Berit Ås: Kvinneuniversitetets og hersketeknikkenes mor

Barndom

Berit Ås ble født Berit Skarpaas 10. april 1928. Hun vokste opp i Fredrikstad, der begge foreldrene var lærere. Berit var eldst av fire søsken. Hadde hun vært et guttebarn skulle hun, ifølge familietradisjonen, hett Knut. For i fem generasjoner hadde den førstefødte gutten i familien blitt døpt Knut. 

Denne jenta skulle imidlertid tidlig vise takter av viljestyrke, iderikdom og organisasjonstalent. Som fireåring prøvde Berit til og med å få gråspurvene på tunet til å stå på geledd. Tidlig arrangerte hun basar for dyrebeskyttelsen. Som 12-åring laget hun demonstrasjon med skolens 600 elever i protest mot at det ikke skulle være lov å leke «hauk og due» i friminuttene (Haslund 2008). 

Som ei leseglad jente hadde hun tidlig lest Jules Vernes bøker om en verden der alt var mulig. Da Berit fortalte de andre barna at man en dag ville kunne reise i fly høyt oppe i lufta, og at de ville kunne snakke med mennesker på den andre siden av kloden, ble det ville protester. Spesielt var det guttene som brølte av latter, dultet til hverandre og jaget Berit heim til «han gærne faren sin», slik hun husker episoden. Det var kjent at hennes far drev med tekniske oppfinnelser i husets kjellerverksted, som for eksempel å lage en klesvaskemaskin og en bærplukker.

Berits far, Knut, ble som lærer arrestert av de tyske nazistene under den siste verdenskrigen i 1940-45 og ble sendt til Kirkenes. Dette kom til å prege Berit og hele familien som ikke kjente han igjen da han kom heim etter fangenskapet, da han var svært avmagret og ansiktet var overgrodd med skjegg. Berit begynte tidlig å lese om ikkevoldstilhengeren Mahatma Gandhi, noe som avspeiler hennes engasjement for fredsarbeid.

Studietiden

I studietiden begynte Berit å lese om lederskap. Hun meldte seg inn i flere kvinneorganisasjoner, som Norsk Kvinnesaksforening, Norges Husmorforbund og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, for å få innsikt i hvordan disse fungerte. Målsettingen var at hennes magistergradsavhandling skulle vise forskjellen mellom kvinneorganisasjoner og mannsdominerte foreningers arbeidsmåter og rekruttering av medlemmer. Studien la grunnlag for å utvikle begrepet kvinnekultur (Ås 1974). I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås og som ble et livslangt samliv. Paret fikk fire barn. 

I studietiden ved Universitetet i Oslo begynte Berit, som da hadde fått sine første barn, å arbeide for barnehager for studenter. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi. Hun ble den første studenten ved et norsk universitet som fikk innvilget ammepause ved en eksamen.

Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli heimeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre, fikk vansker med å bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning. 

Forskningen

Sosialpsykologen Berit Ås begynte deretter å arbeide med ulykkesforskning. Et av hennes første publiserte arbeider var artikkelen «Kjønnsroller og ulykker», publisert sammen med Sverre Brun-Gulbrandsen i Tidsskrift for samfunnsforskning i 1961. Ulykkesforskningen vakte oppsikt fordi den viste at jenter og gutter reagerer ulikt på risiko og fare avhengig av det ytre forventningspresset. I denne undersøkelsen ble det funnet kjønnsforskjeller mellom jenter og gutter når det gjaldt oppfattelsen av bilers hastighet, og om de ble oppfattet som farlig eller ikke. Konklusjonen var at gutters lek med bil, bidro til en annen opplevelse av bilen som kjøretøy enn tilfellet var for jenter som lekte med dukker (Ås og Brun-Gulbrandsen 1961). 

Les mer om kjønnsrolleforskningen her.

I det psykososiale behandlingsopplegget for voksne etter ulykkestraumer, ble det vist at menn var utgangspunkt for et opplegg med maskuline, teoretiske modeller som ikke ga forståelse av kvinners frykt og mestring av redsel.

