I referatet etter stiftelsen av Bodø Socialdemokratiske Kvindeforening 28. april 1914 skreiv formannen, Manda Ellefsen, at nå hadde «ogsaa kvinderne i Bodø, begynt sin kamp for lysere og bedre livsvilkaar».
Til det første medlemsmøtet, 6. mai 1914, hadde formannen, Manda Ellefsen, utarbeidet forslag til lover som ble enstemmig vedtatt. Der slås det fast at foreningas formål «er at sprede oplysning blandt kvinderne, for derved at vekke interesse for samfundsspørsmaalene». Dette skulle man oppnå ved «avholdelse av møter med foredrag og diskutioner om tidens aktuelle spørsmaal», og ved å «virke for kooperationens utbredelse».
Videre skulle foreninga «arbeide for kvindens likestillethet med manden i borgelige rettigheter i stat og kommune». Dette målet skulle oppnås ved å «virke for udryddelsen av alle fordomme og uretferdigheter der setter kvinden i et andet samfundsmæssig forhold end manden».
Formannen trekker seg i protest
Ideologiske spørsmål og nasjonal og internasjonal politikk kom til å sette preg på og få konsekvenser for den sosialdemokratiske kvinneforeninga i Bodø fra starten av og framover på 1920-tallet. Forsvarsspørsmål kom i verdenskrigens første år til å få dramatiske følger for foreninga. Antimilitarismen var ei djup strømning i Arbeiderpartiet, og i ungdomsbevegelsen var kampen mot militarismen den sentrale saken. Stortingsrepresentanten for valgkretsen Narvik/Bodø, Carl Bonnevie, markerte seg i denne sammenhengen i Stortinget med forslag om internasjonal voldgift, nøytrale soner og gjensidige nøytralitetsavtaler.
Forsvarsspørsmål kom i verdenskrigens første år til å få dramatiske følger for foreninga.
Krigsutbruddet i august 1914 ble oppfatta som et sammenbrudd for den internasjonale arbeiderbevegelsens kamp for solidariteten mellom arbeidsfolk i Europa. På denne bakgrunn ble det sterke reaksjoner på at Arbeiderpartiets stortingsgruppe den 13. og 15. august 1914 stemte sammen med resten av Stortinget for å bevilge 15 millioner kroner til «ekstraordinære foranstaltninger, herunder også til det militære nøytralitetsvernet».
For redaktør Edvard Jørstad i Nordlands Social-Demokrat (Saltens Fremtid) var dette et uttrykk for holdningsløshet, og han skreiv blant annet: «Selv om gruppen ikke maktet å forhindre utgiftene, hadde det tat sig betydelig likere ut om det dog var nogen tingmand som ikke i den grad lod sig rive med av den borgerlige krigsdans, at de glemte det almindelige folks vel, og overså princippene de valgtes på.»
Stortingsgruppa hadde «i betydelig grad» bidratt til å «avsvække det norske socialdemokratis retlinjede militærpolitik og derved vanskeliggjort og hemmet arbeidet i fremtiden». Derfor ville ingen «klassebevisst arbeider og socialdemokrat» takke dem.
Dette var en språkbruk stortingsmann Carl Bonnevie ikke kunne akseptere. Han fikk Bodø Arbeiderparti og kvinneforeninga til å holde et fellesmøte den 29. oktober 1914 på bakgrunn av redaktørens sterke ord, som ble oppfatta å være spesielt retta mot stortingsmann Bonnevie. Møtet vedtok mot stemmene til formannen i Bodø Arbeiderparti, Eivind Reiersen, og to andre medlemmer at partiet gjorde bladstyret «bekjent med at partiet misbiliger den tonen som det har ført i sine skriverier om stortingsmand Bonnevie.»
