Etter at kvinner fikk inntektsbegrenset kommunal stemmerett i 1901 fortsatte kvinnesakskvinnene kampen for det endelige målet: allmenn stemmerett for kvinner.
«Vi visste lenge i forveien at vi skulle seire,» skrev kvinnesaksbladet Nylænde etter at Norge var den første suverene staten som innførte allmenn stemmerett for kvinner. Da saken endelig kom opp i Stortinget den 11. juni 1913 hadde alle partiene allmenn stemmerett for kvinner på programmet.
I 1901 fikk kvinner over 25 år stemmerett ved kommunevalg dersom de hadde en inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene. Det samme gjaldt kvinner som levde i formuefellesskap med menn med en tilsvarende inntekt. I 1903 ble grunnlovsforslagene om «statsborgerlig stemmerett», det vil si stemmerett ved stortingsvalg, for kvinner forkastet av konstitusjonskomiteen i Stortinget. Begrunnelsen var at komiteen ønsket mer tid til å erfare virkningene av den begrensede kommunale stemmeretten for kvinner som var blitt innført to år tidligere.
Samme begrunnelse ga komiteen i 1904 da den behandlet et forslag om allmenn kommunal stemmerett fra Kvinnestemmerettsforeningen. Forslaget led samme skjebne i Odelstinget, hvor 57 stemte mot og 30 for.
Gina Krog beklaget dette: «Når alle vi kvinner som er over den fastsatte skattegrensen, og så alle menn, både over og lengst mulig under, har stemmerett – så ser det virkelig ut som om man vil lage en pariaklasse av de fattigste kvinnene i landet.»
Så ikke lyst ut for stemmeretten
Hun beklaget også at det var stille i Landskvinnestemmerettsforeningen. Fredrikke Qvam var ikke i byen, men Gina Krog mente at noen fra hovedstyret kunne ha protestert mot konstitusjonskomiteens avgjørelse.
I 1904 skrev Gina Krog i magasinet Nylænde at det ikke så lyst ut når det gjaldt stemmeretten. Hun mente at det nå var blitt en utbredt oppfatning at Norge var kommet så langt i denne saken at man kunne hvile.
Utover sommeren ble stemmerettsarbeidet trappet noe opp. Det neste gjennombruddet kom i 1905, da kvinnene organiserte en storstilt underskriftskampanje til støtte for å oppløse unionen med Sverige. Slik viste de at kvinner i Norge både ville og kunne ta politisk ansvar. Dette virket positivt opinionsdannende blant kvinner og skapte også stor interesse for stemmeretten blant menn.
Optimisme i 1907
I februar 1907 oppfordret Fredrikke Qvam alle kvinner til å arbeide for stemmeretten. Det var ventet at saken igjen skulle behandles i Stortinget om ikke lenge. Hun understreket at arbeidet kunne gjøres på mange måter som ikke kostet mye verken i tid eller penger. Gjennom å bære det internasjonale stemmerettmerket, Jus suffragii, kunne man skape diskusjon og forhåpentligvis bidra til å opplyse omgivelsene om saken.
«Derved får man anledning til å tale om våre stemmerettskrav og forklare både kvinner og menn, at nå må det beleilige tidspunkt nyttes, da det ikke er gitt at en så gunstig politisk stilling oftere frembyr seg til å få kvinners statsborgerlige stemmerett gjennomført [...]»
Dersom det skulle innføres stemmerett for kvinner ved stortingsvalg, måtte Grunnloven endres. Bestemmelsen om at forandringer i grunnloven krever et flertall på minst 2/3, gjorde at minst 82 representanter måtte stemme for hvis reformen skulle gjennomføres. Forventningen om en gjennomføring av alminnelig stemmerett for kvinner var derfor i utgangspunktet lav. Optimismen når det gjaldt muligheten til å få vedtatt inntektsbegrenset stemmerett, ble derimot større utover våren 1907.
Det ble likevel stadig fremhevet at det var mulig for venstrerepresentantene sammen med Arbeiderpartiet å få igjennom alminnelig stemmerett fordi de til sammen hadde det nødvendige flertall på Stortinget.
Seks forslag om stemmerett i Stortinget
Det forelå hele 6 ulike forslag om stemmerett til behandling i Stortinget i juni 1907. Landskvinnestemmerettsforeningen hadde stilt sitt vanlige forslag med stemmerett på samme betingelser som for menn. Kvinnestemmerettsforeningen hadde to forslag – et som krevde allmenn stemmerett og et som krevde stemmerett med inntektsbegrensing.
