På 1970-tallet begynte norske mødre å amme barna sine igjen etter flere tiår med flaskemat. Det som ikke er så kjent er at kvinnene som satte i gang denne utviklingen var mødre uten noen generell helsefaglig kompetanse. Mot seg hadde de store deler av det offentlige helsevesenet og mektige produsenter av morsmelkerstatning.
Under andre verdenskrig ble nesten alle spedbarn i Norge ammet. Streng matrasjonering, av blant annet kumelk, gjorde amming til en nødvendighet for at spedbarnet skulle få mat.
Både før og etter krigen sank ammefrekvensen jevnt og trutt. Økende hospitalisering av fødsler, innføring av «vitenskapelige» prinsipper i matingen av spedbarn samt økende markedsføring av fabrikkframstilt melkepulver for spedbarn bidro til utbredelse av flaskemating. Bunnen ble nådd midt på sekstitallet, da under 28 prosent av barna ble ammet i tremånedersalderen.
Fra 1970 steg andelen mødre som ammet barna sine drastisk i Norge.
Ammehjelpen ble startet i 1968 av kvinner som var inspirert av ideer fra USA. I løpet av de neste årene spredde bevegelsen seg utover hele landet med sitt budskap om at brystmelk var best. Initiativtakeren til organisasjonen var læreren Elisabet Helsing.
– Norge har et slags verdensmesterskap i tilbakevending til amming. Det finnes ikke noe annet land som har snudd ammefrekvensen så dramatisk på så kort tid som Norge gjorde på 1960- og 70-tallet, sier Elisabet Helsing (1940-2019) i et intervju med Kilden i 2003.
«Det er viktig å understreke at vi ikke var helsefaglig kvalifiserte da vi begynte å jobbe for å hjelpe kvinner som ville amme. Vi var mødre som hadde gjort viktige erfaringer og som stilte opp for å hjelpe andre kvinner.» (Elisabet Helsing)
Helsing vet hva hun snakker om. Hun var en av kvinnene som bidro til at norske mødre begynte å amme igjen. Mot seg hadde de store deler av det offentlige helsevesenet.
– Det er viktig å understreke at vi ikke var helsefaglig kvalifiserte da vi begynte å jobbe for å hjelpe kvinner som ville amme. Vi var mødre som hadde gjort viktige erfaringer og som stilte opp for å hjelpe andre kvinner. Selv var jeg utdannet lærer mens Eli Heiberg Endresen, som jobbet sammen med meg i begynnelsen, var fysioterapeut.
Erfaringene fra møtene i Ammehjelpen ble viktige for de aller første norske nyfeministene. Kvinner fra dette miljøet var blant initiativtakerne til møtet i Kvinnesaksforeningen som i 1970 ble startskuddet for de nyfeministiske gruppene.
- Det at vi hadde et forum i Ammehjelpen hvor kvinner snakket sammen uten menn, var egentlig en sjeldenhet. Som regel ble slike sammenkomster sett på som litt useriøse. Det var som om vi manglet noe når vi møttes uten menn. Så det at vi hadde intellektuelt utbytte av å treffes bare kvinner føltes som noe nytt. Og det ga en følelse av glede, forteller Helsing.
- Når mødrene med spedbarn gikk hjem fra møte i Ammehjelpen hendte det ofte at vi veteranene ble sittende igjen og snakke om andre ting vi måtte ha på hjertet. Da jeg leste om den amerikanske nyfeministbevegelsens «bevisstgjøringssgrupper» slo det meg at det var akkurat det vi drev i de sene nattetimer.
- Forbindelsen mellom disse to bevegelsene er ganske spesiell for Norge. Her fikk vi ikke en motsetning mellom de feministiske idealene om kvinnefrigjøring og de biologiske sidene ved det å være kvinne, forteller Helsing som ikke kan se noen logikk i at mødre skal frasi seg å amme barna sine hvis de har valgt å bli mødre.
