I løpet av 1970-tallet økte kvinnenes yrkesdeltakelse med voldsom fart. Arbeidsmarkedet trengte kvinnenes arbeidskraft, og stadig flere kvinner ønsket lønnet arbeid. Kvinner som ville ut i arbeid på 1960- og 70-tallet, fant et arbeidsliv som ikke tok hensyn til at folk hadde barn. Det er en myte at offentlig velferdspolitikk var en viktig drivkraft bak kvinnenes inntog i yrkeslivet.
Kvinner som ville ut i arbeid på 1960- og 70-tallet, fant et arbeidsliv som ikke tok hensyn til at folk hadde barn. Svangerskapspermisjonen var kort, retten til ammepauser eksisterte ikke og barnehageplassene var få. Men kvinner ville og måtte jobbe. Derfor skulle kampen for flere og bedre barnehager og utvidete rettigheter i arbeidslivet bli sentral for kvinnebevegelsen.
• Ved årsskriftet 1974-75 hadde 6 prosent av barna mellom 0-7 år i Norge barnehageplass
• I 300 av landets 450 kommuner fantes det ikke noe førskoletilbud
I 1973 var det plass til 5 prosent av alle førskolebarn i barnehage. I mange kommuner fantes det ikke barnehageplasser. Barnehagedekningen i Norge var den laveste i Norden. Og lengden på fødselspermisjonen var den korteste i Norden.
Kamp for barnehageutbygging
Da arbeidet for å få flere kvinner inn i kommunestyrene begynte på slutten av 1960-tallet, var ønsket om å få politisk flertall for barnehageutbygging en av drivkreftene. Dette var en sak som samlet kvinner på tvers av partigrenser.
Den radikale kvinnebevegelsen mente at barna ikke bare skulle ha plass, de skulle også ha et skikkelig sosialt og pedagogisk tilbud i barnehagen - og tilbudet skulle være gratis.
Mens «barnehager» også omfattet halvdagstilbud og barneparker noen dager i uka, var «daghjem» heltidstilbud.
Den radikale kvinnebevegelsen støttet de ansattes krav om økte bevilgninger og økt bemanning, og gikk imot en kristen formålsparagraf.
I hele landet dannet kvinnefrontgrupper over flere år lokale daghjemsaksjoner hvor de jobbet for å presse politikerne til å bygge ut tilbud. Høsten 1976 ble Daghjemsaksjonen opprettet som en medlemsorganisasjon.
Lov om barnehager i 1975
Lov om barnehager ble behandlet i Stortinget våren 1975, og skapte stor debatt. Mens den radikale kvinnebevegelsen ville ha gratis daghjem for alle barn, var mange svært skeptiske til barnehager. Men det var særlig spørsmålet om kristen formålsparagraf som preget debatten (se faktaboks).
Kvinnebevegelsen protesterte mot at utbyggingen gikk tregt i mange kommuner og at prisene forble høye.
Av Torild Skard, som satt på Stortinget for SV da barnehageloven ble behandlet i 1975.
Barnehagelova skapte sterke følelsesmessige reaksjoner. Fra radikalt kvinnehold ble det lagt stor vekt på et bredt og billig barnehagetilbud. I 1973 var det bare plass til 5 prosent av alle førskolebarn i barnehage.
Til min store skuffelse var det ikke barnehagedekningen som sto sentralt da lova kom opp i Stortinget våren 1975. SV fokuserte på dette og foreslo en betydelig økning av statens støtte. Minst seksti prosent av driftsutgiftene måtte dekkes fra statlig hold, dersom kommunene skulle våge å sette i gang og foreldrebetalingen ikke skulle bli for høy. Men vi ble stående alene.
Det interessen samlet seg om, var lovas formålsparagraf. Arbeiderpartiet og SV gikk inn for en paragraf som skulle sikre et åpent og tolerant miljø der alle barn kunne delta. Høyre, Kristelig folkeparti og Senterpartiet mente barnehagene måtte forpliktes til å gi barna en oppdragelse «i samsvar med de kristne grunnverdiene».
Det ble en intens debatt om vidsyn og trangsyn og trossyn, som endte med at de borgerlige tapte. Dermed trodde jeg at saka var ute av verden. Men nei. Til tross for vedtaket begynte kommunene rundt om å vedta kristne formålsparagrafer for barnehagene.
Statsråd Odd Sagør fra Arbeiderpartiet sa nemlig under debatten i Odelstinget at barnehager med en kristen formålsparagraf ville få offentlig tilskudd. Dermed var det fritt fram. Kampen i nasjonalforsamlingen ble uten betydning, og etter noen år ble det også innført kristen formålsparagraf i barnehagelova.
