LO og seksuell trakassering 1985-2017: Fra mobbing på jobben til #metoo

Rett før jul i 2017 publiserte Aftenposten et opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen. Oppropet #ikketilforhandling var underskrevet av 736 kvinnelige tillitsvalgte, medlemmer og ansatte i LO, Unio, YS og Akademikerne. Framstående navn blant underskriverne var tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, første nestleder i LO Peggy Følsvik, leder av Fagforbundet Mette Nord, leder av Handel og Kontor Trine Lise Sundnes og leder av Fellesorganisasjonen Mimmi Kvisvik.

«Sexisme og seksuell trakassering hemmer dessverre også kvinners frihet i fagbevegelsen. Historiene er for mange til at vi kan lukke øynene.» (#ikketilforhandling, 2017)

Underskriverne tok et oppgjør med «ukulturen og sexismen som finnes i hele samfunnet», inkludert i fagbevegelsen. De krevde at fagbevegelsen viser solidaritet og handling fordi den har et særskilt ansvar: «Sexisme og seksuell trakassering hemmer dessverre også kvinners frihet i fagbevegelsen. Historiene er for mange til at vi kan lukke øynene.»

Som del av oppropet ble det publisert 20 vitnemål fra kvinner som skrev om seksuell trakassering de hadde opplevd i fagforeningssammenheng, på kurs, konferanser, reiser eller fester etter at det faglige programmet var over. Flere skrev at de lar være å delta på ulike fagforeningsarrangementer på grunn av slike hendelser.

Kravene i #ikketilforhandling-oppropet var som følger:

• Opplæring om seksuell trakassering må inn på alle grunnkurs for tillitsvalgte
• Nulltoleranse for seksuell trakassering må inn i vedtektene i alle forbund
• Ledelsen i forbundene og hovedsammenslutningene må legge til rette for at kvinner som har vært utsatt for seksuell trakassering får komme frem med sine historier. Bare ved å anerkjenne hva mange kvinner har vært utsatt for, og ta et aktivt oppgjør som plasserer ansvaret hos den som trakasserer, kan vi gå videre med full tillit til egne organisasjoner.

Støtte fra «gutta» og feminister

Et par uker etter at #ikketilforhandling-oppropet var publisert, kom støtteerklæringen «Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta», som rundt 650 menn fra fagbevegelsen hadde skrevet under på. Initiativet kom fra den yngre garde, anført av påtroppende LO-rådgiver Jonas Bals og organisasjonssekretær i Handel og Kontor, Jens Knapstad. I oppropet het det at:

«Det [har] altfor lenge vært sånn at det er de som opplever trakassering og overgrep, som er de som har fått tildelt ansvaret for å si fra. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor vil vi – mannlige ansatte og tillitsvalgte i fagbevegelsen – si klart ifra om at vi vil ta et tydeligere og større ansvar for å forhindre trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og overgrep.»

I en kommentar til oppropene mot seksuell trakassering i fagbevegelsen, skrev Arbeiderparti-veteran Gro Balas at arbeiderbevegelsen i tiår har fortiet «maktmisbruk, seksuell sjikane, trusler, aggressiv tilnærming og lokkemidler».

Gro Balas, som 40 år tidligere var med på å etablere Oslo faglige kvinnebevegelse skrev at spørsmål om seksuell trakassering på ulike måter ble «satt på vent» i LO: «Vi hadde den naive tro at med kvotering og økonomisk selvstendighet skulle mye av dette rette seg av seg selv. Så feil kan man ta.»

Allerede på 1980-tallet tok tillitsvalgte i LO opp seksuell trakassering som et arbeidsmiljøproblem.

Ikke nytt å ta opp seksuell trakassering

Oppropene mot seksuell trakassering i fagbevegelsen kan gi inntrykk av at dette er en ny faglig-politisk sak. Men slik er det ikke. Allerede på 1980-tallet tok tillitsvalgte i LO opp seksuell trakassering som et arbeidsmiljøproblem, og i 2005 ga LO-kongressen tilslutning til at «LO vil jobbe for at seksuell trakassering ikke forekommer i arbeidslivet, i egen organisasjon eller i samfunnet for øvrig.»

Da hadde seksuell trakassering i arbeidslivet vært oppe til diskusjon på alle de fem ordinære LO-kongressene siden 1985, men det var første gang det kom noe vedtak om «egen organisasjon».

Hvorfor studere LOs politikk på seksuell trakassering?

