Brummenæs & Torgersen – skipsrederne fra Haugesund

Skipsrederne Hanna Brummenæs (1860–1942) og Bertha Torgersen (1864–1954) var berømte i sin samtid. De driftige venninnene begynte med to tomme hender og bygde med flid og nøysomhet opp en innbringende forretningsvirksomhet. Paret var aktive i Haugesunds foreningsliv, både som kvinnesakskvinner og som bedriftseiere. Brummenæs representerte Høyre i bystyret, besatte en rekke viktige verv og fant sin naturlige plass blant herrene i byens handelsborgerskap.

Fram fra glemselen

I Haugesund var man stolte av at de første damene i Europa som hadde etablert sitt eget rederi, kom fra deres by. Alle visste at de to var et par, men det ble gjort lite nummer ut av det. I ettertid er Brummenæs & Torgersen ofte omtalt som «mannedamer» på grunn av deres maskuline framtoning, og de er ofte framhevet som gjerrige og strenge. Avisartikler fra samtida omtaler dem imidlertid alltid som dyktige og driftige frøkner med et helt spesielt vennskap.

Lenge var paret et ganske glemt kapittel i Haugesunds historie, inntil interessen for kvinnehistorie og skeiv historie førte til at Brummenæs & Torgersen ble trukket fram fra glemselen.

Det finnes få kilder om Brummenæs & Torgersens privatliv. Verken private brev eller dagbøker er bevart. Kildene om deres liv er først og fremst offentlige dokumenter, avisartikler og firmaets korrespondanse, deriblant brevveksling mellom rederne og skipskapteinene. I 2021 utga Arne Vestbø boka Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere, som denne artikkelen i stor grad bygger på. Paret er også portrettert i Karl Johan Paulsens film «Mannedamene» (2004), i teaterstykket «Rederinnene» (2014) og i Cecilie Enges roman Det hvite kartet (2021). I 2017 fikk Brummenæs & Torgersen oppkalt en gate etter seg i Haugesund (Blikk 5.11.2017).

Oppvekst i Sildabyen

Historien om Brummenæs & Torgersen begynner i Haugesund i 1860-årene, en tid da byen vokste voldsomt på grunn av det rike sildefisket langs byens kyster. Alle næringene i byen var basert på sildefisket, derav kallenavnet Sildabyen.

Hanna Brummenæs ble født i 1860. Faren var fisker som døde på havet mens hun var liten. Først som tiåring begynte Hanna på skolen, men etter bare ett års skolegang måtte hun slutte for å hjelpe til hjemme. Selv om faren mistet livet på havet, drømte Hanna om å dra til sjøs, men det var uaktuelt for jenter på den tida å bli sjømann. Seinere sa hun i et intervju at hun hadde drømt om å eie skuter og bli rik siden barndommen (Norges Handels og Sjøfartstidene 25.10.1916; Vestbø 2021: 34).

Bertha Torgersen var født i 1864, og kom fra bedre kår enn Hanna. Faren hennes var handelsmann, dreiv slakteri og ble etter hvert medeier i seilskip som fraktet kull og salt. Bertha var skoleflink og fullførte skolen, før hun, i likhet med Hanna Brummenæs, begynte å jobbe som «butikkpike» i Haugesund.

Butikkpiker

Det er ukjent når Hanna og Bertha ble kjent med hverandre. Men i 1886 ble det offentliggjort at de to sammen hadde etablert kolonial- og manufakturforretningen Brummenæs & Torgersen i «eget hus» på Visnes på Karmøy. Etter funn av kobbermalm, var Visnes det største gruvesamfunnet i Norge på 1880-tallet. Tusener av mennesker hadde sitt virke der.

Da de startet opp forretningen, var Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen henholdsvis 25 og 22 år gamle. Begge hadde allerede fartstid fra handelsbransjen. På Visnes hadde de to jentene arbeidet i hver sin butikk som ikke lå langt fra hverandre. Hanna hadde avansert til kassererske i verkets bruksforretning. Da butikken som Hanna jobbet i ble nedlagt, bestemte hun seg for å overta driften sammen med Bertha.