Formannen i kvinneforeninga, Manda Ellefsen, som sia 13. august 1914 hadde vært Reiersens ektefelle og dermed skifta etternavn, hadde ikke kunnet være til stede på fellesmøtet på grunn av sykdom. Men i protokollen fra neste medlemsmøte, 5. november 1914, framgår det at Manda Reiersen hadde samla alle aviser som angikk saken, og at hun ikke kunne finne noe å anmerke til Jørstads artikler. Formannen leste så opp en «skrivelse» til medlemmene i foreninga, der hun blant annet beklaget «at hele kvindeforeningen alle som en, kunde være med paa en saadan protest mot avisen.» Redaktøren hadde som mange andre sosialdemokrater bare brukt sin ytringsfrihet: «Skulde vi som socialdemokrater nekte han ytringsfriheten, og til og med i hans egen avis?» Manda Reiersen skriver videre at hun med tungt hjerte må si fra seg formannsvervet: «For mig staar det nemlig slik at hele partiet her – og dere med – har sviktet arbeiderpartiets programpost om militærvesenet! - Saken er klart og enkelt den, at stortingsgruppen har sviktet. Og dere har jo med dette git gruppen hel tilslutning.»
Da Arbeiderpartiet ble splittet i 1923 fulgte Manda Reiersen mindretallet over til Norges Kommunistiske Parti. Under andre verdenskrig ble hun involvert i motstandsarbeid.
Viseformann Josefine Klausen overtok som formann for kvinneforeninga og ble gjenvalgt hvert år inntil hun i 1920 meldte seg ut av foreninga for å konsentrere seg om sosialt arbeid, spesielt for barn.
Laber aktivitet på 1920-tallet
Partisplittelsene på 1920-tallet og forholdet til Komintern synes å ha hatt følger også for arbeiderkvinnelaget i Bodø; iallfall gikk virksomheten i stå et par ganger, og aktiviteten var laber.
Fra sommeren 1923 til våren 1924 var det ingen aktivitet i Bodø Arbeiderpartis kvinneforening. Det kan muligens ha hatt sammenheng med usikkerhet omkring de retningsvalgene som ble tatt på Arbeiderpartiets ekstraordinære årsmøte 2. til 4. november 1923. Det var flere av kvinneforeningene som fulgte med over til NKP som såkalte arbeiderhusmorlag. Mer sannsynlig er det imidlertid at uroa i arbeiderbevegelsen på denne tida ikke virka motiverende for arbeiderkvinnenes politiske engasjement.
Viktige kampsaker for kvinnene
Temaene på møtene i laget på 1930-tallet viser at arbeiderkvinnene i Bodø tok opp viktige kvinnespørsmål. Et gjennomgående tema fra midten av tiåret var arbeidet med å etablere med et mødrehygienekontor i byen. I 1938 ble laget meldt inn i Landsforeningen for mødrehygiene. Mødrehygienekontorene var institusjoner som tilbød praktisk veiledning og hjelp i forebygging av uønska svangerskap.
I 1935 drøfta arbeiderkvinnelaget også abortus provokatus – framprovosert abort.
Familieplanlegging og veiledning om prevensjon var særdeles kontroversielt i mange og toneangivende kretser. I 1935 drøfta arbeiderkvinnelaget også abortus provokatus – framprovosert abort. Men bodøkvinnene hadde ikke glømt likestillingskrava i formålsparagrafen fra 1914. Etter forslag fra fru Olga Hansen ble det i forbindelse med Landskvinnekonferansen vedtatt den 22. mai 1939 å sende en henstilling til Arbeiderpartiets kvinnesekretariat om å forberede grunnen for en masseinvasjon av kvinner på Stortinget i 1940.
Praktiske sosiale tiltak
Arbeiderkvinnelagets virksomhet og aktiviteter de første tiåra var naturlig nok prega av si tid, som for arbeiderbefolkninga var vanskelig økonomisk og sosialt, og politisk turbulent. Den politiske bevisstgjøringa av arbeiderkvinnene var kobla med praktiske initiativ som skulle bidra til å gjøre livet lettere for arbeidsfolk. Allerede på det tredje medlemsmøtet, den 24. mai 1914, ble det vedtatt å arbeide for fritt skolemateriell i folkeskolen. I årsberetninga lagt fram på generalforsamlinga den 21. januar 1915 heter det at fritt skolemateriell nå var vedtatt. På det første høstmøtet i 1914, den 13. august, ble en ny sak tatt opp, nemlig at kommunen burde overta handelen med mel og kull. Dette var naturligvis en reaksjon på frykten for matmangel og den voldsomme prisstigninga som følge av krigsutbruddet.
