Minnehistorie fra bevisstgjøringsgrupper

Nyfeministene var organisert i grupper. Vi kalte våre grupper for bevisstgjøringsgrupper, og en mer kompetent nyfeminist skulle hjelpe gruppene i gang etter bestemte kjøreregler. En mer kompetent nyfeminist ble kalt for jordmor. Jeg husker hvor utrolig inspirerende det var når «min» gruppe fikk besøk av en «jordmorfeminist», som først lyttet og så kom med råd om hvordan vi kunne organisere bevisstgjøringsarbeidet i gruppene.

Det var først når vi gjorde det personlige politisk at vi ble bevisste hvilket undertrykkende system vi var en del av. 

Bevisstgjøring handlet om å dele erfaringer om det å være kvinne i et mannssamfunn. Det innebar at vi måtte sette oss inn i en rekke nye begrep som bl.a. kvinnehistorie, kvinnefrigjøring, bevisstgjøring, diskriminering, mannssjåvinisme, søstersolidaritet, reproduktivt arbeid, og sist men ikke minst paroler som «det personlige er det politiske». Vi skulle snakke om det private området som rydding, støvsuging og oppvask m.m. Det kunne også handle om opplevelser av diskriminering knyttet til det å ikke være mann eller ikke være «det privilegerte kjønn». Det var først når vi gjorde det personlige politisk at vi ble bevisste hvilket undertrykkende system vi var en del av. Mange av oss var gifte og noen fortellinger handlet om ganske harde vilkår. De fikk «lov» til å ha lønnet arbeid av sin ektemann, men middagen skulle være på bordet. De fikk «lov» til å gå på møter, men måtte gå rett hjem etter møtene, ellers ble det bråk.

Kampen mot kjernefamilien

En parole som kom fra arbeidet i bevisstgjøringsgruppene var Kamp mot kjernefamilien. Denne parolen var inspirert at våre studier av Suzanne Brøggers bok Fri oss fra kjærligheten, som kom på norsk i 1975. Her skriver Brøgger at det var organiseringen av samfunnet i kjernefamilier som sto i veien for kjærligheten. Hun hevdet at kjærligheten måtte være fri og ikke stenges inne i et (ekte)skap. For noen representerte parolen noe grensesprengende og antiautoritært som hadde betydning for ikke bare for bevisstgjøringsarbeidet, men også for det levde livet. Hva kunne alternativer til kjernefamilien bli? Vi diskuterte og utforsket alternativer. Men nyfeministene i Fredrikstad var ikke helt enige her, så Kampen mot kjernefamilien ble lagt til side for andre viktige paroler, som Selvbestemt abort nå og Nedsatt arbeidstid for småbarnsforeldre.

Vi snakket om trange eller romslige kjønnsroller. 

Det å ta opp det private området og diskutere hvordan undertrykkelsen virker på deg, dine barn og din ektefelle ble en viktig politisk handling. Dette var helt nye tema for oss på 1970-tallet. Vi tok opp tema fra artikler og litteratur. Vi diskuterte og diskuterte. Og vi planla også aksjoner og vi skrev leserbrev. Så bevisstgjøringsgruppene drev både innadrettet og utadrettet virksomhet og vi hadde et utstrakt samarbeid med de andre gruppene på fellesmøtene som i seg selv var en stor opplevelse med mye latter og glede. Kvinner kan og kvinner vil. Vi badet i parolene.

Kvinnehistorien som inspirasjonskilde

I bevisstgjøringsgruppene utforsket vi begrepet kvinnefrigjøring, et ord vi aldri hadde hørt, til tross for at flere av oss hadde akademiske utdannelser. Det var her kvinnehistorie kom inn som et sentralt begrep. Vi fant ut at det var Clara Zetkin som hadde innstiftet kvinnedagen, og at 8.mars ble arrangert i Norge for første gang i 1915. Vi begynte å «samle» på formødre, kvinner som hadde betydning for kvinnefrigjøringen. Hvilke utfordringer sto de overfor? Hvilke kamper kjempet de? Vi fant ut at det hadde eksistert en forkjemper for selvbestemt abort og seksualundervisning som ruvet over alle andre. Hun her Katti Anker Møller, og var fra Torsnes (nå Fredrikstad). Vi hadde knapt hørt om henne.

Bevisstgjørings- og refleksjonsgrupper

Bevisstgjøringsarbeidet på 1970-tallet i forhold til at det personlige er det politiske, fikk oss til å reflektere over om kvinneundertrykkingen var en del av et system hvor menn og kvinner skulle være i bestemte roller. Det var innholdet i disse rollene vi diskuterte i bevisstgjøringsgruppene. Vi snakket om trange eller romslige kjønnsroller. Hvor går grensene for det typisk kvinnelige og det typisk mannlige? Hvilke politiske følger har denne inndelingen konstruert. Vi snakket om en følge, og det var husmorsamfunnet som vi kjempet oss ut av. På 1970-tallet var flertallet av de gifte kvinnene husmødre. VI ble den første generasjon som brøt ut av dette mønsteret, og vi møtte stor motstand. Det var nok arbeidet i bevisstgjøringsgruppene som hjalp oss til å tåle motstanden og til å gjøre forandringene som var påkrevet.

Når jeg tenker på bevisstgjøring, tenker jeg på mitt eget arbeid med refleksjonsgrupper i barnehagelærerutdanningen (Kolle m.fl. 2010). Dette kan være grupper på 5-7 personer som reflekterer over dokumentasjoner fra sine egne praksiser. Dokumentasjoner kan være fortellinger fra praksis, bilder, leker, interiør fra barnehagen, logg fra samtaler m.m. Tenkningen bak er at det er mye teori i ulike praksiser og at refleksjoner over praksisene skal gjøre deltagerne mer bevisst på hvilke teorier det er som styrer praksisene. Det er først når dokumentasjonen reflekteres over sammen med andre at de blir pedagogiske dokumentasjoner. Erfaringer må deles og reflekteres over for at det skal skje utvikling er tanken bak.  

Slik jeg ser det går en rød tråd fra tenkningen om bevisstgjøringsgrupper til tenkningen om refleksjonsgrupper. Begge begrepene insisterer på at all forandring må starte der du selv befinner deg, for så å knytte dine erfaringer og opplevelser til det systemet du er en del av. Bevisstgjøring ble helt sentralt for utvikling av nyfeministenes kamp for et mer rettferdig samfunn, hvor kvinner og menn skulle bli mer likeverdige. 

Se også

• Nyfeministene i Fredrikstad på 1970-tallet
• Nyfeminisme og flat organisering: Siri Nørve forteller
• Den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene

Kilder

• Brøgger, Suzanne (1975) Fri oss fra Kjærligheten. Oslo: Pax forlag.

• Kolle, Larsen, Ulla (2010) Pedagogisk dokumentasjon. Inspirasjoner til bevegelige praksiser. Bergen: Fagbokforlaget.