Kvinnelig arbeidskraft er tradisjonelt blitt betraktet som mindre verdt enn den mannlige. For vel hundre år siden var det nærmest selvsagt at kvinners lønn skulle være det halve av mannens – om ikke mindre.
I 1860-årene inntok kvinnelige lærere allmueskolen (dvs. barneskolen) på landet. Før 1869 hadde ikke kvinner lov til å arbeide som lærere i byene, annet enn i håndarbeidsundervisning for jenter. I 1866 bekymret skolelærer Trøen seg over feminiseringen av læreryrket. Han mente ansettelser av lærerinner skyldtes at de var billigere arbeidskraft enn mannlige lærere:
«At antage Damer til Lærerinder ved Almueskolen bliver nu mere og mere almindeligt. Bevæggrunden dertil, tror jeg, ikke er saameget Troen paa Kvindens særegne Begavelse for Lærerkaldet, som de to Omstændigheder, at hun kan undervise Pigebørn i Haandarbeide og at hun arbeider for en mindre Løn end en Mandslærer.»
Skolelærer Trøan i Den norske Folkeskole fra 1866 sitert i Gro Hagemann (1992): Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
«Arbeiderne skal betrakte arbeiderskene som likeberettigede medkjempere og strebe etter å gjennomføre prinsippet: Lik lønn for samme arbeid.» (Internasjonal arbeiderkongress i Paris i juli 1889)
Kristiania Arbeidersamfunn vedtar å gå inn for likelønn i 1889
Den 20. januar 1889 arrangerte Kristiania Arbeidersamfunn et møte over emnet «Kvindearbejdet og kvindens økonomiske stilling». Det var Norsk Kvindesagsforening som hadde tatt initiativ til møtet og den kjente sosialisten og redaktøren av avisa Social-Demokraten, Carl Jeppesen, var hovedtaler. Til møtet var det kommet 300 tilhørere. Like mange menn som kvinner, så det var tydelig at saken vakte interesse utover kvinnenes rekker! Carl Jeppesen holdt et foredrag som ble møtt med entusiasme og bifall, og framsatte til slutt følgende resolusjon:
«Den første betingelse for kvindens frihed og lykke er fuld økonomisk uavhengighed. Som de midler hvorved denne kan opnaaes skal paapekes:
- at der i opdragelsen lægges vægt paa den økonomiske uavhengigheds betydning for mennesket;
- at kvinderne organiserer sig i fagforeninger for solidarisk med de mandlige arbejderes fagforening at arbejde hen til at skaffe kvinderne den samme løn for det samme arbejde som mændene;
- at der ved staten ogsaa oprettes fagskoler med fri adgang ogsaa for kvinderne til at utdanne sig som dygtige haandværkere. De organiserte arbejderes indflytelse paa saadanne fagskoler bør være sikret for at hindre, at de optræder konkurrerende.»
Daværende formann i Norsk Kvindesagsforening, Anna Bugge, tok også del i møtet. Hun tok ordet etter Jeppesen og anbefalte «paa det varmeste» hans forslag til resolusjon. Særlig fornøyd var hun med forslaget i kravet om likelønn:
«Det er en av de store saker for os dette at hævde: samme arbejde samme løn.»
Klasseforskjeller mellom kvinner
De borgerlige kvinnesakskvinnene og arbeiderklassekvinnene sto nokså samlet bak kravet om kvinners rett til arbeid. Men motivasjonen for å ta lønnsarbeid var nok basert på vidt forskjellige virkeligheter. De gifte arbeiderkvinnene hadde som regel nok med å få endene til å møtes, og ble tvunget ut i jobb for å få det til å gå rundt. Deres motivasjon for å ta arbeid på fabrikken var ikke å oppnå økonomisk uavhengighet, men å sikre familiens brød på bordet.
Det kan virke som om arbeiderkvinnene selv i liten grad ble hørt når deres yrkesliv ble diskutert. Ønsket om et yrkesaktivt liv var nok forbeholdt de borgerlige kvinnene. De hadde da også bedre forutsetninger, både økonomisk og med hensyn til utdannelsesmuligheter, til å kunne ta yrkesvalg som for allmuens kvinner var helt fremmed; lærerinne, kontorfunksjonær, lege eller sykepleier.
At de borgerlige kvinnesakspionérene heller ikke forsto hvilke mekanismer som virket i arbeidsmarkedet, viser deres henstilling om at arbeiderkvinnene skulle organisere seg i mennenes fagforeninger for å oppnå likelønn. De forutsatte at mennene og deres fagforeninger stilte seg solidariske med kvinnene, og deres krav om rett til arbeid og bedre lønn. Men som eksempelet med typografene og setterskene viser, var dette slett ikke alltid tilfellet.
