Jeg vokste opp i et venstreradikalt miljø. Mormor Kjersti Ericsson har alltid vært politisk aktiv, og mamma var ansvarlig redaktør i det feministiske tidsskriftet Fett i en periode. Jeg har hatt denne kulturen og disse kampsakene rundt meg siden jeg var barn og har sett opp til formødrene mine.
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Da jeg så at Oline Rustad ville starte opp Jentefronten igjen, ble jeg veldig gira. I Jentefronten var vi veldig klar over at noen hadde gått foran, vi lagde nye bud for hvordan vi skulle være, og et av dem var at vi skal hedre våre formødre og alle som har banet vei for oss.
Unge jenter har organisert seg i Jentefronten flere ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Jentefronterne som snakker her, var aktive i årene 2016-18.
Vi følte oss som en del av noe større, vi tok del i historien, jeg husker det som det første steget i å skape et fellesskap hvor vi kunne dele erfaringene våre. Vi forstod at vi hadde mye av de samme erfaringene – jeg var så heldig at jeg kunne snakke med familien, men dette var første gang jeg kunne snakke med noen på min alder. Ingen sa at «du overreagerer» eller feide det vekk, og vi kunne være sinte sammen.
Det var veldig fint å kunne være sint sammen med andre unge jenter, å sette jenter i fokus, være opptatt av oss. Vi var jo med på sakene som stod på dagsorden i Kvinnefronten, men jentesaker ble ikke tatt opp der, det kvinner gikk gjennom var ikke vår virkelighet som jenter.
Vi tenkte mye på seksualundervisning, seksuell trakassering, kroppspress, ting som skjedde på skolen, og hvor tidlig unge gutter lærer de patriarkalske verdiene. Ungdomstida er veldig viktig for hvordan man ser på seg selv. Å ha et sted å snakke om alt som skjer i løpet av denne tiden betyr mye.
Det var mye fokus på seksuell trakassering. Vi lagde en Instagram-konto som het «La pusen være» i 2017. Det var en konto hvor en kunne sende inn historier og erfaringer anonymt. Vi ville belyse det som faktisk skjedde og vise jenter at vi trodde på dem. Dette var før #metoo, men vi visste seksuell trakassering var et utbredt problem som vi måtte snakke om. Vi fikk inn grove ting, og ble i tvil om hva vi egentlig kunne legge ut, for vi fikk inn mye alvorlig, også incest. Vi la ikke ut det mest alvorlige – vi svarte de som sendte meldinger, men det skulle jo være anonymt, så vi kunne ikke gjøre noe mer.
For meg var lesbisk kamp veldig viktig. Jeg kom ut rett før jeg ble med i Jentefronten, da var jeg 15 år og følte meg veldig annerledes. Jeg husker at på et av de første møtene i Jentefronten, snakka vi om at menn måtte bry seg mer om jentesak. Så sa Oline at hun var lesbisk, og jobba likevel for prevensjon. Man skulle bry seg om saker selv om det ikke var veldig viktig for deg sjøl.
Det var første gang jeg hørte noen på min egen alder bruke ordet lesbisk om seg selv, og jeg husker det utrolig godt. Jeg hadde ikke brukt det ordet om meg selv, jeg kalte meg heller «skeiv» enn «lesbisk» i starten. Jeg var også en del yngre enn de andre i Jentefronten, jeg var på ungdomsskolen mens de fleste andre var på videregående.
I Jentefronten fant jeg en plass hvor det var noe fint og normalt å være lesbisk, og ikke noe som gjorde meg annerledes. Jeg husker at plutselig var vi fire lesbiske i styret som alle hadde samme helt korte hårklipp og det var utrolig gøy å ikke lenger alltid skille seg ut, men føle seg som en del av et miljø.
Gjennom denne tiden ble vi alle mer og mer selvsikre på ordet lesbisk, og jeg husker at vi gjorde det til et veldig stort poeng å bruke det. Vi ville ikke si skeiv, fordi vi følte at den lesbiske identiteten forsvant i det begrepet. Vi var usynliggjorte i det skeive miljøet som kvinner, og snakket mye om dobbel diskriminering og interseksjonalitet. Å fremme ordet lesbisk var bra, ordet var fint.
Jeg og Mimi Shikerina ble intervjuet om den lesbiske gruppa vi hadde starta, og jeg husker vi gjorde et nummer ut av å bli kalt lesbiske istedenfor bare skeive. Den lesbiske gruppa forma meg veldig på den tida. Som 15-åring hadde jeg et sted å gå til hvor de andre sier «vi tror på deg, vi ser deg», og hvor alle oppfordrer hverandre til å ta opp plass.