Kravet om stemmerett for kvinner var så radikalt at det splittet Norsk kvinnesaksforening. I 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) stiftet, og med Gina Krog i spissen fremmet de forslag om stemmerett i Stortinget.
Kvinnestemmerettsforeningen var demokratisk organisert. Det ble lagt vekt på å ha aktive medlemmer, som igjen kunne verve nye medlemmer. I 1889 hadde foreningen 200 medlemmer. Å være aktiv i Kvinnestemmerettsforeningen ble regnet som «radikalt».
Foreningen arbeidet for stemmerett for kvinner i Norge helt fram til kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913.
«Vi må i denne kveld få stiftet vår forening for stemmerett! Kvinnesaksforeningen tør ikke ta kravet om stemmerett opp på sitt program.» Gina Krog er sikker i sin sak. Året før var hun med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening, den første organisasjonen som skulle kjempe for kvinners rettigheter i Norge. Nå er hun fortvilet over at kvinnesaksforeningen ikke vil gå i spissen for kravet om stemmerett. Krog oppsøker sin venninne Anna Rogstad, og sammen blir de enige om å handle raskt.
Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) blir stiftet samme kveld, slik Gina Krog ønsker.
Den nye foreningen skal skille seg fra Norsk Kvinnesaksforening på ett viktig punkt – den skal være bare for kvinner!
Det skjer på den lille lærerinnehybelen til Anne Holsen på Grünerløkka i Oslo. På hybelen har de samlet et knippe av de mest aktive kvinnene i den første kvinnebevegelsen i Norge.
Kvinnene som deltar skal alle bli viktige kampen for kvinners rettigheter i Norge: Gina Krog, Anna Rogstad, Ragna Nielsen, Cecilie Thoresen og Laura Rømcke. Gina Krog blir valgt til formann. Stifterne bestemmer at den nye foreningen skal skille seg fra Norsk Kvinnesaksforening på ett viktig punkt – den skal være bare for kvinner!
Et radikalt krav
Gina Krog og venstrepolitikeren Hagbard Berner samarbeidet om å danne Norsk Kvinnesaksforening i 1884. Berner er genuint opptatt av kvinners rettigheter, men når det det gjelder kampen for stemmerett er de to likevel dypt uenige.
Berner er formann i Norsk Kvinnesaksforening, og han vil gå forsiktig fram. Stemmerett for kvinner bør innføres gradvis, hevder han. Til å begynne med bør man konsentrere seg om retten til å stemme ved kommunevalg. Først når den saken er vunnet, vil det være taktisk lurt å starte kampen for stemmerett ved stortingsvalg, er Berners oppfatning. De satset i stedet på å arbeide for å få kvinner som medlemmer i skole- og fattigstyrer.
Gina Krog er ikke enig. Hun er kompromissløs i sitt krav om at kvinner skal ha stemmerett på like vilkår som menn. Den 27. november 1885 talte Gina Krog om kvinnestemmeretten i Kvinnesaksforeningen. Dette var foreningens første åpne møte, der både menn og kvinner som ikke var medlemmer hadde adgang.
Krog krevde at alle kvinner som oppfylte de betingelsene som var satt i Grunnloven for stemmeberettigelse for mannlige borgere, også skulle ha anledning til å stemme. Dette kravet vil imidlertid ikke bety at alle kvinner vil få stemmerett. I 1885 er stemmeretten fremdeles begrenset til menn med skattbar inntekt over et visst nivå. Svært mange menn står derfor fremdeles uten stemmerett, og inntektskravene vil blant annet ekskludere arbeiderkvinner fra å stemme.
Samme rett må gjelde for begge kjønn, hevdet Gina Krog. Derfor argumenterte hun for at foreningen måtte arbeide for at kvinner skulle få stemmerett i lokale valg og ved stortingsvalg samtidig, slik at reglene for kvinner og menn ble like. Konklusjonen i foredraget hennes var at foreningen straks måtte sende inn et forslag til Stortinget om å gi kvinner stemmerett på samme vilkår som menn.
Forferdelse og protester
Forslaget vakte forferdelse og protester blant en del av tilhørerne. De syntes Krogs standpunkt var alt for radikalt, selv om det i realiteten ikke var mange kvinner som ville ha fått stemmerett med de nokså høye kravene til inntekt og formue som Grunnloven stilte for at en borger skulle kunne stemme ved politiske valg.
Berner bebreidet kvinnene at de ville ta «syvmilsstøvler på» og gjøre «en storpolitisk sving». Han hevdet også at kvinner flest ennå ikke var modne for politisk stemmerett.
Likevel vedtok styret i Kvinnesaksforeningen – mot formann Berners stemme – å sende et forslag om stemmerett for kvinner til Stortinget. I etterkant gikk debatten i Dagbladet. Berner bebreidet kvinnene at de ville ta «syvmilsstøvler på» og gjøre «en storpolitisk sving». Han hevdet også at kvinner flest ennå ikke var modne for politisk stemmerett. I tillegg mente han at det ville være umulig å få oppslutning for forslaget i Stortinget, og at det uansett fantes viktigere ting å gripe fatt i for kvinnesaken.
Uenigheten rundt strategien i stemmerettskampen fulgte kvinnebevegelsen fram mot århundreskiftet. Den ene siden mente at man skulle kreve like rettigheter med en gang, mens den andre mente at det eneste realistiske var å ta veien mot stemmerett trinnvis.
«Vi må i denne kveld få stiftet vår forening for stemmerett! Kvinnesaksforeningen tør ikke ta kravet om stemmerett opp på sitt program.»
