Postverket var en av få arbeidsplasser på begynnelsen av 1900-tallet der det ikke var forskjell på menns og kvinners lønn. I 1906 ville postmannslagets egen lønnskomité endre på det. Men de kvinnelige postfunksjonærene ga seg ikke uten kamp.
Det kom som et sjokk på de kvinnelige postfunksjonærene da lønnskomiteen nedsatt på det 4. norske postmannsmøtet i 1906 la fram forslag om et særregulativ for kvinner. I følge dette skulle kvinnene gå ned i lønn samtidig som de skulle fortsette i de samme jobbene, ha samme ansvar og arbeidstid.
Argumentene for å innføre lavere kvinnelønn var flere: det var vanlig praksis i andre etater og «i utlandet», kvinnene hadde ikke familie å forsørge og kvinnene var «mindre anvendbare i tjenesten» - ble det hevdet.
Kvinnelige postfunksjonærer som arbeidet mot forslaget skrev dette til kvinnesaksbladet Nylænde i 1913:
«Argumentet om kvindernes mindre anvendbarhet i postvæsenet kommer stadig igjen, naar spørsmaalet om lik løn er oppe. Kvinderne er ikke i besiddelse av de samme legemskræfter og utholdenhet som mænd og skal derfor lønnes daarligere.»
I tillegg ble det ansett som dyrt å lønne kvinnene på linje med deres mannlige kolleger.
De kvinnelige postfunksjonærene mobiliserer til kamp
Motstanden lot ikke vente på seg. For første gang tok de kvinnelige postfunksjonærene kontakt med hverandre på tvers av kommune- og fylkesgrenser. En landskomité av kvinnelige postfunksjonærer ble stiftet, hvor mandatet var å bekjempe det urettferdige særregulativet med alle midler.
Postekspeditør Edel Falch fra Bergen var en av fire kvinner i landskomiteen. I artikkelen «Kvinnenes lønnskamp» skriver hun hun:
«Likhetsprinsippet måtte opprettholdes. Like lønn – likt arbeide. Med bevisstheten om at vi hadde alle kvinnelige postfunksjonærer med oss og dessuten en stor del av våre mannlige kolleger – i alle fall alle dem som hadde et videre syn på spørsmålet om likestilling i arbeidsydelse og lønnskrav – gikk vi til Postmannslagsmøtene, hvor lønnskomitéens forslag skulle drøftes for enten å godtas eller forkastes.»
I Vestenfjelske krets der Falch var medlem ble møtene mange og lange. Av og til så lange at deltakerne så å si måtte gå direkte på kontoret kl. 06.00 om morgenen. Falch forteller at følelsen av å kjempe for sin rett ga kvinnene krefter, og i hennes krets ble også kampen kronet med seier; et enstemmig lagsmøte nedstemte forslaget om særregulativ for kvinner.
For kvinnene i landskomiteen gikk turen nå til Oslo for å tale kvinnenes sak.
Like greit gikk det ikke i de andre kretsene. Med unntak av Sønnenfjelske og Vestenfjelske krets stemte alle kretsene for lønnskomiteens forslag. For kvinnene i landskomiteen gikk turen nå til Oslo for å tale kvinnenes sak. Falch forteller:
«Vi satte alle kvinnesakens ledende størrelser i bevegelse. Vi snappet op snart den ene, snart den annen i Stortingets korridorer. Vi hadde konferanser om dagen og skrev om natten.»
Resultatet ble en foreløpig seier for kvinnene. Stortinget opprettet ikke noe særregulativ for de kvinnelige postfunksjonærene. De nye lønnsforslagene postmannslaget fremmet i perioden 1909-1912 inneholdt ingen differensiering i lønn mellom kvinner og menn.
Nytt forslag om særregulativ – kvinnesakskvinnene kommer på banen
Men saken var ikke over selv om kampen var vunnet i fagforbundet. Da Arbeidsdepartementet fremmet forslag om bedring og forandring i postfunksjonærenes lønnsvilkår overfor Stortinget i 1912 var særregulativet for kvinner igjen tilbake.
Nå mobiliserte også Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Nasjonalråd, Hjemmenes Vel og lokale kvinnesaksforeninger mot særregulativet:
“Stor skade ville være skjedd, ikke alene for de kvindelige postekspeditører, men for landets kvinder i det hele, om det foreslåtte særregulativet ble godkjent.” (Norske Kvinners Nasjonalråd, 1913).
Seier
I 1912 led forslaget om særregulativ nederlag på Stortinget, med den konsekvens at hele lønnssaken ble utsatt.
Da Stortinget behandlet saken om postfunksjonærenes lønn 3. mai 1913 ble forslaget om et særregulativ for kvinner nedstemt takket være Arbeiderpartiets stemmer. Postkvinnene hadde vunnet sin første kamp for likelønn.
Da det ble tatt opp til ny behandling på Stortinget våren 1913 var særregulativet igjen en del av forslaget. Falch forteller:
”Kvinnenes framstilling av saken lå på hver stortingsmannspult. Det forelå et stort og omfattende arbeide fra deres side. Spenningen var også stor. Vilde Norges kårne tillate en sådan smålig og urettferdig behandling av de arbeidende kvinner?”
Det gjorde de ikke. Da Stortinget behandlet saken om postfunksjonærenes lønn 3. mai 1913 ble forslaget om et særregulativ for kvinner nedstemt takket være Arbeiderpartiets stemmer. Postkvinnene hadde vunnet sin første kamp for likelønn.
Se også
Kilder
Bergh, Trond (1989): Postvesenets underklasser i Norge: hovedlinjer i Norsk postforbunds historie. Norsk postforbund 1901-1989. Oslo: Forbundet.
Falch, Edel (1934): Kvinnenes lønnskamp. I: O. H. Fougner (red.): Det Norske Postmannslag 1884-1934. Oslo: O.Fredr. Arnesens Bok- og Akcidenstrykkeri, s. 146-151.