LOs politikk når det gjelder seksuell trakassering er av flere grunner spesielt relevant å studere. Ikke bare fordi LO historisk har vært den største arbeidstakersammenslutningen i Norge, og dermed har satt sitt preg på organiseringen av det norske arbeidslivet. Men også fordi LO sikter mot å være en kamporganisasjon for arbeidsfolks interesser også på områder som ikke direkte har med medlemmenes ansettelsesforhold å gjøre, og dermed tar politiske standpunkt til mange flere spørsmål enn det de andre fagsammenslutningene gjør, enten det være seg Palestina, pornografi eller forsvarspolitikk.

Gjennom sitt historisk tette bånd til Arbeiderpartiet har dessuten mye av LOs politikk sammenfalt med statens politikk. Og fordi LO er en sentralistisk sammenslutning blir de politiske vedtakene som fattes på LO-kongressene alle de tilsluttede fagorganisasjonenes politikk.

Selv om seksuell trakassering er blitt tatt opp på alle LO-kongressene siden 1985, omtales ikke temaet i litteraturen som tar for seg LOs likestillingspolitikk (Bergh 2009, Messel 2010, Nergaard et al 2013, Nyhamar 1990, Skjeie 1989). I lys av den massive oppmerksomheten seksuell trakassering i fagbevegelsen ble gjenstand for i forbindelse med #metoo og #ikketilforhandling-oppropet i 2017, er det derfor interessant å undersøke den historiske bakgrunnen for LOs politikk på dette feltet.

Artikkelens viktigste primærkilde er protokollene fra LO-kongressene fra 1985 til 2005. I disse referatene kan en over flere hundre sider følge det offisielle programmet kronologisk med taler, allsanger og hilsninger, og selvsagt alle debattinnleggene fra talerstolen. Alle LOs kongressprotoller fra 1899 til 2009 er digitaliserte og tilgjengelige på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Konflikter om kjønnspolitiske spørsmål på LO-kongressene

De detaljerte referatene fra LO-kongressene gir ikke inntrykk av at seksuell trakassering har vært et omstridt tema, ved at det for eksempel er kommet motinnlegg om at dette ikke er noe LO bør ha politikk på. Snarere er referatene karakterisert ved et fravær av konflikter. Og det er ikke fordi referatene legger skjul på uenigheter.

En traust likestillingssak som kjønnskvotering vakte strid på LO-kongressene

Krangel om kjønnskvotering

På LO-kongressen i 1985 skapte diskusjoner om kjønnskvotering mye rabalder. Mens noen argumenterte for at kvinnekvotering til ledelsen var nødvendig for at den bedre skulle representere medlemsmassen, mente andre at det var udemokratisk hvis LO-kongressen skulle legge føringer for hvilke representanter forbundene skulle velge. Dessuten ble det hevdet at det var «nedverdigende» for kvinner å bli kvotert inn.

Som Ellen Stensrud fra Jern og Metall formulerte det:

«Kjønnskvotering er både nedverdigende og gærn't sett fra kvinnesynspunkt. I fagbevegelsen er vi vant til å slåss for det vi tror på. Det er på den måten vi får fram et A-lag. Likestilling er å delta på like premisser.» (LO 1985: 69)

Uenighetene om kjønnskvotering var ikke over med dette. Det gikk ennå 20 år før LO-kongressen vedtok å innføre kjønnskvotering i egen organisasjon. Fra 2005 skulle kvinner utgjøre minst 40 prosent i alle styrende organer.

Mindre kontroversielt med sex og vold

En traust likestillingssak som kjønnskvotering vakte strid på LO-kongressene, det samme har krav om 6-timers normalarbeidsdag og kamp for likelønn gjort. Interessant nok har kjønnspolitiske spørsmål som har med sex og vold å gjøre framstått som mye mindre kontroversielle. For eksempel ble forslag som at LO skulle støtte kravet om selvbestemt abort (1977), homofiles rettigheter (1981), og kampen mot pornografi og prostitusjon (1985), enstemmig vedtatt.

Fravær av åpen konflikt preger framstillingene av seksuell trakassering som politisk sak i referatene fra LO-kongressene.

Grunnen til den manglende kontroversen rundt disse symbolsk viktige likestillingssakene er trolig fordi de ikke koster LO noe, og heller ikke griper inn i fagforeningenes autonomi slik for eksempel kjønnskvotering gjør. Dessuten støttet allerede Arbeiderpartiet opp om disse sakene.

Fravær av åpen konflikt preger framstillingene av seksuell trakassering som politisk sak i referatene fra LO-kongressene. Dessuten tar temaet svært liten plass sammenliknet med andre saker som handler om arbeidsmiljø og likestilling.

Hvorfor har det vært relativt taust om seksuell trakassering som et kjønnspolitisk problem i fagbevegelsen før den internasjonale kampanjen #metoo i 2017?

Før vi antyder noen mulige svar på det spørsmålet, skal vi se hvordan seksuell trakassering ble tatt opp på de fem LO-kongressene avholdt fra 1985 - da dette problemet med nevnt første gang - til 2005, da kongressen vedtok å bekjempe seksuell trakassering også i egen organisasjon.