Konstitusjonskomiteen anbefalte inntektsbegrenset statsborgerlig stemmerett for kvinner før behandlingen i Stortinget. Flertallet i komiteen mente at det var rimelig at kvinnene også skulle gå en skrittvis vei, slik som mennene hadde gjort før de fikk allmenn stemmerett. Denne argumentasjonen kjenner vi igjen helt fra begynnelsen av stemmerettskampen.
Delseier med inntektsbegrenset stemmerett i 1907
Forslaget om inntektsbegrenset stemmerett for kvinner gikk igjennom med 96 mot 25 stemmer i Stortinget 14. juni 1907. Det betydde at over 270.000 kvinner fikk stemmerett ved neste stortingsvalg, som skulle holdes i 1909. Selv om stemmeretten fremdeles ikke omfattet alle kvinner, ble det likevel regnet som en seier. Kjønnsbarrieren var brutt og kvinnene kunne dermed også velges inn på Stortinget.
Nylænde omtalte beslutningen 14. juni som «[…] et av lyspunktene i vår historie.» Bladet var fylt av lykkeønskninger fra inn- og utland, blant annet sendte mange svenske stemmerettskvinner sine gratulasjoner. Bladet navnga også alle de 96 representantene som stemte for forslaget som gikk i gjennom, og de 48 som stemte for Landskvinnestemmerettsforeningens forslag om stemmerett for kvinner på like vilkår som for menn.
Oppfordret kvinner til å bruke stemmeretten
Høsten 1907 var det kommunevalg. Hvis oppslutningen blant kvinnene ble stor nok, var det gode sjanser for at den kommunale stemmeretten ville bli utvidet til å gjelde alle myndige kvinner. Derfor knyttet det seg stor spenning til resultatet av valget.
Landskvinnestemmerettsforeningen sendte ut et opprop om at kvinner måtte bruke sine rettigheter. De anmodet også om at dyktige kvinner måtte settes opp på valglistene og oppfordret alle om å støtte dem.
Allmenn kommunal stemmerett for kvinner ble gjennomført i 1910. I Høyre var det et mindretall som stemte mot denne reformen, mens flertallet i partiet stemte for. Mindretallet argumenterte med at lovgivningen fra 1901 hadde styrket de konservative, siden det bare var de mest velstående kvinnene som da hadde fått stemmerett, men at denne fordelen ville forsvinne hvis stemmeretten ble utvidet. Stemmerett til arbeiderkvinner ville øke sosialistenes makt i kommunestyrene, noe som igjen ville føre til økte skatter og kommunale utgifter, mente de.
Fortsatt motstand mot kvinners stemmerett
Innføringen av allmenn kommunal stemmerett foregikk fredeligere enn de tidligere debatter om stemmerett for kvinner. Likevel fantes det fortsatt bitre motstandere av allmenn stemmerett for kvinner. En av dem var venstrestatsråden Sofus Arctander. Han hadde tidligere argumentert for inntektsbegrenset stemmerett for kvinner, men fryktet konsekvensene av å la kvinnene komme i flertall.
Kvinner ville la seg lede av medlidenhet med de fattige og stemme for bevilgninger til alle slags sosiale formål uten å tenke på hvor pengene skulle komme fra.
Arctander hevdet at kvinnene ikke var nøkterne og klarhjernede nok til at man burde ta sjansen på å la dem få et tallmessig flertall ved valg (det var kvinneoverskudd i mange kommuner). Kvinner ville la seg lede av medlidenhet med de fattige og stemme for bevilgninger til alle slags sosiale formål uten å tenke på hvor pengene skulle komme fra, mente han. Dessuten fryktet han at «hensynsløse sosialistiske ledere» ville finne en stor og «ukritisk flokk» hos kvinnene, også blant kvinner fra borgerskapet. Da kvinnene, tross hans advarsler, fikk allmenn kommunal stemmerett den 7. juni 1910, gikk han av som statsråd i protest.
Første kvinne på Stortinget
I 1911 fikk Norge sin første kvinnelige representant på Stortinget. Skolebestyrer Anna Rogstad, som representerte Frisinnede Venstre og Høyre, ble valgt inn som varamann for J. K. M. Bratlie.
Kvinnesaksforkjemperne var nå svært utålmodige etter å få stemmerett på samme betingelser som menn også ved stortingsvalg. De pekte på urettferdigheten ved å holde de mest lavtlønnede kvinnene utenfor. Mens de fleste kvinner som var gift med arbeidere nå hadde stemmerett, sto for eksempel de fleste bondedøtre, håndverksarbeidersker, fabrikkarbeidersker, vaske- og hushjelper og sypiker utenfor.