Manufakturforretningen Brummenæs & Torgersen

Manufakturforretningen til Brummenæs & Torgersen var plassert rett ved inngangen til verket og tilbød det meste – fra bakervarer og kaffe til redskaper, klær og kull. De to venninnene bodde sammen i en leilighet i butikken. Det var Ikke noe rart med det, for det var økonomisk gunstig å bo sammen. Som ugifte kvinner hadde de flere rettigheter enn gifte kvinner.

Brummenæs & Torgersen dreiv butikken på Visnes da gruveaktiviteten var på sitt høyeste, og tjente gode penger. Men etter et par–tre år ble gruvedriften redusert, og venninnene bestemte seg for å legge ned butikken. I 1889 gjenåpnet de Brummenæs & Torgersen Manufakturforretning i Strandgaten 31 i Haugesund. Nå spesialiserte de driftige damene seg innen klær og tekstiler. Butikken lå midt i sentrum og gikk godt. Kundene strømmet til, og de begynte å legge seg opp penger som blant annet ble investert i tran og gruvedrift.

Kompanjonger

Hanna og Bertha fortsatte å bo sammen i en leilighet i samme hus som forretningen lå i. Alle innkjøp de gjorde, både til forretningen og til egen husholdning, ble gjort i felleskap og var alltid underskrevet med begges navn, Brummenæs & Torgersen. Også i tilfeller der alle andre signerte med eget navn, skrev de under som par. Til og med etter at Brummenæs var død, fortsatte Torgersen å signere med «Brummenæs & Torgersen».

Paret framsto alltid som en enhet, og alle i byen kjente til dem som et par. Da det ble gjennomført folketelling i Norge i 1891, oppga Bertha at hun var Hannas «kompagnon» selv om denne kategorien ikke fantes i skjemaet. Betegnelsen kompanjong fortsatte de bruke om forholdet sitt hele livet gjennom (Vestbø 2021: 49).

I historiefortellinger om de to blir Brummenæs gjerne framstilt som den «maskuline» og Torgersen som den «feminine» i forholdet (Norheim 2015). Brummenæs var mest aktiv i offentligheten, mens Torgersen var hjemmekjær og hadde ansvar for firmaets økonomi. Brummenæs skal ofte ha blitt observert i mannlige arbeidsklær og gikk under tilnavnet «Brummå» fordi hun var streng og barsk.

Når de hadde gjester var Torgersen «den elskverdige vertinne», mens Brummenæs skal ha pleid å ta med herrene inn i røkeværelset etter middag for å diskutere politikk og forretninger (Vestbø 2021: 152).

Investeringer i skipsfarten

Alle som ville tjene penger i Haugesund i årene rundt 1900, satset på skipsfart. Brummenæs & Torgersen var intet unntak. De begynte skipseventyret med å investere i aksjer i andres skip. I 1898 kjøpte de en andel i dampskipet «Nor». Da det nye århundret begynte, var kompanjongene medeiere i seks dampskip som fraktet varer til og fra internasjonale havner som Rotterdam, Tampa i Florida og Zonguldak i Tyrkia (Vestbø 2021: 59). Da «Nor» forliste på Atlanterhavet i 1901, innkasserte Brummenæs & Torgersen en betydelig forsikringssum som ga bedriften overskudd og ble brukt til nye investeringer.

Kvinnesakskvinner

I 1904 ble en lokalavdeling av Landskvinnestemmerettsforeningen etablert i Haugesund. Det var den første kvinnesaksforeningen i Sildabyen. Foreningens leder, Fredrikke Marie Qvam, kom til byen under en foredragsturne der hun agiterte for at kvinner skulle organisere seg for å kjempe for kvinners stemmerett. Landskvinnesetemmerettsforeningens hovedkrav var alminnelig stemmerett for kvinner på samme vilkår som menn. Fra 1901 hadde velstående kvinner fått kommunal stemmerett, men dette var absolutt ikke tilfredsstillende, mente foreningen.

