Tonje Kolle forteller om hva som skjedde da Nyfeministene i Fredrikstad møtte Oslo-feministene for første gang. Det ble et begivenhetsfullt møte som førte til ny erkjennelse og kunnskap. Og moro var det, med eller uten program!
Det var i november. Vi hadde leid Gamlebyen folkehøyskole til kontakt-seminar i Fredrikstad. Huset hadde et dramaloft hvor det var madrasser og her kunne de tilreisende nyfeministene overnatte. I den ene av de to store rommet var det et stort flygel. Treffet var planlagt i lang tid, invitasjoner var sendt ut og mat var kjøpt inn. Mener å huske at det kun var brødskiver som ble servert. Nyfeminister skulle ikke bruke tid på matlaging. Middagen skulle derfor bli fortært på en restaurant i nærheten.
Fredrikstadfeminister uten program
For oss i Fredrikstad var denne samlingen en mulighet til å vise oss frem. Vi hadde en relativt stor og aktiv gruppe her. Kan vi ha vært 30 aktive nyfeminister tro? Vi var kvinner i forskjellig alder, men de fleste var nok omtrent 25 år som meg. Men hadde vi laget et program for seminaret? Svaret er nei.
Vi var unge og ivrige og meget engasjert i kvinnefrigjøringen.
De tilreisende nyfeministene hadde sendt et brev hvor de etterlyste innholdet på seminaret og antydet også behovet for et program. Så de sendte et forslag til program. Her står det bl.a. at «et program kan være viktig. Ikke fordi programmet skal følges, men for at vi skal prøve å klargjøre for oss sjøl og andre hva vi vil jobbe med, og hvordan vi vil jobbe. Dessuten kunne det være greit å forberede seg litt.»
Noen av oss møtte de tilreisende Nyfeministene som kom med toget fra Oslo. Vi kjente dem ikke fra før, men nå skulle vi bli kjent med dem. Vi serverte kaffe og kringle når de kom tror jeg, og så begynte møtet. Dette med servering hadde vi diskutert. Vi lurte på om det var for borgerlig å servere kringle. Jeg tror kanskje vi derfor serverte kjeks?
Vi satt i hestesko i et av de store rommene. Nyfeministene hadde en flat organisasjon uten formelle ledere. Vi ønsket å være et alternativ til den hierarkiske organiseringen, hvor det var en leder med et styre som satte dagorden. Her var det allmannamøtet som satte dagorden og det tok tid å bli enige. Dette var grunnen til at vi i Fredrikstad ikke hadde laget et program før seminaret. Vi tenkte at vi skulle kunne lage det der og da. Men nok om det. Vi valgte en referent som skrev alt ned for hånd og senere ble dette skrevet ned på skrivemaskin og stensilert opp på stensilmaskin. Første post var å godkjenne det tilsendte programmet.
Det var stor stemning og alle fikk ordet. Det var gøy!
En av nyfeministene fra Oslo ble valgt til å lede møtet. Vi tok opp ulike saker. Det var selvbestemt abort, lik lønn for likt arbeid, 6-timers dagen... Og selvsagt forholdet til Kvinnefronten. En representant fra hvert sted innleder, ca. 10 min. på hver, står det i programmet. Det var stor stemning og alle fikk ordet. Det var gøy! Vi var unge og ivrige og meget engasjert i kvinnefrigjøringen. Det med at alle fikk ordet, var viktig for nyfeministene. Vi skulle overvinne vår egen frykt for å ta ordet i en forsamling og vi skulle støtte hverandre i det.
Hun må være lesbisk!
Møtelederen, som opprinnelig kommer fra Fredrikstad, var veldig slagferdig og morsom og vi lo masse. Men jeg la merke til at hun sendte meg noen blikk og det var noe i blikket som glitret. Og jeg tenkte; hun må være lesbisk! Jeg visste ingenting om det å være lesbisk. Absolutt ingenting. Selv om jeg var gravid med mitt andre barn på dette tidspunktet, var jeg nærmest ignorant når det kom til kjønn og seksualitet. Det Norske Forbundet av 1948 visste jeg ingenting om. Men jeg likte den dyktige møtelederen veldig godt, og tenkte at dette går greit. Men det gjorde ikke det.
Jeg visste ingenting om det å være lesbisk.
