I 1967 ble p-pillen legalisert i Norge. Sammen med spiralen ga den kvinner i Norge muligheten til et friere seksualliv. Samtidig ble det utgitt flere opplysningsbøker om seksualitet og drevet prevensjonsveiledning. Sex ble et begrep i den offentlige debatten.
P-pillene kom i bruk i Norge i 1967 og revolusjonerte kvinnenes rett til selv å velge om de ville ha barn. Det å ha sex var ikke lenger likestilt med reproduksjon. Slik ble p-pillen et symbol på seksuell frigjøring med et mer liberalt syn på seksualitet og likestilling mellom kjønnene.
Men det har også blitt reist kritikk mot p-pillen. I boka Lykkepillen (Pax forlag, 1982, med forord av Kirsti Malterud) hevder den svenske journalisten Ylva Floreman at: «Kvinner ble lovet kontroll over sin egen kropp og en ny frihet, men i virkeligheten er det legemiddelindustrien som har fått mulighetene til å eksperimentere med våre kropper og våre liv.»
Selvhjelpsgrupper
I flere land opprettet feminister selvhjelpsgrupper der de sammen skulle lære om hvordan kroppen fungerte, gjennom å undersøke egen vagina, livmorhals og livmormunn, utføre brystundersøkelser og lignende. I Norge fantes det i perioden 1973 til 1975 noen selvhjelpsgrupper knyttet til Nyfeministene, men dette ble aldri et utbredt fenomen.
I Kvinnens årbok 1975 (Pax) skriver Bodil Espedal om selvhjelp:
Hva er selvhjelp? Selvhjelp innebærer at kvinner oppnår kontroll over sin egen kropp. Vi begynner i små grupper, en slags bevisstgjøringsgrupper eller basisgrupper. Akkurat som i vanlige bevisstgjøringsgrupper blir vi gjennom selvhjelpsgrupper mer klar over vår situasjon som kvinner, begynner å kjenne hverandre og oss selv, og kan derfor bli i stand til å gjøre noe med situasjonen. I gruppene blir vi klar over hvordan vi er lært opp til å betrakte kroppene våre som vemmelige ting som ikke skal berøres.
Inge Ås var med i en av selvhjelpsgruppene som fantes i Norge. Hun forteller at gruppa fikk besøk av italienske og amerikanske feminister. De lærte dem blant annet abort med vakummetoden. Ås presiserer at det aldri ble foretatt noen aborter i gruppa eller av gruppas medlemmer.
«Gutter har kjønnsorganet utvendig og kan alltid ha oversikt over at alt ser ut som det skal, for oss er det litt mer komplisert. Men i selvhjelpsgruppene fikk vi oversikt over en del av kroppen som ingen andre enn gynekologene hadde sett før.» (Inge Ås)
Men hun mener det var bevisstgjørende, ideologisk riktig og lærerikt at dette var noe kvinnene kunne gjennomføre uten å være avhengige av andre. Det var også i disse gruppene at kvinnene brukte spekulum for å se på sin egen livmortapp.
– Gutter har kjønnsorganet utvendig og kan alltid ha oversikt over at alt ser ut som det skal, for oss er det litt mer komplisert. Men i selvhjelpsgruppene fikk vi oversikt over en del av kroppen som ingen andre enn gynekologene hadde sett før. Mange var skeptiske, de var sikre på at det skulle være noe galt. Men det er faktisk viktig å vite hvordan vi ser ut innvendig. Vi snakket om å «ta kroppen tilbake» og gjennom dette bli bevisste på vår egen seksualitet, forteller Ås.
Medisinstudentenes Seksualopplysning (MSO)
Prevensjon er alvorlige saker, men kan også spøkes med. Denne satiriske artikkelen ble opprinnelig trykt i det danske bladet «Kvinder». Dette utraget er fra KjerringRåd nr.2, 1978.
Når vi leger gir råd og veiledning om prevensjonsmetoder, støter vi ofte på den typen kvinner som ikke vil ha spiral. Enten fordi de på forhånd har noen tåkete forestillinger om at de ikke vil ha et fremmedlegeme i sin livmor, eller også fordi de har hatt litt problemer med spiralen tidligere. Dette hysteri møter vi til gjengjeld ikke hos våre mannlige partnere, og spesielt ikke hos mannlige leger som anbefaler den så varmt.
Derfor har jeg oppfunnet en ny svangerskapsforebyggende metode: Spiralen for menn eller IDP (intra-penile device) eller Krussedullen.
