Både Paulus og syndefallet var med i den første Stortingsdebatten om stemmerett for kvinner.
Stemmerett for kvinner på samme vilkår som menn ble første gang foreslått for Stortinget i 1886 av Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam fra partiet Venstre. Det skulle likevel drøye fire år før stortingsrepresentantene ville behandle saken. Det var mange, både i og utenfor Stortinget, som betraktet stemmerett for kvinner som en latterlig – eller til og med farlig – tanke.
§50 i Grunnloven, som omhandler stemmerett, lød opprinnelig slik: Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyldt 25 Aar, have været bosatte i Landet i 5 Aar, og enten
a) ere, eller have været Embedmænd,
b) paa Landet eie eller paa længere Tid end 5 Aar have byxlet matriculeret Jord,
c) ere Kjøbstadborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Rigsbankdaler Sølværdie.
Alt i 1818 ble det foreslått en rekke endringer i § 50. Ett av forslagene var å tilføye ordene «af Mandkjøn», for å understreke at det kun var menn som var stemmeberettigete. Forslaget ble forkastet med den begrunnelse at en slik presisering var både «unødvendig og lite passende». At kvinner skulle kunne ha stemmerett var åpenbart en så fjern tanke, at det var overflødig å presisere i loven.
Første behandling i Stortinget
4. juli 1890 skal et forslag om stemmerett for kvinner for første gang behandles i Stortinget. Forslagstillerne er også nå Ullmann og Qvam fra Venstre. Begge har tette bånd til den nye kvinnebevegelsen i Norge. Men forslaget de stiller er kontroversielt: De vil endre Grunnloven slik at kvinner og menn får stemmerett på like vilkår.
Både Paulus, syndefallet og utviklingslæren blir brukt som argumenter mot stemmerett.
Det var Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnestemmerettsforeningen og tidsskriftet Nylænde som reiste stemmerettsaken. Kvinnestemmerettsforeningen, som ble stiftet i 1885, fremmet hvert år forslag til Stortinget om stemmerett for kvinner. Til behandlingen i 1890 hadde de samlet inn 4533 underskrifter til støtte for forslaget, som ble oversendt Stortinget.
Brevet lød:
Til Norges storting!
«I tillid til, at det nu vil blive erkjendt som en uretfærdighed, at de nugjældende love udelukker norske borgere fra at udøve sine borgerrettigheder blot paa grundlag af deres kjøn, og i overbevisning om , at det er skadelig for landet, at kvinderne holdes borte fra deltagelse i samfundsarbeidet – andrager undertegnede norske kvinder stortinget om, at der i førstkommende tingperiode maa blive vedtaget en grundlovsforandring, hvorved de af vort lands kvinder, som opfylder grundlovens stemmerettsbetingelser, erholder stemmeret.»
Når stortingsmennene møtes til debatt, er temperaturen høy og frontene harde. Venstremennene ypper til strid med kirkens menn, og får svar på tiltale. Debatten som følger strekker seg over to dager. Både Paulus, syndefallet og utviklingslæren blir brukt som argumenter mot stemmerett. Motstanderne er redde for at kvinnesaken vil oppløse familiene. De mener at stemmerett for kvinner bryter med naturens orden.
Biskopen som fryktet «tredje kjønn»
Biskop J. C. Heuch fra Kristiansand markerer seg fort som en av de mest innbitte motstanderne av stemmerett for kvinner. Han mener en kvinne som opptrer offentlig forbryter seg mot sin natur, og lager et poeng av at en «offentlig kvinne» er det samme som en prostituert.
Han er dessuten redd for de biologiske konsekvensene. Vil ikke kvinnene utvikle seg til et slags tredje kjønn hvis de slippes til i politikken? Og vil ikke dette i verste fall gjøre dem sterile, spør han.
Under debatten uttaler han: «Hun kan ikke gjøre Mandens Gjerning, og hun vil ikke gjøre Kvindens Gjerning, hvad bliver hun da? Hun bliver et vanskabt Misfoster, hun bliver et Neutrum.»
Også andre benytter seg av denne typen argumenter når de går imot stemmerett for kvinner. Begrunnelsen er ofte at kvinnen har en annen livsoppgave enn mannen.
Heuch mente også at kvinnene slett ikke var skikket til å tenke klart eller utvise den grad av stabilitet og fornuft som krevdes av, for eksempel, Stortingets representanter: «Nu vel, mine herrer, tenk på det om det hadde vært deres mor, som i kraft av stemmerett og valgrett hadde deltatt her i Stortinget i går i debatten om konsulatenes avlønning. Tenk dere den ærverdige med sin stakkars fistelstemme utbre seg med all den iver og fanatisme, som lett griper kvinnen, om hvorvidt det var rimelig å beholde konsulatene i Wien og Rom! Er jeg den eneste som ville ha flyktet i redsel fra salen […]»
Usunn konkurranse mellom menn og kvinner
Flertallet i konstitusjonskomiteen mener de handler til kvinnens beste når de velger å gå imot forslaget fra Venstre om å gi kvinner stemmerett på samme vilkår som menn. Kvinnen har trukket det korteste strået i kampen for tilværelsen, argumenterer de. Derfor vil det være verst for henne om hun skal bli mannens konkurrent på alle områder. Resultatet vil bli at hun trykkes ned i stedet for å heve sin egen stilling.
Komitémedlemmene var klar over at det fantes enkelte kvinner som oppfylte alle kriteriene for stemmerett – bortsett fra at de ikke var hankjønn. De uttrykte også en viss forståelse for at det å nektes stemmerett utelukkende på grunnlag av kjønn kunne oppleves som urettferdig. Men komitéflertallet var likevel av den mening at det prinsipielt ikke var riktig å «dra kvinnene inn i det offentlige liv ved å meddele dem politisk stemmerett.»
Argumentet var at kvinnestemmerettens forkjempere baserte sitt krav på luftige, virkelighetsfjerne ideer: «Den lære at mann og kvinne, […] er hverandre fullstendig like i anlegg og evner, beror etter flertallets mening mer på abstrakte, fra selve livet løsrevne teorier enn på kjensgjerninger og erfaringer […]»
Flertallet i konstitusjonskomiteen var likevel ikke imot kvinners rett til selvstendig virksomhet. De mente at ugifte kvinner måtte tillates en viss utdanning og mulighet til å skaffe seg et utkomme. Men å dra kvinner inn i politikken – det ble for drøyt.
Grøten vil koke over
Høyremennene ser kvinnens natur som et hinder for politisk deltakelse. De hevder at hvert kjønn har sitt naturlige arbeidsfelt og at likestilling derfor er uheldig. I tillegg mener de at «det kvinnelige» lett kan gå tapt hvis kvinner blir politisk likestilt. Hun vil forlate hjemmet for å drive med politikk, barnet vil skrike i vuggen og grøten koke over. I sin ytterste konsekvens vil det å gi kvinner stemmerett føre til hjemmenes oppløsning, hevder de.
Dette er en argumentasjon venstremannen Ullmann ikke vil godta. Han mener det er meningsløst å tro at kvinner vil forsømme familien om de får stemmerett: «Kan man ikke stille opp akkurat de samme skremmebilder når det gjelder mannens stemmerett? Hvorfor sier man ikke at mannen, hvis han får stemmerett, ville forsømme sine forretninger, sin hustru og sine barn, sette hele sin økonomiske eksistens på spill og reise hjemmefra bare for det offentlige livs skyld …»
Et spørsmål om makt
Ullmann hevder at alt til sjuende og sist er et spørsmål om makt. Grunnen til at stemmerett for kvinner blir avvist, er at de som sitter med makten frykter å miste den.
Stemmerett for kvinner er en tapt sak dette året. Forslaget faller med 44 mot 70 stemmer.
De som stiller seg bak forslaget om stemmerett for kvinner, legger vekt på at dette er et skritt i riktig retning – og mener at det er en naturlig utvikling. Kvinners stemmerett er ikke skadelig, men er en nødvendig del av veien mot et stadig mer demokratisk samfunn. De peker på at «overalt, hvor kvinnesaken har fått fotfeste, der skrider den stadig videre frem».
Men stemmerett for kvinner er en tapt sak dette året. Forslaget faller med 44 mot 70 stemmer. Likevel har tilhengerne av stemmerett for kvinner vunnet en seier. Endelig er saken der den hører hjemme: på den politiske dagsordenen.
Stortingsrepresentantene måtte også ta stilling til andre stemmerettsforslag. Blant annet stilte Viggo Ullmann i spissen for en gruppe venstremenn også et mer radikalt forslag om å fjerne alle stillings- og inntektskravene fra § 50 og innføre alminnelig stemmerett for både kvinner og menn. I innstillingen fra konstitusjonskomiteen ble det anbefalt at ingen av stemmerettsforslagene skulle bli vedtatt.
De neste årene led forslagene om kvinners stemmerett omtrent den samme skjebne. Forslagene ble enten ikke tatt opp til behandling, eller de ble forkastet.
Se også
- Til kamp for kvinners stemmerett: Ildsjeler stifter forening
- Splittelse i stemmerettskampen
- Stemmeretten og de politiske partiene
- Innbitt motstander av kvinners stemmerett
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Kolstad, E. (Red.). (1963). Utsnitt av lovforslag, komité-innstillinger og debatter i Stortinget om stemmerett for kvinner : 17. mai 1814-11. juni 1913. Ryggtittel: Stemmerett for kvinner. Oslo: [s.n.].