Brummenæs & Torgersen var på møtet og meldte seg straks inn i Landskvinnestemmerettsforeningen. Selv hadde de som velstående kvinner allerede fått stemmerett, men de ønsket å delta i kampen for at også mindre bemidlede kvinner skulle ha samme rettigheter som dem (Vestbø 2021: 65). I 1908 ble Hanna Brummenæs valgt til vervet som Landskvinnestemmerettsforeningens representant i Haugesund Kvinneråd. Kvinnerådet var en lokalavdeling av paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd, som samlet alle kvinneorganisasjonene i Norge som ikke var sosialistiske. I 1909 ble Hanna valgt inn i styret for Haugesund Kvinnesaksforening.

Skipsredere

Brummenæs & Torgersens betydelige investeringer ble lagt merke til i Haugesunds handelsborgerskap. I 1909 bestemte kompanjongene seg for å satse ytterligere. De hadde fått nyss om at det gamle dampskipet «Goval» var til salgs på tvangsauksjon. Men i stedet for å møte opp selv, skal de ha latt en møbelsnekker opptre som mellommann på auksjonen der kjøpet fant sted. Skipet ble betalt kontant.

Skipsfarten var en av Norges desidert mest mannsdominerte næringer, så det vakte oppsikt da de to kvinnene etablerte rederiet sitt. «Der staar kvinder bag!», meldte Norges Handels og Sjøfartstidene da etableringen var et faktum (Vestbø 2021: 23). Likevel kom det neppe som et sjokk i Haugesund, ettersom Brummenæs & Torgersen allerede var medeiere i 14 skip da de etablerte sitt eget rederi.

Det var to godt voksne kvinner som etablerte rederiet: Hanna Brummenæs var 48 år og Bertha Torgersen var 45. Gjennom nesten 25 år som forretningspartnere og samboere hadde de utviklet et sterkt samhold og tro på egne evner til å lykkes. De hadde nettverk så vel i handelsborgerskapet som i kvinnesaksbevegelsen.

Sitt andre dampskip kjøpte de i 1911, og døpte det «Geira». Skipene ga god fortjeneste, og Norges Sjøfartstidene brakte rosende ord om de to «elskverdige damene» og deres bedrifter. Om Brummenæs het det at «Hvad der præger alle hendes dispositioner er den nøkterne beregning, klare oversigt og samtidig evnen til med en usedvanlig resoluthet at nytte de heldigere chanser» (Norges Sjøfartstidende 12.7.1911).

I artikkelen blir Brummenæs & Torgersen framholdt som forbilder:

«Disse to damer kunde vist i mangt og meget stilles op som et lysende eksempel for mange av sine mandlige kolleger. Og sikkert er det: blir vor skibsrederstand rekrutert av flere saa dyktige damer som frøknene Brummenæs og Torgersen, er der al grund til at ønske dem et mere end almindelig hjertelig velkommen i bedriften.» (Norges Sjøfartstidende 12.7.1911.)

Det gikk imidlertid ikke godt for rederiets første anskaffelse. «Goval» forsvant under en vinterstorm på Atlanterhavet rundt juletider 1911, med last og mannskap. Ombord var også en av Hannas nieser. Forliset var et slag for det nye rederiet, og kompanjongene var i tvil om de skulle satse videre. Men forsikringssummen etter forliset var stor, og ble brukt til nye investeringer.

Brummenæs & Torgersens investeringer var karakterisert av forsiktighet og nøysomhet. Det var typisk for dem at de kjøpte gamle skip på billigsalg, og at disse ble satt i trampfart. Trampfart innebærer at skip frakter last uten faste ruteplaner, men ut fra hvor det er last å få. For eksempel kunne Brummenæs & Torgersens skip frakte sild fra Haugesund til Storbritannia, og kull tilbake fra Storbritannia til Norge.

Etter hvert som rederiet gav stadig mer avkastning, la Brummenæs & Torgersen ned manufakturforretningen (i 1918) og satset alt på rederiet og aksjehandel.

Brummenæs blir politiker

I tiårene rundt 1900 var det vanlig at skipsredere var politikere. Gjennom politiske verv kunne rederne sørge for at politikken gavnet deres næringspolitiske interesser. De kjente Venstre- statsministrene Christian Michelsen, Gunnar Knudsen og Johan Ludvig Mowinckel var alle skipsredere. Knudsen var sågar president i Norges Rederiforbund samtidig som han var regjeringssjef. 

