Kvinnene rykker inn i sveisehallen

En ettermiddag i februar 2024 kjørte jeg ut til Kjølshunn i Borge for å finne ut når og hvordan de første kvinnene ble sveisere på Fredriksstad Mekaniske Verksted (FMV). Der fant jeg huset til June Anita Sørensen. Hun hadde allerede åpnet ytterdøra og ønsket meg velkommen inn. Vi gikk opp i en hyggelig stue og så var praten i gang. 

June er datteren til Irene Sørensen. Både hun og moren jobbet på FMV som sveisere. Else Berit Balto (den gang gift Johansen), Linnea Selma Brolin og Gerd Lyngmo (1950–) var de tre første kvinnene som fikk jobb som sveisere på FMV. Rett etterpå fikk Irene Sørensen og Wenche Andersen (den gang Bøasether) også jobb som sveisere på FMV. De var også de første i landet (Henriksen og Poppe 1986, s. 67). Sveisearbeid består i å føre metalliske materialer sammen ved press eller ved hjelp av varme. Det utføres på forskjellige konstruksjoner av metalliske materialer.

På midten av 1970-tallet jobbet jeg som yrkesrettleier på Arbeidsformidlingen i Moss og i Fredrikstad. Der jobbet vi for å få til bedre samarbeid mellom skole og næringsliv, og med rekruttering av kvinner til mannsdominerte tekniske yrker. Det var overraskende for meg at FMV allerede i 1970 begynte å rekruttere kvinner til sveiseyrket. Etter en lang prat med June og mange søk i databasen for aviser i Nasjonalbiblioteket, fant jeg ut hvordan det hele startet. 

«FMV vil satse på kvinner til sveising og transport»

Slik lød overskriften på første side av Fredriksstad Blad 1. september 1970. På en pressekonferanse opplyste FMV at sveisekurs for kvinner skulle starte på yrkesskolen på grunn av mangel på arbeidskraft i distriktet. Dette var et samarbeid mellom FMV, Fredrikstad yrkesskole og Arbeidsformidlingen, som det het den gangen. Sistnevnte kom inn i bildet med økonomisk støtte til elevene.

Videre kan vi lese at de tok sikte på kurs i to måneder, og at det var første gangen kvinner deltok på slik opplæring. Direktør August Wilhelmsen på FMV sa at det ikke bare var det akutte behovet for sveisere som bedriften ville dekke, men de tenkte også på en utvidelse av arbeidsstokken på lengre sikt. «Vi vil heller prøve å satse på kvinner enn å ta inn arbeidskraft fra utlandet», sa han. Blant annet kunne de tenke seg kvinner i transportsektoren, som kranførere og i dreieravdelingene. Dette var allerede på planene da FMV bygget ny sveisehall i 1968. Da ble det bygget toalett- og garderobeanlegg med tanke på kvinnelige arbeidere. FMV fristet dessuten kvinnene med at sveiseyrket var godt betalt, og at de skulle få lik lønn som de mannlige sveiserne.

Med musefletter under sveisemasken

Rett før jul i 1970 ble sveisekurset avsluttet. 1. februar 1971 gjorde tre kvinner sitt inntog i sveisehallen på Fredriksstad Mekaniske Verksted. Som tidligere nevnt var Else Berit Balto (Johansen), Linnea Selma Brolin og Gerd Lyngmo de første kvinnelige sveiserne i landet. Disse tre fikk besøk i sveisehallen av Fredriksstad Blads journalist 27. februar. Da var det allerede ansatt fem kvinner og fire sto for tur. Overskriftene på et helsides oppslag ble «Med musefletter under sveisemasken» og «Kvinnelige sveisere på FMV bidrar til økning i trivsel». Avisen trakk fram at ektemannen til Else Berit syntes det var helt i orden at Else Berit hadde fått seg arbeid, spesielt når det var en jobb hun likte. Det sier noe om kjønnsrollene på den tiden at ektemannens mening var viktig.

