En kraft som forandret verden

Vilhelm Bjerknes auditorium på Blindern var stappfullt. Den amerikanske feministen Jo Freeman skulle holde et foredrag. Det var høsten 1970. Hvem Jo Freeman var, var det få som visste. Ryktet bare spredte seg om at hun kom med et nytt budskap. For kvinner. Salen var så full at mange måtte nøye seg med sitteplass langsmed trappene eller ståplass helt bakerst. Blant dem som sto aller bakerst var jeg. 

Kvinnesaken var ikke noe nytt i mitt liv. Jeg hadde irritert meg over den siden jeg hørte om den i gymnasiet i 1950-årene, der de såkalte fire store i norsk litteratur hadde gått inn for den. Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Om Amalie Skram hørte vi intet. Dog litt om Camilla Collett. Men disse fire store hadde altså skrevet skuespill og romaner der kvinnesaken var et sentralt tema. «Kvinner», tenkte jeg den gang. Hvorfor skal kvinner være «en sak»? 

Måtte være en sak

Som 20-årig student meldte jeg meg dog inn i Norsk Kvinnesaksforening, som en av foreningens yngste medlemmer, idet jeg innså at det måtte være en sak. I mellomtiden hadde jeg lest Simone de Beauvoir. Dypt inspirert av to litt eldre medstudenter som jeg bodde med på studentbyen på Sogn i begynnelsen av 1960-årene. De var erklærte feminister. Et aldeles nytt ord for meg den gang. Men av avgjørende betydning.

Hva var det nå denne ukjente Jo Freeman absolutt ville si? Jo, hun sa at det personlige er politisk. For å starte kampen mot patriarkatet måtte vi ta utgangspunkt i egne erfaringer. Men hvordan skulle vi få gjort det? Jo, sa Jo. – Vi må starte bevisstgjøringsgrupper. De bør være så små at folk tør å si noe. Der de tør å lufte sine tanker om hvordan de har det. Som kvinner. I sine ekteskap, i sine liv. Ut fra dette kunne vi starte en ny revolt, sa Jo Freeman.     

Hennes ord skapte en fortettet stemning i den fullpakkede salen. Ja, det ble den reneste hallelujahstemning etter hvert, og folk ble oppfordret til å melde seg på såkalte bevisstgjøringsgrupper ved møtets slutt. 

Våre formødres kamp

Dette ble starten på Nyfeministene i Norge. Den første kvinnekamporganisasjonen i landet siden våre formødre startet kampen for stemmerett og medborgerrettigheter i 1884 ved stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening. Senere kom Kvinnefronten i 1972, Brød og roser i 1975 og flere andre grupperinger som til sammen ble den nye kvinnebevegelsen i Norge. Gammelfeministene i kvinnesaksforeningen gråt sine gledestårer og ønsket de unge hjertelig velkommen. 

 Var det en klassekamp eller en kvinnekamp?

 Opp gjennom 1970-årene oppsto mange uenigheter om hvordan kvinnekampen burde kjempes. Var det en klassekamp eller en kvinnekamp? Kvinnefronten mente at klassekampen var overordnet kvinnekampen, og påsto at borgerskapets kvinner ikke var undertrykt. Merk det! 

Feministene mente at kvinner var undertrykt uansett klasse. På grunn av det overstyrende patriarkatet. Kvinnefronten mente at monopolkapitalen var hovedfienden. Og påsto at feministene mente at mannen var hovedfienden. Men begrepet «hovedfiende» var et AKP (ml)-ord som Kvinnefronten benyttet. Ikke feministene. 

Skulle de holde kjeft?

Et annet stort skisma var: Hvilken stilling skulle lesbiske kvinner ha? Både i den nystartede homobevegelsen og i kvinnebevegelsen skulle de stort sett holde kjeft. I homobevegelsen skulle de holde kjeft om at de var kvinner, og i kvinnebevegelsen skulle de holde kjeft om at de var homo. Selv om lesbiske kvinner var drivkrefter i begge leire. Med Kim Friele som utrettelig spydspiss for homokampen. Og et utall av homofile og heterofile kvinner for kvinnekampen.   

Både i Norge og Danmark var det dyp splittelse blant nyfeminister og rødstrømper om hvorvidt en egen lesbisk organisering var ønskelig. Lesbiske feminister ga blaffen i dette og organiserte seg i mange vestlige land.  

– Ned med patriarkatet!

Uansett helt vesentlige uenigheter ble den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene en kraft som forandret verden. Og fortsetter å forandre den. Den har spredt seg til andre deler av verden og er og blir en inspirasjon og et budskap. Og gammelfeminstene snur seg ikke i sin grav. Tvert om. De blir liggende aldeles stille og juble. – Ned med patriarkatet! Og opp med Moder Jord. 

For eget vedkommende ble den nye kvinnebevegelsen dansk, idet jeg flyttet til København kort etter det famøse møtet med Jo Freeman. Her var jeg med i rødstrømpebevegelsen samtidig som jeg var ferdig utdannet lektor og jobbet ved et dansk gymnasium fra høsten 1971. De danske rødstrømpene var litt tidligere ute enn feministene i Norge, og skaffet seg tidlig et eget kvinnehus i Indre by i København som de okkuperte. Samt kvinneleir hver sommer på den lille øya Femø utenfor øya Lolland.

Rødstrømpene ble en stor inspirasjon for feministene i Norge, og det oppsto snart nær kontakt, ikke minst takket være danskebåten, der vi kunne kjøpe oss en billett for 50 kroner hvis vi tok til takke med å ligge i sovepose på dekket. Opp gjennom 1970-årene ble danskebåten mitt annet hjem. 

