Alt skulle vi mestre! De første årene på barnehjem, ugift mor i ung alder. Abortkampen og tillitsvalgt kvinne på en mannsdominert arbeidsplass med 1500 ansatte. Skoleringa jeg fikk i Nyfeministene gjorde meg i stand til å møte voksenlivet bevisst og rakrygget.
Jeg er årgang 1947. Jeg vokste opp på Symra barnehjem i Molde, med kjent mor, men ukjent far. Vet ikke om jeg har søsken. Mitt bidrag til Kvinnehistorie.no tar utgangspunkt i min spesielle bakgrunn som barnehjemsbarn.
Jeg er ugift med ett barn og to barnebarn. Etter allmenn skolegang tok jeg artium som privatist. Jeg ble en del av nyfeministbevegelsen, og jeg ble sveiser på Akers Mek. Verksted. Jeg har to fagbrev, et som sveiser og et som kjemitekniker.
Liv Turid Rørvik (f. 1947) er pensjonert industriarbeider. Hun er utdannet sveiser og kjemitekniker med erfaring som tillitsvalgt fra typiske mannsarbeidsplasser. Hun ble med i nyfeministbevegelsen tidlig på 1970-tallet, og er fortsatt engasjert i sentrale kvinnespørsmål som kvinners vilkår og rettigheter i arbeidslivet og abortkampen.
Fortellingen er en del av prosjektet Nyfeminister forteller med personlige historier av kvinner som gikk inn i nyfeministbevegelsen på 1970-tallet
Nyfeminister forteller er et samarbeid mellom Rita Bjørnulf, Tonje Kolle, Kirsten Waarli og Margrete Wiig.
Kontakt: nyfeministene@gmail.com
Symra - fra institusjon til hjem
Symra sto ferdig i 1925, øremerket for tuberkulosetruede barn. Etter krigen var tuberkulosen på retur, men nøden stor, og Symra ble et ordinært barnehjem drevet av Bolsøy Helselag og Norske kvinners Sanitetsforening. Symra barnehjem var et hjem for de små, en utdanningsinstitusjon i barnepleie og en typisk kvinnearbeidsplass. At barn kom på barnehjem, var som oftest direkte knytta til mors livssituasjon, hun kunne være alvorlig syk eller død. Det kunne også være snakk om omsorgssvikt og/eller overgrep. Barnehjemmene er en del av vår nasjonale historie.
Jeg kom til Symra som nyfødt, til et allerede overfylt hjem. Vi var opp mot 50 barn stua sammen i det gule huset. Samme året kom Ingeborg Ertresvåg, den nye lederen, utdannet sykesøster med barnepleie som spesialfelt. I jobbsammenheng het hun «søster Ingeborg». I 1948 kom barnevernsinspektør Ella Esp til Symra på tilsyn. Hun førte tilsyn med alle barnehjem i landet. Det var en viktig, men også en ganske håpløs oppgave for henne å være vitne til all nød og til tider uforstand, uten å kunne gjøre så mye med det. Hun visste så inderlig godt at det ikke bare var å vedta en forbedring. Man var helt avhengig av at de ansatte på institusjonene maktet å gjennomføre endringer.
På Symra treffer Ella Esp søster Ingeborg som allerede hadde planene klare for hvordan Symra kunne gjøres om fra en overfylt institusjon til et hjem for barna. Ella Esp kjørte saken til topps i Sosialdepartementet. Symra barnehjem skulle bli et mønsterbruk, og slik ble det. Da de formelle vedtakene var gjort, hadde ikke Ella Esp tid til å vente på den offisielle «papirmølla», så hun sendte en liten lapp i posten hvor det sto: «Til Ingeborg Ertresvåg, Molde. Bare sett i gang. Hilsen Ella Esp.»
Da jeg besøkte søster Ingeborg i 1989, fikk jeg se lappen. Utrolig! På ei tomt på 10 mål ble det bygd et nytt hus med egen avdeling for spedbarn, hybler for barnepleie-elevene, samt tekjøkken og dagligstue med veranda i 2. etasje. Det gamle gule huset ble totalrenovert og bygd om. Fra nå av var antall barn satt til totalt 36. Vi barna fikk mere rom imellom oss og litt mere følelse av noe personlig. Og det var lettere å ha venner på besøk. Fire år tok hele omveltningen, og da hadde Symra barnehjem skaffet seg en gjeld på 1 million i 1954-kroner. Jeg bodde på Symra i seksten og et halvt år.
