Økonomisk uavhengighet og selvforsørgelse var hovedargumenter i kampen om kvinners rett til lønnsarbeid da spørsmålet for alvor ble aktuelt på slutten av 1800-tallet.
På 1800-tallet brøt kvinner i yrkeslivet med etablerte normer og forestillinger om hva som «sømmet seg». Likevel var det en viss forståelse for at den ugifte kvinnen trengte arbeid til livets opphold. Den gifte kvinnen møtte en helt annen holdning. For henne var det bare én karrierevei – hjemmets. Denne holdningen til gifte kvinner varseiglivet. Først i 1939 ble det i Norge slått fast i lovs form at kvinner ikke kunne avskjediges dersom de inngikk ekteskap. Fram til da var det forventet at kvinner som giftet seg, frivillig sluttet å arbeide – eller de risikerte oppsigelse.
Forbudet mot gifte kvinner var i mange bransjer nådeløst. I 1906 ble det mulighet for dispensasjon for kvinnelige telegraffunksjonærer – men bare med telegrafdirektørens uttrykkelige tillatelse!
Argumentet mot at gifte kvinner skulle ha lønnsarbeid gikk som følger:
«Ti mens den ugifte har anledning til at hvile ut og samle kræfter i sin fritid, maa den gifte derimot vareta sine pligter i hjemmet, som kræver sin fulde hengivelse og arbeidskraft. Dette vil uvægerlig kræve mer og mer permission og svække hendes interesse for etatsarbeidet.» (Telegrafbladet, 1913)
Flest arbeiderkvinner i jobb
I 1875 var omtrent en tredjedel av alle kvinner over 15 år registrert som yrkesaktive i Norge. Denne andelen økte litt fram til århundreskiftet, for så å falle helt fram til 1960. Husmorens «glansdager» varte i Norge til langt ut på 1970-tallet.
Faktisk lå Norge blant de landene med lavest andel gifte yrkeskvinner til langt ut i 1960-årene – og i 1970 var fortsatt bare hver fjerde kvinne over 15 år yrkesaktiv.
Faktisk lå Norge blant de landene med lavest andel gifte yrkeskvinner til langt ut i 1960-årene – og i 1970 var fortsatt bare hver fjerde kvinne over 15 år yrkesaktiv. I tida fra 1875 og fram til 1910 var bare mellom 4 og 6% av de yrkesaktive kvinnene gift.
Det var i arbeiderklassen flest gifte kvinner var i arbeid: 11 prosent av arbeiderkvinnene i 1875. Selv de arbeiderkvinnene som ikke var yrkesaktive på heltid, vanligvis fabrikkarbeid, måtte ofte trå til med inntektsbringende arbeid «på si´».
For de gifte arbeiderskene innebar det dobbeltarbeid – de skulle både passe jobben på fabrikken, i tillegg til å skjøtte hus og familie. Kvinnene selv drømte nok om å få være hjemme og stelle for familien. Og at «tidsklemma» også var et problem for disse kvinnene, kan ei jente (født 1880) som vokste opp på Grünerløkka fortelle mer om:
«Min pleiemor begynte arbeidet på Seilduksfabrikken da jeg var fire år. Arbeidet begynte klokken seks om morgenen. Frokost fra kl. 8.30-9. Hun kunne ikke komme hjem i løpet av den halvtimen, og jeg var alene til klokken ett, da var det middag. Undertiden kom kona over gangen inn og kledde på meg, men regelen var nok at jeg gikk der og subbet inntil jeg lærte å kle på meg sjøl. Mor hadde skåret noen brødstykker, de lå på en tallerken på kjøkkenbenken.(…)
Det ble bedre da jeg begynte på skolen. Jeg undervistes fra klokken åtte til tolv. Jeg stormet hjem, fikk satt over en gryte med poteter. Når mor kom springende klokken ett, var de som regel kokte. Hun hadde med seg noen ti-øres pølser, lungemos eller noe annet som var lettvint. Dette hadde hun kjøpt med seg på veien hjem. I all hast kom stekepanna over. Hun slukte den hete maten og sprang igjen. – «Middagshvilen.» var en time. I løpet av den timen skulle mor handle, varme opp maten, spise. Jeg har så mangen gang i moden alder tenkt på mor fra den gangen. Hvilen ble til hesblesende slit.» (Thorsen, 1978)
«…hun kan verken sørge for ham eller Børnene»
Blant de såkalte kondisjonerte, det vil si middelklassen og overklassen, opplevde kvinnene trange rammer for hva som ble ansett som sømmelig og – ikke minst – kvinnelig atferd. Den fine fruens livsoppgave var å bli godt gift, og dernest være en hjemmets kvinne.