Prinsippet i krussedullmetoden bygger på at et fremmedlegeme 12 cm oppe i urinrøret hos de fleste menn fører til at sædcellene blir ubevegelige, slik at graviditet hos den kvinnelige partner ikke inntreffer. Den nøyaktige mekanisme er ennå ikke avklaret. På illustrasjonen kan sees eksempler på krusseduller. De er alle laget av plastikk i forskjellige fasonger, og noen er viklet om med en nikkeltråd, andre er forsynt med en liten magnet, og en del modeller har en tråd som ved rett anbringelse stikker 1-2 cm ut gjennom urinrøret.
(…)
Bivirkninger
1. Samme dag eller kanskje noen dager etter kommer det ofte småblødninger og krampelignende smerter fordi slimhinnen er litt opprevet, men det spiller sjelden noen rolle og forsvinner i løpet av et par uker.
2. Større, kraftigere blødninger forekommer, og disse kan nødvendiggjøre fjerning av krussedullen, men en kan forsøke å behandle med blodstillende tabletter.
3. Infeksjon sees særlig hyppig hos unge menn med liten tidligere seksuell aktivitet. Dessuten kan krussedulle-innsettingen aktivere en svak urinrørsinfeksjon. Ofte kan infeksjonene behandles med antibiotika, varme omslag og sengeleie uten å fjerne krussedullen.
4. En sjelden gang har det skjedd at krussedullen helt eller delvis har trengt ut gjennom penis. Hvis tråden stadig kan sees, trekker man bare krusedullen ut, så lukker hullet seg av seg selv. Ellers fjernes krusedullen operativt, hullet syes og en gir antibiotika.
Det kan bli nødvendig å amputere bort penis, men det er ytterst sjelden.
«Det foregikk en krig om hvorvidt man kunne omtale prevensjonsmidler i undervisningen på skolen.»
Medisinstudentenes Seksualopplysning (MSO) ble satt i gang i 1973 for å gi praktisk informasjon og veiledning om prevensjonsmidler, å gjøre dem mer tilgjengelige og å hjelpe abortsøkende kvinner.
Ragna Grüner, lege og forsker, var medlem i MSO og aktivist i kvinnebevegelsen.
– Den gangen var prevensjonsmidlene dyre og utilgjengelige. På skolen begrenset seksualopplysningen seg til anatomi og fysiologi. I MSO jobbet vi for å skyve grensene for hva seksualopplysning skulle inneholde. Det foregikk en krig om hvorvidt man kunne omtale prevensjonsmidler i undervisningen på skolen.
– Etter hvert ble det lov for lærerne å henvise til de forskjellige midlene som fantes, men rådgivning, det vil si informasjon om hvordan midlene skulle brukes, måtte man fremdeles til helsevesenet for å få.
Sosialistiske leger
Mange av studentene fra Medisinstudentenes Seksualopplysning ble aktive på Sosialistiske legers forenings klinikk i Oslo, åpnet i 1971. Klinikken var drevet av radikale leger som ønsket å hjelpe kvinner som trengte abort og gi prevensjonsmidler til folk som trengte det.
– Første gangen jeg var på klinikken, kom jeg dit som pasient. Jeg husker fremdeles køen av kvinner utenfor før den åpnet på ettermiddagen, forteller Grüner. Der sto kvinner som trengte hjelp med en abortsøknad eller anke, og ble ropt til av menn som kjørte forbi.
– Mange som kom til klinikken, kom dit fordi de trengte p-piller eller annen prevensjon. Det var nemlig mange leger som ikke ville gi det til ugifte kvinner.
«Kvinne kjenn din kropp»
Kvinnebevegelsen utfordret mange av forestillingene som fantes rundt kvinners kropper. De la vekt på at kvinner måtte bli kjent med egen kropp og ikke overlate kunnskapen om den til legene. De protesterte mot at kvinners kropper måtte pyntes og skjules. Selv om det ikke ble BHer i Norge på 1970-tallet, så var det mange som kastet dem. Også amming kom på moten etter flere tiår med flaskemat.
I 1976 kom den danske boka Kvinne kjenn din kropp ut på norsk. Det var en selvhjelpsbok for kvinner som ville vite hvordan kroppen fungerer. Boka har senere blitt trykt i flere opplag.
Ragna Grüner (da Holter) var med på å gi ut Kvinne, kjenn din kropp i Norge.
–Selv om vi protesterte mot mange av forestillingene som fantes rundt kropp da, er det mye som må utfordres i dag også. Tenk på silikonpuppene. Kropp og mote har blitt en mye større industri siden 1970-tallet. Kroppen har blitt noe man har, ikke noe man er, sier Grüner som er bekymret for utviklingen.
«Være sammen. Om ungdom og seksualitet»
I 1977 var Grüner med på utgivelsen av boka Være sammen, en bok om seksualitet og samliv for ungdom. Gruppa bak boka ønsket «å avlive vrangforestillinger, gi opplysning og skape debatt.»