- Det skal være mulig å velge å ikke bli mor, uten å bli sett på som sær eller mistenkelig. Men har man med velberådd hu valgt å bli mor, og lykkes i det, virker det helt ulogisk at man bare kutter ut en viktig del av prosessen. Noen har kalt ammingen «det utvendige svangerskapet» - barnet er ikke ferdiglaget før det er avvent fra brystet.
- Jeg har ingen sterke synspunkter på når avvenningen bør skje, så lenge moren føler at hun har kontrollen. Men jeg blir sterkt berørt når jeg treffer kvinner som har sluttet å amme mot sin vilje. Det er en urettferdighet jeg ikke synes vi skulle finne oss i. Amming skal ikke bare være for de heldige og de rike, avslutter Helsing.
La Leche League
– Det hele begynte egentlig med at jeg møtte en venninne av meg som fortalte at hun som så mange andre hadde mistet melken. Men hun hadde nektet å godta det og fortsatte å legge barnet til det tomme brystet. Til hennes store overraskelse kom melken tilbake igjen. Den historien gjorde meg nysgjerrig.
Et år senere fikk Helsing tilfeldigvis tak i en håndbok fra La Leche League, LLL, i USA. Denne organisasjonen hadde siden 1956 arbeidet for med å hjelpe kvinner som ville amme. De møttes hjemme hos hverandre og drev opplysnings-, støtte- og oppmuntringsarbeid fra kvinne til kvinne om hva man kunne gjøre for å beholde morsmelken.
Håndboken gjorde Helsing klar over hvorfor så mange av hennes medsøstre ikke klarte å amme mer enn noen få måneder, og hun forsto at blant annet praksisen ved norske sykehus måtte endres.
Barna skulle ikke ammes uhemmet
– Veiledningen kvinner fikk fra helsepersonell var helt feil. Våre mødre og bestemødre lærte for eksempel at de bare skulle amme til bestemte tider, at barn som ikke hadde en regelmessig vekstkurve måtte få flaske og at sunn livsførsel var en forutsetning for melkeproduksjonen, forteller Helsing.
«Barna skulle ikke ammes uhemmet. Kvinnene skulle følge bestemte skjema som legene hadde utarbeidet om hvor lenge og hvor ofte de skulle amme. Mange mente dessuten at man ikke burde amme om natten og at det å skrike var bra for barnas lunger.»
Hun mener norsk barneoppdragelse fra århundreskiftet var sterkt preget av viktigheten av disiplin.
– Barna skulle ikke ammes uhemmet. Kvinnene skulle følge bestemte skjema som legene hadde utarbeidet om hvor lenge og hvor ofte de skulle amme. Mange mente dessuten at man ikke burde amme om natten og at det å skrike var bra for barnas lunger.
– Men slik som ammingen er innrettet førte dette ofte til for lite sugestimulering og mindre melkeproduksjon.
Helsing karakteriserer det hele som et gigantisk eksperiment.
– Poenget er at informasjonen kvinner fikk var svært lite vitenskapelig. Legenes formaninger hadde erstattet kvinnenes erfaringer.
Faksimile av forsiden «Ammehjelpen 25 år: 1968-1993».
For 25 år siden
Tekst: Gro Nylander
Hvordan var det for 25 år siden? Selv kom jeg reisende nordfra til Oslo i 1963. Gravid, litt forvirret og nedslått over en mislykket ammeopplevelse med førstemann, men likevel full av håp og pågangsmot fordi jeg i mellomtiden hadde begynt å skaffe meg kunnskap om amming som var ganske annerledes enn det helsevesenet rådet til på den tiden.
Å lykke, da Ann-Elisabeth Stray-Pedersen fra nabo-blokken inviterte meg med på møte i den spirende Ammehjelpen. Der fant jeg gjenklang for kunnskapen fra f.eks. La Leche League, der la vi storslåtte planer, der ble jeg den første som ammet på norsk TV, fordi jeg akkurat da fikk barn igjen, og denne gangen gikk det strålende med ammingen.
