake igjen.
I ene enden av salen der Anne jobber, sitter fabrikkbestyrerinna. Hennes jobb er å kontrollere at fyrstikkpakkerskene gjør jobben ordentlig og ikke slurver. Når hun roper opp Annes nummer, er det hennes tur til å bli kontrollert. Anne tar med seg et fullt brett med ferdig pakkede esker og går bort til bestyrerinna. Så plukker bestyrerinna ut noen av eskene og tømmer innholdet utover. Så ser hun nøye over fyrstikkene. Det ser visst ikke ut til at hun finner noen som det er feil på. Anne skal akkurat til å puste letta ut, da bestyrerinna tar opp én. ”Denne har altfor kort splint!” sier hun bryskt og måler Anne opp og ned. Og nesten fornøyd fører hun opp et ett-tall i protokollen sin.
En vrakstikke er ikke så farlig, men har du mye vrak, risikerer du å få sparken. Anne er flink til å sortere stikker, hun har flinke, raske fingre. Men det gjelder å være påpasselig. Hun vet aldri når hun blir kontrollert neste gang.
Klokka tolv er det nons, eller middag. De som ikke bor så langt unna, går alle som én hjem for å spise. De som er ute av porten først, er de av kvinnene som har unger hjemme. Nå skynder de seg hjem for å se til barna, som ofte er alene, kanskje få i seg litt mat selv også. Ting må skje raskt, klokka ett må de være tilbake igjen.
Etter middag går arbeidet litt lettere, syns Anne og de andre jentene. Arbeidsdagen er lang, helt til seks på kvelden. Men i dag blir arbeidet avbrutt. Fabrikkbestyrerinna sier at de har fått besøk av en lege. Anne stiller seg på linje med de andre jentene, og så må de gape opp etter tur. Så går legen nedover rekka med gapende jenter, og kikker inn i munnene. Han sjekker tennene ved å banke på dem med en liten metallskje. Han ser etter dårlige tenner. Finner han noen, må de trekkes ut.
Fosforforgiftning, eller nekrose, kan gå ned i kjevebeinet gjennom hølet i ei tann. Da blir kjevebeinet sjukt og dør. Det kommer byller både inni munnen og uttapå kinnet, og tenna løsner og faller ut. Hvis ikke det sjuke kjevebeinet blir hugget vekk, blir det bare verre og verre. Til slutt kan man dø.
De som har ei dårlig tann, blir bedt om å møte hos legen dagen etter for å trekke. Det gjør veldig vondt, for legen kaster ikke bort bedøvelse på bagateller som det! Det er verre å miste lønna, tenker jentene, selv om det blir vanskelig å smile pent etterpå.
Og endelig er klokka blitt seks. Bestyrerinna ringer med bjella, og alle skynder seg ut og hjem. Imorra er det en ny dag på «Fyrstikken» som venter.
Fyrstikkpakkerskene var blant de kvinner i industriarbeid som hadde de dårligste arbeidsbetingelsene. De var håpløst underbetalt og arbeidstiden var 12-13 timer om dagen.
Overtid fikk de vanligvis ikke betalt for, det «hørte liksom til jobben». Særlig vakte mulktsystemet fortvilelse. Det å komme noen få minutter for sent på jobb om morgenen, ble straffet med trekk i lønna. Mulkt ble også brukt ved dovenskap, det vil si når en arbeiderske ikke klarte en minimumskvote per uke fordi hun ikke var rask nok.
Også såkalt usømmelig oppførsel ble straffet med mulkt; en pakkerske fra Grønvold fyrstikkfabrikk fikk bot for å ha bedt en kollega «å kysse seg bak».
Helsefarlig arbeid
Verst var det kanskje at så mange ble rammet av sykdom som følge av arbeidet de utførte. På de to fyrstikkfabrikkene på Bryn og Grønvold ble det produsert fosforstikker. Det hvite fosforet var svært giftig og også helseskadelig for arbeiderne. Disse fyrstikkene ble antent ved at de ble ripet over en ru overflate – gjerne buksebaken, dersom stoffet var grovt nok.