Også i Haugesund var mange av byens ledende politikere skipsredere. Det var derfor ikke så oppsiktsvekkende at skipsreder Hanna Brummenæs gikk inn i politikken. I 1910 sto hun på kommunevalglista til det borgerlige og næringsliberalistiske Samlingspartiet. I 1913 – året da alminnelig stemmerett for kvinner ble innført – ble hun valgt inn i Haugesund kommunestyre som representant for det nystiftede Frisinnede Venstre. Frisinnede Venstre var et utbryterparti fra Venstre som samlet de mest høyreorienterte og liberalistiske delene av Venstre. Partiet var næringslivsvennlig, gikk inn for lavere skatter og minst mulig offentlig inngripen. De samarbeidet nært med Høyre. Samtidig var partiet engasjert i kvinnesaken, og Norges første kvinnelige stortingsrepresentant Anna Rogstad, tilhørte Frisinnede Venstre.

Ved valget i 1913 var Hanna Brummenæs forhåndskumulert og fikk flest personstemmer av alle kandidatene (Vestbø 2021: 92). Også seks andre kvinner ble valgt inn i bystyret, noe som gjorde at Haugesund fikk en kvinneandel på 13 prosent, som var en av landets høyeste, bare slått av Fredrikstad, Kristiania og Stavanger. 

Allerede før hun ble valgt inn i bystyret, hadde Brummenæs blitt valgt inn i likningsnemnda, som hadde ansvar for skattepolitikken i kommunen. Brummenæs var eneste kvinne i nemnda. At Brummenæs fikk dette vervet til tross for at hun var en kvinne med null formell utdanning, viste hvor høyt hun var respektert som næringslivsaktør i byen. De få andre kvinnene som var representert i offentlige utvalg fikk tildelt «myke» fagområder som bibliotekstyre og vergeråd (barnevern).  

Under første verdenskrig (1914-1918) ble Brummenæs utpekt som formann i dyrtidsnemnda som hadde ansvaret for å passe på at prisene ikke løp løpsk. Daglig gikk hun inspeksjonsrunder for å passe på prisutviklingen på byens markeder.

Hanna Brummenæs ble gjenvalgt tre ganger. Fram til 1925 representerte hun både Frisinnede Venstre og Høyre i Haugesund bystyre. I både 1921 og 1924 ble hun forslått som kandidat til stortingsvalget på felleslista for Frisinnede Venstre og Høyre, men ble ikke innvalgt.

Frisinnede Kvinners Diskusjonsklubb

Da Brummenæs gikk inn i politikken i 1913, var hun en erfaren 54-åring. I en avisomtale av henne som politiker fra 1917, het det at hun var «miljonær, skibsreder, kvinnesakskvinde med kortklippet hår» (sitert i Vestbø 2021: 94).

Som et bindeledd mellom kvinnesaken og Frisinnede Venstre, var Brummenæs & Torgersen med på å stifte Frisinnede Kvinners Diskusjonsklubb i Haugesund i 1915. Målet med diskusjonsklubben var å vekke kvinnenes interesse og engasjement for aktuelle samfunnsspørsmål og politikk. Brummenæs satt i styret fra begynnelsen av, mens Torgersen hadde en mer tilbaketrukket rolle. Rundt 150 kvinner skal ha vært medlemmer av diskusjonsklubben, som møttes én gang i måneden for diskusjon og festlig samvær (Vestbø 2021: 108).

Første verdenskrig

Første verdenskrig brøt ut i 1914. Norge var nøytralt, men ble likevel ikke forskånet fra krigen. Særlig hardt gikk det utover sjøfolkene. Rundt 2000 norske sjøfolk mistet livet som følge av torpederinger. Omkring 800 norske skip forliste, og den norske handelsflåten ble halvert. I Haugesund mistet 144 sjøfolk livet i løpet av krigsårene og 71 skip gikk tapt (Vestbø 2021: 120-121). Alle skipene til Brummenæs & Torgersen ble torpedert, og da krigen var slutt hadde de ingen skip igjen. Heldigvis hadde ingen av deres mannskaper blitt drept.

