SVs mest kjente dilemma i abortsaka ble skapt av mandatenes tombola ved Stortingsvalget i 1973. Både Ap og SV hadde selvbestemt abort på programmet og fikk flertall på Stortinget til sammen, men flertallet var bare på én stemme og en av SVs representanter, Otto Hauglin fra Østfold, hadde reservert seg offentlig i saka før valget.
Torild Skard satt på Stortinget for SV på 1970-tallet. Foruten å være SV-politiker har Skard vært forsker, arbeidet for UNICEF og Utenriksdepartementet og vært leder for Norsk Kvinnesaksforening. 29. november 2006 holdt hun dette innlegget i seminarrekken «Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp», som Kilden arrangerte i samarbeid med Norsk Kvinnesaksforening (2006-2007).
Enkelte fra Fremskrittspartiet var villig til å støtte selvbestemt abort hvis inngrepet måtte betales av kvinnene selv, men det kunne vi i SV ikke godta. Da ville forskjellsbehandlingen av kvinner opprettholdes. Så selvbestemt abort ble nedstemt med 78 mot 77 stemmer i oktober 1974.
Stortingsdebatten 31. oktober 1974
Stortingsdebatten var uhyre følelsesladet. Kristenfolk brukte religionen som grunn til å gå mot selvbestemt abort.
Otto Hauglin var kristen sosialist og mente at spørsmål om liv og død ikke kunne overlates til en person alene.
Det ble sitert fra Salmenes Bok og noen mente vi var inne i en dødslinje som folk hvis vi gikk mot Guds bud. Hauglin gikk til slutt opp på talerstolen og sa:
«Jeg kjenner mange kristne som er mot selvbestemt abort, jeg kjenner kristne som er for selvbestemt abort, jeg kjenner ateister som er mot selvbestemt abort og jeg kjenner ateister som er for selvbestemt abort. Jeg har den dypeste respekt for deres standpunkt. Jeg trodde jeg skulle klare å holde tett, men den måte som enkelte i Kristelig folkeparti i sluttfasen av debatten har argumentert på, med et klart overspill, gjør at jeg er nødt til å si at jeg faktisk på kristendommens vegne på mange måter er skamfull.»
Tvungen rådgivning for abortsøkende?
Og det var flere dilemma. Både i Ap og SV krevde noen menn at det måtte være tvungen rådgivning for abortsøkende kvinner, og faren måtte ha rett til å delta. Vi kvinnene mente de abortsøkende måtte få nødvendig informasjon og tilbud om rådgivning, men bestemme selv om
de ville ha det eller ikke. Tvungen rådgivning ble en ny form for formynderi. Kvinnene skulle likevel ikke få bestemme selv. I SV kom saka opp i fellesmøte mellom hovedstyret og Stortingsgruppa. Det var en fortettet stemning da noen av de eldre kvinnene, som ellers ikke sa så mye, berettet om hvordan de hadde kjempet for selvbestemt abort i over tretti år. Frivillig rådgivning fikk stort flertall, men enkelte menn var rasende etterpå. De påsto at somme av kvinnene hadde ødelagt hele diskusjonen – de hadde vært så følelsesladet og fiendtlige at mange menn ikke hadde våget å stemme etter sin overbevisning.
Nytt forslag til abortlov i 1975
Neste dilemma kom da Regjeringen våren 1975 fremmet forslag til ny abortlov som var bedre for kvinnene, men ikke selvbestemt abort. Kvinnebevegelsen mobiliserte som aldri før. Det ble tøffe konfrontasjoner mellom de utenfor og vi innenfor parlamentet om hvilken framgangsmåte som skulle velges. Mange i kvinnebevegelsen ble rasende på Ap og SV da vi ikke ville foreslå selvbestemt abort på nytt, fordi det ville bli nedstemt, og i stedet ville forbedre den eksisterende lova. De borgerlige partiene som hadde stemt mot selvbestemt abort, gikk helt fri. Jeg forhandlet med Otto Hauglin for å få den best mulige abortlova for kvinnene under de rådende omstendighetene, og ble nærmest betraktet som en «sviker». Den lova Ap og SV vedtok den våren var bedre, selv om abort ikke ble selvbestemt. Sosiale forhold alene kunne gi grunnlag for abort og nemndene kunne overlate til ett av medlemmene å avgjøre kurante saker. Høyresida mente det var jevngodt med selvbestemt abort og mobiliserte i mot, helsepersonell reserverte seg og biskop Lønning gikk av i protest.
Reservasjonsrett i abortspørsmålet
Siste dilemma gjaldt reservasjonsretten. Etter det som var skjedd, krevde en del kvinner at reservasjonsretten i abortspørsmålet skulle oppheves for SVs stortingskandidater. Det ble en omfattende og komplisert debatt – der ønsket om selvbestemt abort kolliderte med ønsket om en viss romslighet innenfor partiet, en romslighet ikke minst kvinner kunne trenge i blant i et svært mannsdominert parti. Både partiet som helhet og kvinnene var sterkt delt og utfallet ble et kompromiss: reservasjonsretten ble ikke formelt opphevet, men det ble henstilt til fylkespartiene om ikke å nominere kandidater på de første plassene som krevde reservasjon i spørsmålet om abort – og Otto Hauglin stilte ikke til gjenvalg. I stedet for stortingsrepresentant ble han nestleder i partiet.
Som dere vet, i 1977 fikk Ap og SV på nytt flertall sammen og selvbestemt abort ble vedtatt med en stemmes overvekt våren 1978.
Og det hører med til historien at både Otto Hauglin og mange i Høyre endret syn og støttet selvbestemt abort etter at lova hadde vært i funksjon en tid.