1970-tallet var tiåret da kvinnene marsjerte inn på arbeidsmarkedet. Stadig flere kvinner ble yrkesaktive. Unge jenter satset på utdanning, og kvinner som hadde vært hjemme med små barn gikk ut i yrkeslivet igjen. I 1980 hadde 73 prosent av kvinner i alderen 20-54 år inntektsgivende arbeid mot bare 44 prosent ti år tidligere. En stor andel av kvinnene gikk inn i deltidsarbeid.
Til tross for at arbeidsmarkedet trengte kvinnenes arbeidskraft, var ikke forholdene lagt til rette for deres inntreden. Det var en skrikende mangel på barnehageplasser og få rettigheter knyttet til svangerskap og syke barn.
Kvinners rett til lønnet arbeid har alltid stått sentralt i kvinnebevegelsen, og for kvinnene på 1970-tallet ble dette en hovedsak. De så kvinners økonomiske selvstendighet som avgjørende for at forholdet mellom menn og kvinner skulle bli likeverdig. Kampen for utbygging av barnehageplasser og et arbeidsliv mer tilpasset småbarnsforeldre ble viktig for at kvinner skulle ha en reell mulighet til å ta seg arbeid utenom hjemmet.
Kvinnene ville arbeide, men også ha tid til hjem, barn og egne interesser.
Et annen viktig sak var kampen for likelønn. I 1970 tjente kvinnelige industriarbeidere gjennomsnittlig 25 prosent mindre i timen enn sine mannlige kolleger.
Viktig var også kravet om sekstimersdagen. Kvinnene ville arbeide, men også ha tid til hjem, barn og egne interesser. Til LO-kongressen i 1977 kom det inn tolv forslag om redusert arbeidstid, hvorav fire forslag om sekstimers arbeidsdag.
Kampen mot at kvinnene ble brukt som reservearbeidskraft, altså at de ble tatt inn i lønnsarbeid når det var behov for dem og sendt ut igjen når det ble knappere tider, var også viktig. «De beskjørtede arbeidere må væk,» het det blant typografer under kriseperioden i 1870-åra (Balas et al. 1982). I 1975 fikk 13 kvinner sparken ved trelastfabrikken Våler Skurlag fordi de var kvinner. Deres kamp ble en symbolsak for hele bevegelsen. Streiker og arbeidskamper skulle prege hele 1970-tallet, både blant kvinner og menn.
Likelønn
Så tidlig som i 1889, på den internasjonale arbeiderkongressen i Paris, ble det fattet et vedtak om lik lønn for kvinner og menn:
«Arbeiderne skal betrakte arbeiderskene som likeberettigede medkjempere og strebe etter å gjennomføre prinsippet: Lik lønn for samme arbeid.»
Hovedregelen i yrkeslivet i Norge var i mange år at kvinnelønnen lå på ca. halvparten av menns lønn for samme arbeid. Inntil midten av 1960-åra var lønnssystemet bygget opp slik at kvinnelige arbeidere og funksjonærer ble betalt med lavere lønn enn mennene etter en egen lønnsskala. I 1952 gikk Handel og kontor til streik bl.a. fordi forbundet ikke kunne godta et forslag som ga kvinnene bare halvparten av det mennene skulle få i lønnstillegg.
I 1970 tjente kvinnelige industriarbeidere gjennomsnittlig 25 prosent mindre i timen enn sine mannlige kolleger.
I 1959 opprettet regjeringen et Likelønnsråd. Det besto inntil 1972 da det ble erstattet av det nåværende Likestillingsrådet. Likelønnsrådet ble i sin tid opprettet for å fremme gjennomføringen av ILO-kovensjonen nr. 100, en internasjonal overenskomst om lik lønn for arbeid av lik verdi. Rådet fikk aldri noen vital betyning for dette arbeidet.