Jeg melder overgang til guttelaget
Parkveien i Molde, barndommens gate, var et villastrøk med til dels velstående familier. På 1950-tallet var det helt vanlig at barna løp fritt omkring og selv fant på leker og konkurranser. En nabogutt hadde i 1948 dannet gutteklubben «Sprint». Klubben ble veldig populær og den virket som en magnet på aktive barn i vid omkrets. «Jappen» som grunnleggeren ble kalt, hadde organisatoriske evner utenom det normale. Her ble det arrangert fotballkamper, fri-idrettsstevner og om vinteren ski- og skøyteløp. Klubblokalet hadde han innredet hjemme i kjelleren. Der ble det avholdt møter og en Sprint-fest om høsten med utdeling av diplomer og pokaler. Mor til Jappen trakterte oss med varme pølser og saft. Medlemskap i klubben kostet én kr per år. Jeg ble fullverdig medlem i klubben fordi jeg var best i klassen «Gutter under 12 år».
I Romsdals Sogelags Årsskrift 2022 har jeg skrevet en artikkel om Symra barnehjem og en artikkel om livet i Parkveien – barndommens gate.
Til Oslo
Året var 1966 og jeg reiste fra Molde. Jeg hadde fått jobb på et rekonvalesenthjem i Bærum hvor jeg også fikk en hybel. Det føltes befriende å komme til Oslo, vandre rundt i byen uten å treffe kjente. Nå skulle jeg bygge min egen plattform og den skulle utgjøre en forskjell fra min bakgrunn. Jeg følte meg godt rusta både fysisk og mentalt. Lønna var lav og kollegene var mest opptatt av «Ti i skuddet» og «Svensk-toppar». De fleste var unge landsens jenter. Ei skilt kvinne på førtifem som hadde to voksne døtre, ble min venninne. Hun begynte som vakt i resepsjonen samtidig med meg. Fritida gikk med til kortspill og lesing det første halve året.
Det var jo nettopp dette som ikke skulle skje.
Ved juletider ble det ansatt en ny kokk. Han var ti år eldre enn meg, ugift, sjarmerende og veltalende. Flere begynte å koble oss sammen. Vi ville bli et pent par, mente de. Etter hvert søkte jeg fellesskap med ham og viste ham tillit. Han bedyret at han var ansvarsfull og til å stole på. Etter noen måneder viste han sitt sanne jeg. Han var alkoholiker, voldelig og han gjorde meg gravid. Det var jo nettopp dette som ikke skulle skje. Hele livet gikk i svart for meg.
Nedturen
Sebbelows Stiftelse - et hjem for vanskeligstilte, vordende mødre - hadde adresse i Lovisenberggata i Oslo. Der møtte jeg unge kvinner med liknende bakgrunn som meg selv. Det som overrasket meg, var at jeg også traff noen kvinner fra velstående hjem. De levde i skjul der. De fleste skulle gi bort avkommet. Det er ikke til å underslå at i denne tida var jeg inne i en eksistensiell krise.
Jeg gikk mange turer langs togskinnene. Helt ut av det blå fikk jeg en lege og en sosionom som brydde seg om meg. De vekslet på å være sammen med meg noen ganger i uka. De hadde alltid god tid. Jeg var veldig aleine og hadde behov for voksenkontakt, fri for moralisme. Jeg bar på mye skam. Samværet med disse to var som om livet ble satt på vent, en pause fra de mørkeste tankene.
I et svensk tv-program fikk jeg høre Elise Ottesen Jensen, eller Ottar som hun ble kalt, fortelle om sitt arbeid blant arbeiderkvinner dypt inne i de svenske skogene. Dagen etter var jeg på Deichmann bibliotek og lånte de to bøkene som hun hadde skrevet om livet og arbeidet sitt. Jeg satt som fjetret der jeg leste om kampen hennes for seksualopplysning og praktisk veiledning i bruk av pessar blant kvinner som levde i fattigdom med store barnekull, utslitte allerede i 30-årsalderen, mens mannfolkene deres var sinte fordi kjerringene bare fødte og fødte.