Videre kan vi lese:

Dette er et lite skritt for meg, men et gigantisk steg for FMV og kvinnene i Fredrikstad-distriktet, kunne den første av disse tre kvinnene sagt idet hun skred over terskelen og inn i den store, larmende sveisehallen. Begivenheten ble ikke direkte overført i TV. TV var ikke engang på plass. Faktisk talt er det meget som tyder på at selv de som har sitt daglige virke blant de mange stålkonstruksjonene ikke la stort merke til de tre skikkelsene som skred inn i hallen. Kanskje utmerket de seg med spesiell grasiøs gange, men heller ikke mer. Med innøvet rutine grep de hvert sitt sveiseapparat og var plutselig ledd i produksjonsmaskineriet. (Fredriksstad Blad 27.2.1971)

Samme journalist tok deretter opp det store spørsmålet som meldte seg: Passet dette yrket egentlig for kvinner? Kunne trivselen i matsalen påvirkes av kvinnene, – når de bare ble mange nok? For dette var bare en begynnelse. Journalistens konklusjon etter å ha besøkt sveisehallen var at yrket passet for kvinner! Flere av de første kvinnene hadde jobbet i typiske mannfolkmiljøer tidligere, både i industribedrifter og på sjøen.

Journalisten stilte spørsmål om bedriften måtte utvikle spesielle ordninger for gravide sveisere, arbeidstidsordninger etter kvinnenes behov og barneparkering. Det siste var også å betrakte som en samfunnsoppgave, skrev journalisten. Ledelsen i FMV trakk fram at de trengte både sveisere og platearbeidere, men at de anså at platearbeidet neppe ville egne seg for kvinner (Fredriksstad Blad 27.2.1971).

På den tiden var det i underkant av 300 mannlige sveisere og over 2 000 mannlige arbeidere ansatt ved verftet (Henriksen og Poppe 1986). Bedriften hadde først mange separate stillingsannonser for rekruttering av kvinner og menn. Men 17. mars 1971 ble teksten endret. Nå søkte bedriften etter både kvinner og menn i samme annonse.

De kunne jo prøve seg

Men hvordan gikk det med Irene Sørensen (født Arnesen) på FMV? Hun er født i 1936 og vokste opp i et samfunn preget av tradisjonelle kjønnsroller. Forventningene til kvinner var at de skulle være husmødre og passe barn. Før de stiftet familie, jobbet imidlertid mange unge jenter i Fredrikstad i tekstil- og skotøyindustrien. Irene likte å sy og sydde de fleste klærne til barna sine, June på 12 år og sønnen på 8 år. Likevel lot hun seg friste av en annonse i lokalavisen i februar 1971. Der søkte FMV etter unge kvinner over 19 år til opplæring i sveisefaget. Irene var da 35 år og jobbet på Betesda sykehus som hjelpepleier. Det var en venninne som så annonsen, og begge tenkte at de kunne jo prøve seg på denne tradisjonsrike industribedriften som fristet med god lønn. 

FMV, som ble kalt Værste på folkemunne, var den største arbeidsplassen i Fredrikstad, men hadde ingen kvinner i kjeledressyrker. Skipsbygging hadde fra starten av vært totalt mannsdominert, så hvis de fikk jobb her, ville de bidra til en stor endring. Begge venninnene svarte på annonsen, stilte på bedriftens sveisekurs, og sammen med fire andre ble de tatt inn på FMV som sveiseaspiranter. De visste ikke hva de gikk til! Det var første gangen FMV tok inn kvinner som sveiseaspiranter.

I avisen Demokratens serie «Veteranene forteller» av Tor Inge Berger utdypet Irene i 1988 hvordan det hadde vært:

Det betød en hel liten revolusjon på Værste det. Mange, både arbeidsfolk og formenn rynka på nesa. Men etter hvert vendte de fleste seg til oss. Noen gjorde det aldri. Jeg var nervøs og usikker da jeg starta på kurset, men den godhjerta læreren vår, Harald Andersen, hjalp til og forklarte (Berger 1988).

