Stemmerettssaken var viktig også for arbeiderbevegelsen, men her sto kravet om allmenn stemmerett for menn sterkere enn kravet om kvinnelig stemmerett.
Det var til dels motstridende interesser mellom borgerskapets kvinnesakskvinner og arbeiderkvinnene. Kvinnesakskvinnene ønsket riktignok å bedre kårene for alle kvinner, men deres opplysningsarbeid og veldedighet stod i strid med sosialismens mål om å vekke arbeiderklassen til opprør.
Carl Jeppesen, formann i Den socialdemokratiske forening, ble sitert i Dagbladet i 1889 å ha sagt til kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen at «Vi kjemper for noe langt større enn kvinnens likestilling med mannen.»
Aasta Hansteen viste sitt syn på saken i Nylænde 1. februar 1890:
«Når sosialdemokratiet erklærer, at det ikke erkjenner noen særegen kvinnesak, så må kvinnene dertil svare, at vi erkjenner ikke at denne nye verdensmakt har noen avgjørende stemme i den saken – vi må jo før jo heller nekte å anerkjenne sosialdemokratiet som fører for menneskerettens sak; men vi akter det som en dyktig medarbeider.»
Solidariske med mannlige partifeller
Den sosialistiske kvinnebevegelsen var knyttet til et politisk parti, mens den borgerlige strevde mot politisk nøytralitet. Arbeiderklassens kvinner ønsket for det meste å stille seg solidarisk med sine mannlige meningsfeller.
Det norske arbeiderpartis første politiske kvinneforening, stiftet 1895, hadde som mål «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for sosialismens fremme».
Av den grunn reiste de ikke noen selvstendig kvinnesak på nasjonalt plan i politikken, selv om det innad i bevegelsen var uenighet om flere saker.
Det norske arbeiderpartis første politiske kvinneforening, stiftet 1895, hadde som mål «å støtte de mannlige partifeller i deres kamp for sosialismens fremme».
Fernanda Nissen, aktiv i Arbeiderpartiet, skrev i Socialdemokraten 14. mai 1901: «Arbeiderklassens kvinner har det ennå ikke så godt at de har fått videre tid til å tenke på eller sette seg inn i den urett de lider som kjønn betraktet. I sine tyngste krav står de i fellesskap med mennene.»
Stolte på mennene
Men der hvor kvinnenes krav ble støttet av partiet, ble det jobbet aktivt. Dette gjaldt for eksempel i arbeidet for seksuell frigjøring, og etter hvert også i stemmerettsarbeidet.
Da menn fikk allmenn stemmerett i 1898, protesterte Norsk Kvinnesaksforening. De mente at det var urettferdig at mennene fikk utvidet sin stemmerett, mens kvinner ikke hadde stemmerett i det hele tatt. Arbeiderkvinnene på sin side var fornøyd med utviklingen. De så fordelen med at arbeiderklassen fikk økt makt, og stolte på at mennene ville skaffe dem stemmerett etter hvert.
Utvidelsen av mennenes stemmerett skapte også strid mellom Kvinnestemmerettsforeningen og Landskvinnestemmerettsforeningen. Bakgrunnen for dette var at en del av de borgerlige kvinnesakskvinnene i Kvinnestemmerettsforeningen mente at tiden ikke var moden til å kreve stemmerett for arbeiderklassens kvinner. Denne holdningen provoserte de ledende kvinnene i Landskvinnestemmerettsforeningen.
Blomster og hurrarop
I 1899 innbød Arbeiderpartiets Kvinneforening en del kvinneorganisasjoner, også borgerlige, til demonstrasjonstog 17. mai.
«Ja tenk! Også vi tjenestepiker vil være med i et tog, hvis formål er å skaffe den ene halvpart av landets befolkning de rettigheter som den annen har.»
Ikke alle de borgerlige ville delta, men i alt 2000 deltakere gikk under fanen «alminnelig stemmerett også for kvinner», og ble hilst med blomster og hurrarop ned Karl Johan.
I Tjenestepigens andre utgave det året sto det:
«Ja tenk! Også vi tjenestepiker vil være med i et tog, hvis formål er å skaffe den ene halvpart av landets befolkning de rettigheter som den annen har. Vi er ikke i stand til å begripe det rimelige eller fornuftige i at de som er gode nok som mødre ikke skulle være gode nok ved valgurnen. Vi begriper ikke at de som er betrodde i de tusen hjem utover landet ikke skulle forstå hva som tjener til det beste for disse hjem.»