I 1982 skrev en gruppe kvinnelige LO-medlemmer:
«Bestemmelsen om likelønn blir omgått ved at kvinnene får de dårligst betalte jobbene, særlig i service- og funksjonæryrkene. I de bransjer som er dominert av kvinner er lønnsnivået betydelig lavere enn i de bransjer hvor mennene dominerer» (Balas et al. 1982).
6-timersdagen
Sekstimersdagen var, og er fortsatt, et av kvinnebevegelsens mest sentrale fagligpolitiske krav. Første gang kravet ble fremmet i Norge var av gruvearbeidere i Sulitjelma i 1920-åra. I 1944 skrev Alva Myrdal, svensk sosialdemokratisk politiker, forfatter og diplomat:
«Sex timmars arbete om dagen både for man och hustru, det blir ända en tredjedel mer än om bara han arbetat åtte. Tenk sedan vilken härlig fritid de kan ha tilsammans. Hemma och tilsammans med sina barn, til allas trevnad och inbördas hjelp. Då skulle de inte behöva spela sina påtvugna soller av mannlighet og kvinnlighet utan kunde få ge och njüta sin beskärda del av mänskelighet» (Jamholt et al. 1982).
På 1970-tallet ble ideen om 6-timers dagen tatt opp igjen av kvinner i tilknytning til den nye kvinnebevegelsen.
I 1975 programfestet SV sekstimersdagen. Til LO-kongressen i 1977 kom det inn tolv forslag om redusert arbeidstid, hvorav fire forslag om seks timers arbeidsdag. Men representantskapet fremmet ikke forslagene. LO prioriterte lengre ferie og nedsatt pensjonsalder framfor kortere arbeidstid (Wiig 1984).
«Enhver med omsorgsforpliktelser vet at åtte timers arbeidsdag er alt for mye.»
På LO-kongressen i 1981 ble det gjennombrudd for ideen, selv om kvinneopposisjonen ikke fikk programfestet den. Det hadde stått strid om kortere arbeidstid før, mannsinteresser mot kvinneinteresser. Da femdagers-uken ble gjennomført i 1976, var det også på tvers av kvinneønskene. Både enkeltvis og organisert hadde kvinnene krevd kortere arbeidsdag framfor femdagers-uke. «Det er hardt for kvinner med full arbeidsdag når mennene mangler solidaritet på hjemmebane», sa kvinnene.
På LO-kongressen i 1981 begrunnet Bodø Handel og kontor 6-timersdagen på denne måten:
«Enhver med omsorgsforpliktelser vet at åtte timers arbeidsdag er alt for mye. De fleste kvinner som har både heldagsjobb og omsorgsforpliktelser gjør dobbelt arbeid, i og med at de også må ta de tyngste takene hjemme. 6-timersdagen vil legge forholdene bedre til rette for menns engasjement i omsorgsarbeidet, og dermed vil kortere arbeidstid kunne gi mer overskudd og større mulighet til faglig og politisk aktivitet for alle - også for kvinner - og dermed mulighetene for et mer reelt demokrati» (Jamholt et al. 1982).
__________________
Da kvinnene kom for fullt - endringer i yrkesaktivitet i 1970-åra
Følgende tekst er utdrag fra artikkelen «Da kvinnene kom for fullt. Endringer i yrkesaktivitet i 70-åra» i Plan & Arbeid nr. 2, 1985, skrevet av Anne Lise Ellingsæter og Gunvor Iversen. Artikkelen bygger på en større forskningsrapport, «Endringer i kvinners arbeidsmarkedstilpasninger», SØS nr. 55, Statistisk Sentralbyrå 1984. For det tallmessige underlag for konklusjonene i artikkelen og referanser til annen forskning forfatterne har støttet seg til, vises til denne publikasjonen. Utdraget er brukt med tillatelse fra artikkelforfatterne.