Mange var skeptiske til arbeidet deres, og de ble kontrollert hele tiden. Enkelte formenn fulgte kvinnene med argusøyne. Videre fortalte Irene dette til Tor Inge Berger:

Var vi borte noen minutter, ble det straks lagt merke til. Vi måtte nesten si fra hvis vi skulle på klosettet. Mange av gutta kunne være borte så lenge som helst uten kommentarer. Noen av de eldste kunne vel aldri forsone seg med at kjerringer ikke holdt seg til oppvask og ungestell, men dukka opp på arbeidsplassen deres. Vi vakte oppsikt vil jeg si, gutta titta fælt når de så oss. Og så var det all plystringa, jeg har inntrykk av at enkelte gikk og plystra hele dagen.

Sannheten var vel at vi jentene gjorde en veldig bra jobb, vi var netthendte, vi var lette på hånda, vi var nøyaktige, vi var vant til håndarbeid. Men det var vel sånn at en del ville holde oss nede, de ville ikke gi oss for lange tømmer.

Linnea fra Hvaler ble ofte midtpunktet. Linnea var litt eldre enn oss andre, av det rause slaget, rappkjefta og slagferdig, hun kunne tusenvis av historier og skrøner. Den dag i dag kan det hende vi sier: – Husker du den skrøna Linnea fortalte… (Berger 1988). 

Irene opplevde at tonen kunne være ganske tøff med mye grovt prat, men at jentene lærte å ta igjen, bite fra seg og svare med samme mynt. Da stoppa i alle fall kjeften på de verste. Det er ikke til å legge skjul på at det var jenter som ikke klarte det, så de forsvant. Irene fortalte også i samme intervju at det var veldig samhold blant jentene. De ordnet seg med eget spiselokale i garderoben i sveisesal 3. Der tok de matpakka etter å ha gått og tråkka i mannfolk hele dagen. Da var det godt å kunne prate fritt og kommentere dagens hendelser (Berger 1988).

Kultursjokk

Sammen med flere tidligere arbeidere og ledere på FMV ble Irene intervjuet i 2003 om tiden på Værste i filmen «Mennesker, maskiner og skip» av E6 Østfold Medieverksted. Hun og venninnen Wenche Andersen så tilbake på FMV-perioden med gode minner. I intervjuet sa Wenche: «Jeg trivdes veldig godt her, men det var kultursjokk!» Hun fortalte videre om starten i 1971:

Så sto det i blad at dem søkte etter kvinnfolk på Værste. Jeg gikk bort og visste ikke hva sveising var for noe i det hele tatt. Jeg ble vist inn på skolen og fikk greie på hva sveising var, og hva vi kom til å tjene. Det var nesten det dobbelte av hva vi fikk på strømpefabrikken, så da bestemte jeg meg med en gang: dette her vil jeg prøve. Det så litt skummelt ut, men jeg ville prøve. Jeg sa opp jobben min og begynte på skolen her. Vi gikk vel 14 dager eller tre uker på skolen for å klare det helt elementære. Så gikk vi rett på sveis.  

I filmen fortalte hovedverneombud Øivind Reinertsen at jentene var veldig dyktige i faget sitt. De var jo vant til håndarbeid, så det lå for dem. Hvis det var noen ulemper, så var det at utstyret var tungt. Hvis de skulle jobbe ombord i båtene, så orka ikke jentene å dra de tunge kablene, så det hendte at guttane måtte dra kablene for dem, og det kunne være litt problematisk og bli litt misnøye av det. Men som fagfolk var dem flinke!

Personalsjef Einar Bjørling fortalte at guttane plutselig kunne bli grådig kar og sånn kavaléraktig: «Hvis det kom en dame som bar en sveisekabel, så skulle ho slippe å bære den. Da tok en mann og bærte den, for det var en mann som skulle bære den.»