Samtidig var verdenskrigen svært økonomisk gunstig for skipsrederne. Det var «jobbetid», hvilket vil si at det var vill spekulasjon i aksjer, og da særlig i skipsaksjer. På grunn av stor risiko ble fraktprisene mangefordoblet, og forsikringssummene etter forlis og torpederinger var skyhøye.

Mens verdenskrigen raste, brakte Norges Handels og Sjøfartstidene i 1916 en gladsak om «Norges største kvindelige skibsredere». Beskrivelsen av dem var som følger:

«Begge er ualminnelig dyktige i sitt fag. (….) Orden og punktlighet præger alt de steller med. Det er en fornøielse at se dem ekspedere fragttilbud og slutninger. Det er sker med en indsigt og forstaalse som kanske enkelte mandlige kunde misunde dem. De gaar ikke på limpinden. Lar seg ikke narre hverken av guld eller løfter om grønne skoge. De 2 haugesundske kvindelige skibsredere er en pryd for standen. Og vi vil nok faa se at deres tonnage endnu kommer til at øke en god del. For hvor der styres saa greit, der er utviklingsdygtighet, og publikum faar tillid og tro paa damernes tiltak og ledelse.» (Norges Handels og Sjøfartstidene 25.10.1916.)

Torpederinger og millionerstatninger

Brummenæs & Torgersen profiterte som andre skipsredere mye på verdenskrigen. I løpet av krigen ble de millionærer. Men i stedet for å investere forsikringssummene i nye skip, slik som vanlig var blant rederne, valgte kompanjongene å sette pengene på bok.

Etter verdenskrigen var det oppgangstider og ny giv i skipsnæringa. I de første fredsårene investerte rederne i skip som aldri før. Men ikke Brummenæs & Torgersen. De oppfattet markedet som usikkert. Det gjorde de rett i, for i 1920 ble Norge rammet av en økonomisk krise. Prisene falt og de som hadde investert i mye, fikk problemer med å selge varene. Dermed sankt eksporten og store deler av handelsflåten ble lagt i opplag.

Mens andre redere sleit og mange hadde gått konkurs, bestemte Brummenæs & Torgersen å starte opp igjen. I 1921 hadde skipsprisene falt kraftig, og nå slo kompanjongene til og kjøpte dampskipet «Salonica». Det var større enn noe skip de hadde hatt før, med en kapasitet på 4700 dødvekttonn. Nå gikk rederiet inn i sin mest hektiske virksomhet, og i løpet av et års tid økte flåten til fem skip.

Paternalistiske arbeidsgivere

I 1920-årene var omtrent hundre mann ute på havet i Brummenæs & Torgersens tjeneste. Brevkorrespondansen mellom de to rederne og deres kapteiner vitner om en meget tett oppfølging, for ikke å si kontrollerende og irettesettende, særlig når det gjaldt det rederne mente var sløsing av proviant, utstyr og drivstoff.

Brummenæs & Torgersens hadde en paternalistisk lederstil som var vanlig blant bedriftseiere på denne tida. Det innebar at de kunne vise omsorg for sjømennene og deres familier, men at de også blandet seg inn i deres liv. For eksempel bestemte de hvor mye av sjømannens lønn som skulle trekkes for å gi til kona (Vestbø 2021: 145-149).

I et intervju fra 1991 forteller den gamle kaptein Erling Moland, som var ansatt hos Brummenæs & Torgersens fra 1927 til 1940, at de «to frøknene var flinke som skipsredere». Brummenæs ble framstilt som «en skikkelig tøffing av en skipsreder som var respektert av sjøfolkene om bord» (Haugesunds Avis 21.12.1991). Man kan her ane en viss frykt for «Brummå» blant sjøfolkene.

Historiene om Brummenæs & Torgersen handler ofte om at de var gjerrige og strenge (NRK 24.11.2013). Det berettes blant annet om at de forventet at sjøfolkene medbrakte sitt eget bestikk på jobb (Stavanger Aftenblad 2.8.2021). Det skulle spares på alt. En mye sitert historie om «Brummå» handler om at hun fulgte med på røyken fra rederiets skip når de stevnet inn i havna i Haugesund, og nåde dem om de fyrte med for mye kull!