I tillegg til å skjøtte sin oppgave som hustru og mor, forbød konvensjonene henne å drive noe som helst slags arbeide utenfor hjemmet. «Fruentimmernetheder» som brodering, klaverspill og kanskje litt lesning – men kun på ettermiddagen! – var det hun kunne fylle tiden sin med.
Den fine fruens livsoppgave var å bli godt gift, og dernest være en hjemmets kvinne.
Selv om virkeligheten fortonet seg ganske annerledes for kvinnene i arbeiderklassen, var heller ikke de unntatt holdningen om at kvinnens egentlige livsoppgave var å sørge for mann og barn. Ut ifra argumentasjonen kan man få inntrykk av at det var mest for egen del at menn ønsket seg en hjemmeværende kone. Dersom kona var i lønnsarbeid, var det ikke måte på hvor galt det kunne gå:
«For Øieblikket er Arbeiderens Hjem naar hans Kone er fabrikarbeiderske, et uhyggelig, snavset Rum; hun kan verken sørge for ham eller Børnene i nogensomhelst Retning, og Følgen heraf bliver, at han tilbringer sin Fritid i slet Selskab og øder sine Penge til Brændevin. Kan man gjengive Børnene deres Moder og Manden hans Hustru, da vil meget være vundet saavel i moralsk som i pekuniær Henseende.» Fra artikkel Om Fabriksvæsenet, Vort Arbeide, 19. september 1885
Gifteforbud
Gifte kvinner var utestengt fra mange av kvinneyrkene – de fikk ikke bli værende i middelklasseyrker som telegrafistinne eller telefonistinne, ei heller som tjenestejente. De samme reglene var ikke like harde når det gjaldt arbeid i fabrikkene.
Gifte kvinner kunne også finne en levevei som selvstendig næringsdrivende innen varehandel. Å drive egen butikk, eller kanskje et lite bakeri, skaffet inntekt til stadig flere gifte kvinner.
Men noen typer arbeid ser ut til å ha passet gifte kvinner bedre enn andre. Blant yrkesgrupper med innslag av gifte kvinner, var den største de som drev losji-, hotell- og bevertningsvirksomhet. 17 prosent av disse var gift i 1891, mot bare ni prosent i 1930. For de fleste yrkesgrupper går andelen gifte kvinner tilbake mellom 1891 og 1930.
Gifte kvinner kunne også finne en levevei som selvstendig næringsdrivende innen varehandel. Å drive egen butikk, eller kanskje et lite bakeri, skaffet inntekt til stadig flere gifte kvinner.
En annen yrkesgruppe som fikk høyere andel av gifte kvinner, var lærerinnene. Tidligere var det nesten uhørt at lærerinnen kunne være gift, og det måtte en lovendring til for at kvinnene fikk slippe «gifteforbudet».
Folkeskoleloven av 1889 gjorde ikke forskjell på gifte og ugifte lærerinner, men det var først i 1898 at den første gifte lærerinne ble ansatt i Kristiania. Da hadde det vært offentlig debatt om saken ett års tid i forkant, etter at det ble kjent at skolestyret systematisk utelukket gifte søkere.
LO og Arbeiderpartiets krisepolitikk i mellomkrigstida
Mellomkrigstida ble innledet av en alvorlig og langvarig internasjonal krise høsten 1920. Massearbeidsledigheten grep om seg, både i Norge og andre land. På sitt høyeste var ledigheten her hjemme over 30%.
Med økt masseledighet var det de gifte kvinnene i lønnsarbeid som sto mest utsatt til. I 1925 slo LOs fagkongress fast at én inntekt per familie burde være tilstrekkelig. LOs vedtak lød som følger:
Mange sykepleiere som ønsker å arbeide heltid tvinges i dag til å arbeide deltid. Norsk Sykepleierforbund advarer mot den omfattende bruken av deltid i helsevesenet og mener at alle sykepleiere som ønsker det, må ansettes i heltidsstillinger. I dag er ikke dette tilfelle, og sykehusene lyser ut ”stillinger” helt nede i 6-7%.