Wenche ytret derimot en annen mening i filmen: 

«Jeg sa til meg sjøl at vi skal hælen fløtte meg vise dem at vi ikke er sånne håndarbeidsdamer som vil være inne og bli spart for det meste. Det var mange ganger vi gikk både i høyden og i trange rom som et mannfolk. Det var ikke bare vi som var redde, men til slutt så var vi ikke redde heller!»

Irene fulgte opp:

«Jeg satt utafor og så ned i en kanal; Hvis jeg går nedi den, så kommer jeg vel ikke opp igjen. Jeg satt og titta ned der i fem-ti minutter. Så prøvde jeg meg, og det gikk som regel veldig bra. Men det var liksom det ukjente. Jeg måtte øve meg på det.»

Ble blå-lilla i ansiktet

Personalsjef Bjørling mente at fra å være et hundre prosent mannssamfunn, så dukket det plutselig opp en dame innpå her i blå kjeledress:

«Når du vet at det bare er menn inne på et sted, så kan du tillate deg å gå bak et hjørne å urinere. Men plutselig så ble det sånn; Her må du jammen se deg om, for her kan det komme en dame rundt hjørnet.»

Wenche ble en gang ropt på av en fyr som skulle vise henne noe. Det var et såkalt blad med et bilde som ikke akkurat var så pent (pornoblad). Dette skjedde inne i en hall hvor alle mannfolka var samla for å hente matpakkene sine og gå inn i kantina for å spise. Hun fortalte dette i filmen:

«Først ble jeg blå-lilla i ansiktet, for jeg var så flau. Men så tok jeg å knea til han midt i rosa, så da gjorde han aldri det mer igjen. Det var sånn du måtte gjøre det for å bli akseptert for hva du sto for. Vi måtte ta en like hard linje tilbake.»

Irene supplerte:

Jeg var ute på bedden og ingen andre ville være der, men jeg ville være der. Jeg trivdes best med å jobbe sammen med guttane. I et rent guttemiljø, det var best. Selv om de kunne være ganske tøffe. Men det er klart det flata jo ut etter hvert. 17 år! Det skulle bare mankere om dem gadd å holde på sånn i 17 år, det får jo være grenser. Det var de første åra vi var her som var de tøffeste.

Vi tok sertifikater og var med og sveisa til oljesektoren. Og jeg ble lånt ut til Moss Verft og var der en stund. Den eneste jenta fra FMV som ble lånt ut. Og så ble vi lånt ut til Stavanger. Jeg bodde der 14 dager i slengen og så hjemme i weekenden for så å vende tilbake til Stavanger igjen. Alt i alt så hadde vi en kjempebra tid her (E6 Østfold Medieverksted 2003).

Irene og Wenche ble også intervjuet i Demokraten i 2004:

«Det var helt nytt å begynne i et yrke med bare mannfolk. Vi måtte ta på oss boksehanskene med en gang,» sa Irene den gangen.

«Vi gjorde akkurat det samme som alle andre. Vi sveiset, bar tungt og jobbet hardt hver eneste dag. Fra bitende kulde på vinteren til veldig varme sommerdager, både i høyden og i trange rør», sa Wenche.

Videre lo de og sa at hadde de visst hva de gikk til, hadde de aldri begynt der:

«Det var tøffe arbeidsdager, men en god periode. Vi lærte mye, ikke bare faglig, men også om oss selv. På et sted som FMV da blir du selvsikker og selvstendig i arbeidet. Og tøff. Kanskje litt for tøff, både på godt og vondt» (Demokraten 05.03.2004).

Irene ble på FMV fram til det ble nedlagt i 1988. Wenche tok fagbrev i sveising i 1975, men sluttet i 1976 da hun var gravid i 8. måned. Hun forteller i dag at hun gjorde akkurat den samme jobben i de månedene hun var gravid. Det ble ingen spesielle tilpasninger for gravide sveisere bortsett fra kjeledressen. Hun var tynn i utgangspunktet, men etter hvert brukte hun størrelse 56! 