Lov om barnehager av 6. juni 1975 la opp til en storstilt utbyggingsplan fram til 1981. Men kommunene var ikke forpliktet til å bygge barnehager og overføringene fra staten var minimale. Kvinnebevegelsen protesterte mot at utbyggingen gikk tregt i mange kommuner og at prisene forble høye. Kvinnefronten og Daghjemsaksjonen mente loven ville bety en uthuling av det gamle daghjemstilbudet, ved at den også dekket tilbud som bare var halvdags, noen timer i uka osv. De ville ha heldagstilbud, og fortsatte å kreve «gratis daghjem til alle barn».
Daghjemsaksjonen
I kampen for flere daghjem tok Kvinnefronten initiativ til en tverrpolitisk aksjon, «Daghjemsaksjonen». Denne aksjonen besto av mindre grupper ofte med utgangspunkt i en kvinnefrontgruppe som samarbeidet om å få opprettet daghjem rundt omkring i kommunene.
I 2003 intervjuet Kilden flere tidligere kvinnefrontere som hadde vært aktive i en lokal aksjon for utbygging av daghjem.
Kvinnefrontgruppa til Turid Horgen, senere Daghjemsaksjonen på Majorstua, arbeidet for å opprette av et daghjem i Hjelmsgate 3 i Oslo.
– Det var mange av daghjemmene som ble bygd, forteller Horgen.
– Ofte fant vi fram til tomter som var regulert til daghjem uten at kommunen hadde satt i gang noe byggeprosjekt. Så tok vi for oss daghjemmene ett for ett og samlet støtte for utbygging i det aktuelle strøket og presset de lokale politikerne. Det var utrolig dårlig daghjemsdekning og det var mange som ville gjøre noe med det.
Daghjem på Oppsal
Annik Borten fra Oslo jobbet lokalt for å få politikerne til å bygge et daghjem på Oppsal i Oslo.
– Først kartla vi behovet i bydelen. Deretter tok vi kontakt med byplankontoret og fikk oversikt over hvilke tomter som sto ledige. Så dro vi på befaring for å se hvilke tomter som egnet seg for daghjem.
Hovedkravet til Kvinnefronten var at alle barn skulle ha tilbud om en daghjemsplass og at plassene skulle være gratis.
Deretter innkalte den aksjonskomiteen lokale politikere til møter og la fram sine krav.
– Vi ble møtt med en høflig velvillighet, men det skjedde ingenting. Det var utrolig slitsomt. Gang på gang gikk vi og håpte uten at noen ting skjedde.
Hovedkravet til Kvinnefronten var at alle barn skulle ha tilbud om en daghjemsplass og at plassene skulle være gratis.
– Men vi førte jo også en ideologisk kamp. Det var viktig å støtte mødre på at barnehage ikke handlet om bortplassering av barn, men at det var et godt tilbud. Selv var jeg nyutdannet førskolelærer og møtte stadig vekk kvinner med dårlig samvittighet.
Til tross for stadige underskriftsaksjoner og dør-til-dør kampanjer vant ikke aksjonistene på Oppsal fram. Det tok mange år før tilbudet ble bygd ut i bydelen. Men over hele landet seiret daghjemsaksjonister i sine lokale krav om bygging av daghjem.
Et sted der daghjemsaksjonistene hadde større suksess, var i Mjøndalen. Men seieren kom ikke av seg selv.
«Bygg daghjemmet på Hatten!»
I Nedre Eiker kommune i Buskerud var mangelen på daghjemsplasser desperat. Kommunen hadde planlagt å bygge ut daghjem på Hatten i Mjøndalen i flere år. Men ingenting skjedde.
De gjorde undersøkelser og fant ut at tilbudet som fantes for kommunens 1750 førskolebarn var ett daghjem med plass til 49 unger.
Det kom stadig hindringer i veien for bygging. Først var det noe galt med tomta, så var det barnehagenemnda som hadde lagt ut anbudene på gal måte. Samtidig kom det strenge direktiver fra staten til kommunen om å spare penger. For den lokale Kvinnefrontgruppa ble kampen for byggingen av daghjem viktig. De gjorde undersøkelser og fant ut at tilbudet som fantes for kommunens 1750 førskolebarn var ett daghjem med plass til 49 unger.
Kvinnefronten mobiliserer
- Jeg legger veldig vekt på å si til mer ukjente folk at jeg er oppe i barnehagen og ammer Arne hver dag, som om jeg var bedre mor av den grunn. Ofte møter jeg bemerkninger som rokker ved den beste sjøltillit, som «Orker du virkelig å sende han fra deg?». Akkurat som det å ha barna i barnehage er det samme som å adoptere dem bort.
