Tidlig i 1880-årene fikk ikke kvinner stemme, hverken ved kommunevalg eller stortingsvalg. Men unge kvinner som senere krevde stemmerett samlet seg i diskusjonsklubber og foreninger.
På slutten av 1800-tallet ble kravet om stemmerett for kvinner en kampsak for den gryende kvinnebevegelsen. Det er mange årsaker til at dette spørsmålet ble viktig.
Det skjedde store endringer for kvinner i Norge i løpet av 1800-tallet. Flere kvinner fikk arbeid utenfor hjemmet og kvinner fikk flere rettigheter i samfunnet.
Fra midten av 1800-tallet hadde kvinner fått utvidet mulighet til å drive næringsvirksomhet. Etter 1863 hadde alle ugifte kvinner over 25 år etter loven like muligheter som menn på dette området. Fra dette året ble også ugifte kvinner regnet som myndige, men de mistet myndigheten om de giftet seg. Først i 1888 kom det en ekteskapslov som sa at gifte kvinner skulle beholde den rettslige myndigheten i ekteskapet.
Fra 1854 fikk kvinner motta arv på lik linje med sine brødre, og de fikk stadig flere økonomiske rettigheter. I 1882 tok Cecilie Thoresen examen artium ved Universitetet i Oslo, og i 1884 kom en lov som ga kvinner full adgang til universitetet.
«Brennevinsavstemningen»
Økt tilgang til utdannelse og arbeid ga flere kvinner forståelse av hvordan politikken fungerte og hvordan politiske mål kunne oppnås. Stadig flere kvinner deltok også i organisasjoner som drev sosialt eller religiøst motivert arbeid, og dette ga dem nyttig trening i politisk organisasjonsarbeid. En god del av de kvinnene som etter hvert engasjerte seg i kvinnebevegelsen, hadde for eksempel bakgrunn fra avholdsbevegelsen. En liknende «trend» så man i USA. Der hadde de første kvinnesaksforkjemperne gjerne bakgrunn fra avholdsbevegelsen og/eller antislaveribevegelsen.
«Den norske foreningen mot brennevinsdrikk» ble stiftet i 1845. Foreningen aksepterte kvinner som medlemmer allerede fra begynnelsen.
For stemmerettsbevegelsen ble den såkalte «brennevinsavstemningen» i 1894 også viktig.
Etter hvert kom også noen kvinner med i de lokale styrene til avholdsbevegelsen. Den første gangen en kvinne opptrådte ved en offentlig demonstrasjon i Norge, var da Betzy Wedel Jarlsberg talte for avholdstoget i 1894.
For stemmerettsbevegelsen ble den såkalte «brennevinsavstemningen» i 1894 også viktig. Da det skulle holdes avstemninger i kommunene om salg og skjenking av brennevin, bestemte Stortinget at både kvinner og menn over 25 skulle få være med å stemme. Nylænde kunne stolt fortelle at kvinnene dukket opp i flertall ved de første avstemningene. Slik fikk de vist at kvinner både kunne og ville ta ansvar for viktige samfunnsmessige beslutninger – når de bare fikk sjansen.
Brorskap, ikke søsterskap
Idémessig hadde kvinnesaken sitt opphav i opplysningstidens krav til frihet, likhet og brorskap. Kvinnene som hadde kjempet side om side med menn i 1700-tallets revolusjoner krevde etter hvert å få del i de nye rettighetene som var blitt vunnet. I september 1791 offentliggjorde den franske forfatteren Olympe de Gouges «Erklæringen om kvinnens og borgerinnens rettigheter» etter at det ble klart at det likevel bare var menn som fikk del i de tilkjempede borgerrettighetene.
Camilla Collett er blitt hyllet som den som først tok opp feministiske ideer i Norge med boka Amtmandens døtre i 1854. Men ingen av Colletts tidlige skrifter oppfordrer direkte til stemmerett. Hun var mer opptatt av kvinnens indre frigjøring. For henne dreide dette seg først og fremst om kvinnens rett til fritt å uttrykke sine følelser, men også om retten til kunnskap og utdanning, til å utvikle sine evner og til å øke sin selvrespekt.