Sommeren 1912 ble det kjent at alle de politiske partiene hadde allmenn politisk stemmerett på programmet. Da den norske regjeringen året etter fremmet et forslag om politisk stemmerett for kvinner på lik linje med menn, visste derfor kvinnesaksforkjemperne at seieren endelig var innen rekkevidde.
Historisk sommerdag i Stortinget
De vet at de skal seire – likevel er stemningen spent blant kvinnene som har møtt opp på Stortinget for å oppleve øyeblikket. Galleri og losjer er fulle av kvinner kledd i lyst sommertøy. De blir en kontrast til de mørkkledde mennene i salen under dem. Nærmere det som skjer nede i stortingssalen får ikke kvinnene komme, selv om det er deres rettigheter det gjelder i dag. De har gått til Stortinget i samlet tropp, med det norske flagget i spissen, båret av fabrikkinspektør og kvinnesakspioner Betzy Kjelsberg. Så er det bare å vente på avgjørelsen.
Første sak som skal drøftes er et forslag fra Arbeiderpartiet om å senke stemmerettsalderen fra 25 til 21 år. Dette forslaget blir ikke vedtatt. Deretter skal kvinnenes grunnlovsforslag behandles.
Enstemmig vedtatt
Klokken ti om kvelden leser stortingspresidenten opp Landskvinnestemmerettsforeningens forslag til endring av Grunnloven:
«§50. Stemmeberettigede ere norske Borgere, Mænd og Kvinde, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.»
En etter en blir stortingsmennene ropt opp, en etter en svarer de ja, 111 stemmer. Forslaget er enstemmig vedtatt.
Ingen ber om ordet, det er ingen debatt. En etter en blir stortingsmennene ropt opp, en etter en svarer de ja, 111 stemmer. Forslaget er enstemmig vedtatt. Dermed er kvinnenes stemmerettskamp avsluttet, 99 år etter at Norge fikk en grunnlov som slo fast at landet skulle styres av det norske folk.
«Vi har fattet vår beslutning i den faste overbevisning om at den vil bli til gagn og lykke for vårt land,» sier fungerende stortingspresident Søren Tobias Årstad.
28 år er gått siden Gina Krog holdt sitt første foredrag om stemmerett for kvinner. Det var det samme året hun stiftet Kvinnestemmerettsforeningen. Den gangen var det nærmest utenkelig at kvinner skulle få delta i stortingsvalgene eller sitte på Stortinget som folkevalgte. Med den nye lovgivningen er begge deler endelig blitt mulig.
I Nylænde sto det 15.mai 1913: «Alminnelig statsborgerlig stemmerett vil snart være gjennomført i vårt land. Kvinnene får de samme borgerrettigheter som menn – de samme rettigheter og derved de samme plikter. Det åpner seg utsikter for norske kvinner som aldri før. Et større virksomhetsområde som bringer en rikere utvikling og et større ansvar enn noensinne.»
Troen har flyttet bergene
«Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seieren skulle komme så stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om,» sier en stolt Gina Krog til Stortingets presidentskap etter avstemningen. Selv har hun jobbet utrettelig for stemmerett i 28 år. Hun har måttet tåle mye kritikk og latterliggjøring for standpunktene sine. Men Gina Krog har aldri bøyd av for motstanden, og i dag ser hun resultatet av sitt eget og kvinnebevegelsens arbeid.
Fra Stortingslosjen reiser Krog videre, som den norske regjeringens representant, til en internasjonal stemmerettskonferanse i Budapest. Der blir hun mottatt med jubel.
Betzy Kjeldsberg skrev, i sine upubliserte memoarer: «Endelig kom seiren helt og fullt i 1913. Fra da av var vi fullmyndige norske borgere. En del av oss satt i Stortingslosjen og hørte på forhandlingene, og jeg kan ikke beskrive hvor glade vi var da saken endelig blev avgjort. Av de kvinnene som satt i losjen, var Gina Krog som i mange år hadde deltatt sammen med oss, og som var en av våre fremste ledere i kampen. Hun sto nettopp på farten til å reise til et internasjonal stemmerettsmøte i Ungarn. Møtet skulle holdes i Budapest, og jeg glemmer ikke hvor strålende hun var da hun sa at nu kunde hun fortelle i Budapest at de norske kvinnene var blitt fullmyndige borgere i sitt land.»