Praktisk veiledning i bruk av pessar måtte foregå på utedoene. Det var ingen ufarlig jobb Ottar utførte, for mannfolka forsto ikke hvilken banebrytende hjelp hun gav. Hun skrev om manglende kunnskap, om det som ble sett på som mannens ekteskapelige rettighet og kvinnens ekteskapelige plikt. Og så alle disse barneskjebnene. Dette var 1930-tallet!
Det var som å lese min egen familiehistorie. Jeg tenkte på mormor og morfar som hadde et mislykket ekteskap, i rein og skjær fattigdom. Arbeidet ga aldri noe mer enn fra hand til munn. De hverken røkte eller drakk. Seks barn fikk de, hvorav de tre yngste ble satt bort på hver sin gård.
Og så: Hvorfor satt vi unge, fortvilte kvinner her på Sebbelow i 1967, når både kunnskap og redskap fantes? Hvorfor hadde ikke alle unge kvinner fått lære om bruken av pessar? Ottar drev jo på for flere tiår siden!?
Til Nyfeministene og abortsaken
Jeg ble kjent med Live Brekke da vi gikk på samme artiumskurs, og vi ble gode venner. Live hadde oversikt over de ulike kvinnepolitiske retningene. Live som var marxistisk interessert, valgte Kvinnefronten med kamp mot monopolkapitalen. Kvinnefronten framsto for militant for meg. Derfor valgte jeg Nyfeministene som lot «de hundre blomster blomstre» Etter et års tid meldte Live overgang til Nyfeministene. Det resulterte blant annet i heftet «Om Feminisme - en presentasjon av problemstillinger og perspektiver», et kollektivt arbeid ført i pennen av Live.
Mitt valg av Nyfeministene bunnet i kampen for selvbestemt abort. Det var den viktigste saken for meg. Kvinneaktivistene, ei gruppe innenfor Nyfeministene, hadde hatt flere gode avisinnlegg for selvbestemt abort og det avgjorde valget mitt. Jeg jobbet sammen med Liv Finstad og Birgit Bjerck. Jeg husker godt et abortkampmøte på en østkantskole i Oslo hvor Kristelig folkeparti var motpart. Salen var full av tenåringer og de velkjente argumentene for og imot florerte. Så reiser nyfeministen Magnhild Gåsemyr seg: «Jeg er lege og jeg har utført flere aborter i min legegjerning», begynte hun med. Det ble en egen stillhet i salen og vi kunne høre hvordan ungdommen spisset ørene. Det ble et kraftfullt innlegg fra Magnhild, som maktet å ufarliggjøre ordet «abort». Jeg jublet inni meg.
At Otto Hauglin, stortingsrepresentant for SV, mitt eget parti, skulle bli den avgjørende stemmen mot innføring av selvbestemt abort i 1974 begrunnet sitt nei med sin samvittighet, var knapt til å bære. Å, som jeg hatet ordet samvittighet.
Kvinne i mannsyrke på Akers mek.
Etableringen av oljeinstallasjoner i Nordsjøen tappet den landbaserte jern- og metallindustrien for arbeidskraft. Det førte til at samtlige bedrifter i Oslo hadde manko på ansatte, og jobbmarkedet var fullt av tilbud. En svensk nyfeminist sa: «Skaff deg en mannejobb og du får god lønn og lite slit». Kranfører, tenkte jeg, og dro ned til Akers Mek., avdeling Nyland verksted, Oslos siste skipsverft som ble nedlagt i 1982. Nei, kranfører hadde de ikke brukt for. Men jeg kunne bli sveiser. Uten å vite hva det innebar, svarte jeg ok.
Det er ingen grunn til å forundre seg over at en liten gruppe på rundt 20 kvinner vakte oppsikt på en slik typisk mannsarbeidsplass. Selvfølgelig var det stas å få kvinner inn i miljøet, og det manglet ikke på oppmerksomhet den første tida. Tilbudene sto i kø, de fleste harmløse. Selvfølgelig ble vi også utsatt for litt frekke tilnærmelser og da var det bare å smelle til med følgende gloser: «Se og fjern disse jævla griselabbene dine fra meg!»