Kvinnelige sveisere stortrives på FMV

I 1974 skrev Demokraten at sveising passet like godt for kvinner som for menn. Da var det 20 kvinner som sveiset på FMV, og tre av dem ble intervjuet av avisen. Disse kvinnene mente at det var mange typiske kvinneyrker som var mye tyngre enn dette. De fikk lik lønn som sine mannlige kolleger og måtte belage seg på å ta skiftarbeid. Noen hadde likevel fått en viss fleksibilitet når det gjaldt arbeidstiden på grunn av ansvar for barn. Opplæringen skjedde ved FMVs egen sveiseskole, og flere av kvinnene fulgte teorikurs for å avlegge fagprøven i sveis (Demokraten 26.02.1974).

De trengte sveisere den gangen

Etter å ha oppsporet og gransket tilgjengelige kilder om de aller første kvinnene som gjorde inntog i sveisehallene, er det tid for å vende tilbake til June og mitt intervju med henne. Hun representerer neste generasjon med kvinnelige sveisere. Jeg er spent på å høre hvilke forandringer som hadde skjedd på de ti årene etter de første kvinnene startet på FMV i 1971. Junes mor, Irene, var som tidligere nevnt flink til å sy. June følte seg inspirert til å gå på yrkesskolens linje for kjole- og draktsøm, selv om moren jobbet som sveiser. Hun hadde vært interessert i å sy helt siden barndommen, og søm var en utdanning som var vanlig for jenter på den tiden. Etter yrkesskolen startet hun i jobb på tekstilfabrikken Rikke Konfeksjon i Fredrikstad, men etter hvert gikk bedriften konkurs. Da June ble arbeidsledig som 20-åring, fikk hun jobb som sveiser på FMV i 1980. Jobben fikk hun gjennom moren.

June har mye å fortelle meg:

– Barna til de ansatte hadde nærmest rett til å få jobb på Fredrikstad-Værste den gangen. I tillegg til moren min var også tante og onkel sveisere der. Først gikk jeg på seks ukers sveisekurs med Bjørling som sveiselærer. Til forskjell fra 1970 og 1971 var det blanda deltakere med flest gutter og tre-fire jenter. På kurset gikk det greit, og jeg følte at læreren støttet oss jentene. Det var ikke vanskelig. Rett etterpå starta jeg i jobben.

– Jeg bare hev meg ut i det. De trengte sveisere den gangen. Vi var rundt 30 jenter på det meste. Da jeg startet var det mellom 10 og 15 sveisere som var jenter og kanskje i overkant av 300 mannlige sveisere. Det var vel rundt 2 000 mann som arbeidet i bedriften. Jeg begynte i sveisehall 3 og var der stort sett hele tiden. Den står der fortsatt. Det var mye støy, så vi gikk med hørselvern, og vi gikk med hjelm. Flesteparten tok godt imot meg, men fremdeles var det noen mannfolk som ikke likte at det var jenter på Værste. De syntes at vi hørte hjemme på kjøkkenet og ikke i en sveisehall. Og det sa de klart fra om, særlig noen av de yngre mannfolka. Andre syntes at det var veldig stas at det kom jenter inn. Det ble jo et annet miljø da damene kom inn i sveisehallen.