70 år og hyllet av kongen

Da Brummenæs & Torgersen fylte 70 år, i henholdsvis 1930 og 1934, ble det holdt store selskapeligheter til deres ære. Gratulasjoner strømmet inn fra fjern og nær, og det ble skrevet hyllende omtaler av dem i lokalavisene. Brummenæs fikk til og med gratulasjon av selveste kongen!

Ved fylte 70 innehadde den engang fattige fiskerdatteren Hanna Brummenæs en rekke sentrale verv i Haugesunds næringsliv. Hun satt i styret til byens forretningsbank, i rederiforeningen og i representantskapet til Haugesund Sjøforretningsselskap og til Sjømennenes aldershjem. Fortsatt var hun aktiv i Kvinnerådet og Frisinnede Kvinners Diskusjonsforening. I 1922 hadde hun og Torgersen tegnet livstidsmedlemskap i Norske kvinners nasjonalråd, noe som innebar en spesielt høy medlemskontingent for å støtte organisasjonen økonomisk (Vestbø 2021: 131).

Om Brummenæs het det at hennes liv hadde et «eventyrets preg over seg». I lokalpressen ble hun omtalt som en «self made kvinne av hvis virke der står aktelse og respekt» og at hun hadde en «dyktighet og innsikt som der skal letes lenge efter» (Haugesunds Avis 12.12.1930; Haugesunds Dagblad 16.12.1930).

Partnerskapet mellom Brummenæs & Torgersen ble alltid framhevet når de to ble omtalt i avisene: «et fastere ungpikevennskap har vel sjelden vært sluttet», skrev Haugesund Dagblad i anledning Brummenæs' 70-årsdag.

Allerede i 1916 omtalte Norges Handels og Sjøfartstidene forholdet mellom dem slik:

«Et lunt og koselig hjem har de. Der lyser venlighet og gjestfrihet de besøkende i møte. Det dufter av blomster og hygge. Og et slikt venskap og samarbeide som mellem disse to damer skal en lete lenge efter. Næsten et helt liv har de arbeidet og bodd sammen. Det er vel sjelden at to slik kan komme overens i med- og motgang og solskinnsdager. Vi som kjender dem kan vanskelig tænke os dem andet som i skjøn enighet i arbeide, fest og daglig liv.» (Norges Handels og Sjøfartstidene 25.10.1916.)

Fjerde største rederi i Haugesund

I løpet av 1920-årene ekspanderte Brummenæs & Torgersen til å bli det fjerde største rederiet i Haugesund. Fremdeles holdt kompanjongene seg til gamle, brukte dampskip. Bortsett fra en sildedamper, gikk skipene i trampfart, slik som sukkerfart på Cuba–USA, saltfart på Trapani–Norge, malmfart på Narvik–Kontinentet–England og i kornfarten på Svartehavet. Et av skipene gikk i fart på Kina (Norheim 2015).

Brummenæs & Torgersen var blant Haugesunds største skatteytere og støttet gode formål i byen økonomisk, blant annet opprettelsen av Haugesund Museum i 1920-årene, og en rekke veldedighetsforeninger.

Et dårlig kjøp

I 1929 gjorde Brummenæs & Torgersen et dårlig kjøp. Man var for lengst kommet inn i motorskipenes æra, og nå skulle også kompanjongene forsøke seg på det. Forsiktige med pengene som de var, fant de et av de billigste og eldste motorskipene som var på markedet. M/S Equatore var bygd i København i 1912 og blitt brukt som luksuriøst passasjerskip, blant annet mellom Italia og Sør-Amerika. Brummenæs & Torgersen var ikke interessert i passasjertrafikk og holdt seg til varetransport. De var i tvil om kjøpet i 1929, en tvil som skulle vise seg vel begrunnet. Motoren var dårlig og etter utallige motorstopp endte skipet med å bli hugd opp til spiker etter å en tid ha vært brukt som lager for kraftfôr i Stavanger.

Brummenæs & Torgersen kjøpte ikke flere motorskip. De ekspanderte heller ikke videre. De var blitt gamle damer, og hadde heller ingen til å ta over firmaet.