Det hvite fosforet var svært giftig og også helseskadelig for arbeiderne. Disse fyrstikkene ble antent ved at de ble ripet over en ru overflate – gjerne buksebaken, dersom stoffet var grovt nok.
De ansatte kom i nærkontakt med det hvite fosforet og ett av streikekravene var nettopp «bedre sanitære forhold». Det betydde ganske enkelt tilgang på såpe og vann. Fabrikkene var nærmest innsatt med fosfor, kvinnene arbeidet i fosfordamp og fyrstikkpakkerskene fikk stoffet på hendene.
Kvinnene går til streik!
Onsdag 23. oktober 1889 gikk kvinnene til streik. Det var ingen organisert aksjon. Kvinnene la arbeidet ned som en reaksjon på fabrikkeiernes varsel om at de allerede svært lave lønningene ville bli ytterligere redusert – med hele 20 prosent.
Streiken startet blant jentene på Bryns fabrikk, som deretter gikk i sluttet følge til Grønvold. Jo flere som samlet seg bak kravet, desto bedre. Likevel var det bare de kvinnelige fyrstikkpakkerskene som la ned arbeidet. Mennene som også jobbet på fyrstikkfabrikkene hadde høyere lønninger, og kvinnene fikk ingen drahjelp fra dem.
Totalt var det 368 kvinner; 266 fra Grønvold og 102 fra Bryn, som sluttet seg til de heller beskjedne kravene: «kun ett øre mer per gross, samt bedre sanitære forhold».
Ingen organisasjon i ryggen
Som ufaglært arbeidskraft uten organisasjonserfaring var det ikke noen selvfølge at akkurat disse kvinnene skulle gå i front for kvinnenes foreningsdannelse. Kvinnene hadde ingen organisasjon i ryggen og ingen streikekasse. Uten noen garanti om hjelp våget de likevel det skritt å legge ned arbeidet i protest mot de kummerlige arbeidsforholdene.
Inspirasjonen fikk de kanskje fra streikende arbeidere i London. Norske aviser og tidsskrifter hadde denne høsten skrevet om storstreiken i den engelske hovedstaden. Avisene kunne også meddele at kvinnelige arbeidere i Øst-London hadde begynt å organisere seg i fagforeninger. Kanskje til inspirasjon for kvinnene på Bryns fyrstikkfabrikk?
Streikekomité
Uten fagforening og streikeledelse sto hele streiken ganske snart i fare for å renne ut i sanden. Kvinnene hadde ingen erfaring med organisert fagforeningsarbeid, og selv var de altfor kuet og beskjedne til å stå fram og lede aksjonen videre ved egen hjelp.
Da var det at redaktøren i den sosialistiske avisa Social-Demokraten, Carl Jeppesen, trådte reddende til. Han tilbød kvinnene sin assistanse, som raskt ble tatt imot. En streikekomité ble dannet, bestående av tre kvinner fra hver av fabrikkene. I tillegg til Carl Jeppesen ble doktor Oscar Nissen med som komitémedlem. Han var en sterk talsmann for å bedre arbeiderklassens levekår. Komiteen fikk også et kvinnelig medlem. Fru Helle Devold var kvinnesakskvinne, politisk tilhørende venstrefløyen.
Streikekomiteen framsatte krav overfor fabrikkeierne om ordnet arbeidstid på ikke mer 12 timer per dag, ingen lønnsreduksjon, avskaffelse av mulktsystemet og bedring av de sanitære forholdene for fyrstikkpakkerskene.
Kvinnene på fyrstikkfabrikkene hadde gjerne arbeidsdager som var både 13 og 14 timer lange, og mulktsystemet rammet også hardt. Carl Jeppesen var innforstått med at uten streikekasse ville kvinnene snart bli tvunget tilbake i arbeid. Kvinnene kunne ikke i lang tid gå uten noen form for inntekt. Selv om lønnen på fabrikken var lav, var familien avhengig av den.
Jeppesen tok derfor initiativ til å samle inn penger til streikebidrag. Her gjaldt det å appellere til publikums samvittighet. I hans egen avis, Social-Demokraten, sto det 27. oktober følgende oppfordring til publikum: «Gi bidrag til fyrstikkpakkerskenes streik og organisasjon» – til tross for at noen fagforening for kvinnene ennå ikke var formelt stiftet.
