Norges første kvinnelige partileder: Berit Ås forteller

Første påstand:

Kvinnelige ledere har blitt valgt under andre forhold enn menn. Ofte under partiets nedtur: Kaci Kullmann Five og Gro Harlem Brundtland er eksempler. Den kvinnelige leder av Helge Seips parti også. I Arbeiderpartiet ville selv ikke forsvarsminister Hansen ha lederrollen da Gro ble satt på. Muligens Anne Enger Lahnstein i Senterpartiet. Kanskje Åslaug Haga. Kanskje Eva Kolstad etter Venstres splittelse.

Kvinnelige ledere har blitt valgt under andre forhold enn menn. Ofte under partiets nedtur: Kaci Kullmann Five og Gro Harlem Brundtland er eksempler.

Til SVs leder ble jeg valgt som kompromisskandidat i Trondheim i 1975 fordi Sosialistisk Valgforbund holdt på å ryke under valgkomiteens kamp mellom kommunister og Sosialistisk Folkeparti (SF) som lederkandidat. Påstand nr. 1 vil lett kunne undersøkes.

Neste påstand:

Disse forhold har endret seg bl.a. fordi kvoteringsinstrumentets anvendelse i mange partier de siste 20 år har gitt en utmerket rekruttering. Pga. noen partiers kvotering måtte andre partier i konkurranse om velgerne og stille opp med kvinnelige toppkandidater. I 1976 hadde syv partier i Norge enten kvinnelig leder eller nestleder.

Disse forhold har endret seg bl.a. fordi kvoteringsinstrumentets anvendelse i mange partier de siste 20 år har gitt en utmerket rekruttering.

Tobakkrådets (Statens tobakkskaderåd, red.anm.) daværende geniale leder, Kjell Bjartveit, fikk til et møte på Restaurant Blom med seg seks av oss og laget et vakkert bilde der underteksten lød omtrent slik: Politisk er vi alle uenige, men at alle bør slutte å røyke, DET er vi enige om. Det ble en kampanjetekst. Jeg har en kopi av bildet.

Påstand nr. 3:

Et vellykket lederskap bestemmes av kollegiets sammensetning. De som er fostret over tid i relativt homogene partier vil ha større suksess enn et der sentral- og landsstyre er sammensatt av konkurrerende grupperinger. De ovennevnte partier var veletablerte.

Sosialistisk Venstreparti (SV) besto ved etableringen i 1975 av grupper med sterkt ulike forhistorier. SFs nøytralitetslinje balanserte mellom tidligere Arbeiderpartiets vestlige sosialdemokratiske tradisjoner i NATO og økonomiske praksis, mot Norges Kommunistiske Parti (NKP)s Marxist-Leninisme.  AP’ernes industri- og vekstforståelse mot den tids miljøbevegelses «Katt og Kanin på Landet»-ideologi og Sigmund Kvaløys og Arne Næss sin «deep ecology» med Rachel Carsons økokjeder og Barbara Wards «bare en jord» som håndbagasje.

SV hadde 1 000 kristensosialister som da var mot selvbestemt abort. De fleste kvinnelige SV-medlemmer var for.

Kvinnebevegelsens drøm om et annet samfunn – ikke på mannssamfunnets premisser, mot menns forståelse – at et visst antall representanter med et annet kjønnsorgan ville skape kvinnefrigjøring godt nok, forutsatt at de / vi lærte oss å føre politikk slik de mente den skulle føres. Hvor tvetydig en slik holdning var, kom fram under en av Utenrikskomiteens reiser i Kina, hvor Tor Oftedal, lederen, den ene dagen sa:

«Hvorfor skal vi ha kvinner inn i politikken hvis de ikke har noe nytt å tilføre?» To dager senere sa han: «Hvorfor skal vi ha kvinner inn i politikken hvis de ikke kan føre politikken slik som vi vet at den må føres?»

SV hadde 1 000 kristensosialister som da var mot selvbestemt abort. De fleste kvinnelige SV-medlemmer var for. Legg så til at mange fra fredsbevegelsene nærmest var pasifister, mot de som enda i sitt hjerte støttet proletariatets diktatur eller en gerilja-/motstandsbevegelse à la den som kjempet for uavhengighet i tredje verdens frigjøringsbevegelser.

«Deg latterlig gjør de, meg usynlig gjør de», sa Eva Kolstad, Venstres leder fra 1974 til meg, som hadde hatt forkvinnerollen i Demokratiske Sosialister (AIK) fra våren 1973.

Tiden tillater ikke en «vanviddspreget» gjennomgåelse av hva jeg måtte gjennomgå ved hovedstyremøtene når en gruppe gjennom min dobbeltstemme kom til å tro at jeg uforbeholdent var en av dem, - men som i neste møte oppfattet meg som en som sviktet dem og holdt med «motstanderne». I mitt stille sinn, og også offentlig, sa jeg at det tar minst 10 år før en klar SV-identitet er etablert. Prøv å lede et slikt konsortium.

Dessuten var holdningen til kvinnelige partiledere enda ganske fordomsfull. «Deg latterlig gjør de, meg usynlig gjør de» sa Eva Kolstad, Venstres leder fra 1974 til meg, som hadde hatt forkvinnerollen i Demokratiske Sosialister (AIK) fra våren 1973.