I 1960-årene ble det tydelig at byplanleggingen sto overfor utfordringer når det gjaldt utformingen av et trygt utemiljø for barns lek og utfoldelse. På dette tidspunkt satt Berit Ås i Asker kommunes sosialstyre, men uten å få gjennomslag for sine ideer om å trygge barns oppvekstmiljø. Etter å ha blitt medlem av formannskapet, merket hun fortgang i arbeidet for trafikksikkerheten i lokalmiljøet. I Asker kommune ble det utarbeidet en større rapport om barn og trafikksikkerhet, som i ettertid kan betraktes som et pionerarbeid. Forskningen om barns persepsjon og forståelse av trafikkbildet, som Berit Ås bidro til, førte til viten som kunne bidra til å sikre barna i trafikken. Rapporten ble utgitt ved Transportøkonomisk institutt og ga viktig kunnskap til en ny samfunnsproblematikk i forbindelse med at privatbilen ble vanlig. Rapporten fikk dessuten oppmerksomhet etter at lederen for foreningen Trygg Trafikk først på 1960-tallet, mente at en måtte kunne lære 3-åringer å gå i trafikken, som underforstått at barnas sikkerhet var husmødrenes ansvar. 

Ulykkesforskningen var opptakten til lanseringen av begrepet kvinnekultur. Hensikten med begrepet var å synliggjøre kvinners livssituasjon for å kunne sette kvinnekrav på den politiske dagsordenen. Begrepet skulle skape bevissthet om blinde felt og gråsoner der kvinner verken ble sett eller hørt. I dag brukes begrepet for å markere forskjeller mellom kvinners og menns grunnverdier og tankegang.

Politikken

Som politiker er Berit Ås kjent for å stå bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971. Ved å mobilisere kvinner til å stemme på kvinner var målet å få flere kvinner inn i kommunestyret (Mårdalen 1998). Aksjonen bidro til at kvinnene kom inn i lokalpolitikken i Asker med et klart flertall. En av pådriverne i aksjonen i Asker var Karla Skaare som da var leder i Asker husmorlag. Kvinnene greide blant annet å bevare Heggedal Hovedgård som et kulturminne i bygda, og unngikk nedriving slik flertallet av mennene gikk inn for. Ifølge Berit Ås finnes fortsatt flere av kvinnenes argumenter og forslag i denne bevaringskampen, nedfelt i nasjonale bygningslover.

Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.

Her forteller Berit Ås om Kvinneaksjonen mot EEC. Og her er Kvinneaksjonen mot EEC omtalt i tidsskriftet Kontrast i 1972.

Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over (Winther 1973).

Den radikale fløy gikk året etter ut av Arbeiderpartiet. Disse dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, deriblant Torild Skard. Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder. I Sosialistisk Venstreparti var hun både leder og nesteleder og satt på Stortinget i perioden 1973-77.

Sammen med Torild Skard, Hanna Kvanmo og Aud Gustad var Berit Ås med på å fremme et grunnlovsforslag om rettmessig representasjon av 50 % kvinner i Norges lovgivende forsamling, men som den gang ble nedstemt og som aldri senere har blitt vedtatt. På Stortinget var Berit Ås en av kvinnebevegelsens viktige kontakter, sammen med Torild Skard.

Her forteller Torild Skard om kvinner i politikken på 1960- og 70-tallet. Og her forteller Berit Ås om Kvinnepolitisk Aksjon foran stortingsvalget i 1977.

Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt. Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark. På FNs kvinnekonferanse i København i 1980 ble det presentert et opprop med 500 000 underskrifter på verdensbasis om å stoppe våpenkappløpet (Graae 1980). I 2020 mottok hun den svenske Folkets fredspris for sitt arbeid for fred og nedrustning. 

Teori om hersketeknikker

Den allsidige politiske erfaringen på ulike arenaer både i nasjonal og internasjonal sammenheng, bidro til at sosialpsykologen også kunne observere den ikke-verbale kommunikasjonen som utspilte seg på de arenaer hvor hun ofte kunne være den eneste kvinnen. Berit Ås samlet sin praktiske kunnskap i en teori som hun kalte de fem hersketeknikkene (Ås 1979, 1981). 

Les mer om de fem hersketeknikkene på Kilden kjønnsforskning.no.

Hersketeknikkene er blitt til både bok, film og undervisningshefter, som illustrasjon på metoder for å skaffe seg herredømme og kontroll i sosiale relasjoner. I prinsippet kan de samme teknikker benyttes til alle typer undertrykking både av grupper og folkeslag. Rettet mot kvinner avspeiler disse en mannskultur som per definisjon anser kvinner som mindreverdige, objekt for underkastelse eller en form for eiendom. De avslører med andre ord mannssamfunnets klassiske metoder for å hindre at kvinner frigjør seg fra mannsherredømmet.

De fem hersketeknikkene er:

1. Usynliggjøring
2. Latterliggjøring
3. Tilbakeholdelse av informasjon
4. Fordømmelse uansett hva du gjør
5. Påføring av skyld og skam

Usynliggjøring er når en person blir forbigått, oversett eller ikke får respons. Dette er tema som opptok kvinneforskerne på 1980-tallet som bidro til bokserien Kvinners levekår og livsløp. Bokserien, redigert av Helga Hernes, kom ut med 17 bind på Universitetsforlaget i perioden 1982-1988, og bidro til å synliggjøre kvinners bidrag i reproduksjon, omsorg, arbeidsliv og organisasjoner. Kvinneforskerne mente det var viktig å presentere et feministisk perspektiv for å påvise mangler ved den etablerte samfunnsvitenskapelige forskningsteori, som ignorerte kvinners samfunnsmessige betydning og livsvilkår.

Latterliggjøring skjer gjennom overbærenhet, hånliggjøring, barnlig opptreden eller ved å bli sammenliknet med dyreverdenen, jevnført med å være dum som en sau eller dum som ei gås. Norges første kvinnelige statsminister Gro Harlem Brundtland ble i sin tid omtalt som både «hurpe» og «gullhøne». Berit Ås skriver:

«Tradisjonen med dyresammenlikninger for kjønnene er dypt kulturelt forankret. De spesielle sammenlikninger med små, hjelpeløse og dumme dyr på den ene side og med sterke, høyreiste, sinte eller kloke dyr, på den annen, virker på kjønnene fra vår tidligste barndom. Hvordan kulturens verdisystem kom til uttrykk i forbindelse med ordenes uuttalte assosiasjoner blir klart når vi studerer synonymer». (Ås 2008: 74-75).

 Tilbakeholdelse av informasjon skjer når menn bevisst unnlater å informere og involvere kvinner i planer og beslutninger i arbeidslivet eller politikken. Dersom viktige diskusjoner og avgjørelser tas i uformelle fora og utenfor styrerommet uten at kvinner inviteres, foregår det en ekskludering. Slik foregår et dobbeltspill der menn kan ha en skjult agenda og manøvrerer utenom en eventuell motstand fra kvinner. Berit Ås mener at dette har vært spesielt synlig innenfor kirken:

«Opp gjennom tidene har kvinnene så å si alltid blitt forholdt informasjon om religiøse spørsmål og presteskapets hemmeligheter. Av den grunn har de heller ikke fått delta i statuspregede kirkelige handlinger». (Ås 2008: 77).

Et eksempel på det er da Norges første kvinnelige prest Ingrid Bjerkås ble ordinert som prest i Den norske kirke i 1961, ble hun møtt med et brev fra landets biskoper med en oppfordring til alle prester om å motarbeide henne.

Fordømmelse uansett hva du gjør kan vi også kalle dobbeltstraffen. Denne hersketeknikken har fått navn etter sosiologen Robert K. Merton (1968) som omtalte dette «damned if you do and damned if you don´t». Passivitet kritiseres som manglende engasjement. Aktivitet blir fordømt som pågåenhet og blir negativt bedømt. Slik manipuleres vurderingen av ris og ros i forhold grupper en har fordommer overfor. Den som utsettes for dette føler seg utilstrekkelig og mindreverdig og kan bli et offer som ikke våger å aksjonere. For kvinner kan dette føre til at de må gå veien om menn for å fremme sine interesser, slik kvinnesakskvinnen Fredrikke Marie Qvam i sin ofte måtte gjøre, da hun heller ikke hadde stemmerett. 

Selv kommenterer Berit Ås at dobbeltstraffen er den hersketeknikken som er sterkest forankret i våre fordommer om kvinners udugelighet og derfor er vanskelig å avsløre. Kvinner vil møte motstand og blir tilbakevist dersom de konfronterer menn med denne strategien. Hun sier videre at siden undertrykkelses-teknikkene på dette området er særlig vanskelig å gjennomskue, er det disse som i framtiden vil bli de viktigste å avsløre dersom vi skal fronte problemet med tanke på holdningsendring.

Påføring av skyld og skam skjer gjennom utskjelling, ydmykelser, ærekrenking og moralsk fordømming. Kvinner påføres skyld og dårlig samvittighet og får følelsen av å være lite dyktig og utilstrekkelig. Berit Ås hevder at mødre kan få skylda dersom deres barn mangler oppdragelse, viser avvikende atferd eller begår kriminelle handlinger. Kvinner kan likeledes få skylda dersom de blir voldtatt eller på andre måter mishandles i nære relasjoner. Første eksemplet henviser til et moderskap der kvinner så å si er eneansvarlig for barneoppdragelsen. Det andre eksemplet relateres til en maskulin oppfatning om at menn har en legitim rett til å straffe og mishandle kvinner. Kvinner anses dermed som menns eiendom og territorium de har fri adgang til å råde over. Menns alkoholvaner og voldsbruk kan derfor framstilles som å være kvinnens skyld og ansvar. 

Kvinneuniversitetets mor

Berit Ås har fortalt at hun mot slutten av 1970-tallet begynte å drømme om realiseringen av et kvinneuniversitet, som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde. Et universiet som føyde seg inn i folkeopplysningstradisjonen, både i Norge og i England som et åpent læringssted, kunne bli omtalt som «kjøkkenuniversitet» da undervisningen ble retta mor kvinner. Skepsisen mot kvinneuniversitetet gjaldt både for «ambisiøse» kvinner og dem som ble «skremt» av mannlige akademikeres latterliggjøring av tiltaket (Haslund 2008: 183). I forskningen var det heller ikke stuerent å blande forskning og politikk. Aksjonsgruppen som arbeidet for å etablere kvinneuniversitetet, sto også overfor en teoretiske fagkampen om hvorvidt et slikt kvinneuniversitet skulle være basert på en radikal marxistisk-sosialistisk ideologi, eller en mer humanistisk og tolerant kunnskapsforståelse av kvinneundertrykkingen. Diskusjonen førte til et variert fagtilbud for å imøtekomme ulike kvinners behov, også med tanke på innvandrerkvinner.

Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg. Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet. På denne måten fikk etableringen av Kvinneuniversitetet utiltenkt mediaoppmerksomhet, slik Berit Ås selv kommenterte i vår samtale. 

I 1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften. Egen læreplan var utarbeidet med tema som blant annet kvinnekultur, helhetlig forståelse av helse, alternativ økonomi og økologi. Mange kvinner fikk tilbud om å kunne fullføre ungdomsskoleeksamen, og det ble iverksatt utdanningstilbud for kvinner i ledelse.

Kvinneuniversitetet vakte både nasjonal og internasjonal interesse. Berit Ås forteller at daværende statsminister Gro Harlem Brundtland viste interesse for de pedagogiske metodene og undervisningsprinsippene, der kvinner skulle styrke hverandre gjennom en læringsprosess basert på demokratisk styring og medbestemmelse. Utgangspunktet var flat struktur for organiseringen med en medlemsring på om lag tusen kvinner som støttet foretaket. Delegasjoner fra blant annet land som Japan, Kina og USA kom på besøk for å studere en annerledes organisasjon. 

Se video om Kvinneuniversitetet i Løten fra 1989, laget av mediegruppa på Kvinneuniversitetet og produsert av Jan Egil Løvbak.

På 1990-tallet merket Kvinneuniversitetet på Løten problemer for en videre drift. Lederkursene for kvinner med tittelen «Tanke og omtanke» som Berit Ås forteller var populære, fikk få påmeldte etter at andre læringssteder kunne tilby kompetansegivende lederskapskurs.

Ansvaret for opplæring og undervisning av innvandrere ble etter hvert et kommunalt ansvar, slik at det ikke var behov for et tilbud som Kvinneuniversitetet kunne tilby. Kvinneuniversitetets styre avviklet støtteringen som hadde vært viktig støttespiller. Idealismen og dugnadsviljen begynte å gå tapt. Styremedlemmene og andre frivillige ønsket honorar som ellers i næringslivet, og den økonomiske situasjonen var vanskelig. Berit Ås sier at enkelte mente at nå var likestillingen kommet så langt i vårt land at det ikke lenger var grunnlag for dette særskilte foretaket.

2004 ble et skjebneår. Gjelden var større enn verdien av eiendommen Rosenlund, og inntektene uteble. Det hele sto på konkursens rand, men alle krefter gjorde det de kunne for å redde stiftelsen. Rosenlund ble solgt, til en sum som var høy nok til å dekke det som var igjen av gjelden etter en runde med velvillige kreditorer (Morken 2008: 54-55). Om lag 4000 personer hadde ved omorganiseringen benyttet seg av Kvinneuniversitetets undervisningstilbud (Morken 2008). 

Fra Kvinneuniversitet til likestillingssenter

Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret på all utadrettet virksomhet. Kvinneuniversitetet hadde endret seg. Fra å være et lærested for kvinner, til å bli et likestillingssenter som underviser i likestillingslovgivning, gjør likestillingsanalyser og utformer likestillingsplaner (Morken 2008: 80).

Om omorganiseringen skriver Tora Aasland, som fra høsten 2007 var statsråd for forskning og høyere utdanning i Kunnskapsdepartementet:

«Tidligere det året hadde man hatt en «opprydding» innen likestillings- og diskrimineringsområdet mellom Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet. Dette var basert på en tenking om at kjønnslikestilling var sammenliknbart med all annen likestilling, noe som passet godt inn i et noe firkantet forvaltningssystem. Daværende departementsråd har ikke lagt skjul på at han syntes det var en lettelse å bli kvitt Kvinneunivsersitetet». (Aasland 2018: 237).

Tora Aasland skriver også at det i mediene ble en «opphisset» debatt om tilskuddsordninger, med anklager om inhabilitet og kollegialitet mellom partifeller. 

Gründeren Berit Ås søkte advokatbistand for å gå gjennom saken, som hun oppfattet som en nedleggelse av Kvinneuniversitetet. Hun fikk juridisk støtte av venner som advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, for å vise at vedtak om å endre vilkårene for stiftelsen var lovstridig. Som en minnelig ordning mellom partene ble det gitt en tildeling på 500 000 kroner hver fra Kunnskapsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet til opprettelsen av Kvinneuniversitet i Norden (Aasland 2018:238).

At Kvinneuniversitetet som var basert på et bevisstgjøringsarbeid om kvinnefrigjøring og likeverd mellom kvinner og menn, ble endra til et Likestillingssenter med vekt på likestillingsarbeid mellom kjønn, medførte en dreining fra diskriminering av kvinner til rettighetsspørsmål. Berit Ås mener at omorganiseringen har vært med på å usynliggjøre kvinnekampens arbeid og har svekket kvinnefrigjøringen ut fra en ide om uavhengighet og frigjøring, til å gjelde en offentlig likestilling, da ofte på et maskulint verdigrunnlag. 

Kvinneuniversitetet i Norden

Våren 2011 kunne Berit Ås delta i åpningsseminaret ved Høgskolen i Nesna der Kvinneuniversitetet i Norden ble offisielt åpnet. Kvinneuniversitetet i Norden er en stiftelse og ledes av et tverrfaglig styre. I startfasen var Kvinneuniversitetet i Norden tilknyttet Høgskolen på Nesna. Etter at høgskolen i 2016 ble fusjonert med Nord universitet i Bodø, har Kvinneuniversitetet vært drevet på ulønna basis av et arbeidende styre som er tilknytta Norges Kvinnelobby, en paraplyorganisasjon for norske kvinneorganisasjoner. Aktivitetene er i stor grad nettbaserte, med planlegging av konferanser, seminardeltakelse og publisering av artikler og bøker. 

Kvinneuniversitetet i Norden er ment å styrke fellesskapet mellom kvinner i Norden for å sikre kvinners like rettigheter og muligheter ved å utveksle og nyttiggjøre seg felles kunnskap, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Kvinneuniversitet i Norden har som formål å være et lærested som bygger på feministiske verdier og et kvinneperspektiv, for å styrke kvinners stilling i familie- og samfunnsliv. Kvinneuniversitetet tar sikte på å drive tverrfaglig forskning og å være en premissleverandør for kvinnepolitikk. Et hovedområde er å sette fokus på kvinners likeverd, likelønn og kvinners reproduktive arbeid. Vold og seksuell trakassering er viktig tema for å beskytte kvinner og barn, både i fredstid og i krig. 

Da det inntil 2016 var et samarbeid med Høgskolen i Nesna, kunne Kvinneuniversitetet i Norden gjennomføre et eget fag med tema vold mot kvinner. Faget er ment å være kompetansegivende for helse- og sosialarbeidere, lærere på alle nivå og politiet til eksempel. Stiftelsen Kvinneuniversitetet har foreløpig ingen formell samarbeidsavtale med Nord universitet, men arbeider fortsatt med å kunne tilby faget som et undervisningstilbud. I Oslo tilbys det forelesninger i feministisk økonomi ved blant annet samfunnsøkonome Charlotte Koren og Iulie Aslaksen, og som er åpne for alle. 