Det er etter hvert et velkjent faktum at 1970-åra var tiåret da kvinners yrkesdeltaking økte med voldsom fart. I tillegg til den kvinnepolitiske kampen som ble ført i offentlighetens lys, foregikk det en liten revolusjon i det skjulte: Økt yrkesaktivitet blant kvinner og framveksten av deltidsarbeidsmarkedet. I 1980 hadde 73 prosent av kvinner i alderen 20-54 år inntektsgivende arbeid mot bare 44 prosent 10 år tidligere. Andelen av kvinnene i disse aldersgruppene som arbeidet deltid, økte i samme perioden fra 27 prosent til 52 prosent.
Hvordan kan endringen forklares?
At kvinners forhold til arbeidsmarked endret seg, gir signaler om endringer i andre institusjonelle forhold i samfunnet. Demografiske og økonomiske forhold er grunnleggende for hvordan kvinner tilpasser seg familie og arbeidsliv. Endringer i giftemålsatferd og fruktbarhet har betydning for kvinners rolle i familier. Etterspørselsstrukturen på arbeidsmarkedet har avgjørende betydning for gifte kvinners arbeid. Men holdninger til gifte kvinner og markedsarbeid er også viktig.
Endringer i kvinners familiesituasjon
Ekteskapsinstitusjonen og dens betydning for den kjønnsmessige arbeidsdelingen har i flere tiår blitt trukket fram som den viktigste forklaringen på kvinners lave yrkesdeltaking. Fram til 1970 sank kvinners ekteskapsalder, og andelen kvinner som giftet seg økte. I 70-åra gikk ekteskapsalderen opp, og færre giftet seg. For mange har imidlertid ekteskapet blitt erstattet med samliv uten vigsel.
Skilsmissehyppigheten har økt. Mye tyder på at ekteskapet har blitt mer usikkert som forsørgelsessystem for kvinner. Gjennomsnittlig antall barn pr. ekteskap har blitt redusert. Samtidig har tiden mellom fødslene blitt kortere. Barnefødselsperioden har dermed blitt kortet inn.
Endringer i etterspørselen etter arbeidskraft
Offentlig, sosial og privat tjenesteyting hadde en økning i andelen utførte årsverk i 10-årsperioden. En stor del av denne sysselsettingsøkningen skjedde i offentlig sektor, i kommunale og fylkeskommunale virksomheter. Helsestell og utdanning er her viktige sektorer. Ved inngangen til 70-åra var det ikke noen reserve av mannlig arbeidskraft til å dekke den økte etterspørselen. I tillegg kom sysselsettingsveksten innen yrkesområder som kvinner tradisjonelt har utført og også utdannet seg for.
Deltidsarbeidets framvekst
I 70-åra økte tallet på sysselsatte, men totalt antall timeverk som ble utført, økte lite. Det eksisterende arbeidet ble fordelt på flere personer. Deltidsordningene er særordninger på arbeidsmarkedet som har presset seg fram uten myndighetenes medvirkning og styring. Disse ordningene har imidlertid vært en av de viktigste forutsetningene for den økte yrkesaktiviteten blant kvinner.
Deltidsøkningen i 70-åra kan forklares ved at det har skjedd en tilpasning av etterspørselen etter arbeidskraft til den endrede sammensetning av tilbudet. Samtidig har det skjedd en endring i nærings- og yrkesstrukturen slik at andelen arbeidsplasser der deltid er en fordel, har økt. I tillegg kommer institusjonelle ordninger. For eksempel har generelle arbeidstidsforkortelser ført til at bedrifter kan ha vansker med å dekke personalbehovet bare med heltidsansatte.
Holdningsendringer
Disse strukturelle endringene samt en økning i utdanningstilbøyeligheten blant kvinner, falt i tid sammen med at den aktive kvinnebevegelsen stilte spørsmålstegn ved kvinners tradisjonelle familierolle. 70-åra betydde også en holdningsendring til gifte kvinners yrkesarbeid. Holdningsendringer gir likevel ingen uttømmende forklaring på endringer i kvinners yrkesaktivitet, ettersom holdninger i høyeste grad påvirkes av arbeidsmarkedets struktur og virkemåte.