1980-tallet: Seksuell trakassering som mobbing på jobben

Det var først i 1982 at seksuell trakassering, eller «sex-press» som mediene foretrakk å kalle det, ble et diskusjonstema i den norske offentligheten (Dagbladet 30.9.1982).

I Norge var Margit Glomm fra LO-forbundet Handel og Kontor en av de første som tok opp seksuell trakassering på arbeidsplassen. Hun var med i Oslo faglige kvinnebevegelse, som i 1982 utga boka Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? på Pax forlag.

Kvinner hadde blitt sagt opp fordi de ikke ville gå til sengs med sjefen.

Blant mange kvinnepolitiske saker ble også «seksuell sjikane av kvinner i arbeidslivet» tatt opp i boka. Problemet ble beskrevet som «lite iakttatt», et «tabuområde, noe en ikke snakker om, heller ikke kvinnene selv.» (Balas et al 1982: 132). Forfatterne viste til at de kjente til at kvinner hadde blitt sagt opp fordi de ikke ville gå til sengs med sjefen.

Da «seksuell trakassering på jobben» for første gang tatt opp på LO-kongressen i 1985, var forslagsstiller Sentraladministrasjonens Tjenestemannslag (NTL). De nøkterne forslagene var:

«LO tar initiativ til at det før neste LO-kongress blir gjennomført en undersøkelse i regi av FAFO eller en annen forskningsinstitusjon for å få kartlagt omfanget av seksuell trakassering i arbeidslivet. På bakgrunn av resultatene av undersøkelsen vurderer LO hvilke tiltak/krav som må settes i verk eller reises, og om lov eller avtale er påkrevd. LO bør oppfordre kvinner og menn som opplever seksuell trakassering til å ta opp problemene åpent gjennom tillitsmannsapparatene og verneombudene.» (LO 1985: 353).

Mer diskusjon var det ikke, og forslagene ble oversendt sekretariatet.

På den neste LO-kongressen, i 1989, ble det bestemt at LO skulle «motarbeide seksuell trakassering i arbeidslivet». Dette var et nytt punkt i handlingsprogrammets kapittel om miljøpolitikk (LO 1989: 285)

Vedtaket ble støttet av LO-sekretær Esther Kostøl, som på kongressen ble valgt til LOs første kvinnelige nestleder. I sin innledning om familiepolitikk og likestilling tok hun opp seksuell trakassering som et arbeidsmiljøproblem og som en form for mobbing:

«Mobbing på arbeidsplassen er dessverre et stort problem generelt, både for kvinner og menn. Vi vet midlertid at kvinner i alle aldre er spesielt utsatt for forskjellige former for mobbing, også den form vi betegner som seksuell trakassering og som er en svært negativ miljøfaktor. Derved er det også et ansvar for de faglige tillitsvalgte å ivareta, både de som blir utsatt for trakasseringen og å stimulere til et arbeidsmiljø hvor denne type adferd blir 'ryddet ut'.» (LO 1989: 69)

To delegater tok også opp seksuell trakassering som en form for mobbing: Eli Marie Aasen fra NTL foreslo at LO skulle «avdekke og motarbeide mobbing, seksuell trakassering og andre former for psykisk vold i arbeidslivet». Knut Larsen fra Norsk Kommuneforbund (NKF, som i 2003 gikk inn i Fagforbundet) «manet» ifølge referatet til «mer oppmerksomhet på fenomener som mobbing på arbeidsplassen, trakassering og sex-press.» (LO-1989: 155, 285).

1990-tallet: kamp mot «gubbeveldet» i LO

Med stadig flere kvinnelige arbeidstakere og nedbygging av industriarbeidsplasser der LO tradisjonelt hadde rekruttert sine hovedsakelig mannlige medlemmer, ble det et mål om å gjøre LO mer attraktiv for kvinner. Dette var da også et argument i debattene om seksuell trakassering i 1993.

Delegatene burde stemme for forslagene som gjaldt seksuell trakassering og andre «kvinnesaker» for å vise at LO ikke var en «sidrumpa organisasjon med gubbevelde» (Oddrun Remvik, Sosionomforbundet, 1993).

Samtidig hadde valget av Esther Kostøl som nestleder i 1989 betydning for at likestilling ble sterkere forankret i LO-ledelsen. Kostøl har selv uttalt at hun så det som en av sine viktigste oppgaver å «synliggjøre likestillingsprofilen». Da hun ble valgt til nestleder i 1989 hadde nemlig en meningsmåling vist at bare 30 prosent av befolkningen mente at LO gjorde en «god jobb for kvinnene», og det ville Kostøl gjøre noe med (Nergaard et al 2013: 35). Fram til hun gikk av i 1997 hadde LO vedtatt en rekke handlingsplaner for likestilling, og i 1994 ble en egen likestillingsavdeling opprettet.