«Vi som skrev boka Være sammen var engasjerte aktivister og del av et større radikalt miljø. De fleste var aktive på venstresida i studentpolitikken. Vi deltok i debattene om helsevesenet og helsepolitikken, organisering innen kvinnebevegelsen og seksualitet og seksualopplysning.» (Ragna Grüner)
De ville lage en bok som inneholdt noe annet enn kjedelige anatomiske beskrivelser, og som ikke satte likhetstegn mellom seksualitet og forplantning. De ville fokusere på seksuallivet som en kilde til nærhet og lyst, og de skriver i forordet til boka: «det er sjelden vi ligger sammen for å få barn.»
– Vi som skrev boka Være sammen var engasjerte aktivister og del av et større radikalt miljø. De fleste var aktive på venstresida i studentpolitikken. Vi deltok i debattene om helsevesenet og helsepolitikken, organisering innen kvinnebevegelsen og seksualitet og seksualopplysning.
– Etter å ha vært ute og snakket med ungdom skjønte vi at problemet ikke bare var at de visste lite om prevensjon. De hadde kunnskap, men lot likevel være å bruke det. Vi skjønte at vi måtte ha et videre perspektiv når vi henvendte oss til ungdom. Slik ble «Være sammen» en banebrytende bok.
MSO-studentene skrev om kjønnsroller og sexpress, de påpekte retten til å sette sine egne grenser og diskuterte seksuell dobbeltmoral. I kapittelet om homofili tok de opp seksuell undertrykking.
– På skolen hadde mange homofile og lesbiske elever fått omtalt sine fineste og beste følelser som «syke», hvis de i det hele tatt ble omtalt, forteller Grüner.
Kvinnehelsegeriljaen
Kvinnehelsegeriljaen ble startet i 1981, som et tverrfaglig møtested for kvinner i helsevesenet. De fleste deltakerne var kvinnelige leger. Men også fysioterapeuter og kvinneforskere var med. Kvinnehelsegeriljaen ble starten på den medisinske kvinneforskningen og ville synliggjøre kvinner i medisinen og som pasienter.
Nettverket var et fristed i et svært mannsdominert miljø og et sted for å diskutere fag. Kvinnene pekte blant annet på at mens kvinner var de vanligste pasientene, var standardpasienten innenfor medisinsk forskning en hvit mann på 70 kg.
Kvinnehelsegeriljaen ble starten på den medisinske kvinneforskningen og ville synliggjøre kvinner i medisinen og som pasienter.
Sammen med Kitty Strand var Kirsti Malterud en av drivkreftene i arbeidet med Kvinnehelsegeriljaen. Kirsti Malterud forteller at hun som nyutdannet lege i 1975 oppdaget at kunnskap og tilbud angående prevensjon, abort og underlivsplager slett ikke var allment tilgjengelig for norske kvinner i helsetjenesten.
I artikkelen «Kvinneforskning i allmennpraksis» i Nytt om kvinneforskning, nr. 4/5, 1981, skrev Kirsti Malterud:
Fram til de siste årene har forskning og vitenskap vært dominert av menn. Vitenskapshistorie er historien om kloke menn, mens kloke koner hører til en helt annen del av vår historieoppfatning. Forskningen har vært preget av at det er menns virkelighet som har vært utgangspunkt for de spørsmål som er stilt og de svar som er funnet. Fra vårt eget fagfelt viser f.eks legestatistikken fra Statistisk Sentralbyrå at i 1978 var det 363 mannlige leger som arbeidet med forskning og undervisning, men bare 31 kvinner.
(…) Vi opplever stadig at flere sider av kvinner naturlige livsfunksjoner blir omgjort til sykdom som krever legeundersøkelse og behandling. Det skapes myter om kvinners liv og helse som medvirker til å gjøre kvinner unødig avhengig av helsevesenet og medisinsk ekspertise, og som hindrer kvinners utvikling mot selvstendighet og frigjøring.
Kirsti Malterud var med på det norske prosjektet Kvinneundersøkelsen, den norske versjonen av Hiterapporten, utgitt på Pax i 1983. Dette prosjektet samlet inn svar på spørsmål om kvinners seksualitet som den gang var meget tabubelagt.
I 1984 utga Malterud boka Sykdom eller særpreg – en kritisk bok om kvinner og helse. Den tematiserte spørsmål om medikalisering og bagatellisering av kvinners liv og helseplager.
Se også
- Nyfeministene
- Ammerevolusjonen
- Abortkampen på 1970-tallet
- Barn av 1970-tallsfeminist: Nina Strand forteller