I 1905 var det folkeavstemming i Norge over om landet skulle oppløse unionen med Sverige. Nesten 300 000 kvinner skrev under på at de ønsket å oppløse unionen. Deres stemmer ble ikke regnet med, men med aksjonen viste kvinnene at de brant for å være med å stemme i nasjonale anliggender.
Året er 1905 og det norske Stortinget har vedtatt å oppløse den svensk-norske unionen. Men før Sverige vil godta bruddet må folk i Norge si sin mening i en folkeavstemning. Dato blir satt til 13. august.
Straks det blir klart at det vil bli holdt folkeavstemning om unionsbrudd med Sverige, sender fru Fredrikke Qvam fra Landskvinnestemmerettsforeningen et telegram til Stortinget: «Skal en folkeavstemning, som ligger utenfor vår forvaltning, besluttes, må kvinnene tas med.» Hun blir ikke hørt. Stortingsmennene mener det vil sinke avstemningen å ta de stemmerettsløse med.
Underskriftskampanje med kvinners mening
Beslutningen provoserer mange. Både kvinner og menn kommer med forslag om underskriftskampanjer der kvinnene kan si sin mening om unionsoppløsningen.
Men ledende stemmerettsforkjempere som Gina Krog og Fredrikke Qvam nøler. De er redde for at de har for liten tid – og at en slik kampanje vil bli en fiasko.
Hvis de samler inn for få underskrifter, kan det virke som saken deres har liten støtte blant kvinner flest. Mange frykter derfor at underskriftsaksjonen kan skade stemmerettskampen.
«Vi er ikke i tvil om utfallet. Vi vet at et samstemmig ja vil lyde fra landsende til landsende», skrev Betzy Kjelsberg om den forestående folkeavstemmingen. Men gleden over Stortingets beslutning blandet seg med «kvinnenes sorg over ikke ad lovformelig vei å få være med å besegle den med sitt ja».
Fra grasrota
Men lokalt lar kvinnene seg ikke stoppe. Flere steder i landet – i Østerdalen, på Røros, i Drammen og Trondheim – begynner de spontant å samle inn underskrifter. Den 2. august, knappe to uker før folkeavstemningen, setter Landskvinnestemmerettsforeningens nestleder Elise Welhaven Gunnerson i gang en stor underskriftskampanje. Kort tid etter slutter også Fredrikke Qvam, som er foreningens leder, seg til aksjonen.
Uten statens administrative apparat skal de selv sørge for at også kvinnenes stemme blir hørt denne gangen.
Et tungt ansvar
Ansvaret er tungt å bære for styremedlemmene i foreningen – lister, navn, telefon, telegraf, post og bud legger beslag på dem nesten døgnet rundt. Det er sommerferie og slåttonn – da bøndene slår gresset – og mange er bortreist eller travelt opptatt med jorda. Men komiteer blir dannet rundt om i landet og kvinnene strømmer til i store mengder for å gi sin støtte til unionsoppløsning. I alt deltar 565 små og store kvinneforeninger i aksjonen, og når listene telles opp, viser det seg at advarslene er gjort til skamme.
279 878 kvinner har skrevet under på oppropet, som med stor høytidelighet blir overrakt regjeringen og Stortinget få dager etter mennenes folkeavstemming.
I Horten leide Kvinnerådet et eget lokale og samlet inn underskrifter den samme dagen som mennene hadde sin offisielle avstemning. Kampanjen ble en kraftig demonstrasjon mot at kvinnene ble holdt utenfor folkeavstemmingen. Dette kom ekstra tydelig fram fordi mannsavstemmingen foregikk i avholdslokalet - tvers over gaten!
Betzy Kjeldsberg skriver om aksjonen i sine memoarer: «I Drammen forsøkte vi å gjøre det så lettvint som mulig for kvinner fra by og landdistrikter som ville avgi sin stemme. Vi fikk derfor overlatt et stort lokale ved Bragernes torv. Lokalet ble pyntet med grønne kranser og flagg og i hvert av vinduene ble satt et stort bilde av riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Kvinnene strømmet til i store mengder og byens damer løste hverandre av ved å ta imot og veilede.»
Vendepunkt
Ikke bare viser kvinnenes underskriftskampanje at de er enige med mennene i spørsmålet om unionsoppløsningen. Aksjonen viser også at norske kvinner mener det er på tide at deres stemmer blir hørt i samfunnsspørsmål. De organiserte kvinnesaksforkjemperne forstår å utnytte dette i kampen for kvinners stemmerett.
Med nesten 300 000 underskrifter, knappe hundretusen færre stemmer enn mennenes resultat, kan man ikke lenger hevde at stemmerett for kvinner bare er et sært krav fra en snever krets damer i Kristiania. Slik blir 1905 et viktig vendepunkt i historien om kvinners kamp for stemmerett.