LO-kongressen i 1993 er den eneste i perioden der det var tilløp til en slags debatt om seksuell trakassering. Nå kom nye perspektiver inn i diskusjonene, slik som makt og mannskultur, samt kritikk av LO som passiv overfor problemet.

Det var også på denne kongressen LO gikk inn for at forbud mot seksuell trakassering måtte inn i arbeidsmiljøloven som eget punkt, hvilket da også skjedde i 1995 (LDO 2014).

Begrunnelsen, slik den ble formulert av LOs samarbeidsorgan i Nordland, var at:

«Seksuell trakassering mot kvinner er avdekket i stort omfang i arbeidslivet. Å få lovforbud mot dette vil gi arbeidsgiver ansvar for å hindre dette og også gi arbeidstakere bedre muligheter til å føre kampen mot denne. Samtidig vil dette vise alvoret og virke forebyggende.» (LO 1993: 381)

I sin innledning til arbeidsprogrammet sa nestleder Esther Kostøl:

«Fagbevegelsen har satt søkelys på mobbing i arbeidslivet, og vi vil videreføre vårt arbeid i forhold til det arbeidsmiljøproblem vi kjenner under betegnelsen seksuell trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet. Det handler også om maktmisbruk.» (LO 1993: 225)

Seksuell trakassering «dreier seg kanskje ikke så mye om seksualitet, men om makt» (Berit Lynnebakken, Norsk kommuneforbund, 1993).

I debatten om arbeidsprogrammet uttrykte Tormod Jarsve fra Norsk Kommuneforbund (NKF) at han ikke var fornøyd med LOs innsats i arbeidet mot seksuell trakassering. Jarsve viste til et forskningsprosjekt som NKF hadde hatt, og som hadde vist at seksuell trakassering var «et økende problem». NKF hadde laget et handlingsprogram og en egen brosjyre mot seksuell trakassering, og Jarsve mente at LO måtte ta mer ansvar på området fordi «problemet er like aktuelt på jobben som i organisasjonslivet.» Ifølge Jarsve var «problemets årsak […] å finne hos menn og i mannskulturen.» (LO 1993: 254—255).

En annen innleder fra NKF, Berit Lynnebakken, sa at seksuell trakassering «dreier seg kanskje ikke så mye om seksualitet, men om makt.» Også hun hevdet at problemet var økende, og sa at «vi må også rette søkelyset mot oss selv.» Hun viste til at for eksempel hjelpepleiere var «skeptisk til LO p.g.a. kvinneprofilen». For å «synliggjøre kvinneprofilen bedre» argumenterte hun for at LO måtte kjempe for sekstimersdagen, å øke lønna i kvinnedominerte yrker, «sørge for rettferdig representasjon» (dvs. innføre kjønnskvotering) og motarbeide seksuell trakassering (LO 1993: 299).

Oddrun Remvik fra Sosionomforbundet mente at delegatene burde stemme for forslagene som gjaldt seksuell trakassering og andre «kvinnesaker» for å vise at LO ikke var en «sidrumpa organisasjon med gubbevelde» (LO 1993: 305).

Lite initiativ fra ledelsen etter 1997

Til tross for disse likestillingsframstøtene fra LO på 1990-tallet var seksuell trakassering lite diskutert på LO-kongressene i 1997 og 2001. Etter at Esther Kostøl gikk av i 1997 tok ingen i LO-ledelsen opp problematikken fra talerstolen. Heller ikke Gerd-Liv Valla som i 2001 ble valgt til LOs første kvinnelige leder.

I 1997 klagde Tormod Jarsve fra NKF igjen over at LO ikke hadde gjort nok på likestillingsfronten, selv om han syntes det var bra at det var opprettet en egen likestillingsavdeling. Han mente likevel at det hadde skjedd en utvikling bort fra LO som en «forgubba og likestillingsfiendtlig» organisasjon (LO 1997: 38).

En annen mann fra NKF, Willy Olsen, som avsluttet sin tale med en joik om LO-leder Yngve Hågensen og kvinnene, sa at LO hadde gjort mye bra for kvinnene, blant annet ved å holde konferanse om sextrakassering.

På den neste LO-kongressen, i 2001, var det bare én enkelt mann som tok opp temaet, Erling Segelstad fra Fellesorganisasjonen (FO). Som punkt til handlingsprogrammet foreslo han at LO skulle «fortsette det holdningsskapende arbeidet mot seksuell trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet og sikre et sterkere lovfestet vern», et forslag som redaksjonskomiteen gikk inn for (LO 2001: 409).