En fagorganisasjon for fyrstikkjentene
Komiteen med Carl Jeppesen i spissen agiterte sterkt for at jentene skulle danne fagforening, eller som han uttrykte: «uten forening kunne de ikke få forbedret sin stilling, bare ved en forening fikk de makt og kraft til å utrette noe».
Mandag 28. oktober 1889 dannet så jentene sin fagforening. Til leder velger de den radikale forfatteren og journalisten Margrete Vullum. Stiftelsesmøtet ble holdt i Lakkegata 3, og bak invitasjonen sto de to venstrekvinnene Helle Devold og Hulda Jeppesen.
Bred støtte
Her forteller barnebarnet til gassmester Olsen om kona hans som forlot mann og hjem, og heller dro inn til hovedstaden for å demonstrere sammen med fyrstikkarbeiderskene:
«Farfar hadde vært enkemann i noen år. Så ble han glad i ei enke på samme alder og vi fikk ei ny bestemor, men denne idyllen ble kort for denne bestemor var ingen hjemmets kvinne. Hun ble bitt av den basillen som heter politikk.
Hjem til ferdig middagsmat klokken tolv som folk brukte den gangen ble bare en drøm for farfar, for kona hans var i Arbeideren og holdt foredrag. Hun var svært opptatt av kvinnenes stemmerett, den vi fikk i 1913. Men i [1889] ble det kvinner som satt i gang Norges første streik som var fyrstikkarbeidernes lønnskrav om 10 øre mer om timen. Da ble det ille for bestemor å holde seg passiv.
Å være gift med farfar har nok ikke vært noen dans på roser. Når farfar ble sint svulmet halsen hans opp så skjorteknappene trillet bortover gulvet. Der trillet sikkert en mengde knapper da kona pakket kofferten og reiste inn til Kristiania for å hjelpe fyrstikkvinnerne i deres kamp. Hun marsjerte i demonstrasjonstoget med den siden så berømte fru Hansteen. Efterhvert ble hele landet interessert i streiken. Især da den unge dikter Bjørnson ble opptatt av kvinnernes kamp. Der ble samlet inn penger og bare fra vår by kom 300 kroner. En veldig sum i de tider. Men farfar mistet kona si i kampens hete, hun ble boende i Kristiania.»
Kilde: NFS, Minneoppgaver 1981. V-A 55, s. 4
Så mange som 10 000 mennesker er anslått gikk i demonstrasjonstog til støtte for fyrstikkjentene.
Folk som promenerte langs Karl Johans gate om ettermiddagen den 30. oktober 1889, stanset forskrekket opp. Mot dem kom gående et underlig opptog av mer enn 300 kvinner. Over de simple kjolene bar de strieforklær, trette ansikter vitnet om hardt slit og de nakne føttene var stukket inn i treklogger. Jentene gikk i taushet. I spissen av toget ble det båret to faner med røde inskripsjoner: «Hjelp de streikende fyrstikkpakkersker» og «Vi forlanger kun et øre mere».
Så mange som 10 000 mennesker er anslått gikk i demonstrasjonstog til støtte for fyrstikkjentene.
Dagen etter ble det avholdt et stort møte i Arbeidersamfunnet. Aviser og tidsskrifter meldte om lange køer og overfylte lokaler.
Kvinnene risikerte fosfor-forgiftning
På møtet i Arbeidersamfunnet talte Dr. Oscar Nissen om fyrstikkarbeiderskenes helseplager og viste deretter fram tre kvinner som var angrepet av fosfornekrose, en sykdom mange av kvinnene utviklet som følge av arbeidet. Publikum i salen reagerte med sjokk og forferdelse:
«Det virket forfærdelig. Man oplever sjelden et tristere syn. Det blev dødsstille i forsamlingen. En mængde kvinder kunde ikke holde taarene tilbage, men hulkede.»(Social-Demokraten, 3.november 1889)
Fosforforgiftning skjedde på to måter, enten som slapphet, kvalme og mageonde, eller som fosfornekrose, som gikk ut over tenner og bein i munnhulen. Mange av de ansatte hadde dårlige tenner – fosforet kom via hendene og maten ned i hull i tennene og derfra til selve kjevebeinet, som gikk i oppløsning.
