På 1970-tallet var det stadige krangler om parolene til 8.mars. Kranglene begynte allerede med det første større 8.marsarrangementet i 1972. I dette intervjuet med Kilden fra 2003 forteller Turid Horgen fra Kvinnefronten og Inge Ås fra Nyfeministene om hvordan de opplevde uenighetene om paroler i Oslo på 1970-tallet.
8.mars 1972: Kontroverser om parolen «Nei til tvangspuling»
I 1972 tok det nystartede Kvinnefronten initiativ til det som skulle bli det første store 8. marstoget i Norge. Turid Horgen var med i gruppa som arrangerte toget.
– Vi var noen jenter fra kvinnefrontgrupper på Universitetet i Oslo som startet arbeidet. Vi innkalte til et møte hvor kvinner fra alle mulige grupperinger kom for å diskutere og stemme over hva som skulle være paroler, samlet støtte fra andre organisasjoner, kontakte presse, laget løpesedler, fikk tillatelser osv...
Inge Ås var svært aktiv i Nyfeministene på 1970-tallet. Hun var med på å starte Kvinnehuset i Oslo, Lesbisk Bevegelse og det lesbiske trykkeriet «Sfinxa». På Kvinnehuset var hun aktiv i Samarbeidsutvalget for 8. mars etter at 8. mars-arbeidet splittet seg i Oslo. Samarbeidsutvalget besto blant annet av Nyfeministene, Brød og Roser, Lesbisk Bevegelse og Demokratisk Kvinneunion. Ås er kunstner, healer, selvutviklerveileder og gründer.
På dagen møtte det opp mellom 300 og 400 kvinner og menn. Hovedparole for dagen var: «Kamp mot all kvinneundertrykking - for frigjøring av kvinnene». Kvinnefronterne var svært fornøyde med markeringen:
«Vi mente at alle parolene i toget skulle være vedtatt på allmøte som vi hadde hatt i forkant av markeringen, mens de mente at det var parolefrihet», forteller Horgen.
– Toget var flott og ga mersmak. Det var en måte å diskutere kvinnepolitikk på med mange kvinner, spre og organisere kvinnekampen og vise styrke, mente vi.
Men alt gikk ikke som planlagt for initiativtakerne. En gruppe Nyfeminister møtte opp med plakatene «Vi vil ligge øverst», «Nei til tvangspuling» og «Nei til moderskapet» - paroler som skapte splid i toget.
Turid Horgen var en av initiativtakerne til Kvinnefronten i 1972. Hun var med på å lage en Kvinnefront-gruppe på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo før Kvinnefronten formelt ble stiftet. Horgen er spesialpedagog med multifunksjonshemmede barn som spesialområde.
– Vi mente at alle parolene i toget skulle være vedtatt på allmøte som vi hadde hatt i forkant av markeringen, mens de mente at det var parolefrihet, forteller Horgen.
Nyfeministene ble bedt om å ta bort plakatene som ikke var blitt vedtatt i forkant.
– Til slutt ble det slik at Nyfeministene gikk bak resten av toget med sine plakater.
Mellom seksjonene gikk en ensom politimann.
Nyfeministen Inge Ås forteller:
– Jeg var med i en Nyfeministgruppe som kalte seg Kvinneaktivistene. Denne gruppa gjorde seg særlig upopulære blant kvinnefronterne i det første fellesarrangerte 8. marstoget i Oslo i 1972. Vi troppet opp med fem paroler, hvorav «Nei til tvangspuling» og «Vi vil ligge øverst» ble de mest diskuterte.
– Resultatet var at vi ble kastet ut av toget av kvinnefrontere, og måtte gå femten meter bak de andre hele veien. Kvinnefronten mente parolene var sekteriske. Formålet med parolen var å rette oppmerksomhet på kvinners manglende selvbestemmelse over egen seksualitet. Det var en svært aktuell parole.
Ny parolekrangel i 1975
Samarbeidet fortsatte gjennom 1973 og 1974. Over hele landet ble det arrangert 8.mars tog, laget stands eller møter, med økende deltakelse. Men i 1975 sprakk det i hovedstaden.
– I 1975 dukket vi opp med parolen «Drep ikke kjærligheten med tvangspuling». Denne ble med overlegg revet i stykker av Kvinnefronten, sier Inge Ås.
Turid Horgen har et noe annet perspektiv:
– Så vidt jeg husker var det diskusjonen om de internasjonale parolene som sprengte samarbeidet. Vi var uenige i om parola som gikk mot imperialismen. Spørsmålet var om vi skulle navngi både USA og Sovjet som imperialistmakter. Sovjet hadde jo gått inn i Tsjekkoslovakia i 1968 og vi mente at de var blitt en imperialistisk makt. Det var ikke kvinner med tilknytning eller argumenter fra SV og NKP enige i, forteller Horgen.
Inge Ås utdyper spørsmålet om parolefrihet versus paroler vedtatt på allmøte i forkant:
– Jeg var svært opptatt av at 8. mars skulle være for alle kvinner. Det skulle være mulig å komme i tog uavhengig om du var for eller mot selvbestemt abort. Derfor sloss jeg for at det skulle være frie underparoler i toget, i tillegg til fellesparolene som vi vedtok på allmøtene i forkant av markeringene.
– Etter min mening skulle de kvinnepolitiske diskusjonene foregå hele året, men denne dagen skulle alle få gå i felles tog. Kvinnefronten var imot dette prinsippet, og gjorde hver 8. mars fram til vi splittet oss i 1976, til en kamp om politiske linjer.
To konkurrerende 8.marstog fra 1976
I 1976 ble det ikke tatt initiativ til et felles tog. På Kvinnehuset jobbet Samarbeidsutvalget for 8. mars, mens Kvinnefronten startet opp 8. marskomiteen. Samarbeidsutvalget besto av Brød og Roser, Nyfeministene og Demokratisk Kvinneunion.
«8. mars i 1978 var det største toget vi hadde på 1970-tallet. Så det ble ikke færre som gikk i tog fordi om vi var delt», forteller Turid Horgen.
Kvinnefronten valgte en annen modell. De innkalte kvinner fra forskjellige miljøer til møte, slik at de kunne mobilisere i sine nettverk. Personene satt der som enkeltpersoner men representerte samtidig en bredde av fagforeninger og organisasjoner.
– 8. mars i 1978 var det største toget vi hadde på 1970-tallet. Så det ble ikke færre som gikk i tog fordi om vi var delt, forteller Turid Horgen.
På begynnelsen av 1980-tallet ble det tatt initiativ til å samle alle organisasjonene til ett tog igjen. Alle betydningsfulle kvinner fra forskjellige leire ble invitert for å diskutere et samarbeid, og i 1981 gikk det atter ett 8. marstog i Oslo sine gater.
Se også