I 2003 ble LOs likestillingsavdeling nedlagt, som del av en gender mainstreaming-strategi om at likestilling skulle integreres i «all aktivitet» i LO (Nergaard et al 2013: 17).

Vedtak i 2005 om å bekjempe seksuell trakassering i egen organisasjon

I 2005 gikk LO-kongressen inn for at «LO vil jobbe for at seksuell trakassering ikke forekommer i arbeidslivet, i egen organisasjon eller i samfunnet for øvrig» (LO 2005: 398). Men heller ikke denne gangen snakket noen fra ledelsen fra talerstolen om dette, og det til tross for at LO-leder Gerd-Liv Valla i mange andre sammenhenger markerte seg som en ihuga likestillingsforkjemper.

Det var den unge Inger Helene Vaaten fra Handel og Kontor som frontet saken. I sin begrunnelse for forslaget konfronterte hun kameratene i LO om seksuell trakassering på en måte som ikke tidligere hadde vært gjort på kongressene.

Vi må aldri tolerere at tillitsvalgte bruker sin makt til seksuell trakassering (Inger Helene Vaaten, 2005).

I referatet heter det:

«Hun regnet med at de fleste her hadde vært ute på byen og tatt en pils med gode kamerater.

- Og kjære alle dere mannfolk, hvordan ville dere reagere hvis en dame du ikke kjenner ble plagsom, tok på deg, sa slibrige saker og det var ekkelt? Hva gjør du da? Får henne vekk - for ei kjerring, sier du til kompisen, og så ler dere av henne. Ja, men tenk om hun var sjefen din? En som du måtte forholde deg til dag etter dag på jobben etter dette, og hvordan ville hun behandle deg da? Seksuell trakassering er en herskertenkning, det handler om makt. Dette vil jeg løfte fram i forhold til kapitel 8 - et bedre arbeidsliv. Det handler om makt. Som tillitsvalgte har vi makt, heldigvis. Makta er redskapen vi har for å få gjennom våre krav, og det er også vår oppgave å gripe inn om medlemmer blir seksuelt trakassert. Og vi må aldri tolerere at tillitsvalgte bruker sin makt til seksuell trakassering. Ikke alle tør ta opp slike saker, dessverre, de tier stille, føler seg som offer. Ingen liker en slik følelse.» (LO 2005: 150).

Det ble ikke mer diskusjon om seksuell trakassering på denne LO-kongressen, men Vaatens forslag ble bifalt av redaksjonskomiteen, som framhevet det som ett av tre spesielt gode forslag til handlingsprogrammet (LO 2005: 309).

Hvorfor fraværet av åpen konflikt?

Seksuell trakassering har altså ikke framstått som et omstridt tema på LO-kongressene. Skal en legge godviljen til, kan det tolkes som uttrykk for at alle var enige om at dette var en aktverdig sak. Måten seksuell trakassering ofte ble rammet inn på, som en form for mobbing på jobben som særlig arbeidsgivere sto for, kan ha bidratt til at alle kunne slutte seg til at dette var noe som måtte motarbeides. At det i stor grad var menn (riktignok fra kvinnedominerte fagforbund) som snakket om problemet seksuell trakassering fra talerstolen, kan også ha gjort saken mer spiselig.

En stilte seg tvilende til om seksuell trakassering i det hele tatt var noe problem.

Et ikke-anerkjent problem

De manglende kontroversene omkring seksuell trakassering kan også tolkes på en annen måte, nemlig som at det ikke er blitt oppfattet som et problem og dermed ikke er så interessant å diskutere. De forsiktige formuleringene fra LO-kongressen i 1985 (jf. sitatet ovenfor) tyder på at en stilte seg tvilende til om seksuell trakassering i det hele tatt var noe problem;en måtte få Fafo til å undersøke saken før LO eventuelt kunne formulere tiltak eller krav.

Vanskelighetene med å få gehør for at seksuell trakassering var noe problem, illustreres i følgende sitat fra Margit Glomm i Pax-boka Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen fra 1983:

«Det betviles av mange at sex-press, seksuell sjikane, seksuelle trakasseringer eller hva en nå velger å kalle det, er noe problem hos oss her i landet. […] Vi som snakker høyt om dette får vite at Norge på dette området ikke kan sammenliknes med disse landene [dvs. USA og Canada der dette hadde vært tematisert en stund]: ‘Slike forhold eksisterer ikke i Norge.’ Det er ikke korrekt. Jeg kan forsikre at det finnes.» (Glomm 1983: 117).