Nekrosen begynte med tannverk og tannbyller. Dersom fosforet hadde angrepet selve beinsubstansen, måtte man på sykehus og få meislet bort disse delene av kjevebeinet. For mange betydde det at de var vansiret for livet.
Fosforstikker var kjent over hele Europa fra begynnelsen av 1830-årene, og her i landet ble det startet produksjon av slike fyrstikker fra omkring 1840. Det var slike fyrstikker fabrikkene på Bryn og Grønvold produserte. Det fantes imidlertid andre typer fyrstikker, de såkalte sikkerhetsstikkene.
Disse var, i motsetning til fosforstikkene, harmløse. Sikkerhetsstikker var ikke laget av giftige stoffer, og man tente dem ved å stryke dem over en ripeflate på selve esken – omtrent som moderne fyrstikker. Problemet var bare at de helsefarlige fosforstikkene var langt billigere å produsere og folk syntes de var mer praktiske enn sikkerhetsstikkene, fordi de kunne ripes og tennes praktisk talt over alt.
Først i 1913 ble produksjon og salg av de giftige fosforstikkene forbudt i Norge.
Støtte fra Kvinnesaksforeningen
Norsk Kvindesagsforening var raskt ute med sin støtte til streiken. Styret i Kvindesagsforeningen oppfordret fabrikkeierne til å gå med på kvinnenes krav, og tilbød seg også rollen som mekler mellom partene. Først nektet fabrikkeierne å forhandle med andre enn kvinnene ved fabrikkene. Senere fikk representanter for Kvindesagsforeningen lov til å komme på inspeksjon i Bryns fyrstikkfabrikk, snakke med de streikende kvinnene og deres familier, og ta arbeiderboligene nærmere i øyesyn.
De usle forholdene og de fryktelige sykdomstilfellene ble en sosial vekker – et nødrop fra kvinner som både arbeidet og levde under forhold som til da hadde vært ukjent for det store flertallet av borgerskapet. For kvinnene i arbeiderklassen betydde dette starten på en gryende bevissthet om eget menneskeverd.
Men noen større innrømmelser gjorde ikke fabrikkeierne. En av direktørene ved Grønvolds fabrikk mente dessuten at det ville være urettferdig overfor de mannlige arbeiderne om de bare hevet lønnen for kvinnene! Dette til tross for at de mannlige arbeiderne erklærte at de ikke krevde lønnspålegg.
Som de første kvinner i landet hadde fyrstikkarbeiderskene nå sin egen fagforening.
Når fyrstikkarbeiderskene samlet så mye sympati for sin sak, skyldes det at streiken ikke bare framsto som en lønnskamp. De usle forholdene og de fryktelige sykdomstilfellene ble en sosial vekker – et nødrop fra kvinner som både arbeidet og levde under forhold som til da hadde vært ukjent for det store flertallet av borgerskapet. For kvinnene i arbeiderklassen betydde dette starten på en gryende bevissthet om eget menneskeverd.
I nesten seks uker holdt kvinnene ut før de gikk tilbake til arbeidet. De hadde ikke oppnådd mer enn generelle løfter om bedring. Streiken hadde likevel ikke vært forgjeves. Som de første kvinner i landet hadde fyrstikkarbeiderskene nå sin egen fagforening.
Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Dagbladet 22. november 1889, etter at streiken var endt, at nå reiste arbeiderklassen seg til kamp for sine rettigheter. Fyrstikkstreiken var begynnelsen på et opprør som bare ville tilta i styrke, om ikke arbeidernes kår ble kraftig forbedret. Bjørnson skrev:
«Nu banker det paa ganske forsiktig – med en Fyrstikpigefinger; men næste Gang blir det med en Mands Knytnæve, og næste Gang igjen med en Slægge. Vi blir ikke kvit dette.»
Se også
- Fagforeninger for kvinner
- Fagbevegelsen og kvinnene
- Fra håndverker til lønnsarbeider: fagforeningene oppstår