Jeg har alltid vært på lag med jenter og reagert på at vi var urettferdig behandla. Den følelsen vokste da jeg kom på ungdomsskolen og i puberteten. Venninnene mine og jeg opplevde mye seksuell trakassering på skolen, men de voksne forsvarte oss ikke og tok ikke tak i problemene, enda vi sa fra mange ganger. «Gutter er gutter», fikk vi til svar.
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Dette er rundt 2013-2014. Jeg hørte ordet feminisme og kjente at det var noe på gang. Jeg visste ikke helt hva det var, men jeg visste det hadde noe med meg å gjøre. Hver gang jeg kom i diskusjoner med lærere og andre, forsvarte jeg feminismen. Og heldigvis hadde jeg noen å gå til for å snakke om det. Unni Rustad er tanta mi, og jeg spurte henne hva jeg kunne gjøre og hvor jeg kunne gå. Hun sa at jeg skulle snakke med Kvinnefronten og melde meg inn der.
Unge jenter har organisert seg i Jentefronten flere ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Jentefronterne som snakker her, var aktive i årene 2016-18.
Det tok et halvt år før jeg kom på et møte i Kvinnefronten. Da var den fjerde bølgen av kvinnekampen i full gang, og alle prata om feminismen – og var enten for eller mot.
Jeg er glad jeg opplevde den perioden da jeg var så ung. Venninnene mine og jeg fikk mulighet til å diskutere masse om det å være jente og hva det betydde. Jeg var 15 da jeg meldte meg inn i Kvinnefronten. Og så kom jeg meg endelig på mitt første møte, og det er nok samme følelsen som når muslimer drar til Mekka eller kristne til Jerusalem – det delte livet mitt i et «før» og «etter». Kvinnefronten for alltid!
Der møtte jeg damer i klær med leopard-mønster, leppestift og sterke knyttnever. Det var som å komme til et land hvor folk snakka språket mitt, det var helt utrolig. «Dette er det alle mine venner trenger», tenkte jeg. Kvinnefronterne synes det var ganske modig av en 15-åring å komme på møte med voksne damer, og venninnene mine turte ikke. Da skjønte jeg at vi måtte ha vårt eget opplegg. Jeg visste at hvis jeg holdt et møte for unge jenter, ville det komme mange.
Det var en veldig spesiell følelse, kanskje sånn som de opplevde i 70-åra, en sterk følelse av at det er noe nytt på gang og at verden forandrer seg. Jeg begynte å prate med Kvinnefronten og var med på et møte i arbeidsutvalget for å planlegge et møte for jenter. De var veldig begeistra for idéen. Jeg la det ut på Facebook og delte med venna mine.
Så kom møtedagen. Jeg hadde ingen planer og ingen dagsorden. Jeg ville bare høre fra jentene hva de ville gjøre, og lot ordet gå rundt bordet.
Vi tok bilde av oss sjøl, og stemningen ble veldig god. Vi ble enige om praktiske ting, som at vi måtte ha styre og at vi ville ha møter på ukedager. Gutter fikk lov til å komme, men det var ikke deres organisasjon, så de hadde ikke stemmerett. En gutt som kom på første møte, kom ikke igjen da han fikk høre det.
Jeg hadde bare vært med i Kvinnefronten i noen måneder og hadde ingen organisasjonserfaring, men Emily Nerland hadde vært med i Grønn Ungdom og ble med i styret. Å sitte sammen og snakke på den måten vi gjorde, gjør at vi finner ord vi har lett etter. Ord for det som er vondt og trist, sånn en kjenner for vold og krig – kjipt og vondt og urettferdig. Og at det ikke må være sånn heller, fordi en annen verden er mulig.
Samholdet vårt handla om det som var våre egne saker. Vi var så skråsikre, vi visste hva vi var irriterte på, vi var selvsikre, frekke og vågale. Vi ville finne ut hvordan verden er skrudd sammen ut i fra våre erfaringer og våre opplevelser. Å bli hørt var viktig. Vi lytta til hverandre, det var en nydelig opplevelse å oppdage at erfaringene våre var felles, du var ikke aleine.
Hvert møte hadde et tema. Vi hadde et veldig bra møte om seksualundervisninga i skolen, og pornografi var et tema vi diskuterte flere ganger, og vi diskuterte også hva som er mest undertrykkende av miniskjørt eller slør. Vi leide kinosal og så filmer, og arrangerte tverrpolitisk debatt om porno og ungdom.
Vi skrev alltid møtereferat. Jeg gjorde meg selv til sekretær til slutt, og jeg skal være ærlig og si at jeg prata mest, men vi hadde målsetning om at alle skal prate på hvert møte.
Vi lagde Jentefrontens ni bud:
1. Vi skal hedre våre formødre, og alle som har banet vei for oss.
Som feminister og jentesaks-aktivister er det viktig at vi ikke glemmer alle kvinnene som har kjempet kampen før oss. Det er viktig at vi ikke er historieløse, og ikke glemmer at vi viderefører kampen de starta.
2. Uenighet er bra og styrker hatet, men vi står sammen mot patriarkatet.
Det er bare bra og viktig at vi er uenige, men vi må ikke glemme at vi alle har det samme målet – å avskaffe patriarkatet.
3. Når fronten er samla, vil patriarkatet ramle a'.
Vi tar kampen sammen som søstre. Vi står aldri alene i kampen for kvinnefrigjøring. En samlet bred front er vitalt for å avskaffe patriarkatet.
4. Nei nei gutt, dette må bli slutt. Gi meg litt fri, i Jentefronten bestemmer vi.
Jentefronten er en jentesaks-organisasjon hvor jentene bestemmer. Dette er et sted hvor jenter kan si hva de mener uten å måtte tenke på hva gutter synes. At gutter ikke kan bestemme, betyr at de som definerer seg selv som gutter ikke kan ha verv eller stemmerett, men skal ha talerett.
5. I en god samtale ført, vil alle bli hørt.
Under diskusjon skal enhver jente få muligheten til å si hva de mener. Siden patriarkatet tier jenter, er det viktig å gi alle muligheten til å snakke, ikke forvente at enhver jente skal ta ordet på egen hånd. Vi skal heller ikke overdøve eller bruke hersketeknikker på hverandre.
6. Uansett hva slags jente du er så er du velkommen her.
Uansett hva slags jentefronter du er, så er du velkommen her.
7. Gå aldri alene.
På demonstrasjoner, foredrag, debatter eller andre situasjoner hvor en jentefronter representerer hele fronten, skal man alltid gå minst to og to sammen. Se bud 3.
8. Du skal ikke være stille, på grunnlag av at du er kvinne. Ta plass!
Se bud 5.
9. Du skal ikke bryte søsterskapet, vi vil alltid være en del av Kvinnefronten og følge deres vedtekter.
Så lenge vi ikke er en selvstendig organisasjon skal vi følge Kvinnefrontens vedtekter. Vi kan arbeide selvstendig, så lenge vi ikke går rakt imot moderorganisasjonen.