Glomm skrev at hun som distriktssekretær i Handel og Kontor hadde kommet bort i mange saker der kvinner hadde fått problemer på jobben fordi de hadde avvist seksuelle tilnærmelser fra sjefen, og av og til blitt sagt opp. Glomm mente at å bekjempe seksuell trakassering i arbeidslivet måtte være en oppgave for fagbevegelsen. Problemet var at det var vanskelig å ta opp fordi det var tabubelagt å snakke om det.

«Jeg mente – og mener fremdeles – at det er en vesensforskjell mellom seksuell trakassering og sexpress, og at kvinner hverken selv kan reagere like sterkt på begge deler, eller forlange at samfunnet skal gjøre det.» (Ida Lou Larsen, 1983)

Ikke så farlig med litt seksuell trakassering?

På begynnelsen av 1980-tallet var det uklart hva slags ord man skulle bruke om det som på 2000-tallet kalles seksuell trakassering, og hva det konkret innebærer. Da Glomm i 1982 skulle forklare Dagbladets lesere hva «sex-press» var, sa hun:

«alt fra slibrige bemerkninger til sjefen med lange øyne ned i en utringning, klyp og klapp på utsatte kroppsdeler til butikksjefen som direkte forlanger seksuelle tjenester, må komme inn under begrepet.» (Dagbladet 30.9.1982.)

Denne definisjonen var det ikke alle som var enige om i 1982. En av dem som var uenig, var journalist i feministbladet Sirene, Ida Lou Larsen. I lederen «Om mus og elefanter» latterliggjorde hun kravet om at dette skulle være en oppgave for fagbevegelsen. Etter Larsens mening sto kvinner i 1982 sterkt nok til å «kunne sette en stopper for den slags uten å måtte ty til fagforeningene våre.» (Sirene nr. 7, 1982.)

At det hersket ulike tolkninger av hva seksuell trakassering innebærer viser en artikkel Ida Lou Larsen skrev om mannshat i kvinnebevegelsen i 1983:

«Jeg mente – og mener fremdeles – at det er en vesensforskjell mellom seksuell trakassering og sexpress, og at kvinner hverken selv kan reagere like sterkt på begge deler, eller forlange at samfunnet skal gjøre det.» (Larsen 1983: 25.)

Problemet, mente Larsen, var at slike som Margit Glomm ikke så forskjell mellom «kanskje plagsom og irriterende, men tross alt ufarlig seksuell trakassering og direkte seksualpress.»

Ida Lou Larsen mente at oppmerksomheten om seksuell trakassering var et resultat av at kvinnebevegelsen hadde utviklet et «mannshat», manifestert ved et «overdrevet fokus» på menns vold og overgrep mot kvinner. 

Taushet som motstand

Fraværet av åpen konflikt rundt seksuell trakassering som tema på LO-kongressene kan også forstås som at taushet er en form for motstand. I stedet for høylytt protest er motstanden skjult og foregår i kriker og kroker. For det har vært motstand mot å ta opp seksuell trakassering i LO – særlig den som finner sted innad i egne rekker.

En av initiativtakerne til #ikketilforhandling-oppropet i 2017, tillitsvalgt i Norsk Lokomotivmannsforbund Janne Lisesdatter Håkonsen, uttalte samme dag som oppropet ble offentliggjort at hun ikke hadde sett for seg at oppropet ville bli møtt med så stor motstand internt: «Det oppleves som et svik», sa hun. Hun tolket motstanden som uttrykk for at det «siden tidenes morgen vært en kamp for kvinner å ta samme plass som menn» i arbeiderbevegelsen.

«Ydmykelser av seksuell karakter, krenkende eller ekkelt rosende utsagn om kropp og utseende» er bevisst blitt brukt som maktmiddel av menn i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet for å forhindre kvinner i å frata dem posisjoner. (Gro Balas, 2017)

Gro Balas var mer direkte da hun i kronikken «Oppgjørets time er kommet, også til arbeiderbevegelsen» i romjula 2017 skrev om hvordan «ydmykelser av seksuell karakter, krenkende eller ekkelt rosende utsagn om kropp og utseende» bevisst er blitt brukt som maktmiddel av menn i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet for å forhindre kvinner i å frata dem posisjoner.

«Antakelig var det derfor opposisjonelle og sterke kvinner fikk sin del av den uønskede oppmerksomheten», skrev hun, og utdypet:

«Det kunne være klossete tilnærmingsforsøk, grisete kommentarer i møter, oppringninger og dørbanking til alle døgnets tider. Det var å friste med en spennende og framgangsrik karriere og true med å ødelegge alt, hvis du sladret om noe som var tilstøtt en kollega. For ikke å snakke om hvis du noen gang skulle finne på å ytre deg offentlig om denne kulturen. Den som ødela ryktet til vår flotte bevegelse, skulle nok få kjenne det.»

