Hun var på kongress i revolusjonens Moskva. Der døde hun i den røde by i august 1920, og ble begravd ved Kremlmuren. Den norske arbeiderkvinnepioneren Augusta Aasen (1878–1920), er en glemt personlighet fra den revolusjonære norske arbeiderbevegelsens tidlige år.
Augusta Aasen var medlem av Det norske Arbeiderpartis delegasjon på den tredje arbeiderinternasjonales andre kongress. Den norske delegasjonen var reist til Moskva for å diskutere revolusjonens framtid i Europa, nå etter første verdenskrigs slutt. Den tredje internasjonale var opprettet av Lenins bolsjeviker i 1919 og fikk tilnavnet Kommunistinternasjonalen eller Komintern. Det norske Arbeiderparti besluttet raskt å tiltre organisasjonen og satte i flere år sitt preg på den.
Revolusjonær entusiasme i Det norske Arbeiderparti
Dagene i Moskva i juli 1920 ga et blikk inn i en ny og fremmed verden for de norske utsendingene. Ti i tallet deltok de på verdenskongress her i kommunistperiodens tidlige barndom i Russland. Kommunistene og de revolusjonære sosialistene i Europa hadde mye å diskutere i 1920. En kongressdag satt de norske i møtesalen og hørte Lenin spå borgersamfunnets sammenbrudd, etter det voldsomme blodbadet under første verdenskrig.
Kommunistene og de revolusjonære sosialistene i Europa hadde mye å diskutere i 1920.
Å dø på en revolusjonær kongress dit det kommer delegater fra hele verden. Slik ble skjebnen for Augusta Aasen. Hun var en av de mest aktive av de norske arbeiderpartikvinnene da hun dro. Hun har reist rundt og stiftet arbeiderkvinneforeninger og politiske ungdomslag under alle verdenskrigsårene, og hun har vært forretningsfører for fagopposisjonens avis i hovedstaden, Direkte Aktion, i snart sju år. Nå er hun endelig, etter den radikale partiretningens maktovertakelse i Arbeiderpartiet i 1918, i ferd med å stige noe i gradene i dette politiske partiet som akkurat nå vokser som en sopp om høsten. Medlemsveksten skyldes ikke minst entusiasmen de russiske bolsjevikene har skapt blant arbeidere i hele Europa.
Augusta dør som revolusjonær martyr
Sommeren 1920 er Augusta en av to kvinner og en av de ti utvalgte fra den norske bevegelsen, som får reiste inn i framtidas samfunn, som mange tror det nye Russland vil bli. Det er her hun dør. Augusta Aasen er på en utflukt en av kongressdagene, 2. august 1920, da hun blir utsatt for ei ulykke på en flystripe her i det tidlige, røde Moskva. Under denne utflukten er hun sammen med blant andre den unge Einar Gerhardsen. Dette er i flyets tidlige tid. Et fly skjener ut da det har landet og kommer mot forsamlingen av nysgjerrige tilskuere, som Augusta og Gerhardsen er en del av.
En tilfeldig flyvinge ender hennes liv. I trengselen – dette er på Khodynka-området nord i Moskva – blir hun truffet i nakken av flyets vinge og dør på sykehus noen timer senere. Augusta Aasen blir gravlagt ved Kreml-muren, blant revolusjonens martyrer. Der ligger hun fortsatt. Det var ikke mulig å få den døde hjem. Nå 100 år etter, finnes fortsatt grava.
Minnes i Trøndelag
2. august 2020 ble det avduket en minnestein på øya Indre Skjervøy på Trøndelagskysten. I den vesle Osen kommune med sine 950 innbyggere er de stolte over arbeiderkvinnepioneren Augusta Aasen og valgte å markere at en av kommunens mest berømte innbyggere døde langt borte i det røde Moskva.
Arbeiderkongressen i Moskva drev sine forhandlinger en hel måned. Det var midt på sommeren. Varmen var nærmest uutholdelig. Sola skinte nådeløst gjennom dagene, slik Moskva kan være i slutten av juli. Kongressdeltakere fra alle hjørner av verden svettet i heten sammen med moskovittene og søkte etter det vesle som fantes av skygger. Heldigvis startet kongressforhandlingene seint på dagen og varte til gjengjeld halve natta. Sigrid Syvertsen og Augusta Aasen var de to kvinnene i den norske delegasjonen. De var begge talentfulle og dyktige kvinner som kunne nådd langt i politikken. Sigrid Syvertsen skulle bli en nokså kjent kvinne i Arbeiderpartiet og norsk arbeiderkvinnebevegelse i mange år etterpå, men uten å nå den politiske toppen.