– Jeg jobbet to skift, og var den eneste jenta på kveldsskiftet. I begynnelsen var jeg sjenert og rødma bare de snakka til meg. Jeg la det vekk etter hvert. Du måtte greie å svare på det de sa. Du fikk jo høre mye greier. Men fant ut at du kunne ikke være sjenert, så du ble jo ganske barsk etter hvert. Vi satt på kasser langsmed veggene når vi tok fem minutter med kaffe. Da kunne mannfolka være ganske frekke i munnen. Ikke alle kommentarer var like positive, nei, men de mennene som likte at vi var der, tok oss ikke i forsvar. I et mannsyrke måtte du kunne svare for deg. Det lærte jeg da jeg jobba på Fredrikstad-Værste, sier June og fortsetter ivrig:

– Mannfolka plystra også fortsatt på oss damene når vi gikk forbi dem, slik de gjorde på 1970-tallet. De syntes det var stas at det var 2 000 mannfolk og så kom det 30 damer! Av og til prøvde noen seg på en flørt. Men enkelte steder hang det fortsatt bilder av nakne damer på veggene. Det er jo bare sånn det har vært opp gjennom mange år, og som vi jentene måtte tåle.

I dag har holdningene endret seg til hva jenter skal måtte tåle av seksuell trakassering på mannsdominerte arbeidsplasser. Mange modige jenter har i det siste stått fram offentlig og fortalt om hvordan de har blitt møtt med uønsket seksuell oppmerksomhet. (NRK 2021). Endringen skjedde særlig etter Metoo-kampanjen i 2017, da tausheten fra ofrene ble brutt (Korsvik 2020). For June kunne det også handle om at gutta ville vise henne at de fortsatt hadde makt over jentene. June sukker:

– Jeg kunne sitte og jobbe. Plutselig var det et mannfolk som grep tak i meg og slengte meg over skuldra og fløy av gårde med meg. Det syntes de var fryktelig morsomt. Sånne ting måtte vi finne oss i. Men det var aldri ondskapsfullt, så vi var med på tøysinga. Vi ble «en av gutta». 

– Det var jo tungt også med mye klatring oppover stiger og stillaser. Du måtte ha med deg sveisekabel og en sveisekagge med sveisetråd. Alt dette måtte du bære med deg. Av og til spratt noen menn opp for å hjelpe til, men som regel ville du prøve å greie deg sjøl. Jobben som sveiser er veldig individuell. Som regel sveiser du alene, mens platearbeiderne er mer et lag som kan hjelpe hverandre å bære store plater. På båter er det en bulb i baugen som er kuleformet, og som er en del av skipsskroget. Den skulle sveises sammen innvendig når den lå inne i hallen. Det var veldig trangt å komme inn dit. Vi var to jenter som var små og tynne og ble sendt inn der for å sveise. 

De første kvinnene som sveiset, fikk ordnet seg med et sted hvor de kunne spise matpakka sammen. På Junes tid hadde de garderobe i et bygg uten vinduer, og hvor det var lavt under taket. Der spiste de matpakkene sine. De var heller aldri i kantina der mannfolka var. Her kunne de skravle om hva de ville. Ifølge June hadde de et eget godt jentemiljø med mye latter over episoder som for eksempel hadde skjedd ute i sveisehallen. 

En ting endret seg aldri

June forteller ivrig videre:

– En vanlig arbeidsdag var at vi kom på jobb, skiftet til kjeledress, møtte opp i sveisehallen og fikk tildelt en jobb av formannen. Han bestemte og brukte grønn kjeledress. Siden jeg jobbet skift, fikk jeg mer betalt i form av skifttillegg. De damene som begynte først i dette yrket hadde brøytet veien for oss som kom etter. Det merket vi godt. Det var for eksempel aldri noen problemer med arbeidstøy og vernesko, selv om noen trengte små størrelser.

– Men en ting endret seg aldri. Værstekællene gikk rundt hjørnet og slo lens når det passet dem. De gadd ikke gå på toalettet. Om sommeren kunne det lukte ganske skarpt. Du kan tenke deg når sola sto og stekte på veggen, det lukta ikke akkurat godt. Vi sa: «slutt med det der, for det stinker.» Men det hjalp ikke. Hvis du gikk ut for å ta en pause i frisk luft, slo lukta mot deg.