Så begynte vi den tunge gang for å overbevise norsk helsevesen. Vi snek oss rundt på Vår Frues hospital og hvisket mødrene opprørske beskjeder i øret. Selv var jeg fysioterapeut med spesialutdannelse i å drive svangerskapskurs, men det hjalp ikke, helsevesenet lyttet i liten grad.
Etterhvert fikk jeg en fast overbevisning om at vi trengte en muldvarp med litt innflytelse innenfor systemet, og det var en av grunnene til at jeg begynte på medisin. Men veien frem til å komme i posisjon var lang. I dag, en embetseksamen, to spesialiteter og en doktorgrad senere, føler jeg at det medisinske etablissement lytter, og jordmor-, lege-, og helsesøsterstudentene lytter.
Tenk tilbake: Husker dere hvordan vi:
- ikke fikk vite hvor vi skulle føde før riene var der, iallfall ikke i Oslo-området.
- ble skilt fra alle kjente og kjære når vi trådde inn på fødeavdelingen,
- ble mottatt med helbarbering og klyster,
- ble lagt alene og redde på triste stuer,
- ikke fikk bruke tyngdekraften til å trykke ut barnet,
- ikke fikk ta på det etterpå,
- ikke fikk holde det før det var badet, veid, målt og påkledd,
- ikke fikk se det inn i øynene før de var hovne og røde av lapis,
- ikke fikk legge det til brystet det første døgnet,
- aldri fikk slippe inn på barnestuen,
- aldri fikk pakke opp barnet og beundre den lille kroppen,
- bare fikk låne barnet i 20 minutter 5 ganger i døgnet,
- måtte vaske brystene med sprit,
- fikk skjenn hvis vi lot barnet ligge ved brystet mer enn noen minutter i starten
- ble irettesatt hvis vi lot det die av begge bryst
- og aldri, aldri fikk se - og slett ikke amme - vår lille nyfødte gjennom lange lengtende netter.
Dr. Brundtland
På 1960-tallet var holdningen i helsevesenet at mange kvinner dessverre ikke kunne amme barna sine, og at det ikke var noe å gjøre med det.
– I brosjyren min generasjon fikk utdelt sto det at bare en tredjedel av mødrene hadde nok melk til barnet gjennom hele ammeperioden. Det er ikke rart at mange mistet motet.
Mange kvinner var svært fortvilte over at de «mistet» melken, og etter samtaler med flere venninner bestemte Helsing og Endresen seg for å gjøre noe. Pamfletten fra USA måtte oversettes til norsk og spres til nybakte mødre. Spørsmålet var om de kunne få offentlig støtte til å gjøre det.
– Vi bestemte oss for å ta kontakt med Helsedirektoratet. Der var vi heldige. Vi ble anvist til en konsulent, som også hadde tidligere ammeerfaring, og hun var svært positiv til prosjektet.
Dr. Gro Harlem Brundtland var gravid med sitt fjerde barn da Helsing og Heiberg oppsøkte henne. Med seg hadde kvinnene en brosjyre «Hvordan ammer du ditt barn», basert på pamfletten fra LLL, tilpasset norske forhold. Til tross for kvinnenes manglende formelle kompetanse ga Brundtland og hennes sjef Fredrik Melbye kvinnene klarsignal til å lage brosjyren.
– Det eneste premisset vi satte var at det skulle stå i brosjyren at det var mødre selv som hadde skrevet den. Det at det var kvinner som hadde samlet kunnskapen ga den legitimitet. Vi kjente selv til problemene vi beskrev.
I boken Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland kommenterer Brundtland denne hendelsen og forteller at det var den som vekket henne kvinnepolitisk.
Ammehjelpen blir til
Da brosjyren var ferdig ble Helsing intervjuet av en journalist fra det daværende damebladet Alle kvinner.