Fagbevegelsen mener mulighet til heltidsarbeid er en grunnleggende rettighet og en forutsetning for kvinners økonomiske selvstendighet. Helseforetakene må redegjøre for omfanget av deltidsarbeid, behov for heltidsstillinger og eventuelle tiltak som er iverksatt for å begrense deltidsbruken.
«Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og dets tillitsmenn, å motarbeide at det, i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide. Likeså at det pålegges de fagorganiserte i sitt arbeide gjennem de politiske partier å arbeide i samme retning. Der hvor fagorganiserte arbeidere deltar i kommune- og bystyrer pålegges de det samme».
I praksis betydde det at gifte kvinner skulle holde seg hjemme.
I 1928 kom saken opp til bred, offentlig debatt for første gang, da Arbeiderpartiet gikk inn for å begrense gifte kvinners adgang til arbeid i Oslo Kommune.
Ledelsen i LO og Arbeiderpartiet mente at gifte kvinner i arbeid skulle gi plass for arbeidsledige menn og ugifte kvinner.
Dette førte til en konfrontasjon med kommunister, ikke-sosialistiske kvinneorganisasjoner og til dels også med de borgerlige partiene på den ene siden og Arbeiderpartiet på den andre.
Ledelsen i LO og Arbeiderpartiet sto fast på at gifte kvinner i arbeid skulle gi plass for arbeidsledige menn og ugifte kvinner. Derfor var det heller ingen bønn for Werna Christie da hun giftet seg med Einar Gerhardsen:
«Werna måtte slutte i jobb da vi giftet oss i 30-årene. Hun hadde en god og fast jobb i Samvirkelaget, og hun hadde nok ikke lyst til å slutte. Hun ble heller ikke sagt opp. Men det var utenkelig at hun kunne fortsette i jobben, hun som var gift med en av partilederne. Mann og kone skulle ikke begge ha jobb når arbeidsløsheten var så stor.» (Einar Gerhardsen i Kvinner selv, Wiig, 1984.)
Kvinner i arbeiderbevegelsen opponerer mot gifte kvinners yrkesforbud
Masseledigheten betydde stor nød, og LO og Arbeiderpartiets politikk for å innskrenke gifte kvinners rett til lønnet arbeid fikk tilslutning, også fra kvinner.
Typiske kvinneyrker i rengjøring og industri var ikke menn interessert i. Yrkesforbudet for gifte kvinner gikk hardest utover lærerinner og kvinner i yrker som menn ville ha.
Men etter hvert ble det klart at gifte kvinner i ganske liten grad la beslag på arbeidsplasser som menn ellers ville tatt.
Typiske kvinneyrker i rengjøring og industri var ikke menn interessert i. Som det het i 50-årsberetningen til Oslo Vask- og rengjøringskvinners forening, utgitt i 1950:
«Når det gjelder disse yrker [rengjøringsyrker] har man aldri hørt agitasjon om at gifte kvinner skulle ut av ervervslivet. Det var bare når de hadde bedre betalt for mindre slitsomt arbeid at det ble hevdet at de opptok plassene for de yngre og arbeidsløse.»
Yrkesforbudet for gifte kvinner gikk hardest utover lærerinner og kvinner i yrker som menn ville ha.
I 1930-årene førte politikken til åpen konflikt innenfor LO og DNA selv, særlig blant kvinnene som naturlig nok var mest opptatt av dette spørsmålet.
I 1933 vedtok Arbeiderpartiets Landskvinnekonferanse en forsiktig protest mot begrensingen av lønnet arbeid for gifte kvinner. Protesten ble ikke tatt til følge, for i 1935 gjorde Arbeiderpartiets landsstyre et vedtak om begrensing av ektefellers arbeid.
Men fra 1933 av hadde motstanden mot politikken vokst blant kvinnene. Saken ble særlig frontet av Johanne Reutz i LOs statistiske kontor, som hadde påvist at oppsigelser av gifte kvinner betydde lite for å få ned arbeidsløsheten. Arbeiderpartiets Landskvinnekonferanse i 1936 ba Landsstyret i partiet om å oppheve sitt vedtak. Ved årsskiftet 1936/1937 gjorde så både LO og Arbeiderpartiet et nytt vedtak som opphevet de tidligere vedtak om saken.
