Da kvinner fikk rett til å stemme ved stortingsvalget, var det ingen kvinnelige kandidater. Veien frem til likeverdig representasjon i politikken skulle bli lang.
Etter at stemmeretten var vunnet i 1913 fortsatte mange kvinnesakskvinner å drive valgarbeid for kvinner. Nå var målet å få kvinner inn i styre og stell i stat og kommune.
Kvinneandelen i kommunestyrer på landet var under to prosent helt fram til krigen - og de fleste landkommuner hadde ikke en eneste kvinnelig representant.
1814: Den norske grunnloven gir stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder over 25 år. I 1814 kunne omkring 40 prosent av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg.
1863: Ugifte kvinner får full myndighet.
1884: Kvinner får adgang til universitetet.
1884: Stemmeretten utvides til å omfatte menn som betaler skatt av en viss størrelse.
1888: Gifte kvinner får myndighet.
1894: Kvinner får stemme i lokale avstemninger om salg av brennevin.
1898: Allmenn stemmerett for menn innføres.
1901: Kvinner får inntektsbegrenset stemmerett ved kommunevalg. Omtrent 200 000 kvinner blir stemmeberettiget.
1906: Adjunkt Mathilde Schjøtt utnevnes til første kvinnelige embetsmann.
1907: Kvinner får inntektsbegrenset stemmerett ved stortingsvalg.
1910: Kvinner får alminnelig kommunal stemmerett.
1911: Vararepresentanten Anna Rogstad tar plass i Stortinget, som første kvinne. Hun representerer Frisinnede Venstre.
1912: En lov gir kvinner adgang til de fleste embeter. Unntatt er de kirkelige, diplomatiske og militære embetene og statsrådsembetene.
1913: Som første selvstendige land i verden innfører Norge alminnelig statsborgerlig stemmerett for kvinner.
1922: Karen Platou blir første kvinnelige representant med fast plass på Stortinget. Hun representerer Høyre.
1922: Kvinner får adgang til å bli statsråder.
1925: Åsa Helgesen i Utsira kommune blir første kvinnelige ordfører. Kommunestyret består av én mann og elleve kvinner valgt på kvinneliste.
1945: Kirsten Hansteen fra Norges Kommunistiske Parti blir første kvinne i regjering. Hun er konsultativ statsråd i Samlingsregjeringen.
1945: Claudia Olsen fra Høyre blir første kvinnelige leder av en stortingskomité, helsekomiteen.
1948: Aaslaug Aasland fra Arbeiderpartiet blir sosialminister og den første kvinnen som styrer et departement.
1971: «Kvinnekupp» i valget gir kvinnelig flertall i kommunestyrene i Asker, Oslo og Trondheim.
1973: Torild Skard fra SV blir første kvinnelige president i Lagtinget (en av to avdelinger i Stortinget før 2009).
1974: Eva Kolstad fra Venstre blir Norges første kvinnelige partileder.
1981: Gro Harlem Brundtland blir første kvinnelige statsminister i Norge.
1986: Gro Harlem Brundtlands «kvinneregjering» utnevnt 9. mai 1986, blir en verdenssensasjon. Åtte av de 18 regjeringsmedlemmene er kvinner (44 prosent).
1993: Kirsti Kolle Grøndahl blir første kvinnelige stortingspresident.
2001: Aili Keskitalo blir første kvinnelige president i Sametinget.
2007: Etter utskiftinger av statsråder har en norsk regjering kvinnelig flertall for første gang (57 prosent).
Rogstad første vara, Platou første valgte representant
Kvinnenes Velgerforening (Kvindernes Vælgerforening), Landskvinnestemmerettsforeningen og Norsk Kvinnesaksforening i Kristiania, i tillegg til Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) og lokale kvinnesaksforeninger utover i landet arbeidet for å få kvinner til å stemme og for å få valgt inn kvinnerepresentanter. Men arbeidet gikk trått.
Stortinget fikk sin første kvinnelige vararepresentant med Anna Rogstad i 1911. Først i 1922 ble Karen Platou fra Høyre valgt direkte inn. Deretter varierte antallet kvinnelige representanter på Stortinget med mellom 0 og 3 fram til andre verdenskrig.
Det viste seg at det var få kvinner som kunne tenke seg å bruke den nye retten til å komme inn på Stortinget. Både kvinner og menn mente at kvinnenes «naturlige plass» var i hjemmet.
Nominasjonsprosesser hindret kvinner
Kvinnesaksforkjemperne så også barrierer for kvinnene i systemet. De mente nominasjonsprosessene i partiene sto i veien for kvinners deltakelse i styre av staten. Disse var, som de ofte påpekte, helt dominert av menn. Kvinner ble satt langt nede på listene og hadde derfor ingen sjanser til å bli valgt.
«Kvinnorne i Hamre ser det truleg meir som si upgåva å stella hus og heim, enn å fara reka på heradstyremøter og elles leggja seg upp i det politiske kjevlet åt mennene.»
I 1926 skrev ordfører M. A. Leknes i en kommentar til kommunestyrevalget i Hamre, hvor ingen kvinner ble valgt inn: «Kvinnorne i Hamre ser det truleg meir som si upgåva å stella hus og heim, enn å fara reka på heradstyremøter og elles leggja seg upp i det politiske kjevlet åt mennene.»
Det var lettere for kvinner å bli valgt inn i kommunestyrene enn på Stortinget. Mange steder ble én eller flere kvinner valgt inn, men også her tok det lang tid. Kvinneandelen i kommunestyrer på landet var under to prosent helt fram til krigen - og de fleste landkommuner hadde ikke en eneste kvinnelig representant. I byene var kvinneandelen høyest de første årene - åtte prosent i 1910 og 1916. Siden gikk den tilbake til mellom fem og seks prosent, og ikke før i 1937 kom den opp i ni prosent.
Først i tiårene etter krigen begynte kvinneandelen på Stortinget og i kommunestyrene å stige. Nå organiserte kvinner seg for å sikre representasjon.
Se også
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Lønnå, E. (1996). Stolthet og kvinnekamp. Oslo: Gyldendal.