Kvinner – bak i køen
For kvinner var det nemlig nesten umulig å vinne en helt ledende posisjon i noe politisk parti, inkludert Arbeiderpartiet. Det var en politisk prestasjon å ha kommet dit Augusta og Sigrid hadde kommet i 1920. Kvinner ble i pressen når de ble omtalt alltid presentert på en svært spesiell måte, som «Fru» den og den. Augusta Aasen ble alltid omtalt som «Fru Aasen» når hun reiste rundt og stiftet foreninger, gifte kvinner var fratatt ikke bare sitt pikenavn, de hadde stort sett heller ikke noe fornavn. Til tross for at Augusta hadde gjort en formidabel innsats som reisende agitator og som forretningsfører for den revolusjonære fagopposisjonens avis Direkte Aktion, fikk hun ikke straks noen sentralstyreplass i Arbeiderpartiet da den revolusjonære retningen overtok partimakten i 1918. Det var mennene som rådet overalt.
Men før den omtalte Moskva-kongressen i 1920 var Augusta endelig i ferd med å stige noe i gradene innad i partiet. Hun hadde møtt på sitt første landsmøte i 1919, valgt fra hovedstadens partilag, og ble varamedlem til sentralstyret på sitt neste landsmøte våren 1920, samtidig som hun ble valgt til å reise til Moskva. Augusta Aasen var da en svært populær agitator. Hun hadde reist i mange år og stiftet særlig arbeiderkvinnelag, først i Trøndelag og etter at hun flyttet til Kristiania i 1911, over hele landet.
Augusta Aasen ble alltid omtalt som «Fru Aasen» når hun reiste rundt og stiftet foreninger.
Bare noen uker før hun hadde reist til Moskva, hadde hun som leder for en arbeiderpartidelegasjon, møtt statsminister Gunnar Knudsen fra Venstre. På landsmøtet i 1920 var hun utpekt til å møte statsministeren for å legge fram en rapport om den kritiske levekårssituasjonen for industriproletariatet i gråbeingårdene i hovedstaden. Gunnar Knudsen hadde nikket og snakket, men det virket å være lite å hente hos de borgerlige partiene som hadde flertallet i Stortinget. Fattigdomskrisen ville ikke bli løst uten videre. Så hadde Augusta pakket og reist til Moskva.
Med Gerhardsen på slep
Augusta Aasen hadde vært bosatt i Trondheim fra slutten av 1890-årene, bare avbrutt av et opphold i Steinkjer noen få år. Hun var blitt en sentral skikkelse i radikaliseringen av den trønderske arbeiderbevegelsen. Hun og mannen Edolf Aasen stod den legendariske Martin Tranmæl svært nær. Også personlig var de nære venner. Augusta ble en viktig kraft for den nye kampfløyen i Arbeiderpartiet. I 1911 flyttet hun med mann og barn til hovedstaden. Her ble hun straks en ledende kraft for den syndikalistiske og fagopposisjonelle fløyen i partiet, og delaktig i at denne vant så stor framgang at det endte med makten i partiet på påskelandsmøtet i 1918. Et halvt år tidligere hadde Lenin vunnet makten under revolusjonen i Russland.
Augusta ble en viktig kraft for den nye kampfløyen i Arbeiderpartiet.
Sommeren 1920 skulle «Fru Aasen» være borte fra familie og unger i nesten to måneder. Etter kongressen var planen at den norske delegasjonen skulle reise en lengre tur nedover Volga, kanskje skulle de helt til Ukraina. Augusta var blitt 42 år. Hun var en stødig, selvstendig kvinne med stor og trygg livserfaring. Hun og Sigrid Syvertsen, noen få år yngre, hadde reist fra Kristiania med «skårungen» Einar Gerhardsen nærmest på slep, han var bare 23. De tre tok toget til Trondheim og båt derfra nordover. Så gikk turen om Nordkapp og helt øst til Kirkenes, i en mindre båt over åpent hav til Murmansk, og med tog ned til Petrograd. Årsaken til den omstendelige reiseruta, var at krig og uro hadde hersket i flere år etter revolusjonen øst for Bottenviken og i de polske områdene vest i det gamle tsarriket. Revolusjonsregjeringen i Moskva lå i krig med nabostater og ikke minst, revansjister i eget land.