Og Gina Krog skrev samme år i Nylænde:
«Arbeiderpartiets kvinneforening kan være stolt av sitt verk. Det har fått i stand en demonstrasjon for kvinnestemmerett, som inngyter aktelse, og det har vunnet en seier for sitt parti. Det har vunnet den ved å vise kraft, klokskap, menneskekunnskap og troskap mot sitt partis program.»
Ikke bare et byfenomen
Kvinnesaken på 1800-tallet var ikke bare en sak for rike damer fra byborgerskapet. Det fantes også en tidlig bygdefeminisme. Riktignok ble så godt som alle de første kvinnesakspionerene rekruttert fra de øvre sosiale lagene av befolkningen – og disse befant seg som regel i de større byene, blant borgerskapet.
I den grad man kan snakke om en tidlig bygdefeminisme, sprang den ut av norskdomsmiljøet, som kjempet for landsmålet eller nynorsken. Dette var ofte knyttet til motkulturbevegelsen, folk på venstresiden av politikken som kjempet for parlamentarisme, unionsoppløsning og nasjonal selvstendighet. Motkulturen var også gjerne knyttet til landsmålssaken, avholdssaken og lekmannskristendom, og sto i opposisjon til bykulturen og embetsmannsstanden.
Debatt i landsmålavisa Vestmannen
Synnøve Aarflot fra Volda gikk på Bruuns folkehøgskule i Gausdal vinteren 1879-80. Noe senere giftet hun seg med læreren Per Riste. De to startet opp landsmålavisa «Vestmannen» (1887) sammen med bondestudenten Rasmus Steinsvik. Steinsvik var en ivrig forkjemper for å utvide stemmeretten, og han skrev glødende innlegg i avisa. Men han glemte å ta med kvinnene i sitt krav om stemmerett. Da fikk han skarpt tilsvar fra Synnøve Riste. Hun satte dessuten saken i en større sammenheng:
«Eg tenkjer den tida må koma no, då me ikkje ser på jenta berre som ei «jåledokke» som ikkje duger til anna enn å sulle i svevn ein skrikande unge og koka skikkeleg graut. Skal kvinna verte det ho skal, lyt ho lærast opp ikkje berre til å skjøna mannen sine tankar og interesser – enda det ville vera eit bra framsteg – men ho skal leva sitt eiget tankeliv og ha eit sjølvstendig, fritt syn på livets spørsmål, med eit ord: Trellemerket skal sopast vekk frå panna hennar også på dette området.»
Vinje Kvenderøysterettslag
Norskdomsmiljøet var også opphavet til Vinje Kvenderøysterettslag (Vinje Kvinnestemmerettslag). Kvinnetidsskriftet Nylænde forteller hvordan det gikk til. Vinteren 1899 skulle det holdes folkeavstemming i Vinje hovedkirke om å innføre salmene til teolog og salmedikter Elias Blix. Mange kvinner hadde møtt fram og ville være med, men alt ved inngangsdøra opplevde de å bli bryskt avvist.
«Der sto me, som me var slegne på munnen alle saman … Ei jente vart sendt av stad etter eit ark papir og ein blyant, og medan presten streva med å skilje «husfedrane» sine frå dei andre mennene … så skunda kvinnene seg og skreiv namna sine på lista, og da mennene var ferdige med avrøystinga var ”Vinje Kvenderøysterettslag” skipa.»
Arbeiderkvinner på Stortinget
I 1901, da kvinner flest hadde fått kommunal stemmerett, fikk Arbeiderpartiet i Kristiania inn sine første kvinnelige representanter i kommunestyret. De var to av i alt 16 representanter.
I 1907 stemte Arbeiderpartiets fire stortingsrepresentanter for begrenset kvinnelig stemmerett ved stortingsvalg, fordi de så at de ikke ville få flertall for sitt forslag om alminnelig stemmerett for kvinner. Dette måtte de vente med til 1913.
Se også
- De første feministiske gruppene: Skuld og Norsk kvinnesaksforening
- 1800-tallets kvinneideal
- Kvinners stemmerett til debatt i Stortinget i 1890
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. (u.å.). Fra stemmerettskrav til kvinneregjering: Et historisk studiehefte.