LO fastslår lik rett til lønnsarbeid
I 1936 vedtok LO at retten til arbeid skulle være lik for alle – menn og kvinner – og enten de var gift eller ei. Begrunnelsen var: «Da arbeidsmulighetene nå er atskillig bedret, er det ikke lenger grunn til å fravike prinsippet om åpen adgang for alle, menn og kvinner - gifte som ugifte - til å søke og få arbeid.»
Men striden om kvinnearbeidet var ikke over med det.
Forslaget om å gjeninnføre vedtaket om å nekte gifte kvinner lønnsarbeid ble tatt opp igjen på LOs fagkongress i 1938. Men forslaget fikk bare 13 av 500 stemmer, og ble dermed avvist. Dermed så det ut til at gifte kvinners rett til lønnsarbeid endelig var slått fast – én gang for alle.
Karin Johansen får sparken – og går til sak
Vedtakene til tross – i praksis fikk kvinner fortsatt sparken når de giftet seg. En av dem var Karin Johansen fra Grünerløkka, som i 1937 fikk sparken fra Oslo Samvirkelag da hun giftet seg. Men Karin Johansen, som var organisert i LO-forbundet Handel og Kontor, ga seg ikke. Hun gikk til sak mot Samvirkelaget for å få erstatning fordi hun mente den nye arbeidervernloven fra 1936 beskyttet henne. Å gifte seg var ikke lenger en saklig grunn til oppsigelse.
Saken var prinsipielt viktig og vakte stor oppmerksomhet. Johansen vant saken i Oslo byrett i 1938. Men Samvirkelaget anket dommen til Høyesterett. Dommen i Høyesterett i 1939 var enstemmig. Byrettens dom om å betale Karin Johansen 1.000 kroner i erstatning ble stående, og Oslo Samvirkelag måtte i tillegg betale saksomkostningene. Straks etter dommen ble oppsigelser av gifte kvinner opphevet på mang en arbeidsplass. Karin Johansen vant en historisk likestillingsseier i norsk arbeidsliv. Men seieren var kortvarig.
Tysk okkupasjon og nye framstøt for å fjerne gifte kvinner fra arbeidsplassene
Kampen for gifte kvinners rett til arbeid var ikke over etter at Karin Johansen vant i Høyesterett i 1939.
«I 1941 giftet en av sortererskene på Vestfossen [cellulosefabrikk, red.anm.] seg. Da hun spurte ingeniøren om å få fortsette, fikk hun beskjed om at ”det spørs hvad de andre pikene i sortersalen vil si, da det er almindelig kotyme at dem må slutte når dem gifter seg.” Og nå var det i tillegg usikkert på grunn av krigen hvor mange det ville bli arbeid til framover. Bedriften reknet derfor sorterersken som oppsagt.» (s.142)
Kaldal, Ingar (1989): Papirarbeidernes historie: Norsk papirindustriarbeiderforbund 1913-1988 /. Oslo: Fellesforbundet/Seksjon papir: Tiden, s. 142.
I september 1940 oppnevnte LO-sekretariatet en komité som vurderte hva som kunne gjøres med gifte kvinner på arbeidsplassene. Da komiteen spurte forbundene viste det seg at de fleste allerede hadde godkjent at gifte kvinner ble tatt ut av arbeidet. Sentrale retningslinjer for hvordan gifte kvinner skulle fjernes ble også utarbeidet.
Husmoridealet i 1950-årene
I den tidlige etterkrigstida ble det en prioritert oppgave å få alle menn i arbeid, og igjen var det de gifte kvinnene som fikk stille bakerst i køen. Idealet ble kjernefamilien, med mannen som hovedforsørger. Kvinnen ble henvist til rollen som hjemmets arbeider. Husmoridealet ble dyrket i reklame og ukeblader.
I etterkrigsårene var det få som tok til orde for at kvinnene måtte komme seg ut i arbeidslivet. Snarere tvert imot. Kravet lød at lønningene skulle være så store at mannen hadde råd til å ha kona hjemme. Antallet gifte yrkeskvinner var i 1950 på beskjedne 39 000. Norge lå rett og slett på jumboplass med antall gifte kvinner i arbeidslivet til langt inn på 1960-tallet!
Gifte yrkeskvinner i dag
I 1950-årene fikk Norsk Kvinnesaksforening slutt på den såkalte samskatten, som gjorde at det ikke lønte seg for gifte kvinner å ha lønnet arbeid. Samskatten ble innført i 1921, og gjorde det ekstra vanskelig for gifte kvinner å ta seg lønnet arbeid.
