Medlemmene i Lesbisk Bevegelse jobbet med mange kvinnepolitiske saker de ikke hadde personlig gevinst av. De så at sakene hang sammen, at patriarkatet rammet alle kvinner. Derfor var det også viktig for lesbiske å kjempe for selvbestemt abort og kvinners reproduktive rettigheter.
Inge Ås (født 1953) var aktivist i Lesbisk Bevegelse på 1970-tallet. Hun var en sentral person på Kvinnehuset i Oslo, og var med på å drive det lesbiske trykkeriet SFINXA. I 1983 grunnla Inge Ås ILIANA akademiet. Hun er aktiv multimediakunstner, selvutviklingslærer, livs-coach, alternativ behandler og lesbisk aktivist. I dette Kilden-intervjuet fra 2003 forteller Ås om Lesbisk Bevegelse på 1970-tallet.
Inge Ås var med på å starte opp Lesbisk Bevegelse (LB) i 1975. Hun forteller at de jobbet like mye med generelle kvinnepolitiske som med spesifikt lesbisk saker.
– Vi mente at alt hang sammen, at patriarkatet ikke ville forsvinne selv om kapitalismen gjorde det – og at kapitalismen som oftest var patriarkalsk. Lesbisk undertrykkelse er en ekstrem undertrykkelse av selvstendige kvinner, ordet lesbisk blir hovedsakelig brukt for å skremme heterofile kvinner tilbake i undertrykkende kvinneroller. Derfor var saker som selvbestemt abort, sekstimers dag og kampen mot EEC like viktige for oss som lesbepolitiske saker.
Fjernt fra marxist-leninistene
Lesbisk bevegelse, forteller Inge Ås, var i stadig debatt med medlemmer av Kvinnefronten og Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene), AKP (m-l).
– Vi var anarkistiske, sosialistiske aksjonister og følte oss fjernt fra ml’ernes (marxist-leninistene, red.anm.) tradisjoner. Jeg mener de sto for en svært sentralstyrt ideologi som på mange måter bygde på det verste i patriarkatet. Fordi Kvinnefronten, etter vår mening, ble holdt i øra av AKP, ble det vanskelig å samarbeide med dem om flere saker, fortsetter Ås.
Da to lesbiske gikk i 8. marstog i Mao-dresser med plakatene «Støtt de lesbiske i Kina og Albania» – fikk vi sagt det vi mente til ml'erne.
Den største konflikten kom da AKP (m-l) sin sentralkomite behandlet en uttalelse, «Framlegg til fråsegn om homofili», der de beskrev homofili som et seksuelt avvik med røtter i samfunnsmessige og sosiale forhold.
– De så homofili som borgerlig dekadanse, som et produkt av kapitalismen som ville forsvinne under sosialismen. Det kunne vi ikke godta, sier Ås og fortsetter:
– Da to lesbiske gikk i 8. marstog i Mao-dresser med plakatene «Støtt de lesbiske i Kina og Albania» – fikk vi sagt det vi mente til ml'erne.
Futten gikk ut
Ås mener det kan være flere grunner til at futten gikk ut av LB og mye av resten ut av den organiserte kvinnebevegelsen.
– Det er egentlig et mirakel at vi eksisterte i den form vi gjorde i så mange år. Media dømte oss nord og ned og erklærte oss kontinuerlig utdødd og utdaterte – slik som det også messes om i dag.
– En grunn kan være den forskjellen som finnes mellom gründerne av en slik bevegelse og den generasjonen som kommer etter. Gründerne har ofte politiske vyer. Men de som oppsøker bevegelsen senere kommer ofte for å «få noe» av bevegelsen, sier Ås som er svært uenig i hvordan mange tolker kvinnepolitikk i dag.
– Det blir så snevert. Det skal dype økonomiske og ideologiske forandringer til for å fjerne kvinneundertrykkingen. I dag er mye tilslørt. Men kvinner og barn får det verre i verden. Salg av kvinner og barn er fremdeles den nest største industrien i verden. Sekstimers-dagen er fremdeles viktig. Og kjønnsrollene styrer fremdeles mange jenters valg i livet.
Viktige erfaringer
Erfaringene Ås har fått fra den aktive perioden på 1970-tallet ville hun ikke ha vært foruten.
Gjennom vår politiske virksomhet fikk vi oppleve hvordan det var å sloss for saker som var viktige, og vi fikk oppleve konflikt og samhold.
– For mange av oss var dette ungdomstida vår – og mange gikk ikke inn i de tradisjonelle kjernefamiliene. Det får vi en del igjen for i dag. Gjennom vår politiske virksomhet fikk vi oppleve hvordan det var å sloss for saker som var viktige, og vi fikk oppleve konflikt og samhold, forteller hun.
Hun ser også viktigheten av de nettverkene kvinnene bygde i bevegelsen.
– Gjennom min politiske virksomhet på 70- og 80-tallet kjenner jeg til folk som i dag jobber på en rekke områder i samfunnet. Vi har ikke jevnlig kontakt, men jeg vet jeg kan snakke med dem hvis det er noe. Det blir nesten som de nettverkene mange gutter bygger i studietiden.