– Jeg fortalte henne om den amerikanske ammehjelpegruppen. For å se om en var noen som var interesserte i å starte noe lignende i Norge satte vi min adresse i bladet.
Det resulterte i en flom av post, ikke først og fremst fra kvinner som ville drive ammehjelp, men fra fortvilte mødre med ammeproblemer. Det var da jeg skjønte at jeg hadde tatt tak i et viktig spørsmål.
Ammehjelpen spredde seg fort utover landet. Organisasjonen var basert på lokale grupper av frivillige som drev ammerådgivning i nærmiljøet.
I brevhaugen som fulgte etter intervjuet i Alle Kvinner var det også brev fra noen mødre som gjerne ville hjelpe andre, og starte opp en norsk versjon av LLL.
– Vi startet opp i september 1968 hjemme på kjøkkenet mitt. Målsetningen vår var at ingen mor skulle behøve å gi opp ammingen på grunn av mangel på informasjon, forteller Helsing.
Ammehjelpen spredde seg fort utover landet. Organisasjonen var basert på lokale grupper av frivillige som drev ammerådgivning i nærmiljøet. Ammehjelperne samarbeidet med de positive helsestasjonene som fantes, de deltok på svangerskapskurs, arrangerte ammemøter og ringte til de nybakte mødrene de fant under «født-annonser» i lokalavisene. Telefonen ble raskt ammehjelpernes viktigste arbeidsredskap.
Boken om amming
Det var mens hun svarte på disse brevene at Helsing fikk idéen om å skrive en bok. Det begynte med at hun prøvde å oversette LLLs håndbok, The Womanly Art of Breastfeeding, men det viste seg å være vanskelig. Etter et møte med Gyldendal, det eneste forlaget som så noe poeng i å gi ut en bok om amming, bestemte Helsing seg for å skrive en egen bok. I 1970 kom Boken om amming ut på Gyldendal forlag.
– Det var en liten og lett bok. Meningen var at mødre skulle kunne bruke den mens de ammet.
Boken ble etter hvert trykt i 11 opplag. Over en 25 års periode solgte den i 60 000 eksemplarer. Den kom til å ligge på klinikker og gikk på rundgang mellom mødre. Til slutt ble den brukt i sykepleier- og jordmorutdanningen.
Ammesuksess
Da Elisabet Helsing ammet sitt første barn i 1965 var det bare 28 prosent av mødrene som ammet barna sine utover de tre første månedene. Ti år senere var tallene tredoblet.
– Vi ble svært overrasket da vi så hvordan tallene på mødre som ammet steg, forteller Helsing.
Da Elisabet Helsing ammet sitt første barn i 1965 var det bare 28 prosent av mødrene som ammet barna sine utover de tre første månedene. Ti år senere var tallene tredoblet.
– Engasjementet mitt var ikke i utgangspunktet noe forsøk på å spre et evangelium. Men kunnskapen spredde seg fort over hele landet, blant annet ved hjelp av sympatiske journalister. Og det falt åpenbart i god jord hos mange mødre, når de fulgte våre råd fikk de ammingen tin.
Opprør mot helsevesenet
Ammehjelperne jobbet for å endre rutinene som fantes på barselavdelingene. De jobbet for at mor og barn ikke skulle holdes atskilte på sykehuset, mot unødvendig mating av nyfødte med flaske og for at gratisutdeling av prøver på morsmelkerstatning på helsestasjonene skulle opphøre. Mot seg hadde de mektige produsenter som Nestlé, og fagpersonell som ikke ville slippe inn stemmer utenfra.
– Boken om amming var et opprør mot den praksisen som fantes i Norge. Og ved at vi tok oss selv og hverandre alvorlig i Ammehjelpen var vi i stand til å formulere våre behov slik at helsetjenesten fikk konkrete krav fra mødrene. Langsomt ble fødeavdelingsrutinene endret, og helsestasjonene ble bedre til å hjelpe kvinner som vil amme.