I 1926 vedtok Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening at gifte kvinner skulle vike ved innskrenkninger i arbeidsstokken. I ryggen hadde de både LO og Arbeiderpartiet. Men på Freia møtte Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening motstand.
Da sjokoladefabrikken Cloetta ble nedlagt i 1933, og solgt til Norges Kooperative Landsforening, skulle arbeiderne fra Cloetta ha fortrinnsrett ved ansettelse i den nye NKL-bedriften. Ansiennitetsprinsippet skulle følges, og det var fagforeningens oppgave å sende lister over ansatte til den nye ledelsen. På disse listene er navnet til én kvinne strøket ut.
Med tynn blyantstrek står det «ut» og «Gift, mann i arbeide» bak navnet hennes. For henne og andre gifte kvinner spilte det ingen rolle hvor lenge de hadde jobbet på fabrikken, de måtte vike for andre arbeidere.
Hun var 35 år gammel, og hadde vært ansatt i Cloetta i 12 år. Med tynn blyantstrek står det «ut» og «Gift, mann i arbeide» bak navnet hennes. For henne og andre gifte kvinner spilte det ingen rolle hvor lenge de hadde jobbet på fabrikken, de måtte vike for andre arbeidere.
Forhistorien
Under arbeidsløshetskrisen i mellomkrigstida gikk Arbeiderpartiet og LO i en periode inn for å trekke gifte kvinner ut av lønnet arbeid for å skaffe plass til arbeidsledige menn og ugifte kvinner. Fagkongressen i LO slo i 1925 fast at én inntekt per familie burde være tilstrekkelig: «Fagkongressen pålegger de fagorganiserte, arbeidere og dets tillitsmenn, å motarbeide, at det i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide.»
Fagkongressen i LO hadde i 1925 slått fast at én inntekt per familie burde være tilstrekkelig. Formannen i Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening, Paul Norderud, begrunnet politikken overfor gifte kvinner slik i en artikkel i Næringsmiddelarbeideren i 1932:
«Chokolade og Sukkervarearbeidernes Forening, med et overveldende flertall kvinnelige arbeidere, sier det seg selv at saken var meget aktuell... Skal vi la de unge gå ledige og la de som er forsørget ha arbeid, eller la våre gamle medlemmer (som er gifte) slutte å la yngre krefter komme til? Jeg vil med en gang si at da spørsmålet blev reist på vårt møte blev det enstemmig vedtatt at gifte kvinner med forsørger i arbeid skal vike plassen for arbeidsledig ungdom. Dette er også blitt praktisert.»
I krisetid måtte de gifte kvinnene vise solidaritet, det vil si vike plassen for en arbeidsløs mann eller en ugift kvinne.
Kjønnskonflikt på Freia
Men ikke alle kvinner ville vise en slik solidaritet. På sjokoladefabrikken Freia i Oslo vokste misnøyen blant enkelte kvinner. I 1936 nektet 18 av 46 gifte kvinner å gi fra seg arbeidet da bedriften skulle kutte 150 stillinger.
Klubbstyret ba kvinnene om å slutte i jobbene, og arbeiderne på Freia truet med arbeidsstans.
Det førte til full splid i Chokolade og Sukkervarearbeidernes forening. Klubbstyret ba kvinnene om å slutte i jobbene, og arbeiderne på Freia truet med arbeidsstans.
Freia nektet å si opp kvinnene, og kvinnene nektet å gå frivillig. De organiserte seg i stedet i protest mot vedtaket og gikk i allianse med LO-statistikeren Johanne Reutz, som var den fremste talspersonen for gifte kvinners rett til arbeid i LO.
Samtidig ble det ført forhandlinger med bedriften for å få sagt opp kvinnene, og diskutert hvorvidt de kunne ekskluderes fra fagforbundet. Men ingenting førte frem. Freia nektet å si opp kvinnene, og kvinnene nektet å gå frivillig. De organiserte seg i stedet i protest mot vedtaket og gikk i allianse med LO-statistikeren Johanne Reutz, som var den fremste talspersonen for gifte kvinners rett til arbeid i LO.
Kvinnene beholder jobben – men så kommer krigen …
I 1938 ble Freia-spørsmålet behandlet på Fagkongressen i LO. Kongressen holdt muligheten til oppsigelse eller permisjon av gifte kvinner åpen, men bestemte at hvert tilfelle skulle behandles for seg. En kort stund var saken ute av verden. De gifte kvinnene på Freia beholdt sitt arbeid, og LO-kongressens vedtak sikret at de fikk være medlemmer i fagforbundet.
I 1940 kunne Norsk Nærings- og Nydelsesmiddelarbeiderforbund melde at de hadde «løst spørsmålet» på Freia. Gifte kvinner med menn i arbeid hadde sluttet i jobben mot en godtgjørelse på 350 kroner.
Men saken var ikke død. 9. april 1940 kom krigen til Norge og arbeidslivet var igjen under press. Både i LO og hos sjokoladearbeiderne ble det vedtatt at gifte kvinner igjen måtte vike for enslige fram til «normale» forhold igjen inntraff.
I 1940 kunne Norsk Nærings- og Nydelsesmiddelarbeiderforbund melde at de hadde «løst spørsmålet» på Freia. Gifte kvinner med menn i arbeid hadde sluttet i jobben mot en godtgjørelse på 350 kroner.