Underskriftsaksjonen gir kvinnene anerkjennelse fra ledende politikere. Når Gina Krog, i spissen for en delegasjon fra Norske kvinners nasjonalråd, høytidelig leverer kvinnebevegelsens underskrifter, sier statsminister Jørgen Løvland: «Kvinnenes opptreden i denne tid – ikke minst i dag, er av stor verdi og til styrke og veiledning for dem som har ansvaret. Norske kvinners holdning i by og bygd i disse dager er et smukt blad i Norges historie og vil mektig bidra til å skaffe dem den rett de forlanger.»
Aksjonen ble nevnt da Stortinget innvilget stemmerett for kvinner i 1913.
Betzy Kjeldsberg
Betzy Kjelsberg var en av de store kvinnesakspionerene i Norge. Hun var kjent som en driftig organisator og kom tidlig med i kvinnesaksarbeidet. Kjelsberg var med på å samle underskrifter til støtte for unionsoppløsningen og deltok i en deputasjon fra Drammen som på vegne av 12 379 kvinner overleverte sin «adresse» til Stortinget og regjeringen. Under føler et utdrag fra hennes upubliserte memoarer som omhandler arbeidet i 1905.
«1905 ble et meget beveget år. (…) I hele begynnelsen av 1905 ble det avholdt møter med foredrag av kjente menn og kvinner. Vi visste at det skulle foretas en folkeavstemning. Unionen ble oppløst 7. juni og prins Carl som hadde samtykket i å la seg kåre til konge ønsket at der skulle foretas en folkeavstemning.
Der sto vi kvinner uten stemmerett. Det ble holdt foredrag om nødvendigheten av at kvinner skulle få politisk stemmerett. Som kjent hadde vi fått den kommunale i 1901, men det betinget ikke rett til å delta i folkeavstemning.
Det norske velgerfolk, de norske menn – skal nu stemme over om de er enige i den stedfundne oppløsning av unionen. Vi er ikke i tvil om utfallet. Vi vet at et samstemmig ja vil lyde fra landsende til landsende. Norske kvinner savner ennå statsborgelige rettigheter og kan derfor ikke legge sin stemme i vektskålen. Kunne de det ville det vidne om at hele det norske folket står enig.
Våre forbund representerer mange tusener av norske kvinner. Vi kjenner derfor den stemning som råder blant kvinnene. Vi vet at gleden over den beslutning som skal bekreftes blander seg med kvinnenes sorg over ikke ad lovformelig vei å få være med å besegle den med sitt ja.
Under følelsen av vårt store ansvar uttaler vi som vår faste overbevisning at det står en mektig fylkning av kvinner bak, og at således de norske hjem er med i den stadfestelse som nu skal gis.
Det ble et stort arbeide som Landskvinnestemmerettsforeningens styre sammen med Norske Kvinners Nasjonalråd påtok seg ved å samle underskrifter fra medlemmer i alle sine råd og tilsluttede foreninger. Komiteer ble dannet rundt om i landet og iveren var stor hos kvinnene.
I Drammen forsøkte vi å gjøre det så lettvint som mulig for kvinner fra by- og landdistrikter som ville avgi sin stemme. Vi fikk derfor overlatt et stort lokale ved Bragernes torv. Lokalet ble pyntet med grønne kranser og flagg og i hvert av vinduene ble satt et stort bilde av riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Kvinnene strømmet til i store mengder og byens damer løste hverandre av ved å ta imot og veilede.
Den første dag hadde vi en liten åpningstilstelning, hvor den fremragende pedagog Anna Bjørset talte. Hun var formann i Drammen Kvinnestemmerettsforening. I varme ord uttalte hun håpet om at den store tilslutningen av kvinner som hun var sikker på at det ville bli måtte bidra til at vi om ikke så lenge måtte få vår politiske stemmerett.
Drammens kvinneråd var det fremste lokale råd som satte seg i bevegelse for å samle kvinnene til tilslutning om 7de junibeslutningen. Gjennom vårt kontor ble det tegnet 12 379 underskrifter. Vår adresse overraktes regjering og Storting ved en deputasjon den 21. august. Betzy Kjelsberg ble valgt til formann for deputasjonen som besto av frk. Karen Retvedt, frk. Ovidia Stibolt, fru prost Sønderaal og fru Norby.
De siste damene representerte de tilsluttede ledde i Buskerud og Vestfold. Deputasjonen ble mottatt i stortinget av president Berner og statsminister Michelsen. Jeg uttalte i min tale til statsministeren da vi overrakte resolusjonen at jeg håpet at vår folkekjære Christian, «vår ærede statsminister», ville gjøre sitt til, når tiden kom for at kvinnene kan få politisk stemmerett.»
Se også
- 1913: Endelig får kvinner stemmerett
- Gjennombrudd i stemmerettskampen: Kvinner får begrenset stemmerett
- Kvinnesakspioner og drivkraft i stemmerettskampen
- Høvdingen for stemmerettskampen
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Kjelsberg, B. (u.å.) Memoarer. Upublisert.
Kjølseth, M. (1914). Kvindestemmeretten. I M. Høgh og F. Mørck (Red), Norske kvinder, en oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundreaaret 1814-1914. Kristiania: Berg og Høghs forlag.
Lønnå, E. (2013). Kvinnenes underskriftskampanje i 1905. I Store norske leksikon.