Men Brummenæs & Torgersen holdt det gående. I 1937 vakte det oppsikt og jubel at firmaet utbetalte 90 prosent i utbytte til aksjonærene i et av sine aksjeselskap, Britannic. Men ikke alle delte entusiasmen. Det ble reist kritikk mot at de kjøpte gamle skip, og også at de ved å kjøpe Equatore hadde vist manglende dømmekraft. Det ble insinuert at de som kvinner hadde latt seg blende av skipets vakre interiør og oversett de tekniske svakhetene ved maskineriet (Vestbø 2021: 173).

Andre verdenskrig og slutten på rederiet

Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, hadde Brummenæs & Torgersen fortsatt fire dampskip som fraktet kull og malm og andre varer på verdenshavene. Disse ble, i likhet med andre norske handelsskip som befant seg utenfor tyskkontrollert område, overtatt av den norske eksilregjeringens organisasjon Nortraship for å bidra på alliert side (Hjeltnes 2016).

I løpet av krigen ble tre av Brummenæs & Torgersens skip torpedert mens de seilte konvoi. Til sammen ble 12 av mannskapene drept (Vestbø 2021: 198). Det fjerde og siste skipet, den lille sildedamperen «Thore Hafte», klarte seg og ble tilbakelevert rederiet fra Nortraship. Men på sin første tur etter tilbakeleveringen, på vei med en last sild fra Bergen til Gdyna i Polen, gikk «Thore Hafte» på grunn ved Øresund. Skadene var mindre enn antatt, men i oktober 1946 ble «Thore Hafte» solgt til en svensk reder i Ystad. Med det var nesten 40 års rederidrift blitt historie.

Hanna dør

I løpet av krigen døde Hanna Brummenæs 82 år gammel, etter å ha vært syk en stund. Men Torgersen var fortsatt i full vigør. Hun drev firmaet videre og var mer synlig i offentligheten etter partnerens død.

Etter krigen kunne Bertha Torgersen innkassere nesten 4 millioner kroner i erstatning fra Nortraship. Det tilsvarer rundt 87 millioner i pengeverdien i 2021.

Som ektefeller

Etter Hannas Brummenæs' død i 1942, var det uklarheter om hvorvidt Bertha Torgersen skulle betale arveavgift for arven etter Hanna. I 1929 hadde kompanjongene skrevet et helt likelydende testament der de testamenterte alle eiendeler til hverandre.

I brev til myndighetene argumenterte Torgersen for at de to siden 1886 hadde levd i kompaniskap, og ikke bare drevet forretninger sammen. I alle de år hadde de også bodd sammen, hatt husholdning sammen og eid alt felles. Det hadde hersket et formuesfellesskap mellom dem på «samme måte som mellom ektefeller». Myndighetene godtok begrunnelsen, og Torgersen slapp å betale arveavgift (Vestbø 2021: 194).

I 1954 døde Bertha Torgersen, nesten 90 år gammel. Hun ble begravet ved sin livsledsagers side på Vår Frelsers Gravlund i Haugesund.

Store verdier

Brummenæs & Torgersen etterlot seg store verdier. De testamenterte betydelige summer til veldedige foreninger som K.F.U.K. (Kristelig forening for unge kvinner), K.F.U.M (Kristelig forening for unge menn), Hjem for eldre damer, Det Hvite Bånd og Norske Kvinners Sanitetsforening.

Det ble dessuten opprettet flere legater i Brummenæs & Torgersens navn. Det var legater for enker, gamle og ubemidlede av handelsstanden, for sjømannsenker og gamle ubemidlede sjømenn, og for unge, evnerike kvinner og menn som ville satse på utdanning i praktiske fag (Vestbø 2021: 206). Legatene var fortsatt virksomme i 2022.

I de nesten 40 årene Brummenæs & Torgersens rederi eksisterte, fra 1909 til 1946, disponerte firmaet 15 skip. Av disse forliste ett i storm og ett i kollisjon, og seks i torpedering. De resterende sju ble solgt.

27 menneskeliv gikk tapt i Brummenæs & Torgersens tjeneste til havs.

Lesbiske og skeive skipsredere?