Diskusjonsklubben Skuld
Diskusjonsklubben Skuld var tidlig ute med å samle kvinner til diskusjon om egne rettigheter. Skuld så dagens lys den 2. november 1883. Klubben var privat og kun for kvinner. Målet var å ha et sted der kvinner kunne øve seg på å diskutere – noe som på den tiden ble ansett som svært ukvinnelig. Mange av temaene de tok opp handlet om kvinners muligheter og rettigheter i samfunnet.
Kanskje jeg skulde nevnt den 'klubb' vi dannet like efter artium: vi kom sammen på våre værelser og holdt efter tur foredrag om lærde materialer.
Selve navnet var symbolsk for en klubb som innledet et hundreår med kamp for kvinners rettigheter; ifølge norrøn mytologi er Skuld den nornen som skuer inn i framtida.
Marie Holst var en av Skulds tidligste medlemmer. Her forteller hun med egne ord hvordan klubblivet artet seg fra innsiden:
«Kanskje jeg skulde nevnt den 'klubb' vi dannet like efter artium: vi kom sammen på våre værelser og holdt efter tur foredrag om lærde materialer. Jøss, hvor dypsindige vi var, og hvor alvorlig vi utarbeidet emnene, som vi selv valgte. Vi gjorde det for å lære oss op til å snakke og være med i debatt; for det var jo uhørt nesten at damer oplot sin røst i diskusjon.
Litt efter litt fikk flere vite om denne vår diskusjonsklubb, og det kom andragender om å få være med. Især husker jeg hvor innvortes stolte vi var, da Gina Krog og fru Randi Blehr vilde være med. Det blev forresten ikke riktig det samme senere; de stillet gjestfritt sine hjem til møtested, og vi henfalt til vellevnet og var litt trykket av Gina Krogs overlegne dyktighet. Til slutt blev det så mange med at det blev leiet lokale, men da var det ikke spor igjen av den gamle ånd, så da forlot jeg det hele. Jeg husker ikke hvor lenge den varte.»
Selvhjulpne kvinner
Det var kvinner med studieambisjoner som hadde tatt initiativet til å starte diskusjonsklubben. En av kvinnene var Cecilie Thoresen (senere gift Krog), den første kvinnen som avla examen artium i Norge. Hun var også den første kvinnelige studenten her til lands, immatrikulert 8. september 1882.
Både Dagbladet og Verdens Gang skrev positivt om dette. Også rektor L.M.B. Aubert snakket pent om lovendringen som ga kvinnen adgang til å utvikle sine evner, men som han sa: «uten dog å overskride sin naturlige begrensning».
De fem andre stifterne var unge kvinner som aktet å følge Thoresens eksempel – Marie Holst, Anna Bugge, Laura Rømcke, Minda Ramm og Betzy Kjelsberg. Men initiativtakerne fikk ganske snart med seg flere yrkeskvinner – eller som de ble kalt i datidens terminologi: «selvhjulpne» kvinner.
I tillegg kom det til en stor gruppe gifte kvinner. Disse var for det meste gift med framtredende venstrepolitikere. Blant de 24 medlemmene av Skuld var mer enn tredjeparten gift med venstrepolitikere – menn som var talere på folkemøter, opinionsskapere og partibyggere.
Som ektefeller levde disse kvinnene med i den intense politiske atmosfæren, men uten å kunne delta på selvstendig basis. Mathilde Schjøtt (f. Dunker) var for eksempel gift med professor P. O. Schjøtt, statsråd mot slutten av Sverdrups regjeringstid. Fernanda Holst (f. Thomesen, senere gift Nissen) og Helga Thommessen (f. Clausen) var gift med redaktører i venstrepressen, Lars Holst i Dagbladet og Ola Thommessen i Verdens Gang.