Alle mannfolka som jobbet i produksjonen på FMV ble kalt for værstekæller. I år 2000 ble det satt opp et teaterstykke som hyllet dem. «Værstekællær - Vi fikk hån til svar» opplevde fulle hus og stormende jubel (Demokraten 9.5.2000). Værstekællene som preget bybildet i Fredrikstad i over hundre år, ble også hedret med et kunstverk i 2009 av kunstneren Birthe Marie Løveid. «Værstekællen», den høyreiste portalen i glass og stål hilser folk velkommen til Værste-området i dag (Fredriksstad Blad 5.12.2009).

Mer enn en arbeidsplass

Ved en så stor bedrift som FMV var det mange velferdstiltak for de ansatte. De hadde Solviken som var deres eget feriehjem i Engelsviken. Det ble mye brukt. FMV hadde egne idrettslag og lenge hadde de eget musikkorps. I 1950 fikk bedriften egen fotballbane, en gressbane som til og med var omkranset av en løpebane, slik at også friidrettsfolket ble tilgodesett (Henriksen og Poppe, s 77-82). June bekrefter at de dro på turer, hvor de hadde med sine respektive partnere. FMV var mer enn en arbeidsplass, og mange fikk gode venner for livet.

Vanskelige tider for skipsnæringen

Siden Værste var en så stor bedrift med mange sveisehaller, hadde ikke June kontakt med moren Irene på jobben til daglig. Men i 1984 ble begge to utleid til Moss Rosenberg Verft i Stavanger sammen med 20 menn. Da var FMV kjøpt opp av Kværner og hadde fått navnet Nye FMV. Mange arbeidere var permittert på grunn av dårlige tider for skipsnæringen. Men i Stavanger rettet verftet seg mot olje- og gassnæringen.

På grunn av de strenge sikkerhetsbestemmelsene ved off-shoreoppdrag måtte sveiserne bestå en ekstra prøve ved verftet. Både mor og datter besto prøven. Den fysiske styrken var det ikke noe i veien med, da de begge drev med trening i tillegg til den de opparbeidet seg på jobb. Dette fortalte de til Fredriksstad Blad, som tok turen over til Stavanger og intervjuet de to, som de omtalte som sveiserne Sørensen (Fredriksstad Blad 17.8.1984). Samme året ble Randi Rostrup den første kvinnen som begynte som sveiser i Nordsjøen (Norsk oljemuseum 2017).

Om tiden i Stavanger forteller June:

– Vi jobbet i der i flere måneder. Min mor og jeg bodde på hybelhus for funksjonærer, mens de andre mennene bodde i en brakkeby. Vi slapp å bo sammen med dem, da det kunne kanskje vært litt røft. Vi sveisa på offshore til oljeplattformer som ble bygget på land. Det var en fin tid.

June sluttet på FMV i 1987, fordi da fikk alle de ansatte melding om at bedriften skulle legges ned om kort tid. Hun mener det var ca. 30 kvinner som var sveisere på FMV på den tiden. June søkte ny jobb og startet i NSB (Norges statsbaner), hvor hun ble i 17 år. Først tok hun aspirantopplæring som stasjonsbetjent og deretter jobbet hun på godsavdelingen. Hun var skiftekonduktør og kjørte truck. Det var mange tunge løft for alt mulig gods ble frakta ut og inn av godsvognene. Ingen andre jenter jobbet med dette, så hun skapte litt sjokkbølger der også, men det er en annen historie.