I kronikken hevdet Balas at LO aktivt boikottet den tidligere nevnte Pax-boka Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? fra 1982, der hun selv var blant bidragsyterne: «Fagforbundene fikk beskjed om ikke å skrive om den, langt mindre kjøpe den inn.» Balas tolker denne motstanden som uttrykk for at «maktens menn», også i arbeiderbevegelsen, følte seg truet av kvinnebevegelsens framgang.

Tausheten som seksuell trakassering har vært omgitt av, skyldes ikke bare at «maktens menn» har aktivt fortiet eller truet ofrene, slik Balas var inne på. Tausheten kan også knyttes til at de som er blitt utsatt for seksuell trakassering ikke forteller om det. Som Inger Helene Vaaten formulerte det på LO-kongressen i 2005, er det å være offer noe «ingen liker».

At ofrene for seksuell trakassering ikke forteller om overgrepene de har vært utsatt for, har bidratt til at seksuell trakassering har kunnet pågå, også blant kamerater i en kollektiv bevegelse som kjemper for en mer rettferdig verden.

Metoo-kampanjen

#ikketilforhandling-oppropet var direkte utløst av metoo-kampanjen høsten 2017. Opprinnelig ble emneknaggen #metoo startet av den afroamerikanske borgerrettighetsaktivisten Tarana Burke i 2007 som en solidaritetsbevegelse for å støtte jenter og kvinner som er blitt utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hensikten var å bryte tausheten og skammen som seksuell trakassering har vært omgitt av, å synliggjøre omfanget av dette som problem og å kreve konkrete tiltak for å bekjempe det.

Omfanget av metoo-kampanjen viser hvilket effektivt redskap sosiale medier kan være for kollektiv mobilisering, særlig når saken blir frontet av en kjendis. Det første døgnet etter at den berømte amerikanske skuespilleren Alyssa Milano 15. oktober 2017 delte en Twitter-melding som oppfordret kvinner som i likhet med henne selv har opplevd seksuell trakassering, om å besvare tweeten med #metoo, hadde en halv million mennesker verden over fulgt oppfordringen, og 12 millioner #metoo-emneknagger var blitt delt på Facebook (Aftenposten 17.10.2017). Kampanjen spredte seg til alle verdensdeler, om enn med ulik styrke og med ulikt uttrykk. Utenfor den vestlige verden var India og Kenya land der kampanjen fikk mye oppmerksomhet.

Fagbevegelsen er ikke en «bransje», men en kollektiv bevegelse som kjemper for en mer rettferdig og solidarisk verden.

#Metoo er blitt framstilt som et elitefenomen fordi mediene har vært særlig opptatt av kjendis-faktoren. I Norge var kvinner fra kulturlivet først ute med opprop mot seksuell trakassering i sine bransjer. I november 2017 skrev 590 norske kvinnelige skuespillere under på oppropet #stilleføropptak mot «ukulturen i norsk TV, film og teater», fulgt av 306 kvinnelige operasangere (#visynger ut) og 1110 kvinner i musikkbransjen (#nårmusikkenstilner). Seinere skrev 3600 kvinnelige leger og medisinstudenter under på oppropet #utentaushetsplikt, 792 dansere på #nårdansenstopper og 603 kvinner fra reklame-, design- og kommunikasjonsbransjen på oppropet #kommunikasjonssvikt og over 600 kvinner og menn på oppropet #MeTooAkademia.

Da den internasjonale kvinnedagen opprant 8. mars 2018 hadde i alle fall 14 ulike opprop fra ymse bransjer med til sammen rundt 10 000 underskrivere blitt offentliggjort i Norge. Hovedparolen for dagen i mange byer var nettopp «#metoo – fra taushet til kvinnekamp!». 

Kollektive bestrebelser for å få slutt på seksuell trakassering

Oppropene mot seksuell trakassering i fagbevegelsen er oppsiktsvekkende på en annen måte enn oppgjør med slibrige sjefer, filmprodusenter, redaktører, overleger og professorer. Fagbevegelsen er ikke en «bransje», men en kollektiv bevegelse som kjemper for en mer rettferdig og solidarisk verden. Samtidig er fagbevegelsen, i likhet med andre institusjoner og bransjer, en hierarkisk organisasjon der det kjempes om makt og posisjoner. Margit Glomm, Gro Balas og de andre kvinnene som var aktive i Oslo faglige kvinnebevegelse på 1970- og 80-tallet lyktes ikke i ett av sine viktigste mål for sin kvinnepolitiske mobilisering, nemlig å skape en mindre hierarkisk og mer deltakerstyrt fagbevegelse.

Likevel har det skjedd endringer siden 1980-tallet da seksuell trakassering av de færreste ble anerkjent som et problem, og som, i den grad det ble det, ble rammet inn som en form for mobbing på jobben som særlig sjefer sto for.