En radikal pioner
Kvinnesakspioneren Gina Krog ble også tidlig medlem i Skuld. Noen år tidligere hadde hun vært i Storbritannia for å studere den britiske kvinnebevegelsen. Der fikk hun kontakt med den engelske stemmerettsorganisasjonen, National Union of Women´s Suffrage Societies, og hun hentet inspirasjon fra deres arbeid.
Stemmerett for kvinner ble en av Krogs fanesaker. Hun mente at norske kvinner i likhet med de engelske trengte en sterk organisasjon som kunne kjempe fram nye rettigheter. Dette var holdninger som ble ansett som svært radikale den gang.
En ny forening
Gina Krog var ikke den eneste som ønsket seg en kvinnesaksforening. Våren 1884 skrev en gruppe anonyme kvinner et innlegg i Dagbladet, der de oppfordret den liberale venstremannen Hagbard Berner om å stifte en forening som offentlig kunne fremme kvinnenes sak. Berner svarte de anonyme damene at det etter hans mening var best om en slik organisasjon ble startet av kvinnene selv, selv om han syntes at også mennene burde støtte opp om saken. Han nevnte også at han hadde hørt at det fantes kvinner i Kristiania som hadde tenkt på å starte en kvinnesaksforening.
Berner ble likevel sentral i dannelsen av Norsk Kvinnesaksforening. Han drøftet saken med sin kone Selma Berner (født Hovind) og med Gina Krog, som hadde kontaktet ham for å diskutere mulighetene for en norsk kvinnesaksorganisasjon. De tre var enige om at det var behov for en slik forening.
Berners kupp
Våren 1884 la Gina Krog de første planene for å etablere foreningen. Parlamentarismen var akkurat blitt innført i Norge, og det var en tid med sterk politisk uro. Krog kontaktet derfor Berner for å høre om de burde vente med å starte foreningen til det politiske klimaet var roligere.
«Tror De ikke at vi helst bør utsette dannelsen av vår forening til høsten? De damer jeg vet interesserer seg for saken har alltid vært stemt for at vi først skulle begynne i september», skrev hun i et brev datert 17. juni 1884.
Men ting skulle ikke gå slik Krog planla. Berner var politisk uenig med Gina Krog når det gjaldt kampen for kvinners stemmerett. Der hun var radikal og kompromissløs, var han forsiktig og tilbakeholden. Han visste at hun var i ferd med å forberede et utkast til program for den nye kvinnesaksforeningen som var langt mer radikalt når det gjaldt foreningens formål og oppgaver enn det han ønsket. For å sikre gjennomslag for sin politiske linje bestemte han seg for å handle raskt.
Istedenfor å følge Gina Krogs forslag om å vente til over sommeren, sørget han for å komme henne i forkjøpet. Få dager etter at han mottok brevet hennes, gikk Berner til aksjon. Han fastsatte raskt en møtedato for oppstart av en kvinnesaksorganisasjon og utstedte invitasjoner. Han utformet lover og et moderat program.
I hans forslag til formålsparagraf forpliktet ikke foreningen seg til å arbeide for stemmerett. Dermed var Gina Krog og hennes radikale program om kvinners stemmerett, stilt i skyggen allerede før Kvinnesaksforeningen var etablert!
Mann som første leder
Den 28. juni 1884, på Søstrene Larsens pensjonat i Kristian Augusts gate 6 i Kristiania, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet. Stiftelsesmøtet foregikk i all stillhet, det var ingen annonsering eller forhåndsomtale i pressen. Berner ledet møtet – og Berner ble formann. At en mann ble valgt som leder nørte opp under populære forestillinger om at kvinnene selv var for beskjedne og lite skolerte til selv å hevde sin sak.
Den 28. juni 1884, på Søstrene Larsens pensjonat i Kristian Augusts gate 6 i Kristiania, ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet.
Kvinnesaksforeningen forholdt seg nokså anonymt i de første månedene etter stiftelsen. Først i oktober 1884 holdt foreningen sitt første offentlige møte. Da var det annonsert i Dagbladet, og ble etterpå referert med noen få linjer.
