Hvorfor? Hvem var vi? Hvilke konsekvenser møtte en del av forgrunnsfigurene?
Berit Ås (1928-2024) var aktivist i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Hun ble valgt til varaordfører for Arbeiderpartiet i Asker etter «Kvinnekuppet» i 1971, samtidig som hun var vara på Stortinget. Hun var leder av Kvinneaksjonen mot EEC og med i Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK). Hun ble suspendert fra Arbeiderpartiet etter EF-kampen og ble leder av utbryterpartiet Demokratiske Sosialister – AIK, som første kvinnelige partileder i Norge. Da Sosialistisk Venstreparti ble dannet i 1975 ble hun partiets første leder. Som sosialpsykolog og aktivist er hun kjent for sine studier av kvinnekultur og for analysen av de fem hersketeknikker.
9. mai 2007 holdt hun dette innlegget i seminarrekken «Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp», som Kilden arrangerte i samarbeid med Norsk Kvinnesaksforening (2006-2007).
Den oppsto da Tullemor Larsson og Berit Ås meldte seg på loftet i Tostrupgården og hevdet at kvinnene hadde sine grunner til å yte motstand. Da fikk de beskjed av de hellige triumviratet (Haugestad, Kalheim og Eckhoff) at det var uanstendig å blande «kvinnesak» inn i et så alvorlig spørsmål som Norges medlemskap i EF (det var på dette loftet at Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC holdt til).
Her gjaldt det en monetær Union, tap av sjølråderett og angrep på grunnloven og vår viktigste naturressurs (fisken) og arbeidernes rettigheter. Romatraktatens fire prinsipper ville innføre billig arbeidskraft, penger strømme ut av landet uten godkjenning fra Norges Bank, katolisismen ville true statskirken, tyskere ville kjøpe opp hyttetomter og europeiske fiskere tømme havet og gudene vet om ikke EF var dyret i åpenbaringen under tallet 666.
I prinsippet hadde debatten foregått fra 1961 blant menn. Norges forhandlinger med EF foregikk med en delegasjon på 10 menn og 9 mannlige rådgivere (vedlegg 1 s. 177). Særtrykk som f. eks. Økopolitikk eller EF ble skrevet av 7 menn og redigert av et utvalg på 5 menn. Innholdet speilet mangelen på kvinnerelaterte problemer, noe som ble påpekt av Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Tove Phil i innlegg i Stortinget i juni 1972.
Så kommer kvinnene på banen.
Birgit Gaarder (nå Birgit Broch-Utne) drar på delegasjonsreise til Brussel og kommer hjem med informasjon om manglende trygdeordninger, svake svangerskapsrettigheter, helsespørsmål med mere. Tullemor Larsson får 10 000 kroner og kontor av en landbruksorganisasjon og vi etablerer oss i Kristian Augusts gate med kontorhjelp, rådgivere, pengeinnsamlere og Europa-reiser.
Så skrives det kvinnepolitiske artikler om hvordan konsentrasjonstendensene i næringslivet skaper fremmedarbeidere fra Italias periferi og gir tusen talls “grønne enker” som mennene ofte glemmer i sine langvarige fravær, og hvordan et par millioner tyske bondekoner som må flytte med sine menn til andre arbeidsplasser blir arbeidsløse (Helene Nor). Bergljot Nygård (nå Børresen) skriver om veterinærforhold. Det skrives om kvinnene i Bayern som ikke får ta arbeid uten ektemannens tillatelse og om franske kvinner som ikke får åpne bankkonto uten tillatelse.
Vi finner at norske kvinners rettigheter overgår de europeiske på alle måter og får vite av EF-tilhengerne at vi må inn i EF for å kjempe for å bedre våre europeiske medsøstres kår.
Det kommer etter hvert omfattende sosiologiske analyser av EF-kvinnenes levekår gjennom Sullerot-rapporten og fru Astrid Lullings arbeider. Vi finner at norske kvinners rettigheter overgår de europeiske på alle måter og får vite av EF-tilhengerne at vi må inn i EF for å kjempe for å bedre våre europeiske medsøstres kår.
Dermed skriver Grete Dahl om EF og demokratiet og mulighetene for innflytelse med 3 av ministerrådets 61 stemmer. Vi kaster oss over demokratispørsmålene i EF, om ytringsfrihet, voksenopplæring og helsespørsmål. Det skrives og debatteres massivt fra Senterparti-kvinner som Birgit Borgersen Wiig og Tove Bye, Arbeiderpartikvinner som Bjørg Bakken, Per Kleppes sekretær, meg selv, Tove Phil, Harriet Holter (som har blitt en på den økonomiske utredningsgruppen AIK, Arbeiderpartiets Informasjons- Komite) og Sosialistisk Folkepartis Torild Skard holder appell på Folkebevegelsens store møte på Rådhusplassen i Oslo.
2) HVORDAN? Vi fant et sted å være og fikk gratis innsats fra kvinner over hele landet. Bare på et møte i Stavanger der Bergfrid Fjose, Tullemor Larsson og jeg talte kom det 1000 kvinner, med båter ute fra skjærgården og med busser fra innlandet.
Det går ikke å lage et opprør uten et teoretisk fundament.
Tullemor og jeg dro landet rundt, hun i blå og jeg i rød drakt og endte opp i Hattfjelldalen i en gjestedobbeltseng natten etter statsminister Trygve Brattelis trussel om avgang hvis ikke det norske folk stemte JA. Tullemor sier at jeg flere ganger ropte i søvne «Jamen, det går da ikke an!!!»
Det går ikke å lage et opprør uten et teoretisk fundament.
Politisk ville ikke Bergfrid Fjose bli medlem av EF p.g.a. utviklingen av atomvåpen. Senterpartiet hadde klare meninger om hva som ville skje med landbruket. Venstrekvinnene var brede i sin kritikk og det var også Arbeiderpartikvinnene og de fra Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti. Men vi var alle enige om hovedmotstanden. Kvinnene fra Arbeidernes Kommunistparti, AKP (m-l), hadde sin marxistiske skolering som ga en brukbar samfunnsmessig forståelse når den ble blandet med analyse fra sosiologen Annemor Kalleberg.
Dessuten hadde vi lært å stole på hverandre i den store valgkampanjen som gikk forut for 1971: Det såkalte kvinnekuppvalget, etter hvilket vi fant at vi ofte sto sammen på en helt annen måte enn mennene i våre krav til eldre omsorg, barnevern, arbeid for kvinner og i abortkampen og med likestillingskrav.
Vi hadde en teoretisk modell fra sosiologen Paul Lazarsfeld. Han lanserte «The 2-step flow of information». Den sa at med ca. 600 opinionsledere ville det i Norge bare trengs ca. 150 aktivister D-dagen.” De kvinnene skaffet vi fram.
3) KONSEKVENSER: Kvinnenes inntog ga positive og negative utslag.
Folkebevegelsen mot EEC slapp en gruppe på seks kvinner inn med et kapittel i sin MOTMELDING. De ga oss den siste store kampanjeplakaten med bilde av en kvinne med langkost og skurebøtte (vi var forøvrig ikke særlig glade for denne forenklede oppfatning av kvinnemotstanden).
Så ble det flere kvinner enn menn som stemte mot medlemskap og jeg personlig vant en flaske whisky med valgforskeren Henry Valen som hadde spådd et «Ja».
Jeg fikk legge fram kvinnekapitlet på den store pressekonferansen på Grand Hotel der Odalens store sønn, hr. Lars-Jacob Krogh (programleder i NRK, red. anm.) til alle de mannlige journalistenes øredøvende latter spurte om fru Ås virkelig trodde at det ville gjøre noe fra eller til om kvinnene sa Nei til EF? - og som gjorde at ingen av de store menn tok meg / oss i forsvar. De stirret skamfulle ned over at de hadde latt seg lure til å «leke med jentene».
Så ble det flere kvinner enn menn som stemte mot medlemskap og jeg personlig vant en flaske whisky med valgforskeren Henry Valen som hadde spådd et «Ja».
I Arbeiderpartiet ble jeg suspendert under nominasjonen i Akershus, Bergfrid Fjose gikk mot sitt nederlag fordi hun ville at en kvinne skulle etterfølge henne i hennes posisjon og Marie Larsson ble kastet som førstekandidat for Senterpartiet i Oslo på det tredje nominasjonsmøtet som ble arrangert for å få det til.
Da Folkebevegelsen mot EEC arrangerte sitt 10-årsjubileum i Aulaen ble ikke Kvinner mot EF invitert.
Henvisning til Kvinner mot EF i Cappelens leksikon finnes ikke der.
Heller ikke finnes en eneste statsviter som har analysert overvekten av kvinners stemmer mot EF etter 1972 eller 1994.
Hittil har vi som sitter på arkivmaterialet ikke lykkes i å få midler til å beskrive, analysere og konkludere i en historisk analyse om hvilken rolle Kvinner mor EF og EU har hatt i de to store folkeavstemningene.