Med Jentefronten ville vi skape en plass der tenåringsjenter kunne snakke sammen om det vi brydde oss om. Jentesak er mye forskjellig, men hovedmålet var å ha et sted vi kunne samles og diskutere områder der vi ikke følte oss hørt. Vi opplevde ikke at jentenes sak ble løftet, og vi var sinte og frustrerte. Men vi var også optimistiske og kampklare, og diskusjonene oss i mellom ga en enorm følelse av medsøsterskap.
Det var spesielt stor interesse for temaer som seksualundervisning, utseendepress og opplevelser av seksuell trakassering og diskriminering i skolen, fritidsaktiviteter og i sosiale settinger. Vi delte opplevelser av å ha blitt behandlet som dritt av gutter på vår egen alder, og at forventningene til oss innskrenket følelsen av å kunne gjøre det vi ville.
Unge jenter har organisert seg i Jentefronten flere ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Jentefronterne som snakker her, var aktive i årene 2016-18.
Lesbisk sak var selvfølgelig også høyt på tapetet – det samme var bekymringene rundt faren for voldtekt. Jentefronten-møtene ble nødvendige samlingspunkter for å prate om ting vi hadde tenkt på, og dele erfaringer og frustrasjoner – vi kunne snakke fritt om hvordan det var å være jente!
Vi ble kjempeglad i hverandre på kort tid. Vi feiret oss selv som jenter og så optimistisk på hva vi kunne få til. I tillegg møtte vi andre som delte de samme redslene som oss, og om vi ikke selv hadde opplevd det, så kjente vi alle en venninne som hadde blitt voldtatt. Å kunne møte andre som forsto hva dette betydde – og som aktivt var klare for å påvirke situasjonen - var stort.
Planen var å ha regelmessige møter med ulike temaer, med plass til diskusjon og samtale etterpå. Vi hadde filmvisning og foredrag som ble holdt av eksterne eller av styret. I tillegg til samtaler rundt personlige temaer og erfaringer, var Jentefronten opptatt og interessert i feministisk teori, med møter som dykket dypere i disse temaene også.
Vi var jo en del av Kvinnefronten, og vi var stolte over det. Vi viste oss tydelig på markeringer og feiringer med egne paroler, i tillegg til å slenge oss med på debatter i offentligheten. Vi møtte en del motstand fordi vi tillot oss å være direkte i språket – vi var ungdommer og skulle jo bruke vårt eget språk – og noen kunne kanskje tolke formuleringene våre som vulgære. «Pikken ut av sentrum – lev lesbisk!» og «La fitta flagre fritt – nei til kosmetisk intimkirurgi» var paroler vi er stolte av, for de peker på det språklige universet jenter lever i hver dag.
Vi fikk hevede øyenbryn fra noen, latter fra andre, og hatkommentarer på nettaviser. Under et innlegg jeg skrev i Aftenposten om at intim-opererte har pornokulturen å takke, kommenterte noen: «Hvordan kan en 16 år gammel jente påstå at hun vet best?». Som om en seksti år gammel mann vet bedre hvordan unge jenter har det?! På Facebook hadde vi en diskusjonsgruppe der vi kunne diskutere, dele og ta opp saker vi brydde oss om. Flere og flere hadde hørt om Jentefronten, og det ble dannet lokale grupper andre steder av landet enn bare i hovedstaden.
Jentefronten var livene våre i noen år, og vi så effekten i at flere nye fjes dukket opp på møtene, tok opp nye saker og betrodde at de hadde behov for en slik samlingsplass. Dessverre er unge, sinte jenter ofte veldig travle, og Jentefronten ligger nå i en slags dvale. Det daværende styret er blitt godt voksne. Men jentesak går aldri av dagsorden, og Facebook-siden vår får stadig henvendelser om det er mulig å delta på møter igjen.
Vi håper virkelig det finnes jenter der ute som kan ta stafettpinnen videre. Vi vil for alltid heie på Jentefronten.