Den politiske bevisstgjøringa av arbeiderkvinnene var kobla med praktiske initiativ som skulle bidra til å gjøre livet lettere for arbeidsfolk.
Den 6. juni 1917 deltok arbeiderkvinnene i Bodø i de landsomfattende dyrtidsdemonstrasjonene. Årsberetninga slår fast at «kvinderne møtte mandsterk op for at samle seg under vort merke: Vi kvinder kræver billigere mad og brensel for os og vore barn». De hadde for øvrig anmoda formannskapet om å opprette et kommunalt bakeri; et slikt ble faktisk etablert på provisorisk basis for å avhjelpe nøden i byen på grunn av forsyningsproblemene under verdenskrigen.
«Vi kvinder kræver billigere mad og brensel for os og vore barn».
Arbeiderkvinnene var innforstått med at laget hadde behov for å skaffe midler til sin virksomhet ut over medlemskontingenten. I tillegg til medlemsmøter ble det regelmessig arrangert arbeidsmøter der det ble produsert gjenstander til bruk ved utlodninger på fester, festlige møter og basarer både i egen regi og i regi av partiet. Allerede sommeren 1914 ble de enige om å lage et sengeteppe som hovedgevinst på en basar. Slik virksomhet gjorde det mulig for laget å yte hjelp når medlemmer og deres familier kom i økonomiske og andre vanskeligheter.
I 1916 ble det bevilga 10 kroner til fru Larsen som hadde mista mannen sin i et ulykkestilfelle
I møteprotokollen kan vi lese fra det første året at ett av medlemmene hadde mista si datter. Da ble det foreslått at laget skulle gi en krans til begravelsen, men vedtaket ble i stedet å sende ti kroner. I 1915 ble det arrangert fest til inntekt for herr Lekang og et festlig møte med pakkeauksjon til inntekt for fru Jørgensen, og i 1916 ble det bevilga 10 kroner til fru Larsen som hadde mista mannen sin i et ulykkestilfelle. Slike anførsler om interne, sosiale forsikrings- og velferdstiltak går igjen i møteprotokollene og årsberetningene.
Innsats for Folkets Hus og partiet
En utgift som arbeiderkvinnelaget særlig strevde med, var leie av møtelokale. De prøvde forskjellige lokaler, men de ble gjerne for dyre. Laget gikk derfor over til møter hver 14. dag, men det ble etter hvert slik at møtene ble holdt på omgang heime hos noen av medlemmene.
Kvinnene hadde derfor motiv for å bidra til å reise et folkets hus. Så tidlig som 10. september 1914, på et møte hos formannen, fru Manda Reiersen, ble det valgt to medlemmer til Folkets Hus-komitéen, og den 18. november 1915 ble de første 25 kronene bevilga til Folkets Hus-fondet. Det ble uttrykt «at kvindeforeningen tager energisk fat paa at samle penger til dette.» De mente det måtte være deres første oppgave «for tiden» å arbeide for å få et Folkets Hus. Ifølge årsberetningen for 1916 var fondet økt til 65 kroner og i 1917 til 150 kroner. Kvinneforeninga hadde sitt første møte i Folkets Hus den 16. september 1920.
I1921 var de opptatt av de nødlidende i Russland og sydde blant annet om klær til folk i nød der.
Arbeiderkvinnelaget fortsatte med å bidra til drifta av partiet og huset. I 1924 forærte de et divanteppe til Arbeiderpartiets basar og en kurvstol til Folkets Hus, og de stilte med komitéer til 1. mai-feiringa og tok seg blant annet av barnefesten. Høsten 1927 påtok de seg ansvaret for restauranten på partiets basar, samt lodda ut fem hektoliter kull; overskuddet skulle gå til påtenkt ovn i storsalen i Folkets Hus. Men arbeiderkvinnene så også behov langt utafor byen: i 1921 var de opptatt av de nødlidende i Russland og sydde blant annet om klær til folk i nød der.