Flere kvinner i sveiseyrket

I årenes løp har det blitt flere kvinner i sveiseyrket. Første kvinnelige lærling i sveisefaget på Stord Verft kom i 1982. Da var det åtte som startet som lærlinger. To av disse hadde i 2019 vært der i over 36 år (Kværner 2019). Fremdeles på 1990-tallet var May-Len Kristiansen en av få kvinner som søkte seg til Aker Verdal verft. Hun er oppvokst i Mo i Rana, men som 20-åring flyttet hun til Verdal, da hun fikk tilbud om lærlingplass som sveiser. I et intervju med lokalavisen i 2018 sa den da 47-årige May-Len Kristiansen at hun gjerne kunne tenke seg en endring for å få flere kvinner i bedriften. «Det er kun jeg og ei til som er kvinnelige sveisere», sa hun (Innherred 20.1.2018). Ida Heggeli er et annet eksempel på en jente som tok fagbrev i sveising. Hun ble kåret til årets lærling i Buskerud. I 2019 jobbet Ida som eneste jente i produksjonen på Tronrud Engineering og stortrivdes. Bedriften ønsket seg flere jenter som sveisere (Utdanningsnytt 2019).

I 2022 var det 1 000 kvinner og 8 000 menn som var registrert på landsbasis med sveising som yrke (Statistisk sentralbyrå 2024). I løpet av de siste årene har sveisefaget utviklet seg, og sveiseroboter har kommet inn. På bedriften Brunvoll i Molde, som er leverandør av kommersielt og industrielt utstyr, ble Anouk Hjelset den første kvinnelige sveiserobotoperatøren (Brunvoll 2023). De aller første sveisejentene på FMV var uten tvil med på å skape endringer og fortjener vår oppmerksomhet i dag. Det som skjedde i sveisehallen i Fredrikstad i 1971 hadde et historisk sus over seg. 

Kilder

• Berger, Tor Inge (1988): Irene fra jentegjengen. Veteranene forteller. Publisert på nett 29.6.2018.
• Bjørnulf, Rita (2024): Intervju med June A. Sørensen 13.2. 2024.
• Bjørnulf, Rita (2024): Samtaler med Wenche Andersen i april 2024.
• Brunvolls facebookside 19.12.2023: I dag vil vi gjøre stas på Anouk Hjelset.
• Demokraten 9.5.2000: Kjempesuksess for Værstekællæne.
• Demokraten 5.3.2004: Irene og Wenche på gamle FMV-tomter.
• E6 Østfold Medieverksted (2003): Mennesker, maskiner og skip, publisert av FBTV i samarbeid med Østfoldmuseene i 2016.
• Fredriksstad Blad 1.9.1970: FMV vil satse på kvinner til sveising og transport.
• Fredriksstad Blad 27.2.1971: Med musefletter under sveisemasken.
• Fredriksstad Blad 17.08.1984: To sveisne jenter.
• Fredriksstad mekaniske verksted på lokalhistoriewiki (2024).
• Fredriksstad Blad 5.12.2009: Avduking av Værstekællen.
• Fredriksstad Blad 13.12.2019: June trives i mannsyrker.
• Henriksen, Paul og Svenn Poppe (1986): “Værste”: en hjørnestensbedrift ved Glommas munning: en bok om FMV. BT Grafisk.
• Innherred 20.1.2018: Sveiset sin vei til Verdal.
• Korsvik, Trine Rogg (2020): LO og seksuell trakassering 1985-2017: Fra mobbing på jobben til #metoo.
• Kværner 10.1.2019: Første kvinnelige lærling i sveisefaget på Stord Verft.
• Norsk oljemuseum (2017): Nordsjøens første kvinnelige sveiser.
• NRK 2.10.2021: Feil kjønn ombord.
• Simensen, Jens Olav (2023): Fredrikstads industrihistorie. Simensen Kommunikasjon.
• Simensen, Jens Olav (2018): FMVs rolle i Fredrikstad kan knapt overvurderes. Fredriksstad Blad 01.07 med Vår digitale tidslinje.
• Statistisk sentralbyrå (2024): Arbeidskraftundersøkelsen. Statistikkbanken.
• Tangen Iversen, Brit (1974): Kvinnelige sveisere stortrives på FMV. Demokraten 26.02.
• Utdanningsnytt 11.3.2019: Ida (23) angrer ikke: Gjør suksess med fagbrev i sveising.