Biograf Arne Vestbø reflekterer over hvorvidt mellomkrigstidas økte interesse for homoseksualitet kan ha fått haugesunderne til å oppfatte Brummenæs & Torgersen som lesbiske eller homoseksuelle. Han viser til at boka The Well of Loneliness av Radclyffe Hall ble anmeldt i Haugesund Arbeiderblad i 1929. Boka regnes som banebrytende når det gjaldt å beskrive lesbisk kjærlighet mellom kvinner (Rafto 2021). Eller, som det heter i anmeldelsen, handlet boka om en «abnorm kvinnes sjeleliv» og «naturens stebarn» (Vestbø 2021: 153).

Hvorvidt folk i Haugesund anså Brummenæs & Torgersen som tilhørende disse «abnorme» kvinnene og «naturens stebarn» er høyst tvilsomt. Det var ikke uvanlig at kvinner av deres generasjon levde sammen, og seksualiseringen av slike samboerskap hadde ennå ikke slått gjennom i allmennheten (Hellesund 2003).

I filmen «Mannedamene» fra 2004 forteller en eldre mann at han syntes å huske at onde tunger sa de to hadde et parforhold, men at det aldri kom til overflaten.

Vi vet heller ikke om Brummenæs & Torgersen faktisk regnet seg som lesbiske eller homoseksuelle. Det er heller ikke så interessant. Det er mer interessant hvordan de framsto som et par og en enhet i offentligheten, som ble gravlagt sammen som et ektepar. I en by som satte suksess i næringslivet høyt, var det mer relevant at de to var kløktige forretningskvinner og samfunnsstøtter enn at de gikk i maskuline klær og delte husholdning.

I Torgersens nekrolog fra 1954 ble deres forhold beskrevet på denne måten:

«De ble venner de to pikene, og det ble et vennskap som holdt livet ut. Og et sjeldent fint vennskap, et vennskap som det skal letes etter make til. I tykt og tynt, i onde og gode dager holdt de sammen. Et kompaniskap, et vennskap kan knirke; aldri så en eller hørte en noe galt om dette vennskapet.» (Haugesunds Avis 31.3.1954.) 

Artikkelen er skrevet med støtte fra Fritt Ord.

Se også

• Fredrikke Tønder-Olsen: Funksjonshemmet forretningskvinne med suksess

Kilder

• Bjørkelund, Leif M. og E.H. Kongshavn 1996. Våre gamle skip. skipshistorisk billedbok for Haugesund, Kopervik og Skudeneshavn. Lokalhistorisk stiftelse.
• Blikk nr. 4 2014. Frå butikkpiker til skipsredere.
• Blikk 5.11.2017. Brummenæs & Torgersens gate i Haugesund.
• Haugesunds Avis 12.12.1930. Skibsreder frk. Hanna Brummenæs 70 år.
• Haugesunds Avis 31.3.1954. CIF: Brummnæs & Torgersen.
• Haugesunds Avis 21. desember 1991. Brummenæs & Torgersen: Europas første kvinnelige skipsredere.
• Haugesunds Dagblad 16.12.1930. Dagens kronikk. Skibsreder Hanna Brummenæs.
• Haugesunds Dagblad 4. mai 1942. Skipsreder frøken Hanna Brummenæs.
• Hellesund, Tone 2003. Kapitler fra singellivets historie. Universitetsforlaget.
• Hjeltnes, Guri 2016. Handelsflåten og Nortraship. Norgeshistorie.no.
• Norges Sjøfartstidende 12.7.1911. Landets første kvindelige Skibsreder. Frøknerne Brummenæs & Torgersen.
• Norges Handels og Sjøfartstidene 25.10.1916. Landets største kvindelige skibsredere.
• Norsk Kundgjørelsestidende 3. april 1886.
• NRK 24.11.2013. De gjerrige skipsrederne.
• Norheim, Steinar 2015. Brummenæs & Torgersen - Europas første kvinnelige skipsredere. Skipshistorie.net.
• Rafto, Heidi Rohde 2021. Ensomhetens brønn. Skeivt arkiv.
• Rafto, Heidi Rohde 2021. Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen. Skeivt arkiv.
• Stavanger Aftenblad 2.8.2021. «Mannedamene» - verdens første kvinnelige skipsredere.
• Vestbø, Arne 2021. Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere. Cappelen Damm.