Karin, mor til Arne. Fra boka «Barnehagen for alle», utgitt på Pax i 1978
Kvinnefronterne ble aktive i foreldreråd og barnehagestyre for å fremme daghjemssaken overfor lokalpolitikerne. Men synspunktene de møtte og diskusjonsstilen på møtene gjorde dem opprørte.
– Vi kom kommunepolitikerne så nær inn på livet at vi mistet engstelsen for dem. Og vi lærte at skulle det bli noen framgang i daghjemskampen, så måtte innbyggerne i kommunen presse hardt på, skrev lokallaget til bladet Kvinnefront.
8. mars 1978 var den lokale hovedparola «Bygg daghjemmet på Hatten!». Om kvelden arrangerte Kvinnefronten, SVs kvinnegruppe og uavhengige festmøte. På møtet vedtok kvinnene en fellesuttalelse om bygging av daghjem. Deretter mottok vi to skriftlige forsikringer fra rådmannen om at bygginga skulle gå etter planen, og at Kvinnefronten derfor kunne ta det med ro, forteller aktivistene videre.
Aksjonering
Gjennom 1970-åra var det en betydelig plasstilvekst i barnehager, barneparker og familiebarnehager. I barnehagene steg antall plasser med nærmere 70 000 fra 1972 til 1982. Dette var likevel ikke tilstrekkelig til å dekke etterspørselen på landsbasis. Ved inngangen til 1980-åra hadde knapt 20 prosent av de yrkesaktive foreldrenes barn plass i barnehage. Barnehageplass dekket ofte heller ikke barns og foreldres tilsynsbehov. Om lag en tredjedel av barnehageplassene hadde åpent mindre enn 16 timer i uka, mens 40 prosent hadde åpent 31 timer eller mer. Heltidsyrkesaktive foreldre måtte derfor ofte supplere barnehagen med andre passemåter, dersom barna skulle ha tilsyn mens foreldre var på jobb.
I artikkelen «Økt yrkesaktivitet uten offentlig barnetilsyn» (Plan & Arbeid, nr. 2 1985) gir sosiolog Arnlaug Leira et bilde av hvordan barnetilsynet var organisert i landet, med utgangspunkt i det som fantes av offentlig statistikk og utvalgsundersøkelser.
Hun skriver:
«I løpet av 1970- og 80-tallet var det stadig flere som jobbet fulltid samtidig som de hadde omsorgsansvar for barn. Disse endringene fikk små konsekvenser for familie- og sysselsettingspolitikk. Offentlige barnetilsyn ble ikke bygd ut i takt med kvinners økte yrkesdeltakelse. Alternativet for mange ble private løsninger og bruk av dagmammaer fra irregulære og svarte markeder for barnepass.»
Veksten i mødres yrkesaktivitet ble ikke fulgt av en tilsvarende nedgang i yrkesaktiviteten blant fedre. Slik ble familier med halvannen eller to inntekter i løpet av perioden 1970- og 80-tallet den vanligste familietypen blant småbarnsfamiliene.
Arnlaug Leira beskriver situasjonen for disse familiene slik:
«Yrkesaktive foreldre og barna deres har ingen allmenn rett til hjelp med å få barna passet. I særlige tilfeller er ansvar for barn anerkjent som en type forpliktelse utenfor jobben som arbeidsmiljøet må ta hensyn til. Arbeidsmiljølova gir permisjonsrett til småbarnsforeldre i forbindelse med fødsel og adopsjon, og når barn eller barnepassere er sjuke. Disse situasjonsbestemte rettighetene dekker ikke nødvendigvis familiens behov. Bestemmelsene er likevel interessante som eksempler på noe som bare forekomme sjelden, nemlig at foreldreansvar blir prioritert foran lønnsarbeidets krav.
Arbeidsmiljølova innrømmer et hensyn overfor unntakssituasjoner i arbeidstakernes foreldreliv. Det vedvarende behovet for stabilt, regelmessig barnetilsyn mens foreldre er på jobb, er derimot ikke behandlet i lova. Det er heller ikke dekket gjennom familielovgiving. Barnehagelova pålegger riktignok kommunene å planlegge utbygging av barnehager, men planpålegget er ikke fulgt av en effektiv utbyggingsplikt.»
Hvordan ble barna passet når foreldre var på jobb?
Leira fant at småbarnsfamilier utviklet en rekke forskjellige løsninger for å få dekket det regelmessige barnetilsynet. I hovedtrekk dreide det seg om tre typer tilsynsmåter:
- Familien kunne basere seg på familie-internt pass, stole på egne krefter og ordne tilsynet uten hjelp av andre.
- Foreldre kunne lage en privat avtale om barnepass, skaffe seg dagmamma, praktikant eller hushjelp, eller mobilisere tilsynsressurser blant slektninger, venner og naboer.
