Kvinnestemmerettsforeningen opplevde både strid og splittelse på grunn av ulike meninger om hva som var den beste strategien i stemmerettskampen.
Mot slutten av 1890-tallet hadde kvinnebevegelsen arbeidet for stemmerett i over ti år uten resultat. Forslag om stemmerett for kvinner på like vilkår som menn var blitt behandlet og avvist i Stortinget flere ganger. Det var de stadige nederlagene i Stortinget som gjorde at det utviklet seg ulike meninger om hva som var en fornuftig taktikk i stemmerettsarbeidet. Skulle man først gå inn for kommunal stemmerett som et første skritt på veien til stemmerett for kvinner? Eller skulle man fortsette den kompromissløse kampen om stemmerett på samme vilkår som menn? Gina Krog, formann i Kvinnestemmerettsforeningen, sto urokkelig fast på det siste.
Skulle man først gå inn for kommunal stemmerett som et første skritt på veien til stemmerett for kvinner? Eller skulle man fortsette den kompromissløse kampen om stemmerett på samme vilkår som menn?
På et møte i foreningen i februar 1897 ble det likevel bestemt å forsøke en ny strategi. Den gikk ut på at så lenge man ikke oppnådde stemmerett for kvinner på samme betingelser som menn, fikk man midlertidig nøye seg med noe mindre. Etter forslag fra Anna Rogstad ville Kvinnestemmerettighetsforeningen be Stortinget om inntektsbegrenset kommunal stemmerett for kvinner. Det vil si at de ba om stemmerett bare for kvinner med en skattbar inntekt på minst 800 kroner i byene og 500 kroner på landet.
Smuler fra herrenes bord
Dette forslaget var å bryte med gamle prinsipper, mente Gina Krog – og gikk av som formann i protest. Ikke minst mente hun at den nye linjen ga en flau smak med tanke på at foreningen året før hadde sendt inn forslag om stemmerett på samme betingelser som menn. 15. mars 1897 skrev hun i Nylænde at «… i fjor fordret vi rettferdighet og fikk det ikke, i år ber vi om noen smuler fra herrenes bord.»
Selv om de to stemmerettsforeningene den første tiden til dels motarbeidet hverandre, førte splittelsen til ny interesse for saken. Medlemstallene økte i begge organisasjonene.
En rekke medlemmer gikk ut av Kvinnestemmerettsforeningen sammen med Gina Krog. De dannet Landskvinnestemmerettsforeningen som fortsatte kampen for stemmerett på like vilkår. Fredrikke Marie Qvam ble valgt som leder.
Selv om de to stemmerettsforeningene den første tiden til dels motarbeidet hverandre, førte splittelsen til ny interesse for saken. Medlemstallene økte i begge organisasjonene.
Den nye Landskvinnestemmerettsforeningen ble etter hvert til en stor, landsomfattende organisasjon – slik navnet tilsa.
Kvinnesaksmøtet i Bergen 1898
I 1898 ble gjort forsøk på å samle de kreftene som arbeidet for kvinnesak. De som kjempet for kvinnenes rettigheter ønsket å skape mer oppmerksomhet omkring saken. Det første landsomfattende kvinnesaksmøtet var ett ledd i dette, og fikk stor betydning for kvinnesaken i Norge. I innbydelsen fra Bergen Kvinnesaksforening var alle norske kvinnesaksforeninger velkomne, og i alt møtte 184 deltakere. Tilsammen 24 foreninger var representert.
Diskusjonene på møtet vakte oppsikt i flere aviser, og foredragene ble debattert og henvist til i Nylænde i ett helt år etterpå.
I debatten kom det frem at det ikke var enighet om hva kvinnesaken egentlig omfattet. Spesielt i stemmerettspørsmålet var det store uenigheter både av prinsipiell og taktisk art.
At kvinnene sto utenfor det politiske systemet så lenge de ikke hadde stemmerett, var alle enige om. Bergensmøtet viste imidlertid at det var intern strid både om hvem som skulle få denne borgerrettigheten og hvordan man skulle gå frem for å oppnå den.
Lærer ikke å svømme uten adgang til sjøen
Isteden for forsoning og samling om kvinnestemmerettsspørsmålet, ble det for alvor splittelse blant deltakerne på møtet. Blant annet vakte Ragna Nielsen stor harme med sine uttalelser om at kvinnene ennå ikke hadde gjort seg fortjent til stemmerett.
Nielsen skrev i Bergens tidende 20. august 1898: «Hva ville det nemlig si om kvinnene med et slag fikk alminnelig stemmerett? Det ville si at Stortinget på noen hundre kvinners anmodning, slapp tusener av kvinner på en gang inn til valgurnen. Har noe sånt noensinne skjedd i stemmerettens historie? Og ville det ikke være en uforsvarlig lettsindighet av Stortinget å gi tusener stemmerett, når disse tusener aldri ved noe tegn har vist at de føler seg som myndige borgere, aldri har erklært seg villige til å ta borgerplikten på seg og aldri selv har forlangt ’borgerrettigheter’?»
Fredrikke Qvam argumenterte i mot:
«Man lærer ikke å svømme før man kommer i vannet. Derfor er det nok mulig at kvinnene i begynnelsen vil delta meget sparsomt i det offentlige liv og kanskje også gjøre en nokså ynkelig figur når de begynner. Men de lærer ikke å svømme uten at de får adgang til sjøen […]» (i Nylænde, 1. november 1898.)