Mens saken tidligere ble frontet av folk – på LO-kongressene oftest menn – som ikke selv oppga å ha vært utsatt for seksuell trakassering, har ofrene selv begynt å fortelle om overgrep de har vært utsatt for. Tausheten, som har vært den mest effektive formen for motstand mot å konfrontere dem som forgriper seg, ble brutt.

Kilder

• Aftenposten 17.10.2017: Millioner deler i sosiale medier at de har blitt utsatt for seksuell trakassering.
• Aftenposten 16.11.2017: #stilleforopptak: 590 norske kvinnelige skuespillere tar et oppgjør med ukulturen i norsk TV, film og teater.
• Aftenposten 22.11.2017: #nårmusikkenstilner: «Plutselig stakk han to fingre inn i meg under skjørtet mitt».
• Aftenposten 22.11.2017: #visyngerut: 306 kvinnelige sangere krever slutt på seksuell trakassering i den klassiske musikkbransjen.
• Aftenposten 7.12.2017: #utentaushetsplikt: 3600 norske leger og medisinstudenter bryter tausheten. Vil stoppe trakassering og maktmisbruk.
• Aftenposten 12.12.2017: #nårdansenstopper: «På turné kaller han en av danserne hore etter å ha sett henne på en bar».
• Aftenposten 15.12.2017: #ikketilforhandling: «Allerede under middagen satt alle rundt bordet og diskuterte kroppsdelene mine».
• Aftenposten 15.12.2017: Forhandlingsleder i Fagforbundet: – Ble advart mot navngitte menn i fagbevegelsen.
• Balas, Gro (2017): Oppgjørets time er kommet, også til arbeiderbevegelsen, Dagbladet 29.12.2017.
• Bergh, Trond (2009): Kollektiv fornuft. 1969-2009, bd. 3 i Landsorganisasjonen i Norge: LOs historie. Oslo.
• Glomm, Margit (1983): «Om sexpress», i Birgit Bjerck m.fl. (red.), Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen, Oslo.
• CNN 10.11.2017: #MeToo helps spark wider conversation around sexual abuse in India.
• Dagsavisen 29.12.2017: Dette er en folkebevegelse.
• FriFagbevegelse 6.12.2017: Her forteller kvinner i fagbevegelsen om hvordan de ble seksuelt trakassert.
• FriFagbevegelse 3.1.2018: De vil ha menn på banen mot trakassering.
• Kampanje 8.12.2017: Nesten 100 norske byråkvinner forteller om seksuell trakassering.
• Landsorganisasjonen i Norge (LO) (1985): Protokoll fra den 26. ordinære kongress 1985: kongressens vedtak 1985.
• Landsorganisasjonen i Norge (LO) (1989): Protokoll fra den 27. ordinære kongress 1989: kongressens vedtak 1989.
• Landsorganisasjonen i Norge (LO) (1993): Referat fra den 28. ordinære kongress 1993: kongressens vedtak 1993.
• Landsorganisasjonen i Norge (LO) (1997): Referat fra den 29. ordinære kongress 1997: kongressens vedtak 1997.
• Landsorganisasjonen i Norge (LO) (2001): Referat fra den 30. ordinære kongress 2001: Kongressens vedtak : Oslo 5.-11. mai 2001.
• Landsorganisasjonen i Norge (LO) (2005): Referat fra den 31. ordinære kongress Oslo 7.-12. mai 2005: Kongressens vedtak.
• Larsen, Ida Lou (1982): Om mus og elefanter. Sirene nr. 7 1982.
• Larsen, Ida Lou (1983): «Kjetterske tanker om samfunnets kvinnehat», i Birgit Bjerck m.fl. (red.) Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen, Oslo.
• LDO (2014): Forbudet mot trakassering i arbeidslivet. Oslo.
• Messel, Jan (2010): LO og "de nye gruppene": konseptualisering av arbeidstakerne 1975-1989. Doktoravhandling i historie, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo.
• Morgenbladet 23.2.2018: 20 historier og 661 underskrifter.
• Nergaard, Kristine, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård (2013): Kvinner i fagbevegelsen 2013: representasjon i LO og forbundene. Fafo-rapport 2013:10.
• Nyhamar, Jostein (1990): Nye utfordringer (1965-1990), bd. i Arne Kokkvoll og Jacob Sverdrup (red.), Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo.
• Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen - blant gutta.
• På høyden 22.1.2018: Sophia starta oppropet #MeTooAkademia.
• Skjeie, Hege (1989): «Rapport fra en siste skanse: kvinnerepresentasjon i fagbevegelsen», Arbeiderhistorie 1989. Oslo.
• Slate 27.1.2018: Why the #MeToo Movement Just Took Off in Kenya, Pakistan, and China.