- Foreldrene kunne bruke offentlig godkjente tilbud som barnetilsyn, barnehager og barneparker for barn under skolealder, skole og fritidsheimer for eldre barn, hvis de fikk plass.
Leira fant at det vanligste i 1985 fremdeles var at barn ble passet i familien, av foreldre (spesielt mødre) eller søsken. Opplysninger om omfanget av private tilsynsmåter varierte, men undersøkelsene viste at flere barn ble passet gjennom private avtaler enn i offentlige institusjoner.
Leira konkluderte artikkelen slik: «I løpet av ti-femten år er toinntektsfamilien blitt den vanligste familietypen blant småbarnsfamilien. Arbeidsstyrken har fått et betydelig innslag av arbeidstakere som i tillegg til sitt lønnsarbeid har store omsorgsforpliktelser. Offentlige tiltak ble ikke lagt til rette for at begge småbarnsforeldrene skulle være yrkesaktive. Den nye arbeidskraften og de nye familietypenes behov sto ikke sentralt i utformingen av sysselsettings- eller familiepolitikk.
Småbarnsforeldres doble forpliktelser aksentuerer spørsmål om «normalarbeidstakerens», rettigheter og plikter. Det understreker også spørsmål om arbeids- og ansvarsdeling mellom offentlige myndigheter og barnefamilier når det gjelder omsorg for barn. Slike spørsmål står fortsatt perifert i offentlig politikk og planlegging. Langt på veg holdes småbarnsforeldres regulære sysselsetting oppe gjennom privat planlegging, individuelle og private løsninger for barnetilsyn, og gjennom irregulære og «svarte» omsorgsarbeidsmarkeder.»
I september ble det klart at kommunestyret, på rådmannens anmodning, hadde vedtatt å utsette saken på ubestemt tid. Begrunnelsen var kommunens trange økonomi.
– Her måtte det handles raskt. Befolkninga måtte mobiliseres til kamp. Mange var allerede opprørte, skriver aktivistene, som satte seg ned og la planer for hvordan politikerne kunne påvirkes før det endelige budsjettmøtet i oktober.
Resultatet ble utdeling av løpesedler, avisinnlegg, demonstrasjon, åpne møter og 1080 innsamlede underskrifter.
– Fra folk i kommunestyret møtte vi både arroganse og unnskyldninger som «Hvis noe blir forandra, må dere ikke tro at det var på grunn av aksjonen». Aktivistene vant fram. På siste budsjettmøte i oktober ble utbyggingen av daghjemmet vedtatt med 32 mot 6 stemmer.
Og Kristelig Folkeparti ventet seg nå – av de som ville skyve ungene ut av det lune redet hjemme – at det kom krav om uniformer for ungene på daghjemmet.
Ikke alle var like fornøyde med vedtaket om bygging av det nye daghjemmet. Høyres formann på Nedre Eiker gikk iltert ut og slo fast at det var siste gang han var med på å bevilge ett øre til daghjem, ordningen var for dyr for samfunnet. Heretter fikk foreldrene ordne seg sjøl. Og Kristelig Folkeparti ventet seg nå – av de som ville skyve ungene ut av det lune redet hjemme – at det kom krav om uniformer for ungene på daghjemmet.
Daghjemmet ble bygget. Britt Berulfsen, en av kvinnene som jobbet med saken i Nedre Eiker, bekrefter at kommunen bygde både daghjemmet på Hatten og et daghjem i Krokstadelva.
Se også
Kilder
- Bergquist, Christina m.fl. (c1999) Debatten om barneomsorgspolitikken I: Likestilte demokratier? : kjønn og politikk i Norden. Oslo: Pax.
- Bergquist, Christina m.fl. (1999) Modeller för barneomsorg och föräldraledighet I: Likestilte demokratier? : kjønn og politikk i Norden. Oslo: Pax.
- Brekken, Astrid (red.) (1984) Barn og jobb: hvordan klarer vi det? Oslo: Aschehoug.
- Dahl, Tine m.fl. (1978) Barnehagen for alle. Oslo: Pax.
- Kvinnefront nr. 1 1978.
- Kvinnefronten (1976) Gratis daghjem til alle barn! Hefte utgitt av Kvinnefronten i Norge.
- Leira, Arnlaug (1985) Økt yrkesaktivitet uten offentlig barnetilsyn, Plan & Arbeid, nr. 2.
- Miljeteig-Olssen, Per (red.) (1979) Kapitalismens barn. Oslo: Pax.
- SV's kvinnepolitiske utvalg (1978) Barnehager. (Temahefte) Oslo: Sosialistisk Opplysningsforbund.
- Kvinnefront nr. 1 1979.