Hvordan utviklet kvinnesysselsettingen seg?
Utviklingen kan oppsummeres slik: Økningen i yrkesaktiviteten blant kvinner skjedde særlig i form av deltidsarbeid. Antallet kvinner som arbeidet heltid økte også, men i mye mindre omfang. Kvinners deltaking på arbeidsmarkedet kan være i ferd med å nærme seg menns, i alle fall i visse aldersgrupper. Særlig gjelder dette aldersgruppen 35-44 år. Dette var også den aldersgruppen som sterkest økte sin yrkesdeltaking i tiåret.
Følger man yrkesaktiviteten til kvinner som var i ulike aldersgrupper i 1970 og ser på yrkesaktiviteten til de ulike gruppene når de var blitt ti år eldre i 1980, viser det seg at yrkesaktiviteten økte innen alle aldersgrupper.
Nyrekrutteringen til arbeidsmarkedet skjedde i hovedsak blant unge kvinner som enten gjennomløp, eller var i ferd med å avslutte, perioden med de største omsorgsbelastningene. I 1970 var for eksempel 41 prosent av kvinnene som var 20-24 år, yrkesaktiv. I 1980, da disse kvinnene var blitt 30-34 år, var hele 72 prosent aktive. De yngste kvinnene ble helt klart rekruttert til deltidsarbeid.
Ekteskapelig status har etter hvert fått mindre betydning som forklaringsfaktor for kvinnelig yrkesdeltaking, men gifte kvinner arbeider oftere deltid enn ugifte kvinner. Veksten i kvinnelig yrkesaktivitet berørte kvinner med barn i alle aldre. Sterkest var økningen blant kvinner med yngste barn mellom 3 og 6 år.
For alle kvinner sett under ett økte yrkesaktiviteten i alle utdanningsgrupper, men mest for dem med midlere utdanning. Høyest utdanning gir fremdeles høyest yrkesdeltaking, lavest utdanning gir lavest yrkesdeltaking. Dessuten er delen heltidsarbeidende størst blant kvinner med høyere utdanning.
_________________
Kvinner i arbeidskonflikt
1970-årene var preget av streiker og arbeidskonflikter. For kvinnebevegelsen, og særlig for Kvinnefronten var støttearbeid til kvinner i arbeidskonflikter viktig. Følgende opplysninger er hentet fra Sosialistisk årbok fra 1973, 1974 og 1977.
1969:
8. mars, 10. og 24. april - 28. mai: Streik i barnehager over hele landet
Omfang: 8. mars: 150 kommuneansatte barnehagelærere utafor Oslo.
10.april: barnehagelærere ansatt i Norges Husmorforbund.
23. april: I alt streiker 550 barnehagelærere i hele landet – 500 er tilsluttet Norsk Lærerlag. 359 i Oslo. Har hatt følger for 10 000 barn - 4000 i Oslo.
Årsak: Lønns- og avansementsvilkår.
Aksjonene fikk full støtte fra Norsk Lærerlag og foreldre som arrangerte støttedemonstrasjon.
1970:
16. september - 23. september: Streik i Braathens SAFE
Omfang: 96 flyvertinner var i streik. Dette rammet 2500-3500 passasjerer daglig. 10 mannlige pursere ble brukt som streikebrytere. Årsaken til aksjonene var misnøye med lønns- og arbeidsforhold. Flyvertinnene kom ikke under arbeidervernloven.