Skatteordningen fra 1921 virket som en direkte hindring for yrkesdeltakelse blant gifte kvinner i Norge. Ordningen fungerte slik at begge ektefellenes lønn ble lagt sammen før skatten ble trukket fra. Dette var en ordning som ikke oppmuntret til å ha to inntekter i en husholdning.
Samskatten bekreftet også det rådende synet om at kvinnens lønn kom på toppen av mannens – som en liten bi-inntekt, og slik at hun dermed fikk den mest progressive delen av skatten. Det betydde at det ikke var så mye igjen av hennes lønn, om man regnet reiseutgifter, utgifter til barnepass og andre utlegg med det å være ute i lønnsarbeid.
I 1946 tok Norsk Kvinnesaksforening opp arbeidet med å analysere virkningene av ektefellebeskatningen og kjempe for å få opphevet felleslikningen av ektefellers inntekt og formue. i boka ”Patriarkatets siste skanse" (1948) skrev Margarete Bonnevie:
«En hustru som har inntekt av eget arbeide beskattes etter denne lovbestemmelse ikke som selvstendig individ, men som appendix til mannen.»
Først i 1959 ble det foretatt visse lettelser på samskatten, og fra 1969 ble det adgang for ektefeller til å bli liknet hver for seg. Fortsatt så sent som i 1974 var det de som advarte kvinner mot å ta seg arbeid – lønte seg gjorde det iallfall ikke!
«Et spørsmål som ofte dukker opp, er om det ”lønner seg” for en gift kvinne å arbeide. […] Dette har sammenheng med at en gift person blir lignet i kl. 2 dersom hans ektefelle er uten inntekt eller bare har en beskjeden inntekt, mens han og ektefellen blir lignet i kl. 1 dersom de begge har inntekter. Skatteklasse 2 har en lempeligere progresjonsskala enn kl. 1, og det betyr at ektemannen får høyere skatt dersom hans kone går ut i arbeidslivet og får egne inntekter. Jo høyere inntekt mannen har, jo mer lønner det seg for ektefellene at hans kone ikke har egne inntekter.»
(Håndbok for norske kvinner, Oslo 1974.)
Gifte kvinner i dag møter ikke de samme holdningene som for bare noen få tiår tilbake, men det er som regel kvinnene som ”velger” deltid for at familiens hverdagskabal skal gå opp. Norske kvinner velger også fortsatt tradisjonelt i sitt yrkesvalg, mange med den begrunnelsen at de såkalte ”kvinneyrkene” er lette å kombinere med familieliv og små barn. Kvinner velger offentlig sektor framfor privat sektor – og langt færre kvinner enn menn har lederjobber.
Rett til heltidsarbeid
Deltid er i dag ofte løsningen for gifte kvinner når alternativene er enten heltid eller ikke å jobbe i det hele tatt. Deltid kan være et bra alternativ i kortere perioder, men arbeidsgiveres omfattende bruk av deltid kan også representere et problem, dersom det blir vanskelig for de som ønsker det, å få heltidsstilling. For sykepleierne kan arbeidsgivernes utstrakte bruk av deltid være et hinder i yrkesutøvelsen. Fagbevegelsen har tatt tak i problemet med ufrivillig deltid. Bakgrunnen er opplysninger om at kvinner i deler av helse- og omsorgssektoren har vansker med å få heltidsarbeid.
Se også
- Gifte kvinner på Freia sjokoladefabrikk – i strid med egen fagforening
- Arbeiderpartiets Kvinneforbund: Kvinnekamp som klassekamp
- Våler Skurlag: 13 kvinner får sparken
Kilder
Berg, Trine (2006): Nødvendige hensyn i krisetid?: debatten om gifte kvinner i Oslo kommunes tjeneste med hovedvekt på gifte lærerinner 1928-1937. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo.
Hagemann, Gro (2015): Kvinners rett til arbeid. Norgeshistorie.no.
Hagemann, Gro (2015): Husmorparadiset. Norgeshistorie.no.
Lønnå, Elisabeth (1975): LO, DNA og striden om gifte kvinner i lønnet arbeid. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.
Slørdal, Martin G. (2018): Karin fikk sparken fordi hun giftet seg. Det nektet hun å godta. FriFagbevegelse.no.