Hege Rimestad forteller at Amtmandens Døtre begynte samtidig som folkemusikken ble mer populær igjen. Folk var metta på rock og jazz og profesjonelle musikere. Nå var det åpent for mer amatøristiske band som var mer direkte i uttrykket. Det var lov å spille musikk selv om man ikke var så teknisk god.
Hege Rimestad (født 1954) har siden 1970-tallet vært en av Norges mest profilerte felespillere. Siden starten i Amtmandens Døtre og deetter i rockebandet Veslefrikk er Rimestad kjent som en pionér på elektrisk fiolin. Gjennom sin lange frilans-karriere i Norge og internasjonalt har Rimestad markert seg innen verdensmusikk med bl.a Mari Boine og egne utgivelser. I dette Kilden-intervjuet fra 2003 forteller Hege Rimstad om Amtmandens Døtre.
Den nye gruppa ble plukket opp fort av den venstreradikale bevegelsen. De spilte på studentarrangementer og møter.
Amtmandens Døtre lot seg inspirere av musikk fra Sverige. Der var kvinneplata «Sånger om kvinnor» kommet ut
En måned etter at gruppa hadde begynt å spille sammen fikk de tilbud om å spille på en stor kvinnefestival i København. Det var den første store spillejobben de hadde.
Amtmandens Døtre lot seg inspirere av musikk fra Sverige. Der var kvinneplata «Sånger om kvinnor» kommet ut. Rimestad forteller at de både oversatte tekster fra svensk og brukte låtmateriale fra engelsk folkemusikk. Etter hvert begynte de også å lage egne låter selv.
Norgesturné
Midt i kvinneåret i 1975 kom Amtmandens Døtre sin første og eneste plate «Reis kjerringa» ut, og jentene sa opp jobbene sine og dro på Norgesturné.
På turneen brukte de nettverket til Kvinnefronten. Alle medlemslagene i organisasjonen fikk tilbud om konsert.
Turneen varte fra september og fram til jul. De startet i Tromsø og dro nedover. På turneen brukte de nettverket til Kvinnefronten. Alle medlemslagene i organisasjonen fikk tilbud om konsert.
Ved juletider var medlemmene helt utslitte.
– Vi visste ikke hva som ventet oss, forteller Hege Rimestad i dag.
– Vi var syv jenter i begynnelsen av tjueårene som reiste sammen. Man kan jo tenke seg de sterke følelsene som var i sving iblant. På de fleste stedene bodde vi i tillegg hjemme hos folk. Etter konsertene var det som regel fest der.
Men responsen de fikk var overveldende. Overalt møtte jentene folk som var entusiastiske for musikken og det kvinnepolitiske budskapet de framførte.
Men responsen de fikk var overveldende. Overalt møtte jentene folk som var entusiastiske for musikken og det kvinnepolitiske budskapet de framførte.
– Det var en pangstart på å begynne å spille, fortsetter Rimestad. Særlig når man sammenligner med hvor vanskelig det er å få spillejobber i dag, og hvor ofte du holder konserter for 20-30 personer.
Fortsatt musikere
Etter turneen i 1975 valgte «døtrene» å oppløse gruppa. De var utslitte og hadde prosjekter de ville følge hver for seg. På avskjedskonserten hadde Bente Geving, bandets vokal, bronkitt og sviktende stemme. Nå var det nok.
Men mange av gruppemedlemmene fortsatte å drive med musikk. Hege Rimestad gikk inn i gruppa Veslefrikk, hvor blant annet Anne Grete Preus kom med senere. Men hun fortsatte også spille mye med Kjersti Martinsen og Bente Geving fra Amtmandens Døtre. En periode spilte de sammen i gruppa Reis Kjerringa. En gruppe som hadde flest spillejobber på interne arrangementer.
I dag er noen av «døtrene» igjen samlet. Martinsen, Geving og Rimestad spiller sammen i gruppa «Halvsøstra». Sammen med Venja Ruud Nilsen og Ellen Baalsrud spiller de på viseklubber, festivaler, møter, jubileer og bursdagsfester.
Se også
- Musikkopprøret: Kvinnebevegelsens betydning for norsk pop og rock
- «Reis kjerringa» og spill sjøl! Fra Kvinnens årbok 1976
- Kvinnekultur
- Kvinnefronten