Søstre og rettferdige menn. Ennå er det ingen reell likhet. Ennå er kvinner en arbeidskraftreserve. Ennå får vi ikke lov til å bestemme over kroppene våre. Derfor er det viktig å bruke den internasjonale kvinnedagen. Dette var Tonje Kolles appell på Stortorvet i Fredrikstad 8. mars 1977.
8. mars skulle gjenreises som den store kampdagen for kvinnefrigjøring på 1970-tallet. Det ble ikke stilt kritiske spørsmål til denne markeringsformen, som krevde både tid og krefter for travle nyfeminister. I flere år markerte vi 8. mars som kvinnedagen i Fredrikstad med vekslende hell.
Vi tok både mann og barn med oss i togene, men det var få menn som utmerket seg som ekte feminister på syttitallet. Så mennene var i mindretall.
Motstanden mot 8. mars og kvinnefrigjøring var stor både hjemme og ute. Det ble særlig tydelig når vi marsjerte ut i gatene og enkelte ropte skjellsord etter oss. Ikke alle nyfeminister syntes det var like gøy å gå i tog. Noen reserverte seg.
100 kvinner og menn i tog i 1975
I 1975, som var det internasjonale kvinneåret, inviterte Nyfeministene i Fredrikstad ulike kvinneorganisasjoner til demonstrasjonstog. Det var tett tåke, vått, surt, kaldt og mørkt. Likevel deltok ca. 100 kvinner og menn i demonstrasjonen, som gikk av stabelen om kvelden fredag 7. mars. Ungdomskorpset spilte, og med 50 tente fakler gikk toget fra biblioteket til Stortorvet med appeller etterpå.
Forkvinnen i Fredrikstad Yrkeskvinners klubb, Helen Jensen holdt appell. Hun henstilte til de politiske partiene om å gå inn for å ha like mange kvinner og menn på sine valglister. Vi syntes det var stort at hun var opptatt av dette. Hun påpekte også den økende arbeidsledigheten blant kvinner i Østfold, og oppfordret kvinner til å kjempe for sine arbeidsplasser. I tillegg sa hun at det måtte bli barnehager nok, slik at kvinner som ville ut i arbeidslivet, fikk muligheten til det.
Stortingsrepresentant Berit Ås, som vokste opp i Fredrikstad, holdt hovedtalen. I 1973 var hun den første kvinnen som ble partileder i Norge. Hun la vekt på internasjonale forhold, og at i de fattige landene, som ble stadig mer fattige, var det alltid kvinnene og barna som kom verst ut. Hun sa også at når Norge blir rikt av olje, står tekstil- og skotøyarbeiderskenes arbeidsplasser i fare. Dette var aktuelt for Fredrikstad som hadde stor skoproduksjon på 1960- og 70-tallet. Vi lyttet intenst, så ikke ett eneste poeng skulle gå oss forbi.
Parolene i toget hadde vi tegnet og malt:
- FN´s kvinneår 1975-Likestilling, utvikling, fred
- Solidaritet med undertrykte kvinner i alle land
- Bruk ikke kvinnekroppen i reklamen
- Lik lønn for likeverdig arbeid
- ü Bilfrie bomiljøer
- 10 MND svangerskapspermisjon
- Kortere arbeidstid for småbarnsforeldre
- Barnehage for alle barn
- Kvinnens rett til arbeid
- Kvinne; Kjemp for din arbeidsplass
- Felles ansvar for hjem og barn
- Trygge lekeplasser
- Vi vil ha selvbestemt abort
- Fritidshjem for alle barn
- Familievernkontor i Fredrikstad NÅ
- Husmødre må få sykepenger
Møtt med latter
I 1975 var svangerskapspermisjonen 3 måneder (12 uker) med lønn. Rita forteller at da hun som småbarnsmor kom gående med parolen 10 mnd. svangerskapspermisjon, ble hun møtt med latter av de som så på toget. Et slikt krav var totalt urealistisk og bare provoserende! Men vi ønsket å vise hva vi syntes var best for barna. At det virkelig skulle bli slik, hadde ingen av oss drømt om. I 1993, 18 år senere, ble permisjonen utvidet til 10 måneder (42 uker) med full lønn. Da fikk menn rett til betalt foreldrepermisjon i 4 uker, og denne var forbeholdt far. Senere er permisjonen utvidet flere ganger, og flere uker er forbeholdt far.
Temmelig slitne og stolte over at arrangementet hadde gått etter planen, kunne vi puste lettet ut, men økonomisk gikk det ikke så bra. Tross søknad, fikk vi ikke noe støtte fra kommunen.
Uenighet om parolene
Etter kvinneåret ble det opprettet en 8. mars komité året etter. For å markere 8. mars i 1976 hadde Nyfeministene stand i Fredrikstad sentrum. Da var kampen for selvbestemt abort fortsatt het. Etter initiativ fra Kvinnefronten arrangerte 8. mars-komiteen et demonstrasjonstog, hvor Nyfeministene deltok. Demonstrasjonen handlet mye om kirkens holdning til selvbestemt abort med parolen: Vi vil ha selvbestemt abort –NÅ!
Nyfeministene ble invitert til samarbeid om parolene i 8. mars-komiteen, men det var ikke så greit å bli enig. I 1977 var det særlig parolen Kamp mot kjernefamilien vi ikke kunne enes om. Dette førte til to tog i Fredrikstads gater. Parolen ble likevel ikke med i noen av togene. Demokraten skrev at 1977 var den kraftigste markeringen av den Internasjonale kvinnedagen som har vært i Fredrikstad. 100 marsjerte i to tog, ca. 30 deltok i Nyfeministenes tog og ca. 70 i toget til 8. marskomiteen, som blant annet Kvinnefronten støttet. De sentrale kravene i begge togene var selvbestemt abort og gratis barnehager. Et humoristisk innslag i toget til Nyfeministene var en abortnemd med bare kvinner og en mann utstoppet med pute på magen, som søkte om abort.
Omgjengelige, men beinharde
Uenighetene fortsatte i 1978. Følgende er sakset fra et leserbrev i Demokraten i 1978:
Personlig ser jeg mangler ved demokrati i kvinnebevegelsen både her og der… når jeg tenker på hvordan vi utformet parolegrunnlaget for nyfeministtoget i fjor, uten vedtak i større organ eller brede diskusjoner, må jeg trekke på smilebåndet…
Den flate organiseringen til Nyfeministene ble opplevd som udemokratisk, noe som førte til at vedkommende meldte overgang til Kvinnefronten. Andre igjen hevdet at det nettopp var Kvinnefronten som ble for autoritær og sentralistisk. Nyfeministene prøvde å være omgjengelige, men var beinharde i forhold til parolegrunnlaget de kjempet for å få gjennomslag for.
Fortsatt to tog
8. mars 1978 ble det igjen to demonstrasjonstog i Fredrikstad. Nyfeministene skrev innlegg til lokalavisene, hvor de redegjorde for årsaken til at kvinneorganisasjonene ikke kunne samle seg om et felles arrangement. Markeringene tappet oss samtidig for motivasjon og krefter, og i etterkant diskuterte vi om denne aksjonsformen var viktig for kvinnefrigjøringen. Det siste 8. mars-toget vi arrangerte fikk ikke pressedekning, og det var få folk i gatene. Selv om vi opplevde oss som en viktig pressgruppe, var det mange som mente at vi heller skulle bruke kreftene i de politiske partiene. Noe flere av oss etter hvert gjorde. Likevel vekker bilder av nyfeminister i 8. mars-tog glade minner fra en heftig tid.