Første suverene stat med allmenn stemmerett
I verdenssammenheng var vedtaket radikalt. Tre stater som på den tiden ikke var selvstendige, hadde ledet an: New Zealand i 1893, Australia i 1902 og Finland i 1906. Men Norge ble den første suverene stat i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn.
Det fantes likevel fortsatt noen begrensninger i den stemmeretten som ble innført i 1913. Folk som mottok støtte fra fattigkassa fikk ikke lov til å stemme. Dette rammet spesielt mange kvinner, fordi heller ikke husmødre som var gift med menn som mottok sosialhjelp var stemmeberettigede. Derimot hadde hjemmearbeidende kvinner som var gift med menn som kunne forsørge familien stemmerett. Andre grupper i samfunnet som ikke hadde stemmerett i 1913 var kriminelle og umyndiggjorte.
Utvidet stemmerett i 1919
I 1919 ble det bestemt av Stortinget at også folk som levde på fattigunderstøttelse skulle ha stemmerett. Først i 1954 ble den paragrafen som nektet mennesker stemmerett ved «umyndiggjørelse» og ved «offentlig tiltale for straffbare handlinger» opphevet. Mange regner likevel 1919 som det året der Norge fikk full allmenn stemmerett.
I 1919 ble det bestemt av Stortinget at også folk som levde på fattigunderstøttelse skulle ha stemmerett.
Med innføringen av stemmerett for kvinner i 1913, ble det formelle grunnlaget lagt for at kvinner som gruppe skulle kunne delta i samfunnets avgjørelser på lik linje med menn. En kampsak, med røtter tilbake til den franske revolusjonen og opplysningstida, var vunnet. I løpet av kampen hadde kvinner skaffet seg politisk erfaring og organisasjonserfaring gjennom kvinnesaksforeningene, stemmerettsforeningene, avholdsbevegelsen, fagbevegelsen og misjonsforeningene.
Med seieren i 1913 begynner en ny historie – historien om kvinnenes vei inn i politikken.
Brev fra Fredrikke Marie Qvam
Etter stemmerettsseieren skrev nå 70 år gamle Fredrikke Marie Qvam dette brevet:
Kjære, trofaste Venner!
Om end for sent paa Grund av halvanden Maaneds Fravær paa Reiser og Møder kommer min Tak ikke mindre hjertevarm for kjærlige Ord og gode Ønsker sendt mig paa min 70aarige Fødselsdag.
Tak ogsaa for Kortene, som bragte Bud om svenske Kvinders Glæde over vor Stemmeretsseier. Vi haaber da ogsaa at vor Seier skal bidrage sit til at I snart maa faa Eders Ret. Efter den Jubel og Begeistring, som Meddelelsen om vor Sier vakte paa Kongressen i Budapest og i alle Byer og Kredse mellem Mænd og Kvinder fortod jeg bedst hvad vor Seier i Virkeligheden betyder for Kvinderne hele Verden udover. Men nu gjælder det en klok og god Brug af vor Stemmeret. Den indebærer et stort Ansvar, som Gud lade os Alle forstaa og agte paa. At vi Kvinder maa lære at tænke klart med uhildet Oversigt og Fremsyn det er nu et levende Ønske, som maa opsendes for hver Dag.
Kongressen i Budapest var storartet, men med Hensyn til Administration og Harmoni kunde den ikke maale sig med Eders uforglemmelige Stockholmskongres. De fire Forhaandsmøder i Berlin, Dresden, Prag og Wien bidrog visseligen til at slappe Interessen for Hovedkongressen. Min Datter og jeg savnede vor veltalende Fru Holmgren mer end vi kan udtale. Vor bedste Hilsen med Ønsket om en god Sommer oversendes ved
Eders hengivne
F.M. Qvam
Se også
- Etter 1913: Kvinner kan stemme, snart kan de også bestemme
- Nylænde – Norges første kvinnesaksblad
- Stortingskorridorenes dronning og sanitetsforeningens første leder
- Kvinnesakspioner og drivkraft i stemmerettskampen
- Første kvinne på Stortinget
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2011). Stemmeretten 1913-2013.
Kjelsberg, B. (u.å.) Memoarer. Upublisert.
Koht, Halvdan: Norske brev: særlig fra 1905.
Statistisk sentralbyrå. (2010). «Stemmeberettigede ere de norske Borgere»: Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009.
Vogt, K., Lie, S., Gundersen, K., & Bjørgum, J. (Red.). (1985). Kvinnenes kulturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.