Likelønn for å presse kvinner ut
Da Norsk Tobakkarbeiderforbund inngikk sin første tariffavtale med arbeidsgiverne i 1910, gikk de med på at menns begynnerlønn var dobbelt som kvinnenes. Menn over 19 år skulle få 3 kroner dagen, kvinner over 18 år skulle få 1 krone og 50 øre per dag.
I Norsk Tobakkarbeiderforbunds historie fra 1960 skriver John Korsell:
"Det som er bemerkelsesverdig i denne tariff er den store forskjellen i lønn for menn og kvinner. Vi kan gå ut fra at forbundsledelsen under sine forhandlinger har ventilert kravet om en i alle fall tilnærmet utjevning av lønnsforskjellen, men at arbeidsgiverne ikke engang har villet drøfte det.
En begynnerlønn for kvinner som lå hele 50 prosent under den mannlige begynnerlønn kan ikke ha hatt sin grunn i den lille aldersforskjellen på ett år mellom mannlige og kvinnelige nybegynnere på fabrikken. Topplønn etter 4 år viser jo også det samme.
Det er et typisk eksempel på den tids oppfatning hos de makthavende i samfunnet og i arbeidslivet, at mannen alene representerte den verdiskapende arbeidskraft, og kvinnene var bare hjelpekulier en kortere eller lengre tid, inntil de havnet i ekteskapet og ble husmødre.
Fortsatte de likevel som gifte ville det være høyst urimelig at konen skulle tjene "nesten" like mye som ektemannen. Det kunne være fare for å oppstå velstand i et slikt arbeiderhjem."
John Korsell (1960): Norsk Tobakkarbeiderforbund gjennom 50 år: 1910 - 1.januar – 1960. Oslo: Forbundet, s. 51-52.
Striden i den grafiske industrien i 1880-årene viser hvordan kravet om likelønn ble forsøkt brukt av mennenes fagforening som et middel til å trenge kvinnene ut av arbeidet. Konflikten i boktrykkeriene var i utgangspunktet tradisjonell: Mennene ville ha kvinnene ut av faget.
Argumentene de brukte var å henvise til kjønnenes livsbestemmelse – at kvinnens plass var i hjemmet – i tillegg til kvinnens svakere fysikk. Når de ikke fikk gjennomslag for sine krav om å nekte kvinnene adgang, var det fordi arbeidsgiverne gjerne ville ha så billig arbeidskraft som mulig.
Når typografforeningen oppfordret kvinnene til å kreve lik lønn som mennene, var det neppe av sine hjerters godhet og et uttrykk for at de støttet likelønnstanken. Mens de fleste mannlige arbeiderne hadde gått i lære som svenner, var de kvinnelige setterskene ufaglærte. Dersom de skulle tjene like mye som mennene, ville det bety at de ble «overbetalt». Som ufaglært og like dyr arbeidskraft som mennene, ville kvinnene bli de første til å miste jobben. Hele deres fortrinn i konkurranse med mennene lå i at de var dårligere betalt.
Setterskene og deres fagforening var ikke blind for at dette var den egentlige motivasjonen hos typografforeningen, og de nektet da også å framsette krav om likelønn.
Det lønnsdelte arbeidsmarkedet
En konsekvens av et kjønnsdelt arbeidsmarked vil ofte være et lønnsdelt arbeidsmarked. Tradisjonelt har kvinnearbeid vært ansett for mindre verdt enn mennenes arbeidsinnsats, og lønningene har avspeilet denne holdningen.
Det arbeidet som utføres hovedsakelig av kvinner, de såkalte kvinneyrkene, er derfor blitt lønnet dårligere enn de utpregede mannsyrkene. Men ikke nok med det – selv der kvinner og menn utførte nøyaktig samme arbeidsoppgaver, var ulik avlønning mer regelen enn unntaket.
Likelønn for statsansatte i mellomkrigstida
Den sterke høykonjunkturen under første verdenskrig førte til at kvinner var ettertraktet arbeidskraft. Derfor kunne de stille lønnskrav som før var nesten utenkelig. Resultatene fra «Den store lønnsregulering» i 1917 for telegraffunksjonærer, telefonistinner og ansatte i postetaten, viste at likelønn var innen rekkevidde.
«Det hændte det merkelige og glædelige, at vi fik våre krav helt imøtekommet», kunne en Telegraf-kvinne fortelle. Også andre grupper, som jordmødre og lærerinner, vant fram. Statsansatte funksjonærer fikk likelønn i 1920. Da fjernet staten særregulativet for kvinner.