Norge hadde med unntak av russernes selv, den største delegasjonen på hele konferansen.
Norge var representert ved både parti, ungdomsbevegelse og fagbevegelsen i Moskva denne sommeren. Arbeiderpartiet var der, Norges socialdemokratiske ungdomsforbund som nettopp hadde skiftet navn og begynt å kalle seg kommunistisk ungdomsforbund var der, og Landsorganisasjonen var der. Norge hadde med unntak av russernes selv, den største delegasjonen på hele konferansen. Her var i tillegg til den nevnte unge Gerhardsen, kjente mellomkrigssosialister som Alfred Madsen, Jakob Friis, Sverre Krogh og Olav Scheflo. Den siste var leder for de norske.
Moskva-gravferd
I revolusjonshovedstaden skapte Augusta Aasens død kaos i den norske delegasjonen. Norge hadde som alle andre vestlige land brutt de diplomatiske forbindelsene med Moskva etter revolusjonen, så ingen offisiell hjelp var å få. Sommeren1920 var det krig i Polen, og områdene vestover mot Baltikum var utrygge å reise i, etter de omfattende krigshandlingene året før. Derfor hadde både de norske, danske og engelske delegater tatt seg fram den lange omveien sjøveien via Kirkenes og Murmansk. Langs den ruta var det umulig å frakte en kiste hjem. Kremasjon viste seg også å være en umulighet, siden dette var forbudt i Russland etter tsarens gamle lover, og bolsjevikene hadde ennå ikke fått opphevet dette forbudet. Å få den norske delegaten – eller hennes levninger hjem – var umulig.
Augusta Aasen måtte begraves i byen der hun døde. Der fikk hun en gravferd en revolusjonær martyr verdig, i regi av det nye styret i Moskva by, selv om hun «bare» hadde omkommet i en ulykke. Nysgjerrige og sørgende hadde møtt fram i stort antall for å se prosesjonen med kista gå den korte veien fra Fagforeningshuset der hun hadde ligget noen dager, til gravstedet noen hundre meter unna, der Olav Scheflo holdt minnetalen. Scheflo hadde ordnet med en krans fra familien, som da Augusta ble begravd satt i Kristiania totalt uvitende om hennes død. Et telegram til Norge hadde visstnok kommet på avveier på grunn av «atmosfæriske forstyrrelser». På kransen hadde Scheflo skrevet: «Kjære mor! Hvil trygt i Russlands jord!»
En sjelden kvinne
I 1920 fantes ennå ingen kvinnelig stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet. Aldri var det kvinner som holdt 1. maitalene i de store byene, bare på små steder. På arbeidernes store dag var det utenkelig at en kvinne kunne slippe til på de viktigste talerstolene; ikke en gang den erfarne agitatoren Augusta Aasen ble tildelt slike oppdrag, de gikk alle til de fremste partifolkene blant mennene. Arbeiderkvinnene var først og fremst sine menns støtter i klassekampen. Augusta Aasen hadde mast på arbeiderkvinnene om at de måtte komme seg ut av hjemmene og inn i politikken, for der ville de få opplevelser som ville gi dem glød og livsmot til å endre sine liv. Der ute i organisasjonene ville de få være med og endre verden, ropte hun ut fra talerstolene. De burde heller ikke få så mange barn, men beskytte seg mot for mange svangerskap som tok fra kvinnen både helse og livsmuligheter. Livet var mer enn omsorg for barn og familie. Selv hadde hun mann og fire barn, mannen var også svært politisk aktiv, og ungene ble tidlig selvstendige og overlatt til å ta hånd om seg selv, i leiligheten i Seilduksgata 16 på Grünerløkka. Dit kom hun aldri tilbake. Og hun skapte dermed et tomrom etter seg både i familien og i norsk arbeiderbevegelse. Hennes eldste sønn ble den senere kjente arbeiderlyrikeren Arne Paasche Aasen.
Se også
- Fagbevegelsen og kvinnene
- Arbeiderkvinner, bygdefeminisme og stemmeretten
- Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp