Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC ble stiftet 28. august 1970. Meningsmålingene viste lenge at «vet-ikke» prosenten blant kvinnene var mye større enn blant mennene.
Vinteren 1972 var det hele 30 prosent av kvinnene som svarte «vet-ikke» på spørsmålet om ja eller nei til EF. I boka Kvinner selv skriver Birgit Wiig at det ikke var rart mange kvinner ikke hadde bestemt seg i EF-saken. Sosial- og kvinnepolitiske synspunkter var ikke vektlagt i informasjonen som ble gitt fra Nei- og Ja-siden. EF var ikke mer relevant for kvinnene enn for frimerkesamlerne, ble det hevdet.
Initiativet til Kvinneaksjonen mot EEC
Tullemor Larssen fra Senterkvinnene tok initiativet til å organisere kvinnene i Nei-bevegelsen. Resultatet ble Kvinneaksjonen mot EEC. Aksjonen var bygd opp rundt en tverrpolitisk kjernegruppe med Bergfrid Fjose fra Kristelig Folkeparti, Tove Bye fra Senterpartiet og Berit Ås fra Arbeiderpartiet. Unge mer radikale kvinner fra den nye kvinnebevegelsen kom også med.
Aksjonsformer
Kvinneaksjonen oversatte Lulling-rapporten, en rapport som bl.a. viste at EEC lå langt etter tidsskjemaet i forhold til å gjennomføre likelønnsprinsippet, stensilerte den opp og sendte den ut. Medlemsfortegnelsen i Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterkvinnene dannet kjernen. I tillegg kom alle de uformelle kontaktene.
Kvinner ble mobilisert til å dra land og strand rundt. Ofte møtte de ja-bevegelsens spesialister, som nå ble «skolert» til å plukke kvinnenes argumenter fra hverandre. Astrid Lulling, som var belgisk representant i Europarådet, kom til Norge, og etter hvert ble det stor oppmerksomhet rundt spørsmålet om kvinnens stilling i EF. Vet-ikke prosenten blant kvinnene skrumpet inn. På valgdagen hadde menn og kvinner like stort frammøte.
Avgjorde kvinnene folkeavstemningen?
Blant nei til EF-velgerne var det like mange kvinner som menn. I boka Mot strømmen - kampen mot EF 1961-1972 (1982) gir statsviter Tor Bjørklund uttrykk for stor skepsis til synspunktet at «kvinneaksjonen» avgjorde saken på nei-siden. Berit Ås på sin side har uttalt at kvinnene bidro mest i EF-kampens verste periode til å snu et stort antall vet-ikke stemmer til nei-stemmer.
Sosiolog Annemor Kalleberg var aktiv i Kvinneaksjonen mot EEC og skrev i ettertid om aksjonen:
– Det var mange hyggelige opplevelser – for eksempel det å oppleve at husmødre som aldri før hadde vært politisk aktive tok mot til seg og klarte å holde flotte offentlige appeller, og tilbakemeldinger om at en eller annen kontaktperson ønsket flere brosjyrer fordi hun hadde gått på husbesøk i nabolaget og delt ut de 50/100/200 løpesedlene hun hadde fått tidligere. Flere av de mest aktive grasrotmedarbeiderne har også mange år senere gitt uttrykk for at dette var «en stor tid».
– Daværende utenriksminister, Torvald Stoltenberg, møtte oss offensivt. Han kontaktet oss og oppfordret oss til å reise på studietur til Brussel. Kvinneaksjonen la stor vekt på at vi ville informere kvinner, og få dem til å tenke selv og ta standpunkt ut fra egne verdier og interesser.
«At vi representerte en Nei til EF-gruppe, var ille nok, slik de så det, men at vi var feminister, var verre.»
– Stoltenberg mente at vi som ledet aksjonen trengte mer skolering. Vi tok det som en form for provokasjon og ønsket ingen belæring. Men det ble likevel til at to av oss tok imot en fullt betalt tur til Brussel. Vi fikk faktisk mye faktisk informasjon om EF - med vekt på historikk og organisasjon.
Det som gjorde at denne turen ikke er glemt, er at vi var de eneste kvinnene i den norske gruppen, og at de andre norske ikke klarte å forholde seg vanlig høflig til at vi var med på andre premisser enn dem. At vi representerte en Nei til EF-gruppe, var ille nok, slik de så det, men at vi var feminister, var verre. Vi fikk slibrige innbydelser til å være med ut på nattklubb/pornoshow. Det endte med at vi verken gikk ut sammen med gutta eller alene, men fikk oss mat og vin på hotellrommet.