Den egentlige offentliggjøringen av Norsk Kvinnesaksforening (NKF) skjedde 12. november 1884. Da kom det et stort oppslag i de større avisene med oppfordring til publikum om å tegne seg som medlemmer. Innbydelsen ble undertegnet av 171 menn og kvinner. Mennene var i tallmessig overvekt, 87 menn mot 84 kvinner. Men allerede på generalforsamlingen 14 dager senere, 24. november, var kvinnene kommet i overvekt. Medlemslisten hadde nå 274 navn, 153 kvinner og 121 menn. Foruten diskusjonsklubben Skuld var Kristiania Lærerindeforening, stiftet 1866, godt representert. De fleste mennene hadde tilknytning til Venstre.
Strid om moralske spørsmål
Norsk Kvinnesaksforening fikk godt fotfeste i de store byene, mens det var tynnere med oppslutningen i distriktene. Foreningens medlemmer bestod for det meste av borgerskapets kvinner, særlig kvinner gift med betydelige menn, og radikale kvinnelige studenter. De klarte ikke å få med seg arbeiderkvinnene, som heller ville organisere seg i ulike fagforeninger.
At Norsk Kvinnesaksforening ikke ville ta en radikal linje i stemmerettskampen, opprørte flere av kvinnesakspionerene. Som protest mot at organisasjonen ikke ville kjempe for stemmerett for kvinner på lik linje med menn, ble Kvinnestemmerettsforeningen startet i 1885.
Norsk kvinnesaksforening hadde bestemt seg for å etablere et tidsskrift som kunne målbære deres politikk, og i 1887 utkom første nummer av tidsskriftet Nylænde.
NKF hadde en del motgang på midten av 1890-tallet. Det var strid om moralske spørsmål, om ideer og strategier. En del medlemmer mente at man burde stå beinhardt på å få igjennom formelle politiske rettigheter for kvinner så raskt som mulig. Andre ville at man i stedet først skulle arbeide for å skaffe kvinnene rett til høyere utdanning. De la vekt på å skolere kvinner for å gi dem mulighet til større selvstendighet. Deretter ville de jobbe for å innføre de politiske rettighetene gradvis.
Til tross for uenigheter skulle foreningen vise seg å bli seiglivet. Gjennom hele 1900-tallet kjempet Norsk Kvinnesaksforening for kvinners rettigheter, og i dag er den vår eldste kvinnesaksorganisasjon.
Bare eliten hadde stemmerett
Slik Grunnloven ble utformet i 1814, ga den bare 7–8 prosent av den mannlige befolkningen stemmerett. Det var «kremen» av den norske befolkningen som fikk bestemme sammensetningen av Stortinget: Embetsmenn, handels- og håndverksborgere, eiendomsbesittere i byer og kjøpsteder og selveiende bønder.
Kun menn som hadde selvstendig husholdning og som tjente over et visst beløp, hadde rett til å delta i det politiske systemet. Kvinner, straffedømte, psykisk syke og menn med for lav inntekt hadde verken stemmerett eller mulighet til å stille til valg.
Mot slutten av forrige århundre meldte kravet om reformer seg med full styrke her i landet. I 1898 ble det innført allmenn stemmerett for menn, uten hensyn til yrke, stand, inntektsnivå eller eiendom. Men ingen kvinne i landet – samme hva hun eide av evner eller rikdom – hadde rett til å gå til valgurnene og gi uttrykk for sin mening. Heller ikke menn som satt i fengsel eller som mottok penger av «forsorgen» hadde stemmerett.
Se også
- Til kamp for kvinners stemmerett: Ildsjeler stifter forening
- Mannen som ledet Norsk kvinnesaksforening
- Høvdingen for stemmerettskampen
Kilder
Agerholt, A. C. (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Oslo: Gyldendal.
Gamme, A. (2001). «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898-1913. Oslo: Universitetet i Oslo.
Moksnes, A. (1984). Likestilling eller særstilling? Oslo: Gyldendal.