Til tross for at likelønnsprinsippet tidlig ble knesatt blant statsansatte funksjonærer, fortsatte praksisen med separate lønnsregulativ for menn og kvinner i andre deler av arbeidsmarkedet.
Likelønnskomitéen av 1949
I 1949 ble det oppnevnt en komité til å utrede spørsmålet om lik lønn for kvinner og menn. Som det framgår av sitatet nedenfor, var optimismen stor når det gjaldt troen på å kunne utjevne lønnsforskjellene. 3 desember 1948 skrev Norske Kvinneorganisasjoners samarbeidsnemnd:
«Komitéen bør få et så omfattende mandat at den kan foreta en uttømmende analyse av de forskjellige faktorer som er årsak til kvinnenes dårligere lønnsvilkår og peke på rådgjerder som kan eliminere dem.»
I 1957 fantes det nok av eksempler på yrker der det ble gjort forskjell:
På meieriene sto mannlige og kvinnelige arbeidere side om side og tok imot melkeflasker på løpende bånd. For dette arbeidet fikk kvinnene 155 kroner i fast ukelønn pluss et produksjonstillegg på 40-50 kroner uken. Mennene fikk 200 kroner pluss produksjonstillegget.
Midt i 1950-årene tjente mannlige industriarbeidere i gjennomsnitt 33 prosent med enn de kvinnelige. I hermetikkindustrien tjente eksempelvis en mann i 1949 1 krone og 55 øre timen, mens en kvinne på samme arbeidsplass bare tjente 1 krone og 5 øre.
Ved tobakksfabrikken fikk kvinnene en ukelønn på 160 til 165 kroner. Når en mann betjente sigarettmaskinen, betalte arbeidsgiveren ham 205 kroner uken.
Det var et gjennomgående trekk ved tariffavtalene at de fastsatte egne lønnssatser for kvinner og menn. Til tross for gode intensjoner har det vist seg å være en nokså tung jobb å «eliminere» lønnsgapet som fortsatt eksisterer mellom menn og kvinners lønn.
Likelønnsprinsippet i 1961
Separate lønnsregulativ for menn og kvinner ble først avviklet så sent som i 1961. Det skjedde etter at Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening undertegnet en avtale om gjennomføring av likelønnsprinsippet. Til tross for at prinsippet om likelønn ble slått fast, førte ikke dette til noen utjevning av kvinner og menns lønnsinntekter.
Hovedårsaken til dette, er det blitt pekt på, var framgangsmåten som ble benyttet da man skulle plassere arbeidstakerne i et nytt lønnssystem. Da ble de kvinnedominerte yrkene plassert i lavtlønnsgruppene, mens hovedtyngden av mennene kom heldigere ut lønnsmessig. I ettertid kan det virke som om lønnsforskjellene som tidligere ble definert ut i fra definerte kjønnsroller, ble videreført i det som skulle være et nytt, moderne lønnssystem. Og på den måten ble de typiske kvinneyrkene holdt nede der de tradisjonelt hadde vært – på bunnen i lønnshierarkiet.
Fortsatt en vei å gå
Mangel på likelønn fører til misnøye og konflikt. Arbeiderkvinnene som for 100 år siden bare fikk halvparten – noen ganger bare en tredel – av det mennene tjente på samme arbeidet, opplevde nok dette som urettferdig. Forsørgeransvaret falt ikke bare på mennene, selv om dette var den rådende oppfatningen om hvordan det burde være. Flere av de kvinnelige arbeiderne som jobbet i tekstilindustrien omkring forrige århundreskifte, var unge og ugifte, men med barn.
I dag kan vi, i motsetning til i 1880-årene, peke på lover og avtaler som forbyr denne forskjellsbehandlingen. Likestillingsloven fra 1979 tok opp lønnsforskjellene. I likestillingslovens § 5 står det:
«Kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi.»
I begynnelsen av 1980-årene ble lønnsforskjellene mellom kvinner og menn stadig mindre. Men med jappetida skjedde et skifte. I slutten av 1980-årene – 100 år etter at likelønnskravet ble reist i Kristiania Arbeidersamfund i 1889 – viste lønnsutviklingen at tilnærmingen mellom menns og kvinners lønn innenfor de forskjellige bransjer og sektorer hadde stagnert. For enkelte sektorer ble det også tilbakegang.
Selv om det ikke lenger er åpen lønnsdiskriminering i Norge, er det likevel store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner i arbeidslivet.