På verkstedet fantes det partipolitiske grupperinger, så som AP, NKP, SV og AKP m-l. Jeg var jo allerede SV-medlem og ble godt mottatt i gruppa. Her ble jeg drilla i faglig politikk og inspirert til å ta tillitsverv. Det innebar flere kurs på LOs kurssted Sørmarka, før jeg kunne klatre innad i klubben. Til slutt endte jeg som leder for sveisegruppa, ei faggruppe på 240 arbeidere, og som fast medlem i klubbstyret. Klubben var det øverste organet i fagforenings-hierarkiet på jobben. Det var ei lærerik tid, men til tider veldig slitsom.
Kvinnepolitikk i klubben
I 1975 – FNs Internasjonale kvinneår ble 13 kvinner usaklig oppsagt i forbindelse med innskrenkninger ved Våler Skurlag. Ansiennitetsprinsippet var brutt i og med at begrunnelsen for oppsigelsen var at kvinnene hadde ektemenn som kunne forsørge dem! Denne saken fikk stor pressedekning. I samarbeid med Birgit Bjerck og Elin Lund lagde jeg en uttalelse hvor vi tok med at dersom noe liknende skulle skje på Akers Mek., ville alle stå sammen og forsvare ansiennitetsprinsippet. Uttalelsen ble enstemmig vedtatt i klubben.
En annen oppgave som tillitsvalgt på Nyland verksted ble å få rydda bort alle pornobildene som hang rundt om på veggene. Kvinnegarderoben var diskusjonsrommet vårt. Å svare med samme mynt, med manne-bilder, ble nedstemt – heldigvis. Jeg foreslo av vi skulle utfordre de ålreite typene til å gå sammen med oss kvinner om å få et vedtak i klubben om at pornobilder på veggene ble forbudt nå som kvinner var kommet inn i bedriften. Etter lang tid maktet vi å få til et slikt vedtak på et klubbmøte uten høylytt motstand, for ingen ville være åpne pornogriser. Hovedverneombudet hevdet også at pornobildene var miljøforurensning.
Og så var det dette forsmedelige uttrykket «Kvinne er kvinne verst» som fikk en slags realitet en gang. Ei kvinne i sveisegruppa hadde innledet et forhold til en gift arbeidsformann. Denne mannen gikk rundt og skrøt av forholdet, noe som kom kona for øret. Hun fikk med seg to andre koner og sammen skulle de gi det de kalte «denne hora» ei lekse som hun sent ville glemme. Nå var det jo slik at disse kvinnene var gift med arbeidere på verkstedet, bodde på en husmannsplass på Tonsenhagen med små barn og var helt avhengig av ektemennene. Utstyrt med en kombinasjon av et forsmedelig sinne og en eksistensiell redsel dro de inn på verkstedet og forlangte å treffe NN. Uforberedt møtte NN disse konene som ikke bare skjelte henne ut med de styggeste ordene, men de angrep henne fysisk før noen vettuge arbeidere fikk avverget angrepet og satt dem på dør. NN ble så medtatt både fysisk og psykisk at hun forlot arbeidsplassen for godt.
Jeg var på et møte da dette skjedde, så jeg fikk bare referert hendelsen. I damegarderoben hadde vi lange diskusjoner om hvem som bryter ekteskapsløftet i slike tilfeller, den gifte mannen eller den ugifte kvinna. Det var utrolig tungt å få mine kolleger med på at mannen var den skyldige her. Jeg ønsket å få bukt med den vaneforestillingen om at kvinner er fristerinner som mannen bare viljeløst gir etter for.
Hva betød nyfeminismen for meg?
1970-tallet ville jeg aldri ha vært foruten. Et så lærerikt tiår, fullt av kontraster, polariserte debatter, alle demonstrasjonstogene vi gikk i, nye vennskap og internasjonal solidaritet. Alt skulle vi mestre! Skoleringa jeg fikk i Nyfeministene gjorde meg i stand til å stå rakrygget som kvinne og tillitsvalgt på en mannsdominert arbeidsplass med 1500 ansatte, noe som selvfølgelig har vært en viktig del videre i livet mitt. I hele mitt yrkesaktive liv falt det seg naturlig for meg å jobbe som tillitsvalgt med et feministisk blikk.