Forhistorien:

Som valgt første kvinnelige partileder Norge av det vesle partiet Demokratiske Sosialister (AIK) i 1973 etter oppfordring fra mange fagorganiserte, hadde jeg utviklet stor optimisme og mye pågangsmot. Da, som henfarne Trygve Bull stadig sa det, «For historiens skyld: husk å påpeke at du var Norges første kvinnelige partileder!» – mens jeg en stund syntes at Eva godt kunne få æren av forståelsen at hun var det.

Men der hadde jeg tatt lederskap på følgende vilkår:

1.     at jeg aldri ville stemme mot kvinners interesser

2.     at de skulle vedtektfestes minst 40 % kvinner på alle nivåer i partiet med målsetting å nå 50 %

3.     at det også vedtektfestes i partileders benevnelse skulle være «forkvinne» hvis leder var kvinne og «formann» hvis leder var mann***. Dessuten var vi alle samstemte i arbeidet med å samle de mindre grupper som av ideologiske grunner var mot norsk medlemskap i EF, som den gang var Romatraktatens neoliberalister.

Det ble sådd sterk tvil om fru Ås ville makte å lede sitt parti: «Det vil bli kortlivet», var noe jeg mintes det ble sagt ved SVs opprettelse. 

Dette er kortversjonen av bakgrunnen for mine erfaringer som kvinnelig partileder i to partier. Etter valget i 1973 fikk jeg mitt pass påskrevet. I Klassekampen skrev de at «Berit Ås er en gås». I Aftenposten: et hurra for Helge Seips framtidige strålende partikarriere for det liberalistiske folkepartiet.

Det ble sådd sterk tvil om fru Ås ville makte å lede sitt parti: «Det vil bli kortlivet», var noe jeg mintes det ble sagt ved SVs opprettelse. Det husket jeg den dagen jeg fylte 75 år i april 2003, og SV på den dag, dog aldri senere, var det største i Norge.

Dessuten var jeg «impulspolitiker». Ja, det skulle gudene vite, det var nødvendig når jeg fikk spørsmål om alle slags saker og verken hadde et velutviklet utenriks-, utdannelses-, landbruks-, fiske-, eller industriutvalg å støtte meg til. Men et kvinnepolitisk utvalg hadde vi i SV fra Valgforbundets dager – med betalt kvinnepolitisk sekretær, med et kvinneutvalg som møttes ukentlig på Stortinget, gjennomgikk neste ukes sakskart og tok stilling til om sakene hadde et kvinneperspektiv. 

Vedtektsfestede kvinneutvalg hadde SV i alle fylker, kvinnepolitiske kontakter i lokallagene. De første tre år på Tinget skjedde en kvinnepolitisk gjennomgang av komiteenes SV-dissenser – inntil fjerde året da Hanna, Torild og jeg lot være å kontrollere for det våre mannlige stortingskamerater hadde skrevet. Alle hadde glemt kvinneperspektivet. Det var forresten det vanskeligste punktet da vi møttes i Murerens Hus andre påskedag, 1973, for å finne ut om det var meg de ville ha til leder av DS (AIK) med de krav som jeg hadde satt. «Forkvinne» var nok noe nærmest latterlig, hvilket understreker hvor sterkt diskriminerende vårt norske språk er, uten at noen av våre ledende språkforskere etter Rolv Mikkel Blakar, forfatterinnen Gerd Brantenberg, og meg selv har fokusert på det.

Tredelt lederskap hadde vi da Berge Furre ble leder av SV i 1976. Andre partier lo skrekkelig av mitt forslag om tredeling – inntil flere av dem i sin tid fant det fornuftig.

Så fant SV ut at kvinnepolitisk sekretær var unødvendig. Arbeidsutvalg, hovedstyre, og landsstyre stemte henne ut. Men på Hamar fikk jeg landsmøtet til å stemme henne inn igjen og kom på kollisjonskurs med topporganer i partiet. Hun ble ansatt på halv dag, var nylig innmeldt, utrent, og historieløs. Selv fikk jeg ikke medvirke til å bestemme hvilken person som skulle ansettes i stillingen.

Jeg vil avslutte med tre teser fra mine samfunnsfag:

1.     Hvis en gruppe en stund får mer makt, vil Storsamfunnet slå tilbake med myter og illusjoner. Myter om at «likestillinga er her og kvinnepolitikk ikke lenger er nødvendig». Denne mekanisme slår selvsagt også inn i organisasjonene.

2.     Ethvert sosialdemokratisk parti vil med tiden dreie mer og mer i høyreretning. Jeg tror at et sosialistisk parti vil gjøre det samme.

3.     Lyder slik i Henry Valens utforming: Menn blir mer og mer konservative med alderen, kvinner mer radikale. Hvis menn er premissleverandører og de som inntar de tyngste komitévervene, vil partiet etter hvert underordne seg patriarkatets verdier og usynliggjøre eller desimere kvinnerettighetskrav og feministiske målsettinger.

Takk for meg – Berit Ås.