1972:
Mai - juli: Streik på Hildre Fiskevegnfabrikk A/S, Brattvåg på Sunnmøre
Ca. 20 kvinnelige forsynknytere som var hjemmearbeidere ved fabrikken streiket i over to måneder på grunn av misnøye med lønnsforholdene. Kvinnene hentet materialet selv, knyttet, buntet og brakte det ferdige arbeidet tilbake til bedriften. For dette fikk de brutto kr. 3,20 pr. 1000 knuter. Etter arbeidstakernes oppgave var gjennomsnittlig timefortjeneste kr. 4,80. For henting og bringing fikk de ingen godtgjørelse. Kvinnene sendte i mars et brev til bedriften med krav om lønnsforhøyelse på kr. 1,80 pr. 1000 knuter, men fikk ikke svar fra bedriftsledelsen.
Hjemmearbeiderne i Brattvåg var ikke organiserte. De streikende henvendte seg til arbeidstilsynet, først det kommunale, så det statlige. Arbeidsrådet henviste til Hjemmearbeidsrådet som avviste saka.
4-5 streikebrytere fra nabokommunen gjorde sitt til at de streikende stilling ble svekket.
Det stedlige arbeidstilsyn ble bedt om å skaffe opplysninger om lønns- og arbeidsvilkår.
Hjemmearbeiderne og de fast ansatte tok i juni skritt for å la seg organisere.
Moralsk og økonomisk støtte til de streikende fra mange kanter av landet: Kvinnefronten i Oslo, verkstedklubben ved den største bedriften i Brattvåg, Norsk Kvinnesaksforening, Universitetene, SFs sentralstyre.
14. juni: Streik på Ullevål Sykehus
Omfang: 25 renholdsarbeidere (transportpersonell og bademester ved medisinsk mottakelsesavdeling). Full oppslutning fra alle 125 transportarbeidere ved sykehuset:
Årsak: Uenighet med kommunale myndigheter om smusstillegg for ubehagelige arbeidsforhold.
18. september - 2. oktober: Streik ved sykehusene
Omfang: 300 sykepleiere ved forskjellige avdelinger tatt ut til punktstreik. Streiken førte til at pasienter måtte utskrives midlertidig.
Årsak: Opprinnelig krav om heving av sykepleierlønningene tre lønnsklasser, senere krav om to.
Resultat: Streiken brakt inn for Arbeidsretten som erklærte den ulovlig og tariffstridig. 30/9 trådte advokat Leon Bodd inn som «privat mekler». 1/12 godtok 65% av de statsansatte sykepleierne ved uravstemning forslaget til ny tariffavtale mellom Staten og Norsk Sykepleierforening. Avtalene gikk ut på redusert arbeidstid og noen lønnstillegg.
Diverse: Aksjonen hadde støtte fra 11 000 sykepleiere og var planlagt gjennomført i tre puljer.
Det ble gjennomført sympatistreiker og støtteaksjoner flere steder.
1973:
2. april - medio mai: Streik ved Norsk Rengjøringsselskap A/S - Kongsberg Våpenfabrikk.
Omfang: 38 reingjøringskvinner.
Årsak: Reingjøringsselskapet som hadde kontrakt om vasking på våpenfabrikken hadde etter et ønske fra denne utarbeidet ny arbeidsordning for å skjære ned på utgiftene. Dette ville gi mer arbeid og mindre lønn.
Tillitsmannsreaksjoner: Ingen støtte fra Arbeidsmannsforbundet. Støtte fra bedriftsklubben etter streikebrytertrussel. Støtte fra den lokale samorganisasjonen.
Resultat: Selskapet erklærte streiken ulovlig og tariffstridig og truet med oppsigelse, arbeidsrett og streikebrytere. Arbeidet ble gjenopptatt etter mekling, men 10.april ble kvinnene permittert på ubestemt tid. De møtte på jobben for å hindre streikebrytere. streiken ble brakt inn for Arbeidsretten som ikke tok stilling til den, men oppnevnte en voldgiftkomitésom skulle vurdere arbeidsnormene.
1974:
12.-27. juni: Streik i private rengjøringsselskaper.