Etter møtet skulle vi ha noe å spise og drikke og gjestene fra Oslo hadde både øl og vin. Jeg mener å huske at møtelederen hadde med gitar og hun spilte og vi sang alle kvinnevisene. Hun sang også «Hovedøen» og det var masse latter og glede. Dette var fredag kveld og det var stor stemning. Men det var ikke bare møtelederen som var lesbisk. Det virket som om alle gjestene fra Oslo var det. Ikke bare jeg, men også de andre fra Fredrikstad ble dypt sjokkerte. Dette hadde vi aldri sett før. Jenter som kysset hverandre!
Oslofeministene oppførte seg som menn!
Jeg husker at vi tok fergen hjem og vi snakket og snakket om det som hadde skjedd. Jeg sov dårlig den natten og da jeg kom til møtelokalene på lørdag, var det fullt kaos der og ingen hadde stått opp og ingen hadde ryddet opp etter seg. Vi synes de tilreisende nyfeministene fra Oslo oppførte seg som menn.
Etter hvert fikk vi stablet møtet i gang og vi fikk skrevet ferdig noen resolusjoner som skulle sendes til avisene. Men etter møtet skrev vi til nyfeministene i Oslo og klaget på deres oppførsel og at festen hadde utartet. Jeg vet at våre gjester ble dypt såret av dette brevet. Det har de fortalt oss i etterkant. Men selvkritikk var viktig også for nyfeministene, så våre venner fra Oslo beklaget.
Visste ingenting om lesbiske og homofile
Dette skjedde for 45 år siden og mye har skjedd på dette området. Først og fremst er seksualitet og legning på dagorden og folk er mer opplyste. Vi visste lite eller ingenting om den kampen som Karen Kristine Friele kjempet i Det Norske Forbundet av 1948. Vi visste ingenting om at homofile ble straffet eller sendt til konsentrasjonsleirene. At de ble forfulgt og drept i mange land. Dette ble ikke snakket om. Det var kun den «store» heterofile kjærligheten som var sannheten.
Nyfeministene arbeidet for frigjøring, for kvinners rett til seksualitet, kvinners rett til lønnet arbeid og kvinners rett til å ha en stemme. Dette var et så stort prosjekt i 1975 at vi ikke greide å ta til oss at det eksisterte andre undertrykte grupper som de homofile og lesbiske. Vi hadde nok med å forstå vår egen undertrykking og vår egen rett til seksualitet.
Lesbisk Bevegelse
Jeg har noen nummer Sirene fra 1977. Her står det hvordan de lesbiske nyfeministene etter hvert brøt ut av kvinnebevegelsen og dannet sitt eget forbund Lesbisk Bevegelse 5.september 1975 (Sirene 3/1977 s. 5). En av kvinnene som blir intervjuet forteller at de opplevde det som vanskelig «å kjempe lesbisk kamp i kvinnebevegelsen». De opplevde videre at siden de eksisterende kvinnebevegelsene «ikke tar opp de lesbiskes situasjon så måtte vi gjøre det selv».
Skeive feminister
Det kan virke som om de har lykkes med dette. For ca. 45 år senere leser jeg: Til 8.mars toget i Oslo 2019 hadde Skeiv Verden og FRI Oslo og Akershus parolen «Opp alle jordens skeive feminister». Susanne Demoe Øvergård som er generalsekretær i Skeiv verden sier at de står bak denne parolen fordi skeiv kamp og feminisme går hånd i hånd (https://blikk.no/lesbisk-eller-skeiv-feminist/147862).
Lenge leve skeiv kjærlighet!
Opplevelsene fra møtet med de lesbiske nyfeministene ble et vendepunkt som førte til ny erkjennelse og ny kunnskap for oss nyfeminister fra Fredrikstad. Jeg kan jo fortelle at min datter som på dette tidspunktet, altså på Nyfeminist-treffet i 1975 lå i min mage, i dag er gift med en herlig dame. Og gaven de ønsket til bryllupet skulle være et bidrag til FRI som betyr Foreningen for Kjønns- og Seksualitetsmangfold. Som hun sa; «uten at noen hadde gått i bresjen for frigjøring av lesbiske og homofile så hadde ikke vi kunne giftet oss. Det er FRI vi kan takke for denne gledens dag».
Lenge leve skeiv kjærlighet! Lenge leve skeive feminister! sier jeg og ønsker kjønns- og seksualitetsmangfoldet velkommen.