Det første gjennombruddet i kampen for kvinners stemmerett kom i 1901. Da fikk kvinner kommunal stemmerett avhengig av inntekt. For første gang kunne kvinner også la seg velge til kommunestyret.
I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett ved stortingsvalg, det vil si nesten alle menn. Menn som mottok penger fra forsorgen, satt i fengsel eller som var umyndiggjort på grunn av psykiske lidelser fikk fortsatt ikke stemme.
Alle disse menn har stemmerett såfremt de ikke er idioter, vanvittige eller forbrytere. Men hvorfor har så ikke vi, som til punkt og prikke oppfyller lovens fordring, hvorfor har ikke vi stemmerett?
Et forslag om alminnelig stemmerett også for kvinner fikk bare 33 stemmer i Stortinget, mens hele 81 representanter gikk imot. Begrunnelsen for avslaget var at flertallet mente at kvinnene utover i landet ikke hadde vist nok interesse for å få stemmerett.
Kvinnesakskvinnene reagerte sterkt på vedtaket. De mente det satt alle kvinner i bås med umyndige barn – eller verre: med kriminelle og «vanvittige».
Anna Rogstad sa følgende om saken i et foredrag: «Alle disse [menn] har stemmerett såfremt de ikke er idioter, vanvittige eller forbrytere. Men hvorfor har så ikke vi, som til punkt og prikke oppfyller lovens fordring, hvorfor har ikke vi stemmerett? Fordi vi er kvinner. Fordi vi er født kvinner, […] skal vi ikke regnes med blant landets borgere, men utstøtes og regnes like med vanvittige og forbrytere! En så himmelropende urett skulle man vente hvert ærlig, rettenkende menneske i vårt samfunn ville reise seg imot. Det var å vente at man ikke torde hvile før denne urett mot medmennesker var hevet og utslettet. Der ligger […] en forakt for vårt kjønn, en skjærende hån i denne lovbestemmelse. […] Vårt fedrelands lov krenker oss, håner oss.»
Begrenset stemmerett ved kommunevalg vedtatt 25. mai 1901
For å imøtegå påstanden om at det bare var en liten elite av bykvinner som ønsket stemmerett for kvinner, bestemte Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF), seg for å aksjonere over hele landet. De la vekt på at stortingsrepresentantene skulle få henvendelser fra stemmerettsforkjempere fra alle kanter av Norge og ikke bare fra hovedstaden. LKSF var blitt stiftet i slutten av januar 1898, men allerede ved juletider året etter hadde foreningen klart å øke medlemstallet sitt til 750 medlemmer, fordelt på 19 underavdelinger rundt om i landet.
Etter den nye loven, som ble satt i kraft 29. mai, fikk kvinner over 25 år stemme dersom de betalte skatt av en inntekt på mist 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene.
I 1901 støttet Høyre et forslag om begrenset stemmerett for kvinner ved kommunevalg, levert av Fredrikke Qvams datter, Louise Qvam. Forslaget gjaldt kommunevalg, og forutsatte ingen endring i Grunnloven. Loven kunne derfor behandles i samme sesjon. Forslaget ble vedtatt 25. mai 1901, i siste instans med støtte fra Venstre, fordi Høyre trakk seg. Etter den nye loven, som ble satt i kraft 29. mai, fikk kvinner over 25 år stemme dersom de betalte skatt av en inntekt på mist 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene – eller levde i formuefellesskap med en mann som betalte tilsvarende skatt. Dette betød at om lag 233 000 kvinner ble stemmeberettiget ved neste kommunevalg.
1909 og 1912: kvinner kunne stemme – også på egen liste
Det ble innført begrenset stemmerett ved stortingsvalg etter de samme reglene i 1907. Dette betydde at kvinner hadde begrenset stemmerett ved stortingsvalgene i 1909 og 1912. I 1910 ble det vedtatt allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg. Da gikk antallet stemmeberettigede kvinner opp til 519 720.
Kvinnene selv hadde delte meninger om hvordan stemmeretten skulle benyttes, etter at de mest velstående av dem hadde fått stemmerett ved kommunevalg fra 1901.
Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) ønsket at kvinnene skulle stå sammen på tvers av partitilhørighet. Derfor stilte de egne lister ved valget. De uttalte: «Etter vår mening bør det kommunale arbeidet helst ikke ha noe med politiske partier å gjøre. Hva vi kvinner forhåpentlig vil strebe etter, er med økonomi, forstand og omtanke å arbeide for de enkeltes og det hele samfunns gavn, uansett politisk partistandpunkt. Men skal vi kunne håpe å utrette noe og få noen innflytelse i samfunnet, må vi kvinner slutte oss sammen.»
Dette utspillet fikk mye kritikk. Motstanderne oppfattet det som et forsøk på å innføre et større skille mellom kjønnene. Også Arbeiderpartiets kvinneforbund reagerte negativt, og dette ble slutten på felles 17. mai-tog mellom de to foreningene. KSF-listene gjorde imidlertid et svært dårlig valg, og etter 1904 gikk KSF bort fra å stille egen liste.
Kvinner inn i kommunestyrene
Arbeiderpartikvinnene tok altså avstand fra kvinnelistene, og oppfordret heller alle kvinner til å stemme på Arbeiderpartiet, fordi dette var det eneste partiet som fullt og helt anerkjente kvinners rettigheter og krav, som de hevdet.
Fredrikke Qvam uttalte at det å danne et eget parti for kvinner ikke var mulig å gjennomføre, både av økonomiske og praktiske grunner. Det viktigste argumentet mot var, ifølge Qvam, «at kvinnene utskilte seg istedenfor å arbeide sammen med menn og ved deres side.»
Viseformannen i KSF, Anna Mossevig, tilbakeviste at meningen med forslaget hadde vært et kvinneparti, men «en upolitisk og programløs valgliste av menn og kvinner.
Landskvinnestemmerettsforeningen anbefalte at kvinnene skulle slutte opp om de forskjellige partiene helt fra begynnelsen. Samtidig ba de partiene om å nominere kvinner på valglistene. Ved kommunevalget i 1901 ble det valgt inn 86 kvinner til kommunestyrene i byene og 12 kvinner i landkommunene. De innvalgte kvinnene utgjorde en andel på 4,4 prosent av alle representantene i byene og 0,1 prosent i landdistriktene.
Spyttbakken i kommunestyret
Med kvinner i kommunestyret ble det endringer i så mangt.
I en minneoppgave fra Østfold, kan man lese: «Mamma var også opptatt av politikk. Hun ble i 1901 valgt inn i Rygge kommunestyre. Det var første år kvinnene hadde innskrenket stemmerett og var valgbare. Ordføreren var min fars gode venn og han har fortalt en historie som jeg tror er tidstypisk. Bøndene var slett ikke glad over å få 'frua' med og spurte ordføreren om de kunne vedbli å spytte eller måtte sette spyttebakken utenfor på gangen. De tygget skrå og spyttet. Han anbefalte å sette spyttbakken på gangen og dit kom den.»
Ikke nok for Gina Krog
Da kvinner fikk begrenset stemmerett ved kommunevalg, skrev Gina Krog i Nylænde at det «var så meget mer enn kvinnene hadde ventet. Man hadde tenkt seg ingenting eller en liten almisse […]» Krog la vekt på at intensjonen bak vedtaket var å gi kvinner virkelig innflytelse i kommunale anliggender. Likevel mente hun at det ikke var tilfredsstillende at stemmeretten hadde inntektsbegrensninger. Og det viktigste – nemlig stemmerett ved stortingsvalg – var ennå ikke oppnådd. Dette var en holdning som også Landskvinnestemmerettsforeningen delte, og på et møte ble det enstemmig besluttet å fortsette å arbeide for allmenn stemmerett for kvinner.
Se også
- Unionsoppløsningen i 1905: En mannfolkavstemning
- Høvdingen for stemmerettskampen
- Første kvinne på Stortinget
- Splittelse i stemmerettskampen
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2011). Stemmeretten 1913-2013. Stemmerettsjubileet.
Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Rogstad, A. (1974 [1899]). «Stemmerett for kvinner». I: K. Skjønsberg (Red.). Mannssamfunnet midt imot. Norsk kvinnesaksdebatt gjennom tre «mannsaldre» (s. 76–88). Oslo: Gyldendal.
Statistisk sentralbyrå. (2010). ”Stemmeberettigede ere de norske Borgere»: Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009.