Ikke arena for feminisme

For en forskjell da jeg så kom hjem i 1974. Da hadde Nyfeministene et knøttlite kott i Uranienborgveien 11. Noe kvinnehus i Oslo kom ikke før i 1975. Etter lange forhandlinger med myndighetene. Å flytte fra København til Oslo i 1974 var som å bevege seg bakover i tid. 

Min innsats i Nyfeministene var smal. Jeg viet meg til aktivismen på Kvinnehuset i Rådhusgata 2 og til saken om en egen lesbisk organisering. Da lesbiske feminister meldte seg inn i Det norske Forbundet av 1948 (homoorganisasjonen), var jeg en motstander av dette. 

Men jeg var ca. 10 år eldre enn de fleste av dem. Hadde vært medlem der siden 1966, og visste at DnF-48 ikke var noen potensiell arena for feminisme. Kvinnegruppa i DnF-48 kjempet så en kamp for kvinners plass i homokampen. Det tok for eksempel ett års brudulje før de lesbiske fikk lov til å ha en egen kvinnekveld på utestedet Metropol en gang i måneden. 

Dagens situasjon krever imidlertid like lite lovmessig vern mot kjønnsdiskriminering av menn i Norge, som det kreves lovmessig vern mot rasediskriminering av hvite i USA.

Mange av oss som kjempet for kvinners rettigheter i DnF-48 var også medlemmer av Nyfeministene. Blant dem Inge Ås og jeg. Da forslaget til likestillingsloven ble sendt ut til høring, var Nyfeministene en av høringsinstansene. En slik lov burde være «Lov mot diskriminering av kvinner». For hvis det ble en kjønnsnøytral lov, ville menn benytte seg av loven mye mer enn kvinner. I 1975 inviterte Nyfeministene i Fredrikstad til Østlandsseminar på Gamlebyen Folkehøgskole. Et av temaene på seminaret var ny likestillingslov, og jeg fikk ansvaret for å skrive en høringsuttalelse. Inge Ås og jeg utformet et utkast til resolusjon hvor forslaget til en kjønnsnøytral likestillingslov ble avvist. Den ble sendt til Stortingets sosialkomité og som pressemelding fra Nyfeministene på Østlandet. I resolusjonen sto det blant annet:

«Dagens situasjon krever imidlertid like lite lovmessig vern mot kjønnsdiskriminering av menn i Norge, som det kreves lovmessig vern mot rasediskriminering av hvite i USA.»

Videre sto det:

«At forbud mot diskriminering av kvinner innarbeides i det eksisterende lovverk – straffeloven og markedsloven.»

Da Lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) endelig ble vedtatt i 1978, ble det tatt inn et nytt tillegg i formålet om at loven skulle fremme likestilling mellom kjønnene og ta særlig sikte på å bedre kvinnens stilling. Kanskje hadde nyfeministenes høringsuttalelse sammen med flere andre en betydning for at tillegget kom med?

Det store maskulinistopprøret

Tilbake til start. Min egen vei til feminismen startet altså i unge år, som student på Blindern da jeg leste Simone de Beauvoir og meldte meg inn i Norsk Kvinnesaksforening. Min ambisjon i livet var å bli lærer og skribent. For begge deler krevdes kunnskaper. Omkring 1963 skrev jeg en begynnelse på en roman der den unge nordmannen Per havner i et ukjent samfunn der kvinnene har makten og åler seg innpå ham. – Blir`e no`i kveld`a, søten? spør de. Han får ikke gå i fred noe sted. Jeg kalte byen Per havnet i for «Feminapolis», og det skulle boken hete. 

Først 10 år senere fullførte jeg idéen i form av et samfunn der den unge Petronious vokste opp. Jeg forlot idéen om at det skulle finnes noen annen bevissthet i form av en normal Per. Hovedpersonen Petronius vet ikke om noe annet enn et helt naturlig kvinnestyrt samfunn. Han er 14 år og må tvinges til å gå med PH (penisholder). Noe han synes er både pinlig og fornedrende. Til slutt blir han med i det store maskulinistopprøret. 

Da jeg begynte på «Egalias døtre» høsten 1973, bodde jeg i København. Og jeg betraktet det jeg skrev som ledd i en kollektiv bevissthet. Den bevisstheten kvinner kunne skape når de organiserte seg. Den bevisstheten Jo Freeman hadde snakket om. Boken «Egalias døtre» er en merkelig blanding av en satire og en utopi. En parodi på mannssamfunnet kombinert med løsninger på miljøforurensningen. Det grunnleggende er at det er de maktfullkomne kvinner som skaper ideologien.

Nemlig: Ettersom det kun er kvinner som kan føde barn, er det naturlig at det er kvinner som rår. Alt må legges til rette for dette. De aller beste betingelser for å føde. Store fødepalasser. Store bonuser. Og når den store jobben med graviditet og fødsel er over, tar mennene over resten av ansvaret for barna.  

Boken ble en internasjonal suksess. Jeg fryktet da den utkom i 1977 at den bare ville bli en bok for menigheten. Nemlig feministene, som var enige med meg fra før. Jeg tok feil. 

Men uansett nederlag og seire. En ting er sikkert. Hvis det ikke hadde oppstått noen ny kvinnebevegelse i 1970-årene, hadde verden sett mye verre ut enn i dag. Kraften fra den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene har forandret verden.