Det var flere arbeiderkvinnelag i det som fra 1968 var Bodø kommune etter sammenslåinga med Bodin kommune. Arbeiderkvinnene i «forstaden» Rønvik stifta arbeiderkvinnelag i 1936. Dermed var det to arbeiderkvinnelag i den som er blitt kalt den funksjonelle byen. Rønvik-kvinnene bevilga penger til en rekke sosiale tiltak for barn og ungdom, men først og fremst til de eldre på alders- og sjukeheimer.
Kvinners vei til tillitsverv og posisjoner gjennom parti og fagbevegelse
Under 60-årsfeiringen den 27. april 1974 ga formannen, Lulli Westrheim, uttrykk for sterk frustrasjon over mangel på rekruttering fra arbeiderkvinnelaget til posisjoner i Bodø-politikken.
Samtidig med at kvinnene i stadig større grad deltok i politikken gjennom partilaga, opplevde arbeiderkvinnelaga stagnasjon på 1970- og 80-tallet. Medlemstallet i Rønvik-laget for eksempel kom aldri over 21.
Samtidig med at kvinnene i stadig større grad deltok i politikken gjennom partilaga, opplevde arbeiderkvinnelaga stagnasjon på 1970- og 80-tallet.
I 1994 var det slutt, og på årsmøtet ble følgende enstemmig vedtatt: «Unntatt lederen består nå laget bare av pensjonister og de fleste er svakelig og kan ikke fungere lenger i lagsarbeidet. Alle har et langt liv bak seg i arbeid for det Norske Arbeiderparti så vi håper vi kan få fortsette som eventuelle æresmedlemmer direkte under Bodø arbeiderparti.»
Den samme begrunnelsen ble brukt da Bodø Arbeiderkvinnelag ble vedtatt nedlagt fra utgangen av år 2000. Arbeiderkvinnelaga klarte altså ikke å mobilisere yngre krefter de par- tre siste tiåra av 1900-tallet.
Allerede en veteran i Bodø- og Nordlands-politikken som Sara Johannesen, som ble den første kvinnen i Nordland fylkesting i 1973 og med etter hvert 20 år for Arbeiderpartiet i Bodø bystyre, kunne gi uttrykk for at kvinnelaga ikke var noe for henne. Hun ville være med der ting ble bestemt.
Etter hvert kom flere av de unge kvinnene til å bli rekruttert inn som tillitsvalgte i fagbevegelsen lokalt, regionalt og nasjonalt, som tilsatte i Arbeiderpartiets organisasjon og som politikere på ulike nivå - til og med i regjeringsapparatet - uten å gå veien om arbeiderkvinnelaget.
Den Bodø-kvinnen som markerte seg mest på nasjonalt nivå, var kontorsekretæren ved sjukehuset i Rønvika, Liv Solbjørg Nilsson (1943–1994). Hun var tillitsvalgt i Norsk Kommuneforbund, det største fagforbundet i LO, først som lokal tillitsvalgt på sjukehuset, deretter som leder i distriktsstyret i Nordland fra 1980. Hun ble valgt som den første kvinnelige lederen av Norsk Kommuneforbund. I et av minneorda da hun døde av kreft 51 år gammel, sto det at hun «ga lavtlønnede kvinner et ansikt, og satte seg i respekt i en mannsdominert fag- og arbeiderbevegelse.» I 1986 konfronterte hun også statsminister Gro Harlem Brundtland om regjeringas «klossete» håndtering av lønnsoppgjøret i offentlig sektor.
I 2005 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte en kjønnsfordeling på 50 prosent i alle Arbeiderpartiets organer, fra lokallag til regjering. På Landskvinnekonferansen samme år ble kvinnebevegelsen nedlagt og erstatta av et kvinnenettverk med lederen valgt av landsmøtet og med plass i sentralstyret. Kvinnebevegelsens nedleggelse i 2005 fikk ingen betydning for arbeiderkvinnelaga i Bodø; de var på dette tidspunktet for lengst historie.
Se også
- Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp
- Fagbevegelsen og kvinnene
- Husmor-kommunisme
- Augustas grav ble ved Kreml-muren
Kilder
Jorulf Haugen (2020): «Kvinnekamp i motgang og medgang – arbeiderkvinnene i Bodø og omlandet». I Steinar Aas (red.): «Andre tider i Norge nu» 100 års historie sett fra Folkets Hus Bodø 1920–2020. Orkana Akademisk.