Omfang: Ca. 1100 reingjøringsassistenter som var organisert i Norsk Arbeidsmannsforbund. 600 var ansatt i Norsk Rengjøringsselskap. Permitteringer, permisjonsvarsler og stans på flere arbeidsplasser pgs. de etter hvert helsefarlige arbeidsforhold.
Årsak: Krav om å få samme tariff som mannlige industriarbeidere. Reingjøringsassistentenes timelønn var mellom 11,66 og 11,91 pr. time. De framsatte krav om kr. 16,50 pr. time første avtaleår og ytterligere heving med kr. 1,80 andre avtale år.
Resultat: Arbeidsmannsforbundet og NAF aksepterte Riksmeklingsmannens forslag for ny toårig avtale.
Diverse: De streikende fikk støttebidrag og sympatierklæringer fra hele landet.
1975:
April - juni: Våler-saken
Tre kvinner i høvleriet på Våler Skurlag innkalles til bedriftsledelsen. Menn skal inn i jobbene deres. Bedriftsledelsen ønsker at de skal slutte frivillig for å unngå å måtte si dem opp. Kvinnene sier nei. 15. april får 13 kvinner, 6 menn og 2 unggutter oppsigelse i postkassa – siste arbeidsdag blir 11. juni. Umiddelbart etterpå sender kvinnene inn protest om at oppsigelsene er kvinnediskriminerende. Etter en lang kamp får seks av kvinnene beskjed om at oppsigelsene er trukket 11. juni.
1976:
Februar - juni: «Krysset-konflikten»
Helt i begynnelsen av februar startet den såkalte «Krysset-konflikten». To ansatte ved kolonialforretningen Krysset i Bodø, Randi Gjersvik og Ruth Karin Roald gikk til streik fordi butikkens disponent nektet å inngå tariffavtale.
5. mars blir kvinnene oppsagt fra sine stillinger. Disponenten grunngir oppsigelsene med at det ikke lenger var omsetningsmessig dekning for de to stillingene det her dreide seg om.
Den 9., 10. og 11. juni gikk Braathens og SAS til sympatistreik med de to streikende i «Krysset-konflikten». Begge flyselskapene – som var plukket ut av Handel og kontor – ville sløyfe Bodø disse dagene.
I en enstemmig kjennelse slo Arbeidsretten 17. juni fast at sympatiaksjonene i forbindelse med «Krysset-konflikten» var lovlige. Det var Norsk Arbeidsgiverforening som hadde brakt saken inn for Arbeidsretten. Etter at Arbeidsretten slo fast at oppsigelsen av kvinnene hadde vært ugyldig nektet fremdeles arbeidsgiver å la kvinnene få jobbene tilbake, Handel og Kontor gikk derfor til politianmeldelse av disponenten. Han ble dømt til å betale en bot på 1000 kr, men nektet å betale. Saken gikk videre til Bodø Byrett.
Oktober: Politisk oppsigelse
Tre kvinnelige arbeidere ved firmaet Per Hestvik Co i Mo i Rana ble sagt opp med begrunnelse at de var medlemmer i Kvinnefronten. Det var Bergen Bank som nektet videre kreditt til bedriften dersom de tre kvinnene ikke ble sagt opp.
Se også
- Våler Skurlag: 13 kvinner får sparken
- Oslo Faglige Kvinnebevegelse: Margit Glomm forteller
- Barnehagekamp: Gratis daghjem til alle barn
Kilder
Balas, Gro, Anne Marie Berg, Brit Førde, Margit Glomm og Erika Jahr (red.) (1982): Faglig kvinnepolitikk – hvor går LO? Oslo: Pax forlag.
Jamholt, Tone B., Kristin Moksnes og Britt Schultz (red.) (1982): På dagsorden: 6-timersdagen. En debattbok om arbeidstidsforkortelser. Oslo: Tiden Norsk Forlag.
LO-kongressprotokoller for 1977 og 1981.
Wiig, Birgit (1984): Kvinner selv. Oslo: Cappelen forlag