Foregangskvinnen Berit Ås

Berit Ås har hatt stor betydning for kvinnesaken i Norge. Helt tilbake til 1950-årene har kvinneperspektivet for å styrke kvinners stilling i samfunnet, preget hennes arbeid og forskning. Som politiker omsatte Berit Ås sine teorier i praktisk politikk, som for eksempel å iverksette tiltak for å beskytte barna i trafikken, etablere barnehager og å bygge praktiske familieboliger i Jørnstadfeltet i Asker.

Berit Ås skjønte tidlig at det var gjennom organisering og samarbeid at en kunne vinne fram i arbeidet med kvinnefrigjøringen. Hun arbeidet i et nært samarbeid med kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen. Som kvinneforsker og fredsaktivist arbeidet hun internasjonalt. Solidaritet og fellesskap er kjennetegnende for Berit Ås sitt vide samfunnsengasjement i global sammenheng.

I norsk sammenheng var Berit Ås en av mange foregangskvinner som i 1970-årene var med på å endre situasjonen for kvinnene, som Harriet Holter, Torild Skard, Helga Hernes, Eva Kolstad, Hanna Kvanmo, Tora Aasland og Gro Harlem Brundtland, for å nevne noen.

Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun er æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås er i dag (2023) æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge er hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris. 

I et samarbeid mellom Kvinnemuseet i Kongsvinger og Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo, er en del av Berit Ås sin historikk og skriftlige materiale arkivert. Det arbeides med å etablere et eget nasjonalt kvinnearkiv, som også kan ses som et resultat av et bevisstgjøringsarbeid inspirert av foregangskvinner som Berit Ås.

Se også

• «Kvinnekupp» i Asker 1971
• Kvinneaksjonen mot EEC: Berit Ås forteller
• Kvinnepolitisk Aksjon foran stortingsvalget 1977: Berit Ås forteller
• Kjønnsrolleforskningen: Berit Ås forteller
• Kvinnerepresentasjon i politikken

Kilder

• Graae, Bodil (1980): Kvinderne for freden. Århus: Aros forlag.

• Grønbech, Dagrunn (2013): Kvinneuniversitetets og hersketeknikkenes mor, Berit Ås, fyller 85 år (s. 186-191). Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 2. Oslo: Universitetsforlaget.

• Grønbech, Dagrunn (2018): Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås. Trondheim: Museumsforlaget.

• Haslund, Ebba (2008): Ild fra Asker. Et portrett av Berit Ås. Oslo: Pax forlag.

• Koren, Charlotte (2012): Kvinnenes rolle i norsk økonomi. Oslo: Universitetsforlaget.

• Merton, Robert K. (1949/ 1968): Social Theory and Social Structure. New York: The Free Press.

• Morken, Ingrid (2008): Det var en gang. Kvinneuniversitetet 25 år. Hamar: Oplandske Boklag.

• Mårdalen, Irene (1998): Kvinnekuppet i Asker. Hønefoss: I. Mårdalen forlag.

• Winther, Lise (1973): Da partipisken smalt i Asker. Oslo: Pax forlag.

• Ås, Berit og Brun-Gulbrandsen, Sverre (1961): Kjønnsroller og ulykker, Tidsskrift for samfunnsforskning. Juni.

• Ås, Berit (1974): Om Kvinnekultur. I Skjønsberg, Kari (red.). Mannssamfunnet midt imot. Oslo: Gyldendal norsk forlag.

• Ås, Berit (1979): De fem hersketeknikker, om å ufarliggjøre fiendens våpen. Art. i: Årbog for kvinderet. København: Juristforbundets forlag.

• Ås, Berit (1982): Tilbakeblikk og sideblikk på begrepet kvinnekultur. I Haukaa, Runa, Hoel, Marit og Haavind, Hanne (red.) Kvinneforskning: Bidrag til samfunnsteori. Festskrift til Harriet Holter. (Serien Kvinners levekår og livsløp). Oslo: Universitetsforlaget.

• Ås, Berit (1981/2008): Kvinner i alle land. Håndbok i frigjøring. Oslo: Aschehoug forlag.

• Ås, Berit og Grønbech, Dagrunn (2022): Berit Ås. Dikt i utvalg. Hommersåk: Lyrikkforlaget.

• Aasland, Tora (2018): Etableringen av Kvinneuniversitetet – frigjøring i praksis (s. 233-239). I Grønbech,. Dagrunn (red.) Foregangskvinner. En hyllest til Berit Ås. Trondheim: Museumsforlaget.