Jeg ble med i Jentefronten etter å ha blitt kjent med Oline Rustad. Vi hadde møttes en gang og fulgte hverandre på sosiale medier. Jeg hadde lagt ut eller kommentert på noe som var relatert til kvinnepolitikk, og Oline spurte meg om jeg ville bli med i den nyetablerte Jentefronten. På det første møtet dukket det ikke opp noen andre, så det ble bare meg og Oline som satt på Kulturhuset og jobbet videre med manifestet vårt. Dette var våren 2017.
Fortalt til Unni Rustad, 2024.
Vi ble som en vennegjeng. Jeg erfarte at jeg kanskje for første gang opplevde å ta del i et fellesskap der jeg følte meg hjemme. Jeg tror at en slik tilhørighet var noe jeg, som mange andre, hadde ekstra behov for i ungdomstiden. Å bli med i Jentefronten var også en politisk oppvåkning for meg. Jeg hadde ikke noe erfaring fra organisasjoner, og hadde heller ikke deltatt på noen politiske demonstrasjoner før, utenom kanskje ett 8. marstog.
Unge jenter har organisert seg i Jentefronten flere ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Jentefronterne som snakker her, var aktive i årene 2016-18.
En ting jeg husker godt er «abortfesten» vi arrangerte sammen med Kvinnefronten. Det var en reaksjon mot en kristen, konservativ gruppe som årlig arrangerte et såkalt «sørgetog» for aborterte fostre. Som svar arrangerte vi en fest ved Spikersuppa foran Stortinget der vi feiret abortloven og kvinners rett til selvbestemmelse. Vi pynta oss og hadde ballonger og musikk og danset i regnet. Det var veldig moro.
Vi hadde også flere saker og aksjoner, blant annet markering av jentedagen utenfor Stortinget, der jeg selv holdt en appell. To av styremedlemmene reiste til Belgia der de blant annet fikk møte den kjente amerikanske feministen Gloria Steinem, og det var veldig stas. Vi var med på demoer, panelsamtaler, hadde plakataksjoner og arrangerte møter, i tillegg til å ha en aktiv diskusjonsgruppe på Facebook.
Vi var med på Kvinnehistorisk natt, som arrangeres hvert år for å jevne ut kjønnsbalansen i gatenavn, ved å henge opp nye gatenavn oppkalt etter kvinner. Et år var vi i Colletts gate på Bislett og hang opp «Camilla» til venstre for gateskiltet. Det kom en sur gubbe bort og påstod at det er ingen som heter det, og vi svarte: «Jo? Camilla Collett!».
Vi ble også kritisert for en del ting vi gjorde. For eksempel skapte 8. marsparolen vår «La fitta flagre fritt – nei til kosmetisk intimkirurgi» stort engasjement og provoserte mange, og det ble skrevet artikler i media.
Året etter stod vi for parolen «Det er lov å være stygg – stopp skjønnhetstyranniet!». Det var en eldre kvinne som holdt et innlegg om denne parolen på parolemøtet, hvor hun sa at det var umenneskelig å kalle noen stygge. Jeg tenkte at dette understreker jo bare poenget vårt, dersom det verste du kan være er stygg. Jeg husker også at jeg steppet inn som deltager i en panelsamtale om prostitusjon og porno, hvor jeg ble kalt en moralist fordi jeg pratet om hvor mørk realiteten er for de aller fleste innen pornoindustrien.
Vi etablerte også Lesbisk gruppe i Jentefronten. Jeg hadde kommet ut før, men brukte opprinnelig ikke ordet «lesbisk» om meg selv, fordi det for mange er negativt ladet og brukes som skjellsord. Lesbisk var noe jeg valgte bevisst å venne meg til. For meg var det et feministisk prosjekt å ta ordet tilbake. Gruppa ble til fordi vi følte behov for et rom der vi kunne snakke om våre erfaringer, men også politikken vi stod for. For eksempel var vi jo imot surrogati og for sexkjøpsloven, noe som ikke sammenfalt med de skeive organisasjonene.
Samtidig opplevde jeg iblant å få skryt for å være lesbisk av visse i kvinnebevegelsen, noe jeg syntes var ubehagelig fordi det ble en slags pålagt annerledeshet og en hyllest for noe jeg tross alt ikke kan noe for.
Noe av det første vi gjorde som Lesbisk gruppe var å sende e-post til Nidar. På denne tiden hadde de et samarbeid med Tine, der de lanserte en produktserie med Stratos og Litago. Dette er jo to kyr, og det ble tydelig markedsført som at disse var i et forhold, såkalte «turtelkuer». Vi tenkte at Stratos var butch og Litago femme.
Vi gjorde det eneste fornuftige, og det var å spørre Nidar om de ville sponse oss i Lesbisk gruppe. Vi fikk et diplomatisk avslag, som var et nederlag. Sjokoladen var faktisk veldig god, og jeg pleide å kjøpe den inn til møter.
Vi gikk også sammen i Pride-paraden 2017, og det var veldig gøy. Det året satt jeg i en panelsamtale under Pride som handlet om lesbiske og feminisme, hvor jeg snakka fra et ungt perspektiv. Jeg ble stadig mer bevisst på at måten lesbiske blir sett på og behandlet på er betinget av å være kvinne. Jeg følte at det satte ord på hvordan undertrykkelsen av lesbiske ofte ser annerledes ut enn undertrykkelsen av homofile menn.
Jentefronten var veldig aktiv i rundt halvannet år, tror jeg. Den var ganske avhengig av oss i styret, og vi mangla etter hvert overskudd og fant ikke noen som kunne ta over stafettpinnen. Det var synd vi måtte gi oss, for det var mange som ville se oss feile. Men mange heia på oss også, og vi hadde flere lokallag.
I denne perioden gjorde jeg mange ting for første gang, og jeg følte at fellesskapet vi hadde ga meg en ny kraft og gjorde at jeg turte å gjøre mer enn før. Det har vært fint å være med å skape et fellesskap for likesinnede og å kunne delta i samfunnet på en annen måte.
Jeg fikk et systemblikk som jeg ikke hadde hatt før, og sammen studerte vi samfunnet rundt oss – fellesskapet vårt bygde på det. Jeg lærte mye og er veldig takknemlig for denne tiden i Jentefronten. Vi hadde det veldig gøy, vi utfordra litt og skilte oss ut ved å skape litt bøll. Det er undervurdert å lage litt bøll.