Til tross for at Kvinnesaksforeningen vedtok Gina Krogs forslag, var ikke alle medlemmene fornøyde. En av grunnene til misnøyen var at NKF hadde valgt å vedta et program der kravet om stemmerett ikke var med. Det er fare for at konflikten vil splitte foreningen, og ingen ønsker en slik splittelse. Dette er bakgrunnen for at de mest radikale kvinnene samles på hybelmøte og stifter en ny forening som skal kjempe for kvinners stemmerett. Dermed er Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) stiftet, og kampen kan begynne.
Anna Rogstad fortalte om stiftelsen i Nylænde (gjengitt i Agerholt, 1973):
«Vi maa i denne kveld faa stiftet vor forening for stemmerett! Kvindesaksforeningen tør ikke ta kravet om stemmerett op paa sitt program", så falt ordene. Jeg svarte straks: "Vel, jeg kan skaffe et møtested utenfor de andre, hos min ven Anne Holsen." Hun bodde ovenpå i samme hus. Der ble Kvindestemmeretsforeningen (K.S.F.) stiftet en høstkveld i 1885. Gina Krog, et par lærerinder og nogen af vore første kvindelige studenter var samlet der, i alt 10. Hvor godt jeg husker hin kveld paa lærerindehybelen hos Anne Holsen. Vi hadde selvfølgelig ingen forhandlingsprotokol, men navnene paa de tilstedeværende blev notert helt enkelt. Vi underskrev og alt var i orden. Den næste morgen stod det i aviserne at Kvindestemmeretsforeningen var startet, og foreningens forman var Gina Krog. Vi var 10 modige (..). Siden kom venner og kamerater til, og alle de andre. Og møterne om stemmeret og kampen om stemmeret begyndte landet over. Gina Krog var chefen, overgeneralen.»
Hjelp av en talsmann
For at kvinner skal få stemmerett, må Stortinget vedta en endring av Grunnloven. Men på Stortinget er det kun menn som kan møte. Kvinner har ingen adgang til å delta i debatter eller fremme forslag. Derfor trenger Kvinnestemmerettsforeningen hjelp av en talsmann.
I Dagbladet kunne man lese i en notis 14. desember 1885: «En del kvinner er trådt sammen for å danne en forening, som utelukkende har til formål å arbeide for stemmerett for kvinner. Hr. folkehøyskolebestyrer Viggo Ullmann har på henvendelse erklært seg villig til å bringe forslag til Grunnlovsforandring frem for det i 1886 forsamlede Storting.»
Berner hadde tilbudt seg å ta saken opp for dem, men de henvendte seg i stedet til Ragna Nielsens bror, Viggo Ullmann. Han er stortingsrepresentant for Venstre, og lover å hjelpe dem. I 1886 la Ullmann, sammen stortingsrepresentant Anton Qvam, fram det første forslaget om stemmerett for kvinner for Stortinget.
Det blir en skuffelse. Forslaget blir ikke en gang tatt opp til debatt, og det skal ta fire lange år før det skjer. Men Gina Krog og Kvinnestemmerettsforeningen har i alle fall oppnådd noe: Stemmerett for kvinner er satt på dagsorden.
Overbevise kvinner
Utfordringene står i kø for den ferske stemmerettsforeningen. Det virkelige arbeidet ligger i å overbevise kvinnene om at tida er moden for at også de skal være fullverdige borgere med politisk stemmerett.
«Ikke kan jeg begripe hva vi skulle med stemmerett. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at vi ville bli meget ærgjerrige og ufordragelige, om vi kom inn på sådanne politiske veier.»
Mange av kvinnene som lever på slutten av 1800-tallet er nokså likegyldige til spørsmålet om å få politiske rettigheter, og noen misliker til og med kvinnesaken.
«Ikke kan jeg begripe hva vi skulle med stemmerett. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at vi ville bli meget ærgjerrige og ufordragelige, om vi kom inn på sådanne politiske veier,» skriver for eksempel en kvinne i Morgenbladet i 1871. Slike holdninger er ikke uvanlige i siste halvdel av 1800-tallet.
Andre mener at kvinnesaken er «usunn og moderne». De hevder at den frister kvinner til å ville delta i mennenes arbeid, og at, som det ble formulert i et leserbrev til Morgenbladet 11. januar 1889, den dermed vil «ødelegge våre hjem og ta all skjønnhet og poesi ut av vårt liv.»
Med bakgrunn som yrkeskvinner, studenter og kvinner gift med framtredende venstrepolitikere, er kvinnene i Kvinnestemmerettighetsforeningen rustet for oppgaven med å overbevise sine medsøstre. Ildsjelene Gina Krog, Anna Rogstad, Ragna Nielsen og Anna Bugge reiser rundt og holder foredrag om stemmeretten.
Kampanjen blir en øyeåpner for mange. Nå blir ikke lenger kvinnenes politiske engasjement forsøkt tiet i hjel eller oversett. Avisene refererer møtene med velvilje og de fleste steder trekker de fulle hus. Stemmerettsforkjempernes engasjement fører til at tilhengerne av stemmerett for kvinner blir stadig flere.
Først i 1890 ble forslag om stemmerett for kvinner behandlet på Stortinget.
Se også
- Gina Krog: Stemmeret for kvinder
- 1800-tallets kvinneideal
- Arbeiderkvinner, bygdefeminisme og stemmeretten
- Kvinners stemmerett til debatt i Stortinget i 1890
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Hovedoppgaven kan lastes ned som pdf.Moksnes, A. (1